Topptur med guide og plastflasker

23. februar 2017, del 5. Sri Lanka.

Den tøffeste fjellturen i Sri Lanka er visstnok Adam’s peak, fjellet  strekker seg mer enn to tusen meter i været og vi kunne se den fra flere steder vi besøkte på turen vår. Konseptet minner litt om Mount Sinai i Egypt. En må starte ved to- tre tida om natta for å nå toppen før soloppgang.  Det er en drøy marsj og på travle og populære tider er det en pilgrimsvandring  der hundrevis av  folk  kravler seg oppover trappetrinnene langs den bratte fjellsida.  Ettersom de må gå i takt, kan det ta lang tid å nå fram til målet. Vi tok ikke den turen, som hørtes veldig krevende ut. I stedet var vi så heldige å ankomme Ella i strålende, klart vær og se toppen på Ella Rock vinke forlokkende til oss.

Klokka sju neste morgen står Abesundera og venter. Han er vår lokale guide, en ualminnelig høy og tynn eldre mann, med brun, skrukkete hud, uten hodeplagg,  iført sarong (et tøystykke bundet rundt livet) og chip-chaper. Han smiler bredt,  viser fram de få tenna han har, snakker så å si ikke engelsk, men hans lokale kunnskaper og kommunikasjonsevner er det ikke noe i veien med. Han kjenner alle stier og snarveier, trær, fugler og de beste utkikkspunktene. I en busk vi passerer trekker han fram noen fine turstaver som naturen har laget og turen kan starte. Det begynner med at vi går en halv times tid på jernbaneskinnene i morgensola, der er det mange som befinner seg på vei til skole og jobb. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina  når du traver i gresset i morgenduggen. Det gjelder bare å passe seg for toget.

Så bærer det videre under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje, og det er bare noen få andre vandrere som passerer oss. Så begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Vi går gjennom skogen på umerka stier, det finnes visst en bredere vei, men  Abesundera velger snarveien. Han prøver å veilede en annen mindre erfaren guide til å ta den raskeste veien, uten hell. Det er svalt og luftig, og han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er først da jeg oppdager hans overlegne ferdigheter. Han går sakte, men i den samme bestemte takten, stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som har prøvd å gå litt fortere i mine solide goretex sko, stadig vekk må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen få andre turister, en gruppe yngre menn med moteriktig shorts og tatoveringer, som forteller at de bare har brukt en og en halv time oppover. De får en skikkelig overraskelse når det viser seg at  vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Å nå toppen er herlig, sola damper og og utsikten er  dramatisk  til alle kanter,  flere utkikkspunkt med nye overraskelser venter.

På veien  har vi lagt merke til søpla som hoper seg opp både langs elva og i skogen, Bård begynner å plukke opp plastflasker og prøver å forklare Abesundera om resirkulering.  Vi har nemlig sett flere steder der myndighetene prøver seg på kildesortering.  Abesundera nikker forståelsesfullt og tar med seg noen store plastflasker på veien nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, tar han flaskene og kaster under buskasen. De kommer og henter dem her, sier han, Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Det gjør ikke den mer engelskkyndige guiden som passerer heller. Abesundera, som mange andre innfødte har den oppfatning at når plasten ikke syns, så er det ikke så farlig.

Så kommer jeg på at jeg ikke har sett guiden vår ta til seg verken mat eller drikke på turen.  Han fikk tilbud om en flaske vann, men takka nei. Han har gått både opp og ned i jevnt tempo uten å drikke en eneste dråpe. Det er hvert fall ikke han som bidrar til plastsøppel. Antagelig er det bare turistene som kjøper flaskevann.

På den videre reisen ser vi det samme andre steder – søpla flyter, den ligger og vugger i vannet, eller er gjemt bak et tre, der noen først har kasta en plastflaske, kommer det gjerne flere og gjør det samme, men det ser ikke ut til å sjenere lokalbefolkningen, de har vent seg til det. Men vi blir mer og mer opprørte. Sri Lanka is a land of beauty and garbage.

