Ventetid

(1997)

Espongabera heter en bortgjemt by på grensen mellom Mosambik og Zimbabwe. Vi kommer dit etter fem timers kjøring på dårlig vei og etter å ha forsert tre elver – den siste hadde kabelferje med håndsveiv. Det er to kafeer å velge mellom, en på hver side av byens eneste gate. Vi stopper utafor den ene – den med høyest musikk. Mannen bak disken reiser seg og spør hva vil ha. Mat, sier jeg. Hva?. Mat!! Nei, Det har vi ikke. Cola da? Nei. Hva med te? Dessverre. Kokken har lagt seg.

Vi prøver den andre kaféen og setter oss i spisesalen som også er husets stue. Kjøkkendøra står på gløtt. Ei høne er på vei inn i rommet, etterfulgt av et lite barn i skitten truse som gomler på en matbit. På et bord nærmest Tv’en står en anretning med tallerkener, glass, kniver og gafler som er dekka til med en brodert, hvit duk. På veggen ved siden av henger et postkort med snøkledte fjell og under står en kurv med lilla plastblomster. Taket med mørke flekker henger i en faretruende bue over spisebordet.

Etter en stund kommer vertinna inn. Hun er barbeint og babyen på ryggen titter nysgjerrig mot oss. Hva vil vi ha? Vi er ganske sikre på at hun bare har kylling, så vi foreslår like godt det med en gang så vi slipper å bli skuffa. Vi regner med at hun først må forsikre seg om at de har maten vi bestiller og at kyllingen må kverkes før hun tilbereder den. Det er ikke gjort i en fei. Men cola har hun. Og øl. Dermed belager vi oss på at det blir flere cola og øl før maten kommer på bordet.

En mann i ført shorts og helsetrøye kommer barbent inn i stua og skrur på Tv’en. På fjernsynet pågår et intervju med en prest og praten går livlig på shona, lokalspråket. Musikken fra kjøkkenet som til forveksling ligner på musikken i den første kafeen, trenger seg på i hard konkurranse med intervjuet. Etter en times venting hvor kjøkkenmusikken er uforandra i styrke og intervjuet på fjernsynet har blitt avløst av den samme type musikk, bestemmer vi oss for å utnytte ventetida på annet vis og besiktige pensjonatet vi skal bo i.

Da må vi gå over veien til den andre kaféen, som også er et pensjonat som betjenes fra en landhandel hvor de selger mel, salt og stoffer. Rommet vårt har to breie senger og et flott skap i mørkt tre som det er umulig å få åpna. Langs den ene veggen står et bord med restene av et knust speil. Lydene strømmer inn fra vinduet som vender mot bakgården hvor geiter, kyllinger, ender og griser jakter etter noe spiselig. To damer holder på med dagens oppvask der ute.

Den eneste lyspæra i rommet virker ikke. Pensjonatvertinna tilkaller en eldre, hjulbeint kar som kryper opp på en gebrekkelig stol for å sette inn ny pære. Den slukner med det samme. I stedet skrur han inn ei lyspære i lampa i gangen som skal lyse opp for oss utenfra, men den eksploderer med en gang han har gått. Vertinna mener problemet kan løses, vi må bare vente på elektrikeren.

Mens vi venter på han, rusler vi tilbake til kafeen hvor vi har bestilt mat, som nå skulle være ferdig. Kyllingen smaker overaskende godt. Hva med kaffe? Nei, kaffe har de ikke i kafeen. Te kan vi derimot få.

Tilbake i pensjonatet lurer vi på om det er lys i tunnelen. Nei dessverre, elektrikeren har ikke kommet. Men han kommer helt sikkert, forsikrer vertinna. Vi famler oss fram til rommet og får tent på medbrakte stearinlys. Gemalen leser Wilbur Smith og mener han hører skuddveksling utenfor. Det er et vindu som står og slår. Ventetida er slutt og vi sovner vi til summingen av to moskitos.

50 år i frykt og håp

Bombene faller i Europa mens tausheten brer seg over andre urolige hjørner i verden. Langvarig krig og uro er sløvende mens verden vender seg oppmerksomt mot nye kriger og nye flyktningestrømmer. Gjennom 50 år er palestinerne vant til å vente. Imamen i den nærmeste moskeen har holdt tale om krigen i Europa. Han trekker paralleller mellom palestinerne og Kosovo og spår at det samme vil skje med flyktningene der som har skjedd med palestinerne. De blir fordrevet fra sitt land og vil aldri komme tilbake.

