Sommergjester

 

I fjor var de tidlig ute. Da vi kom til hytta i skogen, lå de og lata seg ved hytteveggen. Etterhvert vente vi oss til det, de var jo ikke aggressive, men forsvant når vi kom for nær. En dag var de borte. De hadde skifta ham og visittkortet som lå igjen, var et lysegrått, skimrende ormeskinn.

I år har vi fått andre gjester. Vi aner ikke hvordan de ser ut, hvor mange de er og hvor lenge de blir værende. De usynlige gjestene viser seg nemlig ikke på dagtid, men de høres om natta. Særlig når hunden bjeffer. Hva er det egentlig de driver med? Lydene kommer fra alle kanter i vegger og tak, de romsterer, mjauer og piper.

De ble oppdaga av gjestene som var her før oss. De hadde sett et dyr komme løpende forbi, sto det i hytteboka. Da det samme skjedde neste kveld, dro de fram bøker om pattedyr og rovdyr fra hyttebiblioteket. Det er mår, mente de. Et nattdyr som kommer seg inn overalt og hullet trenger ikke være større enn et hønseegg. Den yngler under hytter når den ikke finner hule trær. Ungene mjauer når mora kommer med nattas fangst: ekorn, fugler, egg, eller andre gnagere. Da begynner spetakkelet. Ikke rart det blir litt rabalder og ommøblering når maten er under hus og skal fordeles på flere sultne gjester. Etter måltidet kommer det vond lukt.

Måren er sky. Å se den på nært hold, er sjelden, sier vi til barna som er med oss på hyttetur. Og de leser mårens latinske navn i boka høyt for oss og mener at reven og måren er i slekt. Minstemann vil høre fortellingen om revungen som stjal tøffelen til bestefar. Den kom helt bort til oss. Men det er lenge siden og nå har vi ikke sett rovdyr her på flere år. Mår er fredet og vi skal ikke jage bort gjestene, eller stenge dem ute, det er vi som må ta hensyn. De drar sin vei når ungene er store nok.

Vi stiller oss diskret ved vinduet for å oppleve det magiske øyeblikket når måren viser seg. En ekte naturfagstime. Klokka nærmer seg åtte om kvelden. Der er’n, roper barna, men det er bare et glimt av det søte hodet til måren vi får se før den spurter av gårde i motsatt retning. Kvelden etter til samme tid er vi på plass igjen. Klokka passerer åtte og vel så det, men ingen mår i sikte.

Kanskje har gjestene allerede forlatt åstedet neste gang vi kommer, og visittkortene de etterlater seg ligger spredd omkring. Oppryddinga overlater de til vertskapet. NB. Hullet i grunnmuren må tettes, det er nok større enn et hønseegg, skriver vi i hytteboka.

Publisert i KK 24. juli 2019

 

Goliat

I late sommerdager er det ikke kinosalen som frister, og vanligvis er det heller ikke et stort utvalg av filmer på den tida. Jeg så Rocketman på en regnfull dag, den er både annerledes og lik Bohemian Rhapsody. Den går dypere inn i Elton Johns barndom og traumer. Men er likevel både underholdende og underfundig.

En litt kjølig sommerkveld tok jeg turen til Odeon kino på Storo, i nærheten av der jeg bor. Det var heldigvis flere enn meg i salen som ville se den svenske filmen Golitat av Peter Grönlund. Et nytt bekjentskap for meg.

Det er en mørk film som er laget med stort alvor. Handlingen finner sted i Norrköping, der industridøden har tatt strupetak på både mennesker og bygninger. Scenariet kan minne litt om en amerikansk by i midtvesten etter finanskrisa. I europeisk sammenheng er det de belgiske Dardenne brødrene som er mestere i å lage filmer der handlingen finner sted i storbyer, hvor fabrikkene er lagt ned og tungtransport på hard asfalt dundrer gjennom byen. Hovedpersonene er fattige og arbeidsløse, og bor gjerne i nærheten av en motorvei. Det kan være på en campingplass eller i et usselt krypinn.

Den svenske familien i Norrköping har en bolig som de er livredde for å miste fordi de ikke kan betale husleia. Mora er syk og arbeidsløs, hvor faren får penger fra, er det ikke godt å si, men det blir vi innviet i etterhvert. Det hoper seg opp med ubetalte regninger. Familien står dypt nedgravd i gjeld, kriminalitet, alkohol og dop. Kimmie heter sønnen, som er 17 år og går på videregående. Han er familiens eneste håp når det viser seg at faren må i fengsel. Opphold bak lås og slå er noe han og kompisene hans er vant med. Men hvem skal ta seg av familien når faren ikke lenger kan bidra? Pekefingeren rettes mot Kimmie, han må overta, både farens ulovlige jobbvirksomhet og omsorgen for mora og den yngre søstera. Han har lyst til å fortsette på skolen, men må slutte. Du vil vel ikke at mora di skal sulte? sier faren.

En nabovenninne er i en lignende situasjon som Kimmie. Hun har fått tilbud om lærlingejobb et annet sted i landet, og unggutten ser det som en mulighet for å komme vekk fra faren og familieansvaret som tynger. Det er dette dilemmaet som tvinger oss til å se de begrensede valgmuligheter den unge mannen har. Enten å bidra med husleie og mat til en sultende familie eller å tenke på seg sjøl og sin egen framtid et annet sted der han kan få lærlingeplass. Det som setter saken på spissen er Kimmies aversjon mot farens obskure virksomhet. Å bli dratt inn i dopsalg og voldelige oppgjør er kroken på døra for et annet liv. Denne delen av filmen, er ulidelig god. Det minner meg om et annet likhetstrekk mellom Goliat og Dardenne brødrenes filmer (feks. i Rosetta, Sønnen, Barnet). Hovedpersonene er ofte unge mennesker som lever i ytterkanten av samfunnet og blir stilt overfor vanskelige, moralske dilemma.

Det er hjerteskjærende å bli vitne til hvordan Kimmie gradvis blir innført i farens business og tenke på den framtid som venter han. Men er det fortsatt håp om at han velger lærlingeplassen? Det får vi ikke vite før i den sterke sluttscenen i en manndomsprøve mellom far og sønn. Den er sterk, men for min del er scenen der han setter seg i farens stol …. enda mer opprørende.

Som sagt innledningsvis, en alvorlig og mørk film om utsatt ungdom. Hvorfor er det ingen som bryr seg? Barnevern, sosialarbeidere? Hvor er hjelpeapparatet? Lærere? Det eneste lyspunktet i filmen er det kjærlige forholdet mellom Kimmie og søsteren. Men det er heller ikke særlig håpefullt… Det er kanskje ikke veldig mye håp i filmene til Dardenne brødrene heller, men den lille fliken av lys og varme, griper de begjærlig.

I Goliat er det Roland og Kimmie, far og sønn (strålende spilt av Sebastian Ljungblad) som holder i tømmene, troverdig og gripende. Det er mye vold i filmen, og det har sammenheng med miljøet der historien utspiller seg.

Et dystert og realistisk drama, som er like gyldig i andre europeiske land. Absolutt severdig.