 

 

 

 

 

 

Spektakulære fjell og tøff tøff til Ella

Onsdag 22. – fredag 24.2 2017. Vintertur til Sri Lanka, 4

Det går unna her. Hadde ikke trodd det skulle bli så mye blogging underveis. Nå er vi kommet til Ella og her er det mye varmere, ligger bare på litt over 1000 MOH. Skuer ut over landskapet og Ella Rock som vi har planer om å bestige i morgen. Med guide. Det er visst ikke nødvendig, men da har man betalt for en som får deg helskinnet opp og ned og som  kan lære oss et og annet om dette området som har blitt så populært og er stappfullt av turister. Det kryr av gjestehus, ikke så mange hoteller. Vi bor på Country home, ikke akkurat landlig, men flott utsikt og litt utafor byen. I gåavstand fra jernbanestasjonen, sa de, men gåturen ble lang og varm da Bård fortsatte oppover gata i stormfart mens jeg forhørte meg med noen damer som sto utafor en restaurant. De var begge enige og pekte i motsatt retning.  Jeg løper etter han og sier fra, sa den yngste med rødlilla kjole, og for av sted. What are you looking for? spør en blid mann med motorsykkel. Det pleier å være opptakten til tilbud om billig skyss og overnatting. I am  looking for my husband, sier jeg og peke på mannen med rød sekk som spurter av gårde med to kofferter på slep.  Da fikk vi oss en god latter, en lovende start på møtet med Ella.

Men det var egentlig noe annet jeg ville skrive om, noe dere venter spent på. Hva med togturen, hvordan var den? Den vi hadde så store forventninger til. Et ord, fantastisk, det må naturligvis utdypes.

Vi var ute i god tid på stasjonen og heldigvis hadde sjåføren fått streng beskjed om å passe på oss helt til toget dukka opp og sørge for at vi kom oss vel om bord. Men da to tog tøffa inn omtrent samtidig, ble det litt uro i rekkene. Passasjerene begynt å løpe i hver sin retning, mens vi fulgte beskjeden om å bli stående. Vi hadde jo en som forsto språket, også togspråket. Men da han også begynte å løpe, fulgte vi etter med alt vårt pikk pakk.  Noen pekte på det siste toget som rulla inn og ropte, Det er toget  til  Bandulla (endestasjonen).Passasjerene hoppa fra perrongen ned på skinnene med sekker og kofferter, og det var luftige hopp, sikkert en meter ned, fortsatte mot vognene og måtte  bestige stupbratte trinn. Uten hjelp hadde ikke jeg klart det, heldigvis var det to staute hjelpere i mitt følge, kraftkarer begge to. Endelige inne i kupeen, kalt 1. Klasse – observation CAR, bakerste vogn, som så stusselig ut. Et lyspunkt var store, brede bagasjehyller, opp med alt, og da vi får satt oss, kommer den hvithårede sjåføren inn, everything all right, madam, sier han, yes, sier vi begeistret. Vi sitter med ryggen til kjøreretningen. Kupeen har et stort vindu helt bakerst og flere mindre, men ikke aircon. Det siste hadde vi grudd oss til, litt hvert fall. Togturen tok jo bare fire timer. Sidevinduene gikk det an å åpne og en kunne også stå i døråpningen  på begge sider og lufte tærne, det var  behagelig. Ikke full kupé, så vi kunne flytte oss fra side til side der utsikten var best. To unge damer fra et annet asiatisk land er ikke så opptatt av utsikten, men av å henge heiende ut av vinduet med selfie stang. Ei fransk dame bak oss sitter stille på setet sitt under hele turen og sier ikke et ord, mens mannen av og til tar bilder. Ikke av henne. men av naturen. Toget går i sakt fart i tamtara, tamtara takt og stopper av og til av forskjellige grunner vi ikke får forklart, men det gjør ingenting. Mange små stasjoner. Da får vi fotografert og uttrykt vår begeistring til andre reisende, alle ser ut til å være turister.  Et par smarte selgere tilbyr vann og noe mat, de hopper av og på stasjonene. Landskapet skifter, Små hus, hager, kyr, vinkende barn og voksne. Lange blader som stryker oss på kinnet, åpne landskap, grønne daler omgitt av høye fjell med skydott på toppen. Særlig den siste tredjedelen før Ella er betagende.

