Transit

Jeg hadde hørt om denne filmen som jeg trodde handla om flyktninger i vår tid og tenkte at det var en kopi av noe jeg hadde sett før. Det kom som en overraskelse at det viste seg å være en helt annen film enn jeg trodde. Den handler om å være i transit, men er ikke fortalt kronologisk og dokumentarisk. Den hopper litt fram og tilbake i tid, men det er ikke forvirrende etter min mening.

Filmen er inspirert av ei bok av Anna Segher som ble skrevet i 1942 og hovedpersonen er Georg (Frank Rogowski), som rømmer fra Tyskland til Paris under siste verdenskrig. Vi får ikke vite spesifikt grunnen til at han må rømme og hvor han skal. Paris på den tida er full av politi, spioner, flyktninger og angivere.  Flyktninger blir stoppa på gata og nettet snører seg sammen når de tyske styrkene rykker nærmere hovedstaden. På dette tidspunkt i historien forstår jeg at dette er en thriller: når blir Georg tatt, hvem kommer til å angi han, hvor skal han gjemme seg osv.  Stemningen i byen kan ligne på Casablanca  (med Ingrid Bergmann og Humphrey Bogart.) Den er hektisk, mystisk og spennende,  med brudd og innvikla kjærlighetsforhold.

I Paris blir Georg blir oppsøkt av en annen tysk flyktning som ber han om å overlevere dokumenter til en kjent forfatter, Weidel. Han kommer til hotellet der Weidel bor, men det viser seg at han har tatt selvmord. Georg rasker med seg et uferdig bokmanus på skrivebordet og andre personlige dokumenter som tilhører Weidel.  Han får hjelp til å komme seg ut av Paris og videre til Marseille, havnebyen, der han skal reise videre med båt til Amerika. Han og en såret kamerat, Heinz,  blir stuet inn på en et tog, men neste morgen i Marseille viser det seg at kameraten er død og Georg må begi seg ut i byen aleine.  Han oppsøker Heinz sin familie, og blir venner med sønnen Driss og moren hans. Det er noen utsøkte, inderlige scener mellom Georg og Driss, som når de spiller fotball og Georg klarer å få liv i en ødelagt radio.

Georg må skaffe seg tillatelser for å komme videre. Han utgir seg for å være Weidel ettersom han har forfatterens identitetspapirer og får de nødvendige dokumenter. I Marseille treffer han en mystisk kvinne, Maria (Paula Beer),  som viser seg å være den forhenværende forfatterens kone, og han får et romantisk forhold til henne. Sammen planlegger de å flykte med båt over havet til Mexico.  Inn i den historien kommer også kvinnens nåværende kjæreste, og det vikler seg til.

Etterhvert endrer jeg oppfatning om filmen, den er mye mer enn en thriller om helter og skurker. Det er noe flyktig over episodene som utspiller seg og menneskene han treffer.  De er ubestemte, desperate og rotløse. Skal de bli eller rømme?Vil det bli bedre et annet sted? Er det de som blir eller de som flykter som lider mest? Det bildet som tegnes kan virke forvirrende og uavslutta. Georg møter mennesker som skjuler sin identitet og  forsvinner.  Selv er han også i tvil. Denne flyktigheten illustreres fysisk, særlig ved den mystiske Maria, som stadig dukker opp, går forbi, hun går og går, klarer ikke roe seg ned, bestemme seg. På venterommet i ambassadene treffer Georg også andre stundesløse som venter og håper på å komme videre, som utgir seg for å være en annen enn de er, som tviler og går til grunne.  På den måten viser filmskaperen Christian Petzhold mennesker i transit. De står aldri stille, de går og går, forsvinner, kommer tilbake, tar desperate beslutninger , det blir brudd og de finner ingen ro.

Jeg syns det er blitt en veldig god film, selv om vi ikke blir kjent med alle de urolige sjelene. Den fanger en rastløs og fortvila stemning. Paula Beer er god som Maria, men ikke lett å bli klok på. Hun har spilt i filmer som Barbara og Frantz, som jeg også likte godt. Men det er Frank Rogowski i hovedrollen som bærer det hele. Han er uttrykksfull og tilstedeværende. Absolutt severdig! Jeg så den på Vega scene og vi var bare fem stykker i salen.

