Hushjelp til besvær

Å forholde seg til hushjelper kan være en utfordring for nordmenn som bor i Afrika. De alminnelige norske med OBOS-boligstandard får en langt større og mer luksuriøs bolig, som selvsagt trenger stell og pleie mens familien arbeider for å bedre forholdene for de fattige utenfor hjemmet. Selv om det bare er voksne og arbeidsføre medlemmer i familien, forventes det at man skal ha hushjelp. Å gi arbeid til en som trenger det, er bistand på det private plan.
For mange bistandsarbeidere er hushjelpen deres viktigste kilde til å komme de fattige nærmere inn på livet. Det de ikke tenker like mye over er hvor enda mye nærmere hushjelpen kommer dem inn på livet.
Selv om boligen er stor, er det begrenset hvor mye støv og skittentøy to voksne mennesker produserer. Hushjelpen kommer gjerne tidlig om morgenen før arbeidsgiverne har dratt på jobb, ja endog før de har stått opp, og hun står ved grytene når de kommer hjem i kveldingen. Hvordan hun får dagene til å gå når skitt og lort er vekk, er det ingen som vet. Hushjelpen er glad for å komme seg vekk fra sitt usle krypinn og kunne rusle fra rom til rom. I hennes øyne lever de alminnelige norske som konger og dronninger. De har ørten par sko og masse annet rart som hun skal rydde i og dermed får anledning til å studere og undre seg over for å kunne fortelle om det til familie og naboer. Noen tar seg også til rette med å «låne» sko eller klær uten å spørre om lov, for når vertskapet har så mange, kan det vel ikke gjøre noe.
Hushjelpen og hennes gjøren og laden er et svært populært samtaleemne blant deres arbeidsgivere. Hun skal verken tjene for mye eller for lite, ikke feie støvet under teppet, lage god mat og vaske klær på den europeiske måten. Og absolutt ikke stjele og lyve. Ja, det kreves nesten en voksen på deltid for å følge med på om hun klarer alt dette. I en barnefamilie jeg kjenner fikk hushjelpen en så sentral rolle i deres liv at hun etter hvert fikk den plass hun fortjente. Hun sørget for alt familien trengte, og tok etter hvert rollen som sjefen i huset. De ble så avhengige av henne at alle villig danset etter hennes pipe.
Spørsmålene vi ikke liker å høre er hvem som passer hushjelpens barn når hun er på jobb og hvem som lager mat, vasker klær og er sjefen i hennes familie.

publisert i Klassekampen

Hundene i Cuito

Den sjuende gangen jeg var i Angola, skulle jeg på oppdrag i Bié provinsen og bodde en stund på et gjestehus i Cuito. Frontlinjene under borgerkrigen gikk midt i byen og ennå fins det halvt sammenraste hus med kulehull i veggen. Der bodde Savimbi, forteller en lokal kar og peker mot et murhus ved et gatehjørne. I det fireetasjes huset hvor en av veggene er nesten borte, er det spent opp en klessnor med tøy. En kvinne sitter på huk og rører i ei gryte. Barn leker utenfor. Barn og voksne haster av gårde tidlig om morgenen med plastkanner og bøtter for å hente vann fra en av de mange vannpumpene.

Cuito har en fordums skjønnhet. En gang for lenge siden har husene og hagene har vært vakre og alleene lange og skyggefulle. Nå er husene mørke, mugne og skitne. Sykehuset er ikke stort nok til å ta imot alle pasientene og på plenen står det store plast-telt. Pårørende sitter på huk utenfor teltene med en liten bylt mellom knærne, og venter i solsteika.

Det er for varmt å gå den korte strekningen fra gjestehuset, så i stedet blir vi kjørt i four wheel hvor vi enn skal. Radmagre, skabbete hunder vandrer hvileløst omkring på stadig jakt. Halene er høyt løftet og krøller seg i lufta. Noen har avspiste eller avkutta haler. Andre har ikke hale i det hele tatt. Det har vært hårda bud for hundene. De har også vært med i krigen.

