2. reisebrev fra Cuba.
Cuba har rundt 11 millioner innbyggere, og selv om det er et fattig land og landets historie er svært dramatisk, har de ikke konflikter mellom ulike religioner og etniske folkegrupper. Spansk er nasjonalspråket. Katolisismen er den største religionen og den praktiseres side om side med Santeria, afrikanske religiøse seremonier. Gudene, Orishas, har fortsatt sin selvfølgelige plass. Da vi var passasjerer i en gammel rusten buss i Playa Larga som så ut som den kunne knele når som helst, pekte sjåføren på ei svart dokke som hang og dingla foran frontruta. Orisha sa jeg, og fikk tommel opp. Orishaen beskyttet både oss og sjåføren.
Vi visste ikke noe særlig om disse tradisjonene da vi var på Cuba første gang. At vi støtte på det i Havana, var helt tilfeldig. Vi befant oss i nærheten av Teatro Nacional i håp om å få se en forestilling der. Men ingenting sto på tapetet (fortsatt er det temmelig dårlig med annonsering både der og i Gran Teatro). Da la vi merke til et skilt der det sto «Pianobar» som pekte opp en trapp ved siden av teateret, men var det noe som foregikk der, mon tro? I Havana som andre steder på Cuba skal du ikke stå lenge stille og undre deg før noen kommer bort og spør om det er noe du trenger hjelp til. En blid og livlig mann kom bort til oss og sa at dessverre, så var ikke pianobaren åpen idag, men kom igjen i morgen, søndag, på ettermiddagen, da er det et rumba show der. Rumba hørtes jo fristende ut, danseshow i pianobar, hurra! Så vi dukket opp til avtalt tid neste dag, men der var det ingen gjester. Pianobarene er dunkle og ser ut som nattklubber, selv om sola skinner utafor.
Etterhvert strømmet det på med gjester, hele familier, besteforeldre, foreldre og barn slo seg ned og plasserte romflaska på bordet. Musikken begynte, det var ikke bare piano vi hørte men en hel gruppe musikere mens vi venta spent på rumbashowet. Noen begynte å danse og endelig begynte noe å skje uten at vi skjønte hva det var. Den ene mørkhudete «guden» etter den andre iført stråskjørt eller andre fargerike kostymer, noen i helhvitt, kommer inn på dansegulvet og folk stimler sammen rundt dem, jubler og klapper, de går bort til dem, tar dem i handa, gir dem gaver, ser ut som de vil ha en slags velsignelse, men vi skjønte ingenting. Det sydet på dansegulvet, orishaene dansa og alle dansa med, vi var nok de eneste turistene, romflaskene ble tømt, men det kom raskt nye på bordet, og stemninga sto høyt i taket, musikken, dansen og takten ble villere og villere, gudene kom i transe, det var litt skremmende. Noen prøver å forklare oss orishaenes historie, men det er umulig å få med seg i alt bråket. Orishaene stammer fra yoruba folkets religion i Nigeria og den praktiseres også i andre afrikanske land. Vi var aldri helt sikre på om det var rumba vi fikk se eller noe helt annet, men uansett fikk vi en overraskende og morsom opplevelse vi sent vil glemme.
Cubanerne er ikke redde for å vise fram sitt opphav, de er en blanding av tre forskjellige folkeslag, urfolk som bodde der da da spanjolene kom. De ble utryddet av de spanske conquistadorene, slik det skjedde i andre land i Mellom- og Sør Amerika. Afrikanerne kom med slavehandelen. Det er en etnisk blanding som vises både i gatebildet og på danseshowet vi overværte på Hotel Nacional, i Parisian Cabaret. Et flott kostyme- og danseshow med strålende utøvere, men selv om det var atskillig færre mørkhudete sangere og dansere i forhold til hvite, var det de førstnevnte som var de beste danserne etter min mening.
Ettersom vi hadde fått øynene opp for pianobarers skjulte perler, var vi på jakt etter noe lignende de siste dagene i Havana før hjemreisen. Rett ved der vi bodde i Vedado hadde vi støtt på Bertol Brecht senteret som både har teaterstykker og musikkkvelder på repertoiret. Men kveldsmusikken starter veldig seint. Vi kom dit om ettermiddagen og la merke til en stor gruppe med eldre som satt i kaffebaren og spiste is og drakk kaffe. En etter en reiste de seg og forsvant i retning underetasjen og vi fulgte etter. Sola skinte fortsatt men vi gikk frivillig inn i en stor sal med dempet belysning, kanskje var dette også en pianobar? Det viste seg å være et ettermiddagsshow med forskjellige utøvere som sang og framførte dikt. Det skal sies at flertallet i salen var eldre, men stemninga var ungdommelig og publikum sang av full hals, de kunne alle tekster og melodier utenat. Dessverre det var ingen som reiste seg og invitert til dans.
