En sjelden fugl

 

 

På slutten av 60 tallet ble det avholdt et valgmøte på Blindern .To kandidater kjempa om å få jobben som redaktør i ei sosialistisk studentavis.  Vi hadde mobilisert, og det ble bestemt i fraksjonsmøter hvem vi skulle stemme på. De fleste lederoppgaver gikk til menn, den gangen som nå. Derfor var det mildt sagt oppsiktsvekkende at en av kandidatene var kvinne En vi aldri hadde hørt om. Kjersti Ericksson. Den mannlige var en av mine medstudenter.

Det var studentene som skulle avgjøre hvem de ville ha, det vil si, de som var medlem av den sosialistiske studentorganisasjonen.Det hadde ført til masseinnmeldinger i tida før Jeg, som var en nokså fersk student, forundra meg over at den som fikk snakke mest av alle, var en selv-erklært ikke-student, Tron Øgrim. Han vandra fram og tilbake mens han argumenterte for sin kandidat, iført parkas og hvite turnsko med tynn såle, slike som ble brukt i innendørs turn den gangen. Synet av den hvileløst vandrende mannen med turnsko virka forstyrrende på hva jeg fikk med meg av det han sa. Kunne en som ikke var student være medlem av organisasjonen?. Sannheten var nok at de fleste i salen ikke kjente noen av kandidatene, men hadde fått beskjed om å stemme på den Øgrim foreslo..

Det var flere mistenkelige trekk ved Kjersti Ericsson, utover at hun var kvinne. Vi kvakk til da vi fikk høre at hun studerte psykologi. Ikke nok med det,. Hun var tydeligvis en ivrig og flink student. En ukjent akademikertype. En karrierist som så på redaktørstillingen som springbrett til noe større. På den tida hadde de som brukte lang tid og aldri ble ferdig, høyest status. Men det var først da vi fikk vite at hun skrev dikt at hennes svakheter kom for dagen. Poesi og studentpolitikk var en tvilsom kombinasjon som ikke styrka hennes kandidatur. Da det viste seg at merittlista hennes var både tyngre og lengre enn motkandidatens, begynte jeg å tvile. Mannen, hvis navn jeg ikke husker, vant valget, men jeg tenkte mest på den som tapte.

Av alle møter jeg deltok i på den tida, og det var ikke få, er det dette jeg husker best. På grunn av skoa til Øgrim, men mest på grunn av psykologistudenten.. Poeten seira i mine øyne. Det var noe nytt og annerledes En sjelden fugl.

Publisert i Klassekampen i september 2016

 

Voldens historie (Histoire de la violence)

Har akkurat lest Edouard Louis siste bok Voldens historie. Den er oversatt til norsk, men jeg leste den på originalspråket. Enkelte ord og uttrykk forstår jeg ikke, særlig gjelder det fransk slang, som jeg ikke er oppdatert på. Men jeg skjønner at det er slang, og det er da noe. I det hele tatt er språk en viktig del av boka, som jeg håper han vil  skrive mer om i kommende arbeider. Språk er noe franskmenn er mer enn alminnelig opptatt av. Forsøk på å forenkle det franske skriftspråket avstedkommer sterke følelser og kraftige protester.

Det er stor forskjell på den akademiske, skriftlige måten å uttrykke seg på og hvordan språket brukes i forstedene  (banlieux) eller i byer der innbyggerne er skeptiske til eliten fra Paris. Ettersom Louis kommer fra fattige kår i en slik by nord for Paris, behersker han også det språket. Ikke bare er språket i de akademiske sirkler han beveger seg  (han holder på med en doktorgrad) totalt annerledes enn i hjembyen, men også måten å kommunisere på.   Louis bruker et grep gjennom hele den siste boka som får fram slike forskjeller. I store deler av teksten er det ikke forfatteren som har opplevd den dramatiske historien som forteller den, men søstera Clara som har hørt den av broren sin.  Da beholder han en muntlig stil og framføring som minner oss på hvor han kommer fra, og hvordan familien som han har flykta fra omtaler han, hva de trekker fra og legger til. Skrivestilen er en fortsettelse av den forrige boka hans, Farvel til Eddy Belleguele.