Gjestehuset ligger sentralt i en trafikkert gate. Det er både kontor og bolig for gjester. Bortsett fra meg, er det bare en kakkerlakk som bor der nå. Om natta når varmen har lagt seg, begynner et nytt liv i Cuito. Mørkets opplevelser. Noen biler kjører rally på den lange rette gata utenfor gjestehuset. Det er sikkert spennende når det verken er lys på bilene eller i gata. Når bilene har gitt seg, kommer hundene. De skabbete men stolte med halen hevet. De har slått seg sammen og begynner sin nattlige konsert. Den første natta tror jeg det bare er alminnelig, irriterende hundeglam, men når det gjentar seg natt etter natt, våkner jeg og hører at det er en opera med to talekor. Når det ene koret slutter, tar det andre over. Det er både takt og rytme i sangen. Forestillingen varer en times tid – eller kanskje to slik det høres ut for en som er i halvsøvne. De synger av full hals, men så er det plutselig stopp.

Neste morgen, ser jeg på de samme hundene i gatene med nytt og skjerpet blikk, men det er ingen spor etter deres nattlige utskeielser. Det er om natta det skjer – da er de gatas operahelter.

Publisert i Klassekampen.

Somliga går med trasiga skor

hva beror det på? sang Cornelius Vreeswijk. Det samme spørsmålet stiller jeg meg når jeg er på skolebesøk i fattige land. Det er ikke så vanskelig å bedømme hvem som er fattige, men hvem som er fattigst. Det er viktig når det er de aller mest trengende som er givernes målgruppe. Klærne avslører det ikke når alle har utslitte T-skjorter fra det lokale bruktutsalget. Dermed flytter jeg blikket mot føttene og har arbeidet ut fra antagelsen om at man kan bedømme grad av fattigdom ved å se om barna har sko på beina eller ikke. Men dette er heller ikke en enkel veiviser. Noen går i slitne sko som er altfor store. De har arvet dem av eldre søsken. De aller fleste i sko-kategorien har ikke sko, men plastsandaler. De er billigst, men også lettest å få av og på. Og hvor skal man plassere dem som bare har én sko? Somliga barn går i trasige skor, og mange går uten. Når en tenker på hva slags terreng de nakne føttene skal forsere med farlige slanger og andre stikkende vesener, har jeg sett på sko som den ubetinget beste løsningen..

Det jeg ikke har tenkt på er at sko for mange barn bare er et skolekrav. Det er ikke noe de frivillig går i. De tar dem på seg fordi de må, ikke fordi de syns det er mest behagelig. Så snart de kommer hjem, sparker de dem av seg. Mange har sko, men vil ikke bruke dem. De har kanskje en krangel med mor og far om dette og går til skolen uten sko i protest. Dette bekreftet en hvit sør afrikansk kvinne som vokste opp på landsbygda. Hjemme hos henne gikk alle barbeinte både ute og inne. Men da hun skulle begynne på skolen ble det et skokrav. Hun måtte pine føttene inni noe trangt og fuktig. Skolen ble en evig kamp om skoene. Noen ganger brukte hun dem, andre ganger ikke. Jenta var skoleflink men læreren sa at hun ikke kunne fortsette hvis hun ikke brukte sko hver dag. Den sta jenta valgte friheten uten sko framfor skole med sko-tvang.

Sko er med andre ord ikke en pålitelig kilde til å bestemme hvor fattig du er. Mange går med sko fordi de må, noen har, men vil ikke bruke dem, og få ser ut til å bruke dem fordi de syns det er mest behagelig.
Publisert i Klassekampen.

Work og work out

Hotellets tv reklame viser unge mennesker i glinsende trikoter som forteller om sin sunne livsstil på treningsstudio. Det gjelder å forbrenne kalorier og øke muskelvolumet, sier de og spenner bicepsen. Nei, jeg befinner meg verken i USA eller Norge, men i et land i Afrika, hvor det riktignok finnes et lite urbant mindretall som kan dyrke kroppen sin på den måten. Det store flertall er mer opptatt av å få i seg nok kalorier enn å bli kvitt de overflødige.. Hadde de hatt tilgang til en TV, hadde de nok ikke skrudd den av, men sett på de unge treningsnarkomane som trendsettere for en moderne livsstil. Livet på tredemølla og kampen for det daglige brød på landsbygda er begge måter å holde seg slank på. Men bøndene trenger ikke å kaste seg inn i bilen for å rekke treningsstudiet før det stenger. De tar hakke og spade på skulderen og går til markene og til markedet. Voksne, barn og eldre på landsbygda går og går, hver dag og fram og tilbake. Den endeløse rekken av gående er et vanlig syn. De går ikke med en liten handlekurv men med tunge bører. Klokka seks om morgenen ser vi de heldige sykkeleierne streve seg oppover bakken. Da har de gått et par timer allerede. De kan ikke sykle, men må trille doningen som er lastet til bristepunktet med kullsekker og andre produkter de skal selge. Kvinnene har tunge bylter på hodet og svinger lett 30 kilos kullsekker opp på lasteplanet til kjøpernes biler. Barna som følger moren til markedet bærer også alltid på noe, avpasset etter størrelse. Så kommer skolebarn i alle aldre. Noen bærer på skolebøker og andre har skolestoler på hodet. Når de kommer hjem, går de til markene for å hjelpe foreldrene sine. Var det noen som sa at afrikanere er late?

