Pappaklausulen

Jonas Hassan Khmeri er en kjent og skattet forfatter i Sverige, jeg har lest et par av bøkene hans med stor interesse. Han har svensk mor og tunisisk far og er kanskje mest kjent for boka Ett öga røtt, om en ung innvandrer. Den var vanskelig å lese på originalspråket fordi den er skrevet på innvandrersvensk.  Khmeri har vunnet priser både for sine bøker og for sine drama.

Pappaklausulen heter den siste boka hans.  Jeg har litt blandete følelser for den.  Den er  humoristisk med mange skarpe observasjoner og ironiske glimt av selvinnsikt, såvel som  melankolsk og rørende. Han tar et grep som både er originalt men også forvirrende. Bruker ikke navn på personene, men henviser til  relasjoner, «en far som er en sønn», «en far med to barn (eller tre) som også er en farfar», «en søster som er en mor som har en sønn» osv. Jeg ble irritert over det av og til fordi  det er  vanskelig å holde styr på når nye personer dukker opp.

Det er flere relasjoner som beskrives i boka, men den viktigste er mellom en sønn og hans far. Sønnen går ut og inn av roller som «pappa», «sønn» og «samboer», mens faren hans er «far» og «farfar»,  avhengig av situasjonen. Khmeri utforsker disse posisjonene på sin særegne måte.  Han hopper litt fram og tilbake – og overlater fortellerstemmen en stund til sin 1 årige gutt – veldig spennende.

Forholdet mellom far og sønn åpner seg gradvis for leseren. Sønnens forhold til faren har vært anstrengt siden han forlot familien og moren ble alene med barna.  Moren har en litt annen versjon av bruddet. Hun lever nå sitt eget liv og er opptatt med andre ting enn sine barnebarn og voksne barn.Det er relasjonen til faren som er en rød tråd i boka og hvordan det preger sønnens forhold til sin samboer,  sine to barn, søster og ikke minst hvordan han oppfatter seg selv.

Faren bor i et annet land, vi får ikke vite hvor, og er bare på besøk i Sverige hvert halvår «for å besøke sine barn og barnebarn», som han sier. I Sverige benytter han seg av sine sosiale og økonomiske rettigheter. Han bor i sønnens  leilighet, som tjener som kontor når faren ikke er der.   Sønnen har inngått en pappaklausul med faren om at han får bo i leiligheten når han er på besøk og at han bare må si fra når han trenger hjelp.   Jeg har jo pappapermisjon, sier sønnen så kjekt. Faren hans er av den oppfatning at barn, særlig sønner, må hjelpe sine foreldre med alt uten å mukke. Voksne barn skal være der for sine gamle foreldre. Og sønnen mener han  hjelper faren mer enn nok. Faren har verken datamaskin eller mobil, jo han har en billig, gammel mobil, men svarer ikke på samtaler og dessuten er tallene og bokstavene på skjermen altfor små for hans øyne. Synet svikter.  Det  viser seg at hverdagene med faren som maser og to små barn som krever sitt, er altfor krevende for sønnen i pappapermisjon.

Faren er kanskje den som er best portrettert, det er et kostelig, nært og etterhvert rørende bilde av en merkverdig type. Han er ikke eksepsjonelt vennlig, kjærlig og omsorgsfull, men nokså egoistisk, gjerrig og krevende. Sjarmerende og vennlig når det passer. Han glemmer å komme til avtaler og forsvinner uten å si hvor han er.  Ettersom han forventer at særlig sønnen, skal stille opp for han når han trenger noe, er han konstant misfornøyd med den servicen han får.   Sønnen bestiller flybillettene hans og  får ofte beskjed om å overføre penger til kontakter i utlandet. Import – eksport,  svarer faren når sønnen spør hva han driver med.

Sønnen er nevrotisk og og ubestemt, han er stadig på jakt etter nye jobber og har visjoner om å bli standup komiker. Faren er også ganske ubestemt, det viktigste er å klare seg selv, er hans motto, og å være lykkelig, ikke hvor mye man tjener. Selv er han veldig opptatt av penger. Måten vi blir kjent med de to hovedpersonene på er ikke gjennom lange dialoger, men hva de tenker om seg selv og den andre. Det er ganske morsomt fordi leseren ikke veit om de sier det de tenker eller holder det for seg selv.