Ella er en bittelite fjellby, på ca. 1000 moh, den virker kunstig og kjedelig. Små kafeer og restauranter med turister som har truffet hverandre tidligere på stier og i andre byer i Sri Lanka. vi gjenkjenner flere. To netter der er mer enn nok, med mindre du er lidenskapelig opptatt av å finne nye fjellturer som ikke står på noe kart. For dette er stedet for spektakulære fjell. Hikers’ paradise og samtidig noe for enhver,smak. Small Adam’s peak kan alle klare, lett tilgjengelig og enkel, Ella Rock er mer krevende, lengre og flottere. Anbefaler lokal guide på denne turen.

 

Te, tamiler og togbilletter i Nuwara Eliya

Tirsdag 21.2.2017, vinterreise 3.

Har du lagt merke til det, spør jeg mitt reisefølge, det er mange flere her enn i Kandy. Nei, svarer han, det har jeg ikke sett. Det dreier seg om hudfarger, som er så vanskelig å snakke høyt om at vi ikke vet hva slags ord vi skal bruke på det åpenbare, på det alle ser,  at hudfarger finnes i alle slags farger og nyanser. En herlig blanding er det her, innflytelsen fra Great Britain, India så vel som Afrika og andre land har satt sine avtrykk. Portugiserne  tok med seg slaver fra Mosambik.

De mange med mørk hudfarge her i Nuwara Eliya kom ikke hit frivillig fordi de var eventyrlystne og tiltrukket av det kjølige klimaet, men fordi engelskmennene fant ut at de ville dyrke te her, og te fra Ceylon sto høyt i kurs i salongene i England. Det trengtes mange store og små hender for å plukke tebladene. Kvinne- og barnehender var de beste. Da var det praktisk å hente arbeidskraft fra det nærmeste nabolandet som britene også styrte over, India, nærmere bestemt Sør India, i provinsen Tamil Nadu. Tamilene arbeidet flittig på plantasjene og deres etterkommere ble værende. De vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med de krigerske tamiltigrene i nord.  De er hindi og har et kastesystem, vi er buddhister, forteller vår lokale sjåfør .

Det lille museet ved inngangen til Victoria parken, har ikke så mye tekst, men mange fine fotografier fra den gangen jernbanen ble bygget her oppe i fjellene, engelskmennene trengte dem vel for å frakte teen, og uten slavene hadde det ikke blitt noen skinner i dette uveisomme området. De som ikke la skinner, kunne arbeide på plantasjene. Hele familien i arbeid.

Sånn sitter jeg og tenker på hvordan det var den gangen, og hvordan er det i dag?  Er de fortsatt nederst på rangstigen? En tynn, eldre mann, mørk i huden tusler rundt i sarong,  plastsandaler og skitten jakke  her på gjestehuset, hilser med håndflatene mot hverandre og et bredt, vidunderlig smil hver gang vi møtes. Han bor under trappa, rett ved der jeg sitter og skriver. Han er nattevakt og altmuligmann, en slags buddhistisk  bawaab har vi kommet fram til, en som vokter porten og står til  rådighet for alt og alle. Om morgenen sprer han røkelse i rommene og velsigner dagen og huset.

Jernbanen og billettene ja.  Det har seg slik at jernbanestasjonen ikke ligger her vi bor, men 6 km unna i en annen by. Vi fikk sjefen på gjestehuset til å ringe og forhøre seg om det var billetter å oppdrive, nei, dessverre, ikke mulig , men kommer dere en time før kan  det hende dere får plass, på 2. eller 3. Klasse, kan ståplass være noe?