Men fjernsynsstasjonene interesser seg ikke for alt det arbeidet fattige bønder gjør. Livet på landet blir sett på som håpløst tilbakeliggende. Det er det urbane middelklasselivet som blir vist på TV. De fattiges liv er grått og trist og egner seg ikke på skjermen. Svette og strev på helsestudioet er bedre underholdning, eller livet i salongene slik det utfolder seg i tv seriene. Der er menneskene pent antrukket og har alle tennene i behold. De fattige bøndene har nok med å dyrke noe av den maten kroppsbyggere trenger for å klare løpeturen på tredemølla. .

Publisert i Klassekampen 2009.

Pensjonat og kafé

Det er seint når vi ankommer Espongabera, en bortgjemt by på grensen mellom Mosambik og Zimbabwe. Vi har forsert tre elver, bare en av dem hadde kabelferje med håndsveiv. Det er to kafeer å velge mellom, en på hver side av byens eneste gate. Vi stopper utenfor den ene – den med høyest musikk. Mannen bak disken reiser seg opp og bøyer seg fram. Mat, skriker jeg. Hva?. Mat!! Nei, vi har ikke mat. Cola da. Nei. Hva med te? Dessverre, kokken har lagt seg.

Vi går inn i den andre kafeen og setter oss i spisesalen som også er husets stue. Kjøkkendøra står på gløtt. Ei høne er på vei inn i rommet, etterfulgt av et lite barn i skitten bukse som gumler på en matbit han plukka opp fra golvet. På veggen er det en anretning med tallerkener, glass, kniver og gafler som er dekket til med en heklet hvit duk. Over den henger et stort postkort med snøkledte fjell. En kalender med bilde av en palmestrand er plassert på den andre veggen nærmest kjøkkenet, og under den en politisk plakat for Frelimo. På bordet står en kurvvase med fiolette plastblomster. Taket med mørke flekker henger i en faretruende bue over spisebordet.

Etter en stund kommer vertinna inn med en baby på ryggen. Hva ønsker vi å spise? Vi ser på hverandre og nikker. Det aner oss at det bare er kylling på menyen, så vi foreslår like godt det med en gang så vi slipper å bli skuffet. Vi har erfart at det kan ta lang tid før man får vite at de ikke har det vi bestilte for en halvtime siden. Men her er det både cola og øl.

Det tar sin tid. Kyllingen må kverkes først. En mann kommer ut av kjøkkenet , barbeint, iført noe som ser ut som en helsetrøye og med altfor store bukser som blir holdt oppe av bukseseler. Han skrur på fjernsynet. Skjermen flimrer i svart-hvitt og bildene ruller av gårde, men i korte glimt ser vi bildet av det som kan være en prest i samtale med gjester. Praten går livlig på lokalspråket Musikken fra kjøkkenet som til forveksling ligner på musikken i kafe nr. 1 trenger seg på i hard konkurranse med fjernsynsintervjuet. Etter en times venting hvor lyden fra kassettspilleren på kjøkkenet er uforandret i styrke, mens samtalen på fjernsynet er blitt avløst av støyende musikk, bestemmer vi oss for å utnytte ventetida til å besiktige pensjonatet vi skal bo i.