Det som gjør boka lesverdig er Khmeris enestående evne til å beskrive hva personene  gjør og sier,  hvordan de ter seg  og kommer seg ut av vanskelige situasjoner. Det er mesterlig. Høyt tempo, ustyrtelig morsomt og gjenkjennelig. Imponerende at han klarer å følge opp et såpass krevende grep.

Et typisk eksempel på forfatterens humoristiske stil, gjelder hva som skjer når en dame som har arbeida på et eldrehjem i lang tid, får nye utfordringer.  «..snart blev hun inofficiellt dataansvarlig. Inte for att hon kunde mycket om datorer, utan för att hon var den enda som vågade byta toner i skrivaren. Ryktet gick om att hon en gång hade lyckats göra dubbelsidiga kopior. Två gånger hade hon hjälpt avdelningschefen att mata ut ett strulande USB-minne från sin dator. Efter det var det til henne som alla gamlingane kom när dom hade problem med internet. Hon hade ett oändlig tålamod, hon förklarade med lugn röst for Steve, 82, at han inte kunde laga sitt trådlösa nätverk genom att koppla ur routern og blåsa i kontakten…»

Boka er litt ordrik og springende. Forholdet mellom sønnen og hans samboer og deres dagligliv som småbarnsforeldre blir beskrevet detaljert i middager,  våte bleier, skitne klær, matsøl og våkenetter. Det er  morsomt en stund,   jeg kan både le og nikke gjenkjennende til det, men det er ikke overvettes spennende og originalt når det gjentar seg om og omigjen på nesten samme måten. Ganske kjedelig faktisk.

 

 

 

 

 

 

 

Lykkelige Lazzaro

Det var stinn brakke på forhåndspremieren til den italienske filmen Lazzaro felice, Lykkelige Lazzaro. Cinemateket hadde satt den opp under italienske filmdager. Lenge mellom hver gang vi får se italienske filmer i Norge, på 60 og 70 tallet kom det mange filmer fra den kanten.

Alice Rohrwacher heter regissøren, hun har tysk-italiensk bakgrunn og søsteren hennes Alba Rohrwacher spiller en av rollene i filmen. Den vant to priser i Cannes.

Det er en realistisk/magisk realistisk film. Fabel er et ord som kan passe,   det  betyr fortelling med «satirisk, eller moralistisk handling, …i form av allegorier,….. ofte i form av et dyr  i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper».Et eventyr. Den forteller en historie om italienske bønder som arbeider på tobakksplantasjen Inviolata, og som har vært isolert der siden 1977. Bøndene blir ikke betalt med penger,  men det er en slags bytteøkonomi. Godset er eid av en rik baronesse.De lutfattige bøndene  står i konstant gjeld til baronessen.  Klasseskillene er enorme, men hatet mot den tyranniske godseierinnen utfolder seg ikke som opprør og streiker, men i små sabotasje aksjoner som å stjele speilet på en moped og spytte nedi en ostekake som blir servert i de rikes salonger.

Det er ikke bare konflikter mellom bøndene og de rike, men innad i hver av gruppene. I baronessens familie er det en umulig sønn, Tancredi,  som forsvinner. Blant bøndene er det en rangordning. De roper stadig på Lazzaro, den unge gutten som bor sammen med bestemoren sin, hans eneste slektning,.  Han blir bedt om å gjøre dem tjenester, og sier aldri nei.  Lazzaro er ensom og arbeidsvillig,  men blir ikke tatt inn i varmen  selv om han arbeider iherdig fra morgen til kveld.   Han er uskyldig, naiv og dumsnill.  Denne gåtefulle skikkelsen  går igjen i filmen som et overnaturlig vesen, en helgen. Den umulige sønnen, Tancredi,  og Lazzaro knyter vennskapelige bånd, Tancredi er en også en outsider, med store ord og eventyrlige drømmer, og når han kaller Lazzaro sin «bror» eller «halvbror», blir han lykkelig, Han har endelig fått et venn og forandrer seg når Tancredi ønsker han velkommen i sin drømmeverden. Dyret i fabelen er ulven, en realitet i fjellene der bøndene bor. Ulven er både en venn og en uforutsigbar fiende.