Da er det Don ringer, er her i byen sier han, har kjørt noen andre turister hit. Over en tekopp finner vi løsninger som passer både han og oss. Don er vår kjære sjåfør fra gjestehuset vi bodde på i Kandy, River lodge tror jeg det het, litt pretensiøst kanskje, men det lå hvertfall ikke så langt fra elva. Pent og rent, litt trangt og varmt, men det som betyr noe er service, og den utdeles med glede og mye omsorg. Jeg skal ordne billetter for dere. Veldig snilt av deg svarer jeg for å være høflig, men jeg har ikke tro på at det går.  Noen minutter seinere står han i døra med billetter til observation car, til den nette sum av ca 100 kroner, ikke hurtigtog, det tar fire timer til Ella som er vårt neste stopp. Overveldende, kunne ikke tro det var sant. Jeg drømte at billetten forsvant med et vindkast i natt, men den lå pent sammenbretta i pungen.

Å ha fleksibelt program gir rom for spennende møter og uventa  vendinger. Nå skinner sola også, det regna da vi kom hit for fire dager siden. Og i morgen bærer det av sted  mot nye opplevelser.

Ps. Etter at billettene var i boks, har jeg funnet ut at det også er noen andre måter å forhåndsbestille  billetter på, utover expo rail.   Se man in seat 61 sitt nettsted.,

PS. Anbefaler Nuwara Eliya på det varmeste, en fin, liten by og ikke en engelsk country garden som jeg forestilte meg.

Løveøl i hett regn og togmysterier i Sri Lanka

Lørdag 18.2 2017, 2.del. Vi dro fra Colombo til Kandy med tog, og etter tre netter der, videre med bil til Nuwara Elyia. Vi kom til Sri Lanka for en uke siden og opplevelsene og inntrykkene bobler. Denne gangen blir det ikke noen gatelangs betraktninger, for å traske rundt i hovedstaden og Kandy er ikke noe jeg vil anbefale.  Colombo var fuktig og svett, selv sakte bevegelser var utmattende. Først ved  solnedgang dukka joggere og raske gående opp langs sjøen og i gatene. Vi sparte kreftene til siste ettermiddag, men da vi var klare for en tur, hørte vi et voldsomt brak, var det kanonskudd eller en bombe? Jeg satt nemlig og bladde  i boka Tea with terrorists, som handler om borgerkrigen som en gang herja i landet.  Den starter med en detaljert beskrivelse av bomber som ble sprengt  samtidig på forskjellige steder.

Det var bare et tordenskrall denne gangen, regnet pøsa ned og vi satte oss i stedet på hotellets takterrasse ikke i, men bak baren, under et utspring og fulgte med på himmelens farger og bevegelser, lynene dansa av gårde og sannelig dukka det ikke opp et lysende felt der oppe i alt det mørke. Skål sa vi, skål for regnet og Lions Lager beer.

Varierende internettforbindelse her i Nuwara Elyia, strømmen gikk i går men vi trakk triumferende opp medbrakte hodelykter, det gjelder å forberede seg og djevelen ligger og lurer i detaljene.