Giverne har gitt og gir sin avlat til den smale Gazastripen der 700.000 flyktninger er klumpet sammen. Det bygges veier, boligblokker og butikker. Men ingen har råd til å bo i de fine leilighetene i blokkene som rager opp i Gaza by. De står tomme og uferdige, mens flyktningene fortsatt bor med sine utvidete familier på ett rom i flyktningeleirene. Settlernes hus og eiendommer er gjerdet inn med høye murer og piggtråd og bevoktet av israelske soldater. Vi kjører forbi i samme øyeblikk som palestinske skolebarn passerer en soldat. De løper over veien hjem til sin usle bolig ved siden av settlernes.

FN monumentet midt i byen hyller Terje Rød Larsen, men Gazabeboerne er skjønt enige om at alt er blitt verre siden Oslo-avtalen. Grensene er stengt for dem. Av sikkerhetsmessige grunner. Ahmed i Gaza kan ikke besøke søstra si i Hebron og Mohamed i Jerusalem får tårer i øynene når han snakker om onkelen sin i Gaza som han ikke har sett på mange år.

Handelsrestriksjoner begrenser næringslivet. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å handle med Israel. Korrupsjonen sørger den hjemlige palestinske administrasjonen for som favoriserer sine med utsiktstomter langs havet hvor de bygger private palasser. Arbeidsløsheten er på over 60%. Hva er håpet for framtida? Mohamed er pessimistisk. Han dyrker tomater som han tidligere har solgt til Europa men nå har Israel økt avgiftene. I fjor sto tomatene og råtnet og han tapte 70.000 kroner. Jeg har ikke noe håp for framtida, sier han. Israelerne kan gjøre hva de vil og tvinge oss i kne. Kanskje kaster de oss på sjøen.

På flyplassen i Tel Aviv er det endeløse køer. Bagasjen blir endevendt og vi blir forhørt i flere timer av ivrige sikkerhetssikrere. Vi skal ut av og ikke inn i landet. Sjokkerte vestlige turister blir gransket som om de var kriminelle uten at de får vite hva de er anklaget for. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å betrakte oss som mistenkelige personer. Det mistenkelige er at vi har besøkt palestinske områder.

Eva Johannessen i Gaza 1999

On the rocks

Tittelen på denne filmen var jeg ganske sikker på dreide seg om Bill Murray og hans evindelige trang til å ta seg en drink. På sett og vis klarer han så å si alltid å få med drinker i scenene han er med i. Men det viser seg at tittelen har to betydninger: den ene er: en drink uten annen tilsetting en isbiter og den andre: at noe er i ferd med å gå i stykker., for eksempel «his marriage was on the rocks». Dermed peker tittelen både på Felix (Bill Murray) som er faren til Laura (Rashida Jones) og hans drikkevaner, samt Laura’s ekteskap som er i ferd med å rakne. Når jeg tenker meg om, er det ikke ofte jeg har sett filmer som handler om forholdet mellom en far og en voksen, gift datter med to barn.

Handlingen utspiller seg i New York der Laura bor sammen med sin ektefelle Dean (Marlon Wayans) og to små døtre. Hun er forfatter med skrivesperre og han er i ferd med å bygge opp sitt eget firma.Det medfører mange møter, reiser og travle dager og det blir Laura som må ta seg av hjem og barn. Det virker likevel som de har det bra sammen, bortsett fra at forfatteren ikke får skrevet noe. Hvem kjenner seg ikke igjen i det, tenker jeg,

Laura treffer sin manns kolleger – det er en overvekt av unge, pene og sjarmerende kvinner. – og hun finner spor som kan tyde på at Dean har et forhold til en av dem. Det er da faren hennes, Felix, kommer på banen og vil gi henne gode råd. Denne opptakten er syltynn, pinlig tynn, nesten så jeg får lyst til å forlate lokalet, men heldigvis klarer Felix å redde situasjon med et smil. Han har lang erfaring med kvinner og ekteskapelige utfordringer og framstår som faderlig trygg og ansvarlig – og han liker å ordne opp.

Selv om hans forslag til metoder for overvåkning av Dean er gammeldagse, begynner Laura å fatte mistanke og blir med på etterforskningen. Felix treffer sin datter på barer og de kjører rundt i New Yorks gater med farens sjåfør og kikkert rundt halsen for å oppspore om Dean befinner seg på restauranter han har annonsert han skal møte kollegene sine på bestemte klokkeslett.

Felix er mester i å vikle seg inn og ut av pinlige situasjoner både bak rattet og i barene de oppsøker, og det tar helt av da han klarer å overtale dattera til å ta en velfortjent husmorferie i Mexico der Dean etter sigende er på forretningsreise. Faren blir med for å passe på at avsløringen av den utro ektemannen går som planlagt. Med glimt i øyet, alkohol on the rocks og forførerisk sang, får Bill Murray alias Felix, alles oppmerksomhet på en bar i Mexico. Det viser seg at historien om utroskap er en misforståelse.