Språket flyter lett, det er nært og tett på en konkret og dramatisk hendelse i forfatterens liv, fortalt som en thriller. På vei hjem i Paris gater seint på natta, kommer han i snakk med en ung mann og gir etter for mannens ønske om å få bli med til leiligheten hans. De får god kontakt, men etterhvert utvikler forholdet mellom dem seg til et mareritt. Han blir trakassert, voldtatt, forsøkt kvalt, truet på livet med en pistol  og frastjålet sine eiendeler. Historien blir fortalt med detaljert presisjon om hva som skjer før, under og etter hendelsen. Detaljene kan virke ubetydelige, men er viktige når han seinere anmelder forholdet og får spørsmål om bevis.Samtidig blir vi bedre kjent med hovedpersonen, forfatteren, og hans reaksjoner, fobier og tvangstanker etter det som har hendt. Tankene kverner, om jeg hadde gått hjem noen minutter før, hadde tatt en annen vei, kunne det likevel ha skjedd? Om jeg hadde sagt ting på en annen måte, ikke vært så naiv, om jeg hadde lagt merke til…., hva hadde skjedd? Frykten for at voldsmannen skal komme tilbake, at han skal møte han tilfeldig igjen, hevne seg om han anmelder forholdet, påvirker hvordan han tar til seg rådene han får fra sine to nære venner. De forstår han ikke, kan ikke sette seg inn i hans situasjon. Hvordan han blir møtt av politiet og helsepersonale, at han ikke blir tatt på alvor, hva de mener om han, hva vennene mener om han er andre tanker som spinner. Voldsmannen er fra Algerie, og forfatteren vedgår sin redsel for å nærme seg mørkhudete araber etter hendelsen. Samtidig er han opprørt over at politiet trekker en fordomsfull konklusjon når de antar  at overgriperen er «araber». Han kvier seg for å anmelde fordi han ikke har tro på fengsel som straff. Edouard Louis har selv hatt en voldelig oppvekst og vært ute en vinternatt, og vil derfor ikke dømme.

Jeg tenker på en av de overlevende fra Utøya som sa at det første hun gjorde etterpå var å sette seg ned og skrive ned detaljert hva hun hadde opplevd og dele det med venner, bo sammen med gode venner, være nær dem. Det var god terapi. Det samme gjør Edouard Louis, det er en hyllest til de trofaste, nære vennene som stiller opp uansett tidspunkt når han trenger dem.

Det psykologiske kampen mellom voldsmannen og offeret er mesterlig fortalt, historien er godt komponert, jeg holder pusten til siste side og får lyst til å bla tilbake til begynnelsen.

Det er flere stemmer i denne romanen, forfatteren, søstera Clara, hennes ektemann, og det kan virke litt forvirrende, men de forskjellige perspektivene gjør boka mer kompleks og den gir deg motstand. Historien er både intuitivt og strategisk fortalt. Det er ingen tvil om at Edouard Louis er et lysende. ungt talent.

Noe annet jeg er mer kritisk til er at han erklærer at alt han forteller er sant, at det ikke er noe han har funnet på, men likevel står det med tydelig tekst på (den franske) forsida at dette er en roman. Den ble omtalt i siste nr av Ny tid som en non-fiction bok, altså ikke som en roman. For meg er det helt uinteressant om alt som står der er «sant» eller ikke. Historien er uansett autentisk slik den ble opplevd av offeret. Overgriperen har visstnok meldt seg på banen som følge av at fingeravtrykket hans har blitt gjenkjent av politiet. Han mener at Louis beskyldninger om voldtekt og overgrep ikke er riktige og forlanger erstatning.

 

 

 

 

Kino

Provinshovedstaden Chimoio i Manica i Mosambik hadde en gang vært en vakker by med en staselig aveny og rosa og lysegrønne murbygninger fra kolonitida.. Etter krigen var det få hus igjen som ikke hadde rast sammen, og rundt bykjernen bodde folk i stråhytter med jordgulv

De fleste kjørte bare fort forbi på den flotte avenyen på vei til eller fra Zimbabwe. Om de titta ut av bilvinduet kunne de tro at byen hadde skjulte perler. For en nydelig gate, så flotte trær, vi må stoppe her neste gang, kunne de si. Men for dem som gjorde alvor av det, ble det en skuffelse. De fant ingen koselig kafé eller restaurant. Hoteller var det også skrøpelige med. Bare én natt til nød. Hvis bilen ikke ville mer eller det var for mye regn. Om de ville ut å more seg om kvelden, var det ingenting å finne på. Det skal visst være en kino her. Hvor er det blitt av den? kunne de si. Hvis de klarte å finne den gamle kinoen blant de halvt sammenraste bygningene, ville de møte ei stengt dør med en stor planke foran. På planken var det malt en oppmuntrende beskjed. Ha de vir. Åpner snart.

Vi reiste til Mutare, byen som lå i Zimbabwe, når vi skulle handle mat, kjøpe bøker, reparere bilen eller gå til tannlegen, og avslutta gjerne besøket med å spise biff på restaurant. Etterpå kunne vi gå på kino, selv om tilbudet var elendig. Likevel var det nesten alltid fullt der. Vi undra oss over at de lokale troppa opp i hopetall for å se dårlige amerikanske filmer. Nesten aldri noe annet enn krig, krim, cowboyfilmer eller kjedelige komedier på programmet. Men de lokale mora seg.