 

 

 

 

 

 

 

Fjellturen 2019

Årets fjelltur med Tobias – snart 11 år – gikk til Galdhøpiggen. Det var ikke vi, men han som bestemte det.

Bård og jeg har vært der en gang før, for minst 20 år sida. Den sommeren gikk vi først i Tafjordfjella på Sunnmøre. Det skulle vise seg å bli en krevende tur. For det første var det bitende kaldt, omtrent som om vi var på påskeferie. Noen av turene var veldig bratte og kronglete. Da været endra seg fra sol til regn og tåke, var det umulig å finne merkinga på grunn av store snømengder, og vi planla en rask retrett. Ved hjelp av et gammeldags kompass, Gps fantes ikke den gangen, klarte vi heldigvis å finne tilbake til startpunktet hvor bilen sto parkert. Sukk.

Da vi kjørte hjemover via Jotunheimen, ble det væromslag igjen med strålende sol og snøen lå og glitra på toppene. Skal vi ikke prøve oss på Galdhøpiggen? foreslo jeg. Som sagt, så gjort. Vi kjørte opp til Juvasshytta, fikk rom og deilig middag. Men da regninga kom, oppdaga vi at vi ikke kunne betale gildet, Det var på den tida en gikk med kontanter i lomma eller brukte sjekkhefte. Dessverre hadde vi brukt opp penga og glemt sjekkheftet. Bård foreslo at han kunne ta oppvasken, men i stedet fikk vi et sjenerøst tilbud om kreditt og lov til å vente med betalinga til vi kom hjem.

Neste dag våkna vi til gråvær, det kom sikkert fra Tafjordfjella, men vi holdt motet oppe, det hadde jo vært skiftende skydekke, og det kunne bli sol igjen.  Før vi kom avsted, hadde gråværet gått over til lett regn og da vi nådde toppen, var det tjukk tåke. På veien nedover titta sola fram. Denne historien om det omskiftelige været, fortalte vi til Tobias så han skulle forstå at det ikke var sikkert han kom til å få noe utsikt fra toppen. Det viktigste er å ha vært der, sa vi.

Vårt første stoppested på vei fra Oslo til Jotunheimen denne gangen, var Skeikampen. Måtte prøve min nye hofte i et litt vennligere terreng før Jotunheimen, og det gikk bra. Været var fantastisk, sol og nesten for varmt. Og slik fortsatte det i fem dager. Vi stoppa på Lom, besøkte stavkirka og bakeriet, og på fjellmuseet kjøpte vi kart over Jotunheimen. Det gamle var borte vekk. Vi vurderte å se på utstillingen i fjellmuseet, men bestemte i stedet at vi trengte å strekke litt på beina og satte kursen mot Lomseggen. Det var tidlig ettermiddag og varmen var uutholdelig. Lom er kjent for sitt tørre vær, lite nedbør. Heldigvis går store deler av turen i skyggen, men den ble brattere og brattere og til slutt så steil at ingen av oss orka å fullføre. En fin tur ble det likevel.

Det var varmt og godt da vi ankom Raubergstulen, et overnattingssted som ligger ca 15 min. fra Juvasshytta. Vi hadde aldri hørt om denne hytta, som hadde blitt anbefalt av andre besøkende. Jeg hadde sett for meg en god, gammeldags seter med utedo og knirkete senger, men i stedet kommer vi til en moderne bygning med alle rettigheter. Utafor sitter folk og drikker det lokale ølet og koser seg i sola. Som de fleste andre gjestene, hadde vi bestilt rom med halvpensjon for 2 dager. Det inkluderte frokost, niste og middag. I tillegg kom guidingen til Galdhøpiggen. Rommet vårt lå i hovedbygningen, men det går også an å leie hytter. Maten og servisen på stulen var upåklagelig.

Omgivelsene rundt Raubergstulen er perfekte både for barn og voksne, også hofteopererte. Der kan man gå nydelige fjellturer på mykt underlag med storslagen utsikt til alle kanter. Det går en merka løype til Røisheim, blant annet. Et deilig badevann ligger rett ved stulen, der slitne fjellvandrere kasta seg uti, ikke vanskelig å komme uti for meg heller. Minst 20 grader.