I neste scene i filmen blir de fattige bøndene oppdaget av myndighetene, som vil hjelpe dem inn i en bedre og mer moderne tilværelse. Bytteøkonomi er forbudt og barna må gå på skolen. De har aldri vært utenfor landsbyen og må overtales til å forlate stedet. I farten glemmer de Lazzaro. De bryr seg ikke om han, han kommer nok, mener de.

Bøndenes møte  med det moderne bylivet er brutalt, de lærer seg å lyve og stjele og bli opptatt av penger. Men de bor i en slum og er på linje med fattige innvandrere,. Lazzarao kommer seg også til byen til slutt, og finner igjen noen av sine gamle landsvenner som har blitt eldre, mens han fortsatt har den samme ungdommelige skikkelsen. Han er en helgen,  mener noen, han har ikke forandret seg, mens andre er skeptiske til helgenen og opprettholder den samme avstanden til han som de hadde tidligere. Slutten er ikke overraskende, det blir en tragisk utgang for Lazzaro fordi han er en naiv og tillitsfull.  Det er en viss underliggende moralisme i fabelen, men den er ikke påtrengende, syns jeg.

Jeg ble veldig begeistret for filmen, selv om den har en del tråder jeg ikke helt forstår. Den vekker følelser som varme, forakt, raseri, tilgivelse, medlidenhet.  Og ikke minst er det en herlig humor hele veien. Ironi og satire.  Lazzaro felice, Lykkelige Lazzaro, ja var han egentlig lykkelig? Er man lykkelig når man er uvitende om penger og verdens ondskap? Kontrasten mellom livet hans i fjellbygda og byen er stor, og hans naive innstilling til bymenneskene, blir hans skjebne.

Filmen har première i Oslo 3. april.  Håper flere vil åpne seg for Rohrwachers filmunivers.

 

Gran canaria vinterferie 2019

 

 

Utsikt mot Roque Nublo fra «Sommerfjøset»

På toppen av kollen på vei mot Ivars plass

Første gang jeg var på Gran Canaria var tidlig på 90 tallet da jeg bodde i Tauro ved Playa de Cura en måneds tid for å ferdigstille en bok. Ikke kunne jeg vite at boka om rådgivning som jeg skrev sammen med Erling og Liv, utgitt i 1993, skulle bli en klassiker og fortsatt er i salg.  Omgivelsene var inspirerende, jeg leide en leilighet, ganske rolig der den gangen. Jeg  tok mine daglige bad og gikk tur langs sjøen til Amadores og Puerto Rico. Omtrent 10 år seinere kom jeg dit igjen, med familie og barnebarn.  Da bodde vi i Meloneras, tror det var på et Star Tour hotell.

I år  reiste vi til Gran Canaria med tre av barnebarna og deres foreldre i skolens vinterferie. Pensjonistene dro noen dager før og ble værende noen dager lengre enn de andre.  Det ble en minneverdig tur som vi for det meste tilbrakte i fjellene.  Jeg visste jo at det gikk an å gå i fjellet der, men ikke at det er så mye å velge mellom og at det er relativt lett å gå.

Vi fløy med Norwegian til hovedstaden Las Palmas, en kjempefin by.  Jeg hadde vært der en gang før men da var det regn og vind.  Nå var det sol og deilige temperaturer. Vi bodde på Hotel Parque ved San Telmo parken, rett ved buss-stasjonen og ikke langt fra bystranda.  Stort og lyst rom med balkong, som vendte mot en trafikkert gate. Det klarer man et par dager, men ville nok valgt et annet rom om vi skulle være der lenger. Det er en hyggelig terrasse på toppen.

Vi vandra rundt  i gatene og så på kirker, plasser og gamle bygninger, og gikk på Canaria museet, hvor jeg hadde vært for mange år siden.  Det er et lite museum som forteller om øyas geologi og hva de innfødte – Guanches – levde av, hvordan de gikk kledd, redskaper, klær, figurer og smykker de laget og det konkluderes med at kvinnene hadde store og krevende arbeidsoppgaver. De omfattende ritualene når de døde skulle begraves, har gjort det mulig å gjøre nye funn om Guanchenes liv og levnet.  De balsamerte likene slik det ble gjort i Egypt og andre land i nordafrika. Museet har en diger samling av hodeskaller og skjeletter, rene redselskabinettet. De første guancher kom fra Libya. Men den brutale kolonisering av øyene som startet på 1400 tallet er ikke omtalt i museet, så vidt jeg kan huske. Den historien er redselsfull. Anbefaler å ta en titt på den lille boka The Guanches survivors and their descendants, skrevet av José Luis Concepción. Han skriver om den spanske invasjonen og hvordan den artet seg på alle kanari øyene.