Men nå er Laura er på hugget og stiller faren vanskelige spørsmål om hans havarerte ekteskap med moren. Han vrir seg elegant unna. Laura og Dean finner tilbake til hverandre, og det har jo Felix indirekte bidratt til. Laura hadde nok ikke spurt ektemannen om han var utro uten farens hjelp. Far og datter kler hverandre – hun framstår som tilbakeholden og litt fomlete, mens han har er full av selvtillit og liker å få oppmerksomhet.

Sofia Coppola har regissert flere filmer, laget manus og hatt roller i sin fars filmer (Gudfaren)- hun er modig og går sine egne veier. Bill Murray går igjen i flere av filmene. Lost in translation med Scarlett Johansson var strålende og jeg likte også den mystiske filmen, The Beguiled. Men hva vil hun si med On the rocks? Er den bare lettbeint og morsom eller vil den noe mere, grave dypere i forhold mellom ektefeller? Laura får ikke napp når hun spør om foreldrenes skilsmisse og farens livsstil og dametekke. Han er stum som en østers. Men en usedvanlig livlig, morsom, spontan, sjenerøs og omsorgsfull far og bestefar, på tross av feil og mangler. Han ligner på noen andre jeg kjenner. Dette er Bill Murray på sitt beste – og da bestemmer jeg meg for at dette er en lett, underholdende film uten gravalvorlige undertoner.

Summerland

Summerland er en britisk film som pendler mellom tida før og etter siste verdenskrig. London blir bomba og barn evakueres til landlige omgivelser. De blir plassert i familier som har sagt seg villig til å ta seg av dem. Alice Lamb er enslig og bor utafor allfarvei. Hun blir stadig plaga av skolebarn som ødelegger postkassa hennes og kaller henne nazist. Hun er bisk og farlig, sies det, og ryktet sprer seg til naboer som forteller barna sine at de må passe seg for henne. Det minner meg om min egen barndom og underlige einstøinger som bodde i plankehytter. De ble erta, men vi var også redde for dem. Det var mange løkker og ubebodde strøk i Oslo etter krigen, der folk tok seg til rette. Roy Jakobsen har skrevet om dem som slo seg ned i Muselunden og Alice Monroe har en lignende historie om ei heks som bodde aleine i et skummelt hus.

Alice Lamb liker ikke barn og holder også avstand til andre folk. Hennes store lidenskap er å skrive akademiske bøker om skotske myter og legender og hun liker ikke å bli forstyrra. En dag kommer en kvinne og banker på døra hennes. Her kommer gutten fra London som skal bo hos deg, sier hun. Men Alice er avvisende,. Hun ikke vil ha han, og mener hun ikke har meldt seg til tjeneste. Motvillig går hun til slutt med på å ta seg av han et par uker til de kan finne en annen familie. Slik kommer den sjarmerende krølltoppen Frank inn i hennes liv.

Det er ikke lett verken for han eller henne, men etterhvert finner han seg til rette. De bor ved havet, og landskapet er magisk med klipper og uendelig utsyn til alle kanter. Hun tar han inn i sin fabel verden og forteller om fata morgana, luftspeilinger, som varsler om noe som skal skje. Det er der de finner Summerland. De to har enkle og direkte samtaler som avslører at Alice helt frivillig har slått seg ned her. Grunnen får vi ikke vite. Men hun kan røpe at hun en gang har hatt en kjæreste og spør han om han syns det er rart at det var ei dame. Nei, det syns ikke Frank er rart, det viktigste er å elske hverandre. Gradvis får vi innsyn i Alices kjærlighetshistorie. Forholdet mellom henne og kjæresten Vera er både rørende og opprivende. Det var ikke lett å erklære seg som lesbisk på den tida – det var uhørt. Vera mener at de ikke kan leve sammen fordi hun ønsker seg barn og en familie. Etter bruddet med kjæresten flytter Alice til hytta ved ved havet.

Frank begynner på den nye skolen og får venner der, men ingen av dem tør å være med han hjem. Han snakker mye om faren sin som er pilot og alt det spennende han får oppleve under den pågående krigen. Men det er ikke så mye snakk om moren,

Den siste delen av filmen er både overraskende og oppklarende. Men det blir dessverre altfor mye melodrama og søtladen musikk i denne delen. Det gjelder både handlingen og luftspeilingene som stadig vender tilbake. Håp og drømmer forsvinner i en gyllen sky, men det er noe som skurrer i forholdet mellom Alice og Frank. Det gir en bitter ettersmak som gjerne kunne vært utdypa.

Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale filmen som også har en egen ro og stillhet over seg på tross av brutte forhold og krigshendelser. Jeg vil særlig framheve Frank, spilt av Lucas Bond. Gemma Arterton som spiller Alice, gjør også en god figur. Samspillet mellom dem løfter filmen. Regien er ved Jessica Swale, og dette er hennes debut film.