Tidlig neste morgen stilte bestefar og Tobias seg opp sammen med en haug andre gjester for å få instrukser av en ung, men erfaren mann, om utstyr og guiding over breen. Det var folk i alle aldre som ville prøve seg, mange av barna var yngre enn Tobias. Jeg syns de så litt lettkledde ut og var kritisk til hvordan det ville gå med joggesko over en bre. Det kan bli veldig vått hvert fall.

Før jeg kom meg av gårde på min tur med lett sekk og fjellsko, ringte mobilen. Jeg pleier ikke ta telefonen når jeg ikke kjenner avsenderen, men fant ut at det var en viss Ove fra Lom som hadde ringt. Han var brefører og påsto at bestefar og Tobias ikke var med i gruppa, han fant dem ikke. Etter en del fram og tilbake, ble de funnet i en annen gruppe, som til forveksling ligna på den de tilhørte.

Som sagt var min tur lett å gå selv om jeg vandra opp og ned på flere frodige topper i mange timer og fant litt molter på myra. Topp-entusiastene kom tilbake seint på ettermiddagen og kunne bekrefte at det var ganske vanskelig å komme seg nedover på glatte steiner. Det hadde du ikke klart, bestemor, mente Tobias, som hadde tryna. Men han var strålende fornøyd, og viste meg sin nye røde T-skjorte som bekrefter at han har vært på Galdhøpiggen 2469. I gamle dager var det 2468, så jeg trenger en forklaring på den ekstra meteren.

Han ser fram til nye erobringer, jeg har foreslått Glittertind. Den gikk jeg i 1971, ganske lett oppstigning på snø, i dag er det sikkert mindre snø. Men verre var det å komme seg ned på den andre sida til Spiterstulen der det var bare stein som var dekka med et tynt lag snø. Bedre å bo på Glitterheim og gå opp og ned samme vei.

Dagen etter hadde vi bestilt billetter til Klimaparken 2469 som også inkluderer snø tunnelen i Juvassbreen. Det ble en veldig fin omvisning med en strålende, ung kvinnelig guide fra Lom. Hun var ikke bare Lom-mekjent, men hadde store kunnskaper både om geologi og botanikk, men selv skulle hun bli dataingeniør. Det golde området på 2469 ser kjedelig ut, bare stein på stein, noen snøskavler og breer. Men nå har vi lært at det fins både hare og andre gnagere der, ørnen er glad i haren, men den er lur og gjemmer seg under traséen vi gikk på. Jerven er aktiv og det er tamrein. Og det er 200 eksemplarer av blomster i området! De er hardføre og søker ly mellom steinene. Selv ble jeg fascinert av å oppdage den store variasjonen av lav og hvordan laven vokser kan fortelle hvor gammel den er. Kartlav er min favoritt. Istunnelen ble siste etappe og en overraskende opplevelse. Der inne er det minusgrader, så det gjelder å kle på seg varme klær, lue og votter for å holde ut. Inne i tunellen er det flotte, mytiske skulpturer med lyssetting som gir et trolsk skjær over kunstverkene. Spennende både for små og store. Vi fikk se en video om hvordan det hele startet og byggingen av tunellen. En flott opplevelse.

Tobias ville gjerne prøve klatreparken som ligger rett ved Raubergstulen, og det ble dagens siste fysiske anstrengelse, særlig for bestefar som egentlig ikke var så lysten på det. Mens gutta for nedover, gikk jeg til vannet for å ta et siste bad. Og så var turen slutt,  men  hva blir turmålet neste år? Jeg er ikke sikker på om vi klarer å følge Tobias mot nye høyder. Det er fint både på Galdhøpiggen og andre topper, men fullt av folk. Vi lengter litt tilbake til enkle hytter med og uten mat. Gjerne der vi må streve litt for å komme fram og gå stille over myrer og plukke bær uten å møte så mange tobeinte på veien. I de populære strøkene kan en til og med bli utkonkurrert av syklister på smale stier. Det gjorde vi på Skeikampen. Kanskje blir det familietur med Tobias og hans to yngre brødre og foreldre til neste år? Det er også en liten hund i familien som muligens kan få være med?

Jeg har lagt ut noen fotografier fra årets fjelltur på Facebook.