«Redselskabinettet» på Canary museum

Neste stopp var Tauro dalen,  som ligger vest for Puerto Rico, i gåavstand fra Amadores stranda. Det tar 20 min å gå til Playa de Tauro fra der vi bodde.  Tauro dalen blir  kalt Hälsodalen, visstnok fordi det på et tidspunkt var noen driftige svensker som ville lage et spahotell der, men det gikk ikke så bra. Veiene i dalen har fått europeiske navn, Tyskland stredet, Norges veien, Danmark, Finland, Portugal osv.  Der hadde vi bestilt et stort hus på airbnb – Vila Alemania – med fire soverom, tre bad og et svømmebasseng. Meget bekvemt, stort kjøkken og hyggelig miljø, stille og rolig. Det aller beste etter min oppfatning, var at vi befant oss rett ved startpunktet for en fjelltur. Den ble anbefalt i turboka  jeg hadde kjøpt. Turguide til Gran Canaria Sør, 44 turer til fots, skrevet av Anita og Birger Løvdal, se bildet av boka over.  Det førte til mange fotturer i det flotte terrenget. Det er sparsom og tilfeldig merking, men varder og stiene er tydelige, så det er ikke vanskelig å finne fram. Det ble mange turer på på oss og vi fortsatte i samme dur da vi seinere dro til Puerto Rico der vi bodde noen dager.  Tilsammen gikk vi rundt 11 mil i fjellet.

Det var også veldig hyggelig å møte så mange spreke nordmenn på tur, det er flest rundt området i Arguineguin/Puerto Rico, der myldrer det – i Tauro er det litt roligere. Vi ble kjent med flere spreke turgåere som kom med forslag til  turer. Her var det mange som hadde gått i fjellet før og som fortsatt gikk og gikk. Vi traff en mann på 86 år som kom med staver innover fra Patalavaca, han hadde bare litt vondt i ryggen, men på tur skulle han. Sikkert flere som var minst like gamle som han. I det hele tatt var det oppløftende å konstatere at det er fullt ut mulig å nyte Gran Canaria på forskjellige måter,  fjell, sol og badestrender er en god kombinasjon.

Her vil jeg gi noen flere detaljer om fjellturene, for å oppmuntre lesere til å prøve seg neste gang de drar til øya. Boka jeg har nevnt, er et godt hjelpemiddel, men den er ganske omfattende og litt rotete,

Det som alltid er et problem når en skal på fjelltur i et område du aldri har vært, er hvor turen starter. Vi hadde lurt på om vi måtte leie bil for å komme oss til startpunktet.  Men da må du finne parkeringsplass og rundturer. Nå har det seg slik i området vi befant oss, at det er utmerket offentlig busstransport mellom Arguineguin og Puerto de Mogán/Mogán. Drosje er en annen mulighet. Det benytta vi oss av. Men både i Tauro dalen og i Puerto Rico trenger man ikke bil for å komme dit turen starter, en kan bare gå opp mot fjellene.

Allerede den første dagen  så jeg et par som kom gående forbi huset vårt og fortsatte i retning fjellet bak der vi bodde. Opp med turguide, og sannelig, tur 2.14   starta 5-10 minutter fra huset vårt. For dem som kommer fra et annet sted med bil eller buss, er Spar butikken ved Tauro Golf startstedet.  En følger veien langs Avenida Canada og videre oppover til Calle Portugal og Calle Eslovaquia der veien ender. Om du ikke finner fram, er det bare å spørre folk i gata. «Alle» veit hvor fjellturen starter  (ps. vi gikk feil).