Tilbake til kafe nr. 1 som også er et pensjonat som betjenes fra en butikk hvor de selger mel, salt og stoffer. Rommet vi blir vist har to brede senger og et flott skap i mørkt tre som det er umulig å få åpnet. Oppå et lite bord ligger restene av et knust speil. Lydene strømmer inn fra vinduet som vender mot bakgården der geiter, kyllinger, ender og griser jakter etter noe spiselig. To damer holder på med dagens oppvask der ute. Den eneste lyspæra i rommet virker ikke. Pensjonatvertinna tilkaller en eldre mann som kryper opp på en gebrekkelig stol for å sette inn ny lyspære, men den trekker sitt siste sukk idet han setter den inn. I stedet skrur han inn en lyspære i lampa i gangen som skal lyse opp for oss utenfra. Den eksploderer med en gang pensjonatvertinna og hjelperen har gått. Hun mener at problemet kan løses, vi må bare vente på elektrikeren.

Ventetida tilbringer vi i kafeen hvor vi har bestilt mat, som nå skulle være ferdig. Kyllingen smaker overrraskende godt. Ferske varer må vite. Hva med kaffe? Nei, kaffe har de ikke i kafeen. Bare te.

Tilbake i pensjonatet og det uløste problemet med lyspæra. Elektrikeren har ennå ikke kommet. Vi famler oss fram til rommet og får tent på medbrakte stearinlys. Gemalen leser Wilbur Smith og mener han hører skuddveksling utenfor. Det er et vindu som slår. Tilslutt sovner vi til summingen av skumle moskitos.

Publisert i Klassekampen 2000.

Ballene

Ballens store internasjonale betydning har jeg forstått gjennom mange besøk i Afrika. En forståelse som ingen EM eller VM kamp har maktet å formidle. På landsbygda og i byene: skolebarna er mest opptatt av ballen. Særlig jentene. Lesing og skriving og regning er bra, men å få spille litt ball gjør oss glad. Det første og siste barna spør om er om jeg ikke kan hjelpe dem med å få en ball. De vil spille basket, kurvball og fotball. Ungene har ikke det rette utstyr. Det står høyt på ønskelista, men kommer til å bli stående der. Noen har riktignok klart å skaffe seg fotballtrøyer, men de fleste nøyer seg med t-skjorter kjøpt i bruktbutikken og ditto kortbukser. Sko på beina har de ikke. Noen prøver seg med slitne jogge-sko som enten er for store eller for små, men de sparker dem gjerne av seg underveis i kampen. En gang så jeg en gutt som spilte med bare en sko for å vise at han hvertfall hadde noe på beina. Men det går bedre barbeint. Manglende fotballsko er ikke avgjørende for deltagelsen i og utfallet av kampen. Ballen er selvsagt det viktigste. Ballen er hjemmelaga, laget av tøy som er surret sammen med hyssing eller tøystrimler. Den fyker av gårde mellom ivrige spillere selv om den ikke har noen futt. Ordentlige baller koster mange penger og med så mange iherdige spillere går den ene som blir gitt i gave fort i stykker.

Jeg fortalte historien om ball-elskende jenter og gutter uten ordentlig ball i Mosambik til naboens sønn som elsker å spille fotball. Særlig når det er EM på TV. Neste dag kom han med en liten samling baller i en plastpose. Det var for det meste små harde plastballer i fine farger med skikkelig sprett. Ikke beregnet for fotball, men det gjør ingenting. Disse skulle jeg gi til noen ball-løse barn i Afrika. Det ble min gamle nabos to tvilllingsønner på 7 år som fikk dem overrakt. De tilbringer stort sett all sin fritid med å leke. Tvillingene ble overlykkelige og strålte om kapp da de fikk ballene i svart og rosa fra Norge. Og fotografiet av to takknemlige guttunger med hver sin lille sprettball – som de fikk streng beskjed av mor om å passe godt på – henger nå på veggen hos en liten fotballentusiast i Norge. For å minne han om ballens internasjonale betydning for store og små.

Publisert i Klassekampen 26.7.2000

Argélio

Jeg er på vei inn i et fattig boligområde der folk bor i stråhytter. Her bor en av gemalens kolleger som arbeider på provinsens sosialkontor. Han har kone og 3 barn. Et av barna, en gutt på 10 år, er døv. Faren har bedt meg om å komme på besøk.