Da vi kom tilbake til Norge, gikk det en film her som het Festen, som alle skulle se. Den handla om incest. Vi forlot salen etter 10 minutter. Den virka oppkunstruert. Not the real thing. Orka ikke slike triste filmer. Vi hadde fått nok av reell nød og fattigdom, aids og sjukdom i Afrika. Når vi skulle på kino, ville vi le og more oss. Afrikanerne hadde det vel på samme måten. De flykta fra virkeligheten når de sank ned i kinosetene, ville drømme seg bort, . Drapene og skytinga på lerretet ligna ikke på krigen de hadde vært gjennom . Den orka de ikke snakke om en gang. Det verste var at den grå hverdagen med nød, fattigdom og sjukdom ikke tok slutt etter at krigen var over. Volden på filmen varte hvert fall bare noen timer.

 

Løvekvinnen

Jeg har ikke lest boka og visste ikke noe særlig om handlingen i filmen. Det er nesten alltid skuffende å se film som er basert på en bok du liker. Historien om løvekvinnen er rørende og medrivende, fantasifull og realistisk. Boka er skrevet av Erik Fosnes Hansen.

Det er en meget spesiell annerledeshet hovedpersonen,  Eva Arctander,  har. Hun er født med langt lyst hår over hele kroppen og i ansiktet. Etterhvert venner vi oss til dette utseende, det er merkelig, men ikke frastøtende. Hun framstår som en bestemt, sterk og intelligent person.  En kan bli sterk av å være så mye aleine,  hun kan holde på med sitt og er overlatt til seg sjøl og noen få voksne. Jeg tenker at forfatteren/regissøren (Vibeke Idsøe) ikke må  framstille henne som et offer, en vi skal syns synd på.   Eva er selvstendig  både som barn, ungdom og voksen. Hun er både ensom og sosial, men har naturlig nok, få venner. Det er typisk at hun lettere blir venn med voksne enn med barn  på sin egen alder. En må også ta tidsepoken med i betraktning, begynnelsen av 1900 tallet, og at annerledeshet den gangen var mer oppsiktsvekkende enn i dag.

Huset hun vokser opp i er en staselig stasjonsbygning. Jeg har lurt litt på hvorfor en jernbanestasjon er valgt. Det foregår alltid noe der, folk drar og kommer tilbake, det er på jernbanestasjonen alle besøkende setter sin fot. Familien Arctander reiser også, dvs. Eva og faren, og det skjer noe med dem på  reisene, de kommer nærmere hverandre og Eva får  møte mennesker som kommer til å bety noe for henne.

Filmen starter med Evas fødsel, og moren som dør i barsel. Vi følger henne videre gjennom livet, med barnepiken Hanna, med faren, med naboer, klassekamerater, og en gryende ungdomskjærlighet,  men først når hun seinere i livet befinner seg i en gruppe med andre voksne som ligner på henne fordi de har et uvanlig utseende,  framstår hun som fri og og trygg. Hun bryter med livet på jernbanestasjonen og begir seg ut i verden.

Det er mange fine enkeltscener,  forholdet til  en klassekamerat, togturen til København med faren, møter med leger som behandler henne som et «tilfelle», et surrealistisk møte med en mann som også har et spesielt utseende, hennes første juletrefest med andre barn, møte med tryllekunstneren og en bevegende sluttscene. Det er særlig to  sider ved filmen jeg vil kommentere.  Det viser seg tidlig at Eva er et usedvanlig begavet barn. Hun ligger langt foran de andre i klassen, kjeder seg, skulker, og har interesser som hun ikke kan dele med jevnaldrende. Det gjør henne dobbelt annerledes og mer ensom. Tankene hennes framføres  med monoton stemme, som om hun leser fra et manus, og viser et veslevoksent barn. Men vi er i tvil, er det en voksen eller et barn som snakker?  Filmen antyder mer enn den utbroderer, og det er fint på mange måter, men jeg savner mer brodd og dybde i forholdet mellom henne og klassekameratene, hvordan mobbingen arter seg og hva den gjør med henne.

En vakker  film med flott fotografering og gode skuespillerprestasjoner. Hanna (Kjersti Tveterås), barnepiken, er en svært viktig person i Evas liv og uten henne ville det nok ikke gått så bra.  Men den mest imponerende som bærer hele filmen, er Rolf Lassgård som spiller Evas far. Hans ansikt uttrykker sorg, glede, ensomhet og ømhet uten at det sies med ord. Det er en fabelaktig prestasjon. Særlig når vi ser hvordan han gradvis forandrer seg som følge av Hanna og Evas påtrykk. Filmens røde tråd er ensomhet og annerledeshet og det blir satt ettertrykkelig på spissen fordi Evas utseende er så påfallende. Noe å tenke på i ei tid der idealet er er et perfekt utseende.