Terningen

Stien til høyre opp fjellsida er bred og tydelig. Det er fint utsyn mot sjøen, Playa de Tauro, Amadores og Puerto Rico, og enda mer spennende utsyn til alle kanter med fjell og daler jo høyere opp man kommer. Det var ikke mange folk å se på den første turen dit, men dem vi traff var nordmenn på vår alder, som kjente området ut og inn. Vi hadde jo bare tenkt å utforske mulighetene litt, men da vi fikk vite at en kunne gå rundtur, måtte vi gripe anledningen. Denne turen er også fin å gå med barn, for det er flere steder lagt ut «besøksbøker», der en kan skrive seg inn med navn og dato. Bøkene befinner seg i fjellsprekker eller store varder, og det er flere av dem på denne stien. Den første boka ligger ved det som kalles Terningen,  en stor terning i isopor, der stien gjør en sving på på seg. Boka fant vi i en fjellsprekk. Et stykke derfra, videre innover, har noen laget 22. juli minnesmerke av steiner på bakken.

Sti oppover til Sommerfjøset

Helt i enden av stien, der det er en større plass,  ligger det en stein med en stor hvitmalt runding på, ved foten av en ny og smalere sti som går til venstre oppover en høyde, tydelig tråkka. Det er det eneste litt bratte og ulendte partiet på turen, men det er fort å komme til toppen. Til venstre der ligger en stor innhegning av stein, som noen har døpt «Sommerfjøset», vi befinner oss nå på 465 meter, og der fins en ny besøksbok. På den flate stien videre er det fabelaktig utsyn mot det jeg tror er Roque Nublo i det fjerne.

Heldigvis ser vi paret som har anbefalt oss denne turen, foran oss i løypa, der de skrår nedover til venstre på en grusvei som ender ved Tauro Golf og Spar butikken.  Grusveien nedover dalen er litt kjedelig og  helt nederst treffer vi på en syklist på vei oppover i varmen, Det ble varmere og varmere på øya mens vi var der, men det er bedre i fjellet enn på stranda.Enkelte steder var det nærmere 30 grader sa de på værmeldinga.  Det blåser litt i høyden, ellers hadde det vært nesten uutholdelig, særlig om ettermiddagen. Det er ikke er mye skygge på turen. Premien er en dukkert på Playa de Tauro til slutt. Vi har gått 12-15 km den dagen.

Playa de Tauro

Vi tok den samme turen fire ganger, en gang motsatt vei. Starta på grusveien fra Tauro golf og gikk ned til Hälsodalen, det var fint å se fjell og daler vestover fra den kanten. En annen dag gikk vi med barnebarna og familie, og snudde halvveis.

Den fjerde gangen var den mest spennende og den lengste. Fra «Sommerfjøset» gikk vi videre ned til den før omtalte grusveien, men tok til høyre  et stykke på den og når veien tar en skarp sving til venstre, gikk vi i stedet til høyre oppover en kolle der det er en steinvarde med besøksbok. (Se fotografiet på begynnelsen av bloggen). Stien er merket med hvite steiner nede ved grusveien .  Herfra er det flott utsikt og en kan en se helt ned til Maspalomas. Vi traff ingen på denne turen, som fører videre oppover til noe som er kalt Ivars plass. Derfra kan man gå til Norskeplassen.

Vi fulgte en kjerrevei over kollen, men da skjedde det to ting som stoppet oss.  Vi hørte en dur langt borte, lurte på om det var et aggregat eller noe sånt langt oppe i fjellet, duren ble sterkere og plutselig dukka et helikopter opp rett over hodene våre,  i lav høyde. Den tok  flere runder – kunne nesten virke som den skulle lande på «vår» kolle. Til slutt ble den hengende og dirre over en fjelltopp litt lenger borte. Det var både forstyrrende og litt skremmende i det idylliske landskapet. Kanskje var den på jakt etter bortkomne turgåere eller for å overvåke eventuelle skogbranner.  Vi  snudde, men da oppdaga Bård at mobilen hans var borte. Han hadde glemt den ved steinvarden, trodde han, men der var den ikke. Vi klarte å spore den opp med min mobil. Det er en øvelse vi driver med hver dag hjemme. Det ble en lang tur på over 2 mil den dagen. Det hadde vært spennende å følge stien videre helt til Ivars plass, men da måtte vi ha gått over 4 km bratt oppover. Tror  heller jeg ville gått den andre veien fra Norskeplassen til Tauro.

O hvilken lykke, mobiltelefonen er funnet!