Nå skal jeg si litt om togets mysterier her i Sri Lanka. Uten The British empire hadde det ikke vært jernbane i landet. Det gjelder også andre tidligere britiske kolonier, selv om det varierer hvor godt de blir vedlikeholdt. Vi gleda oss til togturer i fantastiske grønne landskap oppover langs fjellene. Det er som å,kjøre gjennom en jungel. Men hvordan bestille billetter? Man in Seat 61 er et flott nettsted, han skriver lidenskapelig, omfattende og pertentlig om de djevelske detaljene. Det er rett og slett ikke mulig å forhåndsbestille fra utlandet, du må bare ta sjansen på å få billett når du ankommer togstasjonen. Ettersom jeg ikke har nerver til den slags, fulgte vi rådet om å bestille hos det private selskapet expo rail. Det gikk som en drøm, vips var det gjort. Men vi kunne ikke hente ut billettene før avreisedagen og da stilte vi oss i kø tidlig om morgenen i luke nr 17 på stasjonen i Colombo. Der fikk vi plassbilletter på høyre side og litt frokost underveis. Det kalles første klasse og er nok det etter lokal standard, men ikke sett med norske briller. Det er en ekstra vogn bakerst på toget.  Helt fint, men ikke når man skal drikke kaffe underveis og toget sklir fra side til side eller hopper opp og ned. Det som kalles observation car er visstnok det aller beste stedet for å skue utover landskapet, men der er det alltid fullt på forhånd får vi inntrykk av. Og nå nærmer jeg meg endelig poenget med togets mysterier. Vi prøvde å få billetter videre i går, men nei, alt var fullt, forhåndsbestilt for to uker framover på de beste klassene, om vi kom litt  før togavgang,  kunne vi kanskje få billetter på 2. Klasse, men det var ikke sikkert. Om man kjenner noen som kjenner noen som jobber i jernbanen, er det muligens en ørliten sannsynlighet for å få billett. Men det gjør ikke vi, så det ble biltur i steden. Det sies at de holder jernbanenettet vedlike pga turistene som syns det er så morsomt å kjøre tog… hmm, da må vi vel prøve må finne noen som kan selge oss billetter til a special price, only for you. Følg med, fortsettelsen kan bli spennende om vi kommer til et sted med pålitelig strømtilførsel og internett

Vinterreise Sri Lanka, 1

Colombo 13.2, 2017. jeg pleier ikke å blogge når jeg er på reise, mitt prosjekt er å fordype meg i landet jeg er i og snakke med folk. Men nå sitter vi inne på hotellet i Colombo det er over 30 fuktige varmegrader ute så da kan jeg jo formidle noen inntrykk herfra. Reisen med Finnair til New Delhi var super, selv med 4 timers venting i Helsinki. Prosedyren med å få visum til India vil jeg bare så vidt nevne, altfor omfattende og kostbar ettersom vi til slutt valgte å bruke Visumservice for å være sikre på at søknaden var riktig fylt ut, at passfoto var riktig størrelse og kvalitet og at vi fikk visumet før avreise. Det går nå an å søke 30 dagers visum elektronisk, men det passa ikke med våre reiseplaner. Sjekk veiledningen på nettet.

Kom til Delhi tidlig om morgenen og tilbrakte ca 7 timer på flyplassen før avreisen med Sri Lanka airways til Colombo. Mye om og men, særdeles mye stempling, fram og tilbake med immigrasjon, bagasje ut, bagasje inn, ny immigrasjon, passkontroll, kroppsvisitasjon, tid til å okke seg med andre turister i endeløse køer, men også morsomt å studere folk og fe på flyplassen. du må samarbeide med immigrasjonsmannen sto det på et skilt og det var ikke vanskelig når han smilte først. Han rister hodet litt fra side til side, det betyr ikke nei, men ja.

Det er naturligvis en del bagasje på et sånt sted, og hvordan denne er pakket og blir transportert på vaklende traller, hjelper også på humøret for slitne reisende. Da vi endelig fant ut at det var komfortable liggestoler ved «gaten», la vi oss til rette og sov behagelig til rett før avgang. Ikke noe å utsette på Air Sri Lanka heller, vi fikk både mat og underholdning.

i dag har vi skaffet oss lokale SIM-kort, slept oss sakte rundt i en trafikkert hovedgate Galle road, spist på et veldig lokalt sted der vi var de eneste bleikansiktene og nå skal  vi ut og se på solnedgangen. havet er rett ved, vi kan såvidt skimte det fra hotellvinduet.