Mora står i døra og viser meg inn i en mørk, trist stue uten vinduer hvor gutten ligger og sover på sofaen. På veggen henger en kalender og ved siden av en ramme med forskjellige fotografier. Bak sofagruppen står det et spisebord med stoler. Moren forteller unnskyldende at gutten egentlig har mest lyst til å gå ut og leke, men at hun har bedt han vente fordi det snart kommer en hvit dame som skal snakke med han. Han har ventet på meg i flere timer forteller hun (men jeg har jo gjort avtale om å møte klokka 15 , og det er akkurat nå!. De har vel ikke klokke). Gutten var som alle andre inntil han var 1 år. Han hadde alt begynt å gå og snakke litt da han fikk malaria og feber med lammelser. Etterpå var hørselen borte. De tror han hører noe og sier han kan snakke litt. Nå sitter han i sofaen ved siden av moren og ser på meg med store skeptiske øyne mens han tvinner fingrene febrilsk i fanget. Utenfor den halvåpne døra står flere av lekekameratene hans og følger med på det som foregår i stua.

Mine forsøk på kameratslige tilnærminger slår ikke an. Gutten liker å spille fotball og det gjør han stort sett fra morgen til kveld. Har han gått på skole, vil jeg vite. Ja, han gikk i fjor. Da kom han inn på den lokale skolen. Jeg vet omtrent hvordan slike skoler ser ut, men spør likevel, og får bekreftet at det er 50 elever i klassen. Der satt den lille gutten og skrev i kladdeboka si, som moren nå innstendig ber han om å hente og vise til damen. Han går motstrebende inn i siderommet og henter den. Alle sidene i boka er fylt ut med sirlige kruseduller og skrift som ligner på bokstaver.  Men moren insisterer på at han må vise hva han kan og dytter en blyant i hånden hans. Han skal skrive navnet sitt Ar-ge-li-o. Gutten vil ikke . Det er for mange elever i klassen, sier jeg, han må være i en mindre gruppe.  Men nå går han verken i den store klassen eller i en liten. Da skoleåret startet,  sa læreren at Argélio måtte slutte  fordi det ikke var noen framgang.

Moren og en onkel som sitter ved siden av henne,  er fortvilet over at gutten ikke vil snakke med den hvite damen. De prøver å motivere han med at jeg skal gi han bukse og genser hvis han snakker.
– Det har jeg ikke tenkt å love, sier jeg, det er stygt å lyve for barn. Onkelen og moren ser uforstående på meg.

Her fins det ingen som kan tegnspråk. Det er bare én skole for døve og  den befinner seg i Maputo, hovedstaden, to dagsreiser fra Chimoio. Døveskolen har familien ikke råd til.

Ta ned fotografiene fra veggen, sier moren, til Argélio, i et siste forsøk. Han går bort, ser på bildene og en samtale begynner. Han peker og forklarer hvem som er på fotografiene, og det er lett å forstå. Så kommer han trekkende med en veske full av andre fotografier av familiemedlemmer og vi kommuniserer utvunget. Moren og sønnen har utviklet et språk som også utenforstående kan følge. Nå sitter hun tilbaketrukket i sofaen og lar Argélio føre samtalen med den hvite damen, tydelig stolt av gutten sin. Mens han snakker kommer de andre småsøsknene inn og vil være med, men han skyver dem brutalt unna. Dette er hans besøk. Nå tenker han ikke lenger på fotballen og barna som venter utenfor.

Det har begynt å regne. Moren og den minste datteren følger meg et stykke på vei. Datteren i fillete kjole og uten sko i regnværet.  Argélio løper ut til vennene og er snart midtpunktet i flokken. Det er her han hører hjemme, ikke på internatskole to dagsreiser unna.

Jeg hadde allerede bestemte jeg meg for hva som skulle være min gave til Argélio. Mitt lille kamera og noen filmruller.

Eva Johannessen, Chimoio, Mosambik. Petit publisert i Klassekampen 1999-2000

Folketelling

Jeg kan aldri huske å ha bli telt. Det foregår vel på data uten vår medvirkning og vitende i Norge. Men her i Afrika er det annerledes. Mosambik har hatt sin andre folketelling etter frigjøringen. Det er 17 år og en lang borgerkrig siden sist.