Vinter/sommer ferien var slutt for skolebarna og deres foreldre, men vi pensjonister satte kursen mot Puerto Rico der vi hadde leid en airbnb leilighet i boligkomplekset La Cascada, ikke langt fra stranda. Den var liten og smart, med fint uteareal.  Det skulle vise seg at vi bodde ikke langt fra startpunktet for nye turer, i Avenida Lanzarote.  Vi tok beina fatt og gikk oppover, fulgte anvisningene i turboka. Fulgte veien Roque de l’este  til den møter en grusvei. På toppen er det flott utsikt mot byen. Grusveien er brei og kjedelig,  en karavane med firehjulinger hadde kjørt opp før oss. Det er mye stein og sand og ingen skygge på veien oppover.  Men folk jogger og går der likevel. En kjapp svenske løp forbi men snudde igjen, fordi han måtte tilbake til TVen for å se Therese Johaug gå over målstreken.

Varde ikke langt fra Norskeplassen

Da vi nådde Norskeplassen, sto det en bil der. Noen driftig lokale damer solgte brus og annet drikke fra bilen. Norskeplassen har en lang historie, fra 1989, og er  et kjent samlingssted for nordmenn. Plassen ble skjenket av Mogán kommune til alle fjellelskende nordmenn. Her møtes veiene fra Puerto Rico og Arguineguin, La ruta noruega. Den første gangen vi var der, var det ikke så mange folk – men neste gang var det stappfullt, det var antagelig en felles turdag.

Fra Norskeplassen kan man gå i flere retninger, lenger nord eller over til Taurodalen,   nedover til Patalavaca eller Arguineguin.  Vi tok sikte på  Arguineguin. Det står et skilt i et veikryss, Junta de los Caminos, men vi tok feil og kom til Patalavaca i stedet. Først passerte vi en geitefarm, en sørgelig affære. En haug med geiter som løp rundt og lette etter noe å spise, men vi så bare stein og sand. De må nok fores for å klare seg. Det er en enorm eiendom også og det går en bilvei rett ved som vi måtte følge et stykke. Sannelig var det ikke litt biltrafikk opp og ned.

På stien ned til Patalavaca

Den siste lange strekningen på en flat sti før nedstigningen til Patalavaca er flott med utsikt til begge sider, men vi fikk problemer mot slutten da vi prøvde en snarvei og havna i en stupbratt fjellside med løse steiner. Følg heller anvisningene i turboka. Til slutt passerte vi den norske skolen og gikk videre nedover til Anfi del mar. Herlig badeplass. Litt finere enn de andre strendene vi hadde sett,  fullt av folk.  Etter en dukkert tok vi buss tilbake til Tauro.

Stien fra Motor grande

Besøksbok på vei opp stien fra Motor Grande

På den neste og siste turen valgte vi å ta drosje til Motor Grande, derfra går det nydelige stier oppover i et grønt dalføre, med fuglesang og kaktuser.  Stien fulgte elveleiet, den er delvis merka og på et bratt sted, er det er et tau som hjelper deg opp, det er også en besøksbok underveis. Vi gikk Rian stien – helt grei og der er det skygge. Denne veien er den korteste til Norskeplassen, men den er brattere. Derfra fortsatte vi til Sukkertoppen med utsikt og gikk et stykke til, men det var veldig varmt og vi snudde og fant den riktige stien til Arguineguin denne gangen, den som kalles La Ruta Noruega, merket 2.2 i turboka. Den går på den andre sida av geitefarmen med flott utsikt mot Arguineguin dalen. En veldig vakker tur, som endte i byen og med bad fra bystranda. Buss tilbake til Puerto Rico.

Den siste dagen leide vi bil og kjørte vestover mot Mogán og videre på en smal vei med høye fjell og ned til Tasarte, som er blitt anbefalt av en erfaren Canari venn, Bergljot. Området i Mogán dalen er fabelaktig, det er mange turer å gå der og, men de er antagelig ganske krevende oppover og nedover. Bilreisen til Tasarte er lang og kronglete,  men kaféen som ligger helt nede ved stranda er besøket verd. Der serverer de fersk sjømat. Du kan sitte ute under en parasoll og nyte bølgebrus og blekksprut. Ikke en hvilken som helst blekksprut, men Tasarte Special.  Det beste måltidet vi fikk under oppholdet. Det tok nesten en dag å komme fram og tilbake. Det mest nervepirrende var alle syklistene som for av gårde langs de smale veien med biltrafikk i begge retninger.

