Denne filmen er laget av Sam Mendes og vi er tilbake til 1980 tallet i England. Handlingen er lagt til en britisk by ved sjøen og en kino som heter Empire Cinema. Det er en langsom, dramatisk film med tunge undertoner som vi etter hvert får innsyn i. Jeg ville se den fordi hovedpersonen Hilary blir spilt av Olivia Colman, som er en strålende, uttrykksfull skuespiller (The Crown). Hun lever seg inn i rollen som den ensomme, forlatte kvinnen som lengter etter å få og gi kjærlighet. Hun er omsorgsfull, men også fjern og underlig. Legen gir henne piller for å holde motet oppe. En vanskelig barndom og innleggelser på psykiatrisk avdeling har satt sine spor. Det er noe alvorlig hun har opplevd som gjør at hun er ustabil. Hun er leder for de ansatte på kinoen. Sjefen hennes er en drittsekk. En dag får de en ny kollega, Stephen. Han er ung, blid, vennlig og snill og de får et forhold. Hans familie kommer fra Trinidad. Hans mørke hud skaper ikke problemer på jobben, men han blir gjentatte ganger angrepet av skin heads. Dette var visstnok ikke uvanlig på den tida.
Hilary viser han inn i de gamle, avlukkede, slitne kinosalene i Empire Cinema. Slik de en gang var. Det var dansesal der, restaurant og filmvisninger. Det er nostalgisk – men ikke veldig elegant å flytte blikket tilbake i tid. En kollega tar fram filmruller og viser Stephen den gamle måten å lage film på. Det blir bare en veldig blek avskygning av Cinema Paradiso. Det er et slurvete sidespor, syns jeg.
Filmen er altfor lang og springende. Den virrer litt fram og tilbake og kunne med fordel kuttes ned. Men den siste delen løfter fram Hilary som en stjerne. Hun tar bladet fra munnen og viser seg som en tøff og tydelig kvinne. Vennskapet mellom henne og Stephen er varmt selv om de ikke lenger er kjærester , men gode venner.
Jeg syns det er verd å se den, på grunn av Olivia Colman. Hennes kroppspråk og utstråling er i særklasse.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 