Vi – Nathalie og jeg – så denne franske filmen på Vega scene i går. Den handler om et ungt ektepar som bor i Bordeaux. Allerede i første scene blir vi introdusert til deres venner og omgangskrets. Hélène går rett på sak og forteller at hun har en alvorlig lungesykdom som er dødelig. Men hun vil ikke bli omtalt som «den syke». Det er en modig åpning på en film om hvordan man skal forholde seg til liv og død. Det er ikke bare hennes skjebne det dreier deg om, men eksistensielle spørsmål som gjelder oss alle. Hva skal vi si? Hvordan kan man best hjelpe den som er syk? Og hvordan kan man hjelpe seg selv? More is less. Less is more.
Det er en dyp og inderlig kjærlighet mellom Hélène og Matthieu . Men rommet blir for trangt for henne. Hun må trekke seg tilbake for å finne ut hvordan hun skal håndtere sykdommen. Eksperter mener at det er mulig med transplantasjon av nye lunger, men da må man vente på en donor, og det er ikke sikkert operasjonen blir vellykket. Matthieu er sikker på at transplantasjon er best, mens hun blir forvirret av alle gode råd og finner en løsning på egen hånd. «Jeg har aldri reist langt alene», sier hun. «Jeg har drømt om å komme til Norge». Og slik blir det – hun drar alene til et land i nord for å få ro og fred til å treffe en beslutning.
Jeg gjenkjenner området nær Florø. Det er her ved Hjørundfjorden hun slår seg ned på et bortgjemt sted rett ved sjøen. Mister, mannen som eier hus og båthus, ønsker henne velkommen. Hun har kommet i kontakt med han på nettet. Han har sitt å streve med – fysisk og psykisk. Det er nå filmen er på sitt mest interessante. Mister (Bjørn Floberg er eminent i rollen) – han har ikke tro på eksperter og går sine egne veier. Samtalene mellom han og Hélène er korte, ikke et overflødig ord fra han, men de gir henne akkurat det hun trenger. Det er bevegende å se hvordan de to støtter og hjelper hverandre.
Det er beroligende og trygt ved fjorden, fjellene lokker. Hun bader i sjøen og går turer.
Men det er tungt å være så langt borte fra ektefellen. Elendig mobildekning har ført til at de ikke kan ha nær kontakt. Hun må opp på en topp for å få forbindelse. Stedet er lett å finne for der står det flere mennesker som er på jakt etter dekning. Nytt for henne, men ikke for oss som har opplevd det i fjellheimen. Etter hvert går hun stadig lengre turer oppover fjellet – uten oksygen apparatet i sekken. Hun blir utmatta og det er som om hun forbereder seg på å sovne inn på fjellsida.
Matthieu kommer på besøk og legger merke til den roen hun har funnet i huset ved fjorden. – Mister forsvinner – og hun og Matthieu tar farvel i en gripende kjærlighetsscene.
Han drar og hun blir tilbake. Vi får ikke forklaringer på hvordan det gikk med Mister og Gaspard – det er heller ikke nødvendig. Dette er først og fremst en film om Hèléne – kjærligheten, liv og død. Vicky Krieps gjør en fantastisk innsats. Det ironiske er at Matthieu (Gaspard Ulliel) døde i en skiulykke etter at filmen ble ferdig. En stjerne som vil bli savnet. Sist, men ikke minst, er Bjørn Floberg simpelthen som skapt for Mister rollen. Akkurat passe tilstedeværende, vennlig, klok og omsorgsfull. Han finner de rette orda. Emily Atef heter regissøren.
Men jeg lurer på tittelen. På fransk heter den «Plus que jamais» (More than ever på engelsk). Hva er det for mye av? – er det noe som varer evig? Det er i hvert fall ikke en film med mange ord, men inntrykkene er sterke. Hélène og Matthieu heter den på norsk. Og det er vel like greit.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 