I Puerto Rico fikk vi også med oss en danseaften på Restaurant Tango (Bolero) som hadde levende musikk. Ikke akkurat ungdommelig publikum, men mange glade dansere som bevega seg til  både i sving, salsa og sakte vals.

Når det gjelder strender, syns vi at stranda i Puerto Rico er den beste, den er lun med sandbunn. Anfi del Mar er også veldig bra. Amadores stranda er populær,  men hektisk og masete, fullt av folk og mange barer. Av en eller annen grunn, likte jeg ikke så godt å svømme der. Fordelen med de tre nevnte strendene er at det er laget moloer der som demper bølgene. Der kan en trygt svømme.

Playa de Tauro er en mer alminnelig strand, med bare en restaurant som visstnok skal ha god mat og der er det underholdning av og til. Den er vid og har sandbunn, fint å svømme om du klarer å komme deg lenger ut når det er større bølger.  Av og til er det for sterke bølger.   Playa de Cura ligger rett ved, den er mindre, og der var det enda kraftigere sjø den dagen vi passerte.

Pasjonsfrukt fortært på terrassen i Puerto Rico

 

Restaurant Allende Triana, Las Palmas

Til slutt vil jeg anbefale denne restauranten i Las Palmas på det varmeste. Varierte retter, alle vi spiste var gode, men bacalao var fantastisk. Vi spiste også kjøtt og sjømat der. Det serveres mange mindre retter, og noen av dem kan deles på to. Hyggelig atmosfære, god service.

 

 

 

Ut og stjæle hester

Jeg tenkte at det må være nesten umulig å lage en film av boka til Per Pettersson. Hvordan skal man få fram den litt uhyggelige, spente og dulgte stemningen? Dialogene er få og de bare antyder noe som ingen vil snakke om. Men jeg synes Hans Petter Moland har tatt et vellykket grep når han bruker naturen som formidling av et ordløst drama som foregår fra begynnelse til slutt. Tempoet varierer. Styrtregn,  storm, sakte, rinnende elver, fuglesang, sollys gjennom grønne grener, buldrende tømmer,  hestestramp og skuddsalver er bilder som akkompagnerer et landskap der gårdene ligger avsides og en ikke deler sine sorger med andre.  Her er det absolutt på sin plass å løfte fram fotografen, Rasmus Videbæk, som vant Sølvbjørnen i Berlin. Sant å si tror jeg Hans Petter Moland er en av  få norske  filmregissører som kan klare å lage en film som er så vakker og uttrykksfull uten mange ord. På mange måter syns jeg handlingen i boka kommer tydeligere fram i filmen. Den er mer fortettet, de dramatiske høydepunktene og  tausheten etterpå  skaper en fin balanse. Det lille som blir sagt mellom to av hovedpersonene Trond og Lars, blir betydningsfullt og litt komisk. Trond: Jeg veit hvem du er, Lars: Jeg veit også hvem du er, Trond: Ja, jeg tenkte det.

Historien foregår på flere plan, de som nå er voksne, tenker tilbake på barndommen og hva som skjedde den gang, og det er flere personer inne i bildet, som kan være litt vanskelig å holde styr på. Minnene fra barndommen, blir vist i bilder eller med voice over. Det gjelder særlig Trond, fantastisk godt spilt av Stellan Skarsgård, han er som skapt for den rollen. Forholdet mellom han og den jevnaldrende Lars (Bjørn Floberg,  i kanskje en av sine beste roller) i voksen alder, er rørende fortalt. Hovedhistorien utspiller seg sommeren 1948 da unge Trond (spilt av Jon Ranes) og hans far  (Tobias Santelmann) bor  på ei hytte i skogen, rett ved grensa til Sverige. Forholdet mellom dem drives heller ikke fram av dype samtaler, men av hva de gjør sammen, tømmerhogst, lek, og dramatiske hendelser som berører dem begge. Det er en drakamp mellom dem. Ungguttens gryende seksuelle oppvåkning, sjalusi og  hva han lærer av å arbeide hardt sammen med andre voksne menn, blir skjellsettende.  Det er langt fra en sommeridyll han får oppleve, men minnene er sterke.

Det er mange andre, fine enkeltepisoder mot slutten,  men det er ikke helt lett å få alt til å henge sammen, så jeg mener filmen hadde stått seg like bra om den hadde vært litt kortere.