Kino

Provinshovedstaden Chimoio i Manica i Mosambik hadde en gang vært en vakker by med en staselig aveny og rosa og lysegrønne murbygninger fra kolonitida.. Etter krigen var det få hus igjen som ikke hadde rast sammen, og rundt bykjernen bodde folk i stråhytter med jordgulv

De fleste kjørte bare fort forbi på den flotte avenyen på vei til eller fra Zimbabwe. Om de titta ut av bilvinduet kunne de tro at byen hadde skjulte perler. For en nydelig gate, så flotte trær, vi må stoppe her neste gang, kunne de si. Men for dem som gjorde alvor av det, ble det en skuffelse. De fant ingen koselig kafé eller restaurant. Hoteller var det også skrøpelige med. Bare én natt til nød. Hvis bilen ikke ville mer eller det var for mye regn. Om de ville ut å more seg om kvelden, var det ingenting å finne på. Det skal visst være en kino her. Hvor er det blitt av den? kunne de si. Hvis de klarte å finne den gamle kinoen blant de halvt sammenraste bygningene, ville de møte ei stengt dør med en stor planke foran. På planken var det malt en oppmuntrende beskjed. Ha de vir. Åpner snart.

Vi reiste til Mutare, byen som lå i Zimbabwe, når vi skulle handle mat, kjøpe bøker, reparere bilen eller gå til tannlegen, og avslutta gjerne besøket med å spise biff på restaurant. Etterpå kunne vi gå på kino, selv om tilbudet var elendig. Likevel var det nesten alltid fullt der. Vi undra oss over at de lokale troppa opp i hopetall for å se dårlige amerikanske filmer. Nesten aldri noe annet enn krig, krim, cowboyfilmer eller kjedelige komedier på programmet. Men de lokale mora seg.

Da vi kom tilbake til Norge, gikk det en film her som het Festen, som alle skulle se. Den handla om incest. Vi forlot salen etter 10 minutter. Den virka oppkunstruert. Not the real thing. Orka ikke slike triste filmer. Vi hadde fått nok av reell nød og fattigdom, aids og sjukdom i Afrika. Når vi skulle på kino, ville vi le og more oss. Afrikanerne hadde det vel på samme måten. De flykta fra virkeligheten når de sank ned i kinosetene, ville drømme seg bort, . Drapene og skytinga på lerretet ligna ikke på krigen de hadde vært gjennom . Den orka de ikke snakke om en gang. Det verste var at den grå hverdagen med nød, fattigdom og sjukdom ikke tok slutt etter at krigen var over. Volden på filmen varte hvert fall bare noen timer.