Alle skal telles, utlendinger også. Et kontor i blokka vår ble omgjort til folketellingskontor og der samlet det seg anselige mengder med potensielle tellere. Alle mann og kvinner til pumpene. Skolene tok fri i over 2 måneder fordi lærerne ble mobilisert. Ledere på provinsnivå var også med. Lærerne gikk på kurs i flere uker, og deretter ble det avholdt prøve og de best egnete ble valgt.. Så ble de sendt rundt i provinsen for å lære opp lokale tellere. Hver eneste husstand skulle telles, uansett beliggenhet.

Tellerne var iført caps og T skjorter med folketellingslagord. Hver dag på første side i avisa ble det gjengitt spørsmål som skulle stilles slik at folk kunne være forberedt. Problemet var at mer enn halvparten av dem som skulle spørres ikke kan lese. Min mosambikiske nabo spør meg om jeg vet hva som er grunnen til tellinga. Vi ble enige om at det kanskje hadde sammenheng med de forestående lokalvalgene.

Det er ikke lett å holde orden i sysakene. Noen har 2 koner, andre har 4 og helt opp til 13 var det en gammel mann som hadde. Naturlig nok hadde han mistet oversikten over antall barn. Han visste ikke hvor gammel han var heller. Stort lettere er det ikke å holde orden på alle barna og når de er født. Men damene kan fortelle om dårlige og gode avlinger, hungersnød og oversvømmelser og når de plantet mangotreet for å hjelpe tellerne med årstall og regnskap. Antall rom og griser og høner er kanskje lettere å svare på. Samt hvor mye de tjener, for det er ikke stort.

Tellerne ble sendt ut til forskjellige distrikter. De måtte oppsøke hver husstand selv om det tar en hel dag å komme dit. Kanskje var det ingen der når de kom. På landsbygda er det verken strøm eller telefon, så det var ikke mulig å varsle tellernes ankomst.

Da telleren kom til vårt hus, satt jeg parat og ventet spent. Rubrikken med antall griser og høner hopper han over, og går rett på spørsmål angående husets herre som ikke er hjemme. Damen i huset er han ikke interessert i, men han vil vite hva foreldrene mine heter. Jeg er rede til å fortelle alt om barnebarnet, men det kommer ingen spørsmål om det. Det er sikkert mer å holde styr på i andre familier, så han kan ta en velfortjent hvilepause her. Til slutt spør han om jeg har noe arbeid til han.

At vi er blitt telt viser en grønn klistrelapp på døra vår. Vi er kommet med i folketellingsstatistikken i Mosambik.

Eva Johannessen, Chimoio, Mosambik

Petit publisert i Klassekampen ca 1999-2000

We don’t need no education

Jeepen hopper opp og ned på stien. Det er høyt gras på begge sider. Folk med bylter på hodet spretter til side, og syklistene kaster syklene med bagasje inn i de høye graset når jeepen tuter og raser forbi dem. I enden av stien ligger skolen. De tre lærerne bukker og hilser. Under mangotreet står det to sykler.  Tre lærere og to sykler. Den tredje går 12 km hver dag for å komme på jobb. Under regntida gikk elva over sine bredder og vannet fløt nesten inn i klasserommet. Lærerne måtte  låne kano det siste stykket for å komme fram.

Foreldrene er bekymra for barna som bor på den andre sida av elva. Under regntida, fra januar til mars, kommer de seg ikke til skolen. Ellers kan de vasse over, men ikke når vannet stiger. Lærerne er enige om at det er bedre at en av dem flytter til den andre sida og at foreldrene lager et nytt klasserom der. En god løsning, mener alle.

Jeg vil forklare elever og lærere hvor jeg bor. Tanken om å forklare dem hvor Norge er,  blir fort forlatt. Uten verdenskart er det umulig.  Jeg hadde håpet å vise dem hvor provinshovedstaden Chimoio ligger, men heller ikke det lar seg gjøre når de ikke engang har kart over landet sitt, Mosambik.

Flere av elevene er 13-14 år gamle enda de går i 1. og 2. klasse. I 4.klasse er det bare to jenter. Skolegangen har blitt avbrutt av krigen og de måtte flytte mange ganger.  Krigen drev dem fra sted til sted. Jentene sier at de heller vil ha mer tid til gjøre skolearbeid enn å leke. De bruker halvannen time for å komme til skolen. Vann henter de i en elv på veien hjemover. Hjemme sitter sultne mannfolk og venter på mat. Jentene lager middag, vasker opp, henter vann igjen, vasker klær, rydder, før de tar lillebroren på ryggen og går ut i åkeren og luker.