Neste dag dro vi av gårde med håp om å finne pianobaren ved Teatro Nacional, men de hadde slutta med rumba på søndager, de kunne bare lokke med et Flamenco show. Vi kom da ikke til Cuba for å se flamenco. Vi rusla videre rundt i gatene i Havana, passerte Hotel Inglaterra der en ivrig gruppe spilte og gikk videre til nabohotellet Telegrafo der en enda livligere gruppe slo an tonen. Spaserte videre i langsomt tempo da jeg fikk se skiltet om Habaneciendo Piano Bar, de har ikke bare åpent om søndager, men hver dag fra kl. 5 om ettermiddagen. Vi blir advart mot at dette er litt gammel musikk, men det passer oss godt og vi stiger opp en bratt trapp og kommer inn i et mørkt, rektangulært, trangt lokale med fullt hus. På podiet står en gammel mann med briller og leser opp programmet fra en jukselapp, det er såvidt han klarer å se noe i det dårlige lyset. Ikke kunne jeg vite at han seinere skulle komme bort til oss og gi meg kyss på begge kinn. Ei fargerik, russisk dame slår seg ned. Hun har bodd i Havana i 35 år og er sangerinne, gir oss invitasjon til en annen konsert.
Her er det ikke rumba, men sangere av forskjellig slag som opptrer og framfører sanger som publikum kan utenat. Både gamle og unge blant publikum. På det knøttlille dansegulvet svinger eldre menn med hvit hatt og jakke seg med vokne damer i åletrange, fargerike tights til noe som høres ut som feelin musikk. Når tempoet i salsaen øker, trer nye danseløver fram og danser feiende flott og elegant med like eminente kvinnelige dansere, dette kan de, selv om noen gir seg når rytmen blir enda raskere. Vi beveger oss mot dansegulvet og gemalen får litt opplæring av sidemannen. Av og til stopper dansen når det kommer sangere som bergtar publikum. Først en bitteliten spinkel eldre dame som synger som Edith Piaf med stor stemme og alle jubler og klapper med. Til slutt en eldre afrikansk utseende dame som setter i gang med Miriam Makebas berømte Pata Pata, umulig å sitte stille. Jeg så at du likte den dansen, sa en dame til meg, det klarte du fint! Å danse bra betyr at du kvitter deg med hemningene og finner ditt uttrykk.
Casa de Trova i Santiago de Cuba
Det er sang og dans alle vegne på Cuba, både på gater, i barer og på egne dansesteder. Den gamle cubanske musikkarven blir tatt vare på, særlig i Santiago de Cuba og Granma. Denne gangen tok vi ikke veien dit, det har vi gjort to ganger tidligere og kommer gjerne tilbake. Santiago de Cuba er den livligste byen for dans og musikk. Her kan du sitte hver dag å høre på musikk i Casa da Trova, gratis, det danses også der og flytte deg noen skritt lenger ned i gata for annen type musikk, nye band og mer dans. Om kvelden går du til Casa de las Tradiciones og danser i et lite svett lokale med høy stemning og her blir du engasjert av lokale dansere som lærer deg salsa. Det fins også Casa da Trova i Bayamo og andre byer. Folklore og danseshow ute på plasser og streder. Trinidad er et annet bra sted for dans og musikk. Andre eller tredje uke i januar er det kulturuke der med musikk og sang.
Vinales er en av våre favoritter. I Polo Montanez på plassen rett ved kirka, er det strålende danseparty og høy stemning i helgene og andre dager i uka. Valle Son heter et poplulært lokalt band. Den lørdagen og søndagen vi var der, regna det dessverre, så det ble ikke noe av dans ute på den store plassen. og heller ikke i Polo Montanez fordi det ikke er tak over dansegulvet! I kultursenteret ved siden av er det salsaundervisning.
I Havana er det også jazz hver kveld på klubben La Zorra y el Cuervo, høyt nivå. Vi har vært der flere ganger. Uka før vi kom (22.1) hadde det vært en ukes jazzfestival i byen.
Men den som leter og rusler i gatene vil alltid finne steder med dans og musikk i andre byer også.
Gatelangs i Havana
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 