På vei hjem i jeepen har den mosambikiske sjåføren skrudd opp lyden på kassetten med de engelske popsangene. Elton John og Pink Floyd. We don’t need no education, synger de engelske barna. Teachers leave the kids alone, stemmer popbandet i.

Petit publisert i Klassekampen rundt 1999-2000

Moralsk oppdragelse og dannelse

Skolen har mange oppgaver i afrikanske land. Barna skal ikke bare lære å regne og lese, men også få moralsk oppdragelse. I Norge er det noen som mener at det er frigjørende for barn å være uhøflige og uoppdragne. Slik er det ikke i afrikanske land. Der står høflighet og dannelse høyt i kurs.

Den langvarige borgerkrigen i Angola ødela mye materielt, men også den moralske standarden var i forfall. Familier i oppbrudd og på flukt klarte ikke å oppdra barna slik de burde. Dermed ble det en av skolens oppgaver.

Jeg har hatt gleden av å overvære en oppbyggelig time i moralsk oppdragelse og dannelse. Den foregikk utendørs under et tre i en leir for internflyktninger. Skolebygninger fantes ikke. Læreren leste reglene høyt for barna og la til forklaringer og eksempler.
– «Ikke røre bagasjen til dem som kommer på besøk» er det første han tar opp. Det er selvsagt veldig fristende for barn å undersøke en fremmed koffert, men de må bare se, ikke røre, sier læreren.
– «Holde nesa ren». Flere av elevene føler seg øyeblikkelig truffet av denne påminnelsen. De som ikke har klart det, blir bedt om å foreta seg noe med det samme. De reiser seg resolutt og snyter seg uten lommetørkle.
– «Ikke bæsje bak huset» er neste regel. Det er selvsagt heller ikke tilrådelig å bæsje foran huset hvor matlagingen foregår. Mange sykdommer oppstår fordi det som kommer inn og det som skal ut blandes.
– «Ikke åpne buksesmekken før du er inne på do». Man skal ikke begynne med dette på vei til latrina. Regelen har like mye for seg i Norge som i Angola. Læreren anbefaler også at gutter må huske å lukke smekken etter utført ærend.
– «Lukke igjen døra til do mens du holder på og når du er ferdig». Ingen liker å ha ufrivillig innsyn til det som foregår på latrina og heller ikke å få dolukt midt i fleisen.
– «Vaske hender etter dobesøk». En god regel men problemet mange steder er mangel på vann.
– «Hilse på personer du møter på veien» og «hilse på eldre mennesker» blir de minnet om. Det er flotte regler som nesten alle afrikanske barn praktiserer. Det kunne også barn og voksne i Norge blitt bedre på.
– «Ta i mot det du får i gave selv om du ikke liker det». Det samme gjelder invitasjoner. Man skal ikke si nei til en kopp te eller til et måltid. Det blir regnet som uhøflig.
– «Ikke rope til en som er eldre enn deg, men gå bort til han eller henne og hilse ordentlig».

Så kommer noe som det er vanskelig for afrikanske barn å lære seg. «Ikke be om penger fra fremmede». Det er særlig mennesker de aldri har sett før som blir utsatt for henvendelser om penger. Da jeg skulle inn på en skole hvor det ble avholdt et lærerkurs, ble jeg hilst velkommen av en ung mann som sto i døråpningen og spurte om jeg ikke kunne låne han penger.
– «Ikke kaste stein på hunder». Afrikanere er veldig redd for hunder. Det er kanskje derfor det ikke er uvanlig å kaste steiner etter dem.
– «Når faren din gir deg en ørefik, skal du ikke skrike eller gråte». Det blir tatt for gitt at faren er i sin fulle rett til å dele ut ørefiker. Det er en moralsk dyd å ikke vise hva du føler når du blir slått.
-«Gjestene skal spise først, vi etterpå»
– «Ikke gjøre narr av eldre som har problemer med å gå».

Regler til ettertanke for barn og voksne i alle land.

Publisert i Klassekampen 17-8-2000