Fransk opprør

Stéphane Brizé heter mannen som har regissert denne filmen. Markedets lov var navnet  på den forrige han laget, en sober, sosialrealistisk film om mennesker som presses ut av arbeidslivet og kjemper for sin verdighet.

«Fransk opprør» handler også om de rike og mektige mot de fattige. Men på en annen måte enn i Markedets lov. Inspirasjonen er henta fra opprøret de gule vestene i Frankrike starta i fjor, som fortsatt pågår. Hver lørdag møtes de på valen. Det starta med protester mot  høye priser på fossilt drivstoff, og utvikla seg etterhvert til krav om  høyere lønn og bedre kjøpekraft for de fattige. Jeg kunne skrive lenge og vel om de gule vestene, som jeg har fulgt tett siden november 2018. Men det er en annen historie.

Den norske tittelen «fransk opprør», er nokså dempet må jeg si. Den franske tittelen er En Guerre, At war på engelsk, krig er  ordet som brukes. Gulvestene er i krig med myndighetene og det er også temaet i denne filmen. Når jeg ser herjingene i gatene som blir vist på fransk tv hver lørdag,  ser det faktisk mer ut som en krig enn en demonstrasjon. Krig mellom politiet og enkelte demonstranter som tyr til særs voldelige metoder . Og det er fullstendig ubegripelig at knusing av butikkvinduer, brenning av biler,  angrep på bygninger og  mennesker,  har fått fortsette så lenge. Ytringsfriheten er hellig, demonstrasjoner likeså, selv om de er svært voldelige. Og når jeg, som har fulgt nokså godt med i fransk politikk og spesielt kultur gjennom et langt liv, ikke forstår det, må det være komplett uforståelig for mange nordmenn som kanskje bare opplever Frankrike på film eller på en romantisk weekend tur til Paris eller Nice.

Hver gang jeg ser en fransk film i Norge, er det med en viss uro. Jeg lurer alltid på den norske reaksjonen. Franske filmer kan være både romantiske, morsomme, og voldelige, men humoren kan være sterkt overdrevet, satiren eller blødmen er på kanten,   romantikken kan være søtladen og melodramatisk og volden for sterk. Det kan bli for mye, det tipper over. Slik også med denne filmen.

Den handler om en arbeidskonflikt på en fabrikk som lager bildeler og eies av et tysk forretningsimperium. Handlingen er lagt til Agen, en liten by og kommune sørvest i Frankrike. Den er ikke basert på en sann historie, men hendelsen virker likevel troverdig og realistisk. Det kunne ha skjedd og det er flere likhetspunkter med de gule vestene. En likhet er at det foregår på et mindre sted, hvor bedriften har vært en hjørnestein i alle år. Nå truer eierne med nedleggelse, selv om fabrikken går med overskudd. Bedriften i Agen er bare en liten brikke i det store spillet hvor konsernets ledelse flytter overskudd til andre filialer ut fra hva som lønner seg og for å tilfredsstille aksjonærene.  Men hvis fabrikken blir nedlagt, blir det massearbeidsløshet, og  arbeiderne vil ende som trygdemottakere.

Gul vest protestene startet ikke i de store byene, men i distriktet der industribedrifter blir nedlagt, butikker stengt, og andre servicetjenester forsvinner, og offentlig kommunikasjon er fraværende eller uforutsigbare (pga alle togstreikene blant annet).  Dette veit arbeiderne som protester i Agen, det har skjedd andre steder og de kjemper for at det ikke skal  skje i byen deres. «Dere kan jo bare flytte»,  sier en av sjefene i et møte med fagforeningen når det er snakk om at arbeidsplassen forsvinner. Men det er de rike og mektige som kan flytte på seg, ikke arbeiderne. Fagforeningslederen Laurent (fantastisk spilt av Vincent Lindon, den samme som hadde hovedrollen i Markedets lov) oppnår til sist å møte den øverste sjefen i det tyske konsernet. Sjefen starter med å si at han er sterkt knytta til Frankrike, og har et hus der hvor familien hans liker å ferie. Forsøket hans på å innynde seg hos de franske arbeiderne, har motsatt effekt.    De er rasende fordi de har inngått en «fredsavtale» med eierne om at de skal avstå fra bonus og høyere lønninger i en 5 års periode. Men etter to år bryter eierne avtalen.

Filmen er laget som en endeløs dialog, eller munnhuggeri om du vil, mellom eierne og arbeiderne, representert ved lederen Laurent, som tar mesteparten av støyten på vegne av de ansatte. Vi følger konflikten og streiken fra den starter til den slutter, det er innslag fra nyhetssendinger på tv om saken og det er mange verbale og fysiske sammenstøt mellom partene som til slutt ender i et blodig, voldelig oppgjør.  Samholdet mellom arbeiderne glipper. Noen vil gå med på bedriftseiernes forslag om økonomisk kompensasjon og gjenoppta arbeidet. En slik utvikling er jo velkjent fra langvarige streiker, det tærer på, mange mister motet og trua på saken. Arbeiderne splittes.

Jeg har sett flere anmeldere som mener at filmen er bråkete og støyende. Alle snakker i munnen på hverandre og den som snakker høyest, vinner, er det en som skriver. Men det er ikke sant, det er ikke den som snakker høyest som vinner her,  men de som har mest makt. Jeg har sett og hørt utallige franske tv og radiodebatter, det kan være utrolig spennende og interessant, men et felles trekk er at deltagerne snakker i munnen på hverandre hele tida. Gjerne med høy stemme. Det rare er at de likevel får med seg de viktigste poengene. Jeg syns det er irriterende, men har skjønt at det bare er sånn.  Problemet med denne delen av filmen, er at det blir mer av det samme om og om igjen og det er enerverende. Selv om debattene mellom fagforeningen og sjefene er fulle av gode argumenter på begge sider. Bedriftens ledere har sine posisjoner og økonomiske overveielser å ta hensyn til, mens fabrikkens kvinner og menn har ingenting å miste, sier de gang på gang. Og det er jo sant.  Det er spennende å følge diskusjonene og utviklingen, men det blir litt kjedelig etterhvert.

En annen svakhet er at vi ikke blir kjent med noen av karakterene, utover at de er arbeidere som forsvarer jobbene sine. Privatliv blir i liten grad trukket inn. Jeg veit ikke om jeg syns det bare er en svakhet,  for det er arbeidskonflikten som er viktigst. På den annen side, kunne litt mer om livet utenfor fabrikken ha gitt historien mer dybde og avveksling fra de gjentagende ord duellene.

Jeg er mer oppgitt over slutten. Som noen her veit, er jeg ofte skuffet over hvordan mange filmer slutter. Det er som lyset slukkes for tidlig.  Denne slutten er ikke bare tragisk, men patetisk og pompøs syns jeg, tror heller ikke den er særlig realistisk, men muligens med fransk vri?

På tross av disse innvendingene, vil jeg anbefale filmen for dem som er interessert i «franske tilstander.»

 

 

 

Hore

En gang for en del år sida sykla jeg i Oslo sentrum med ryggsekk og gul hjelm. Så vidt jeg husker var det ikke vanlig å sykle på fortauet den gang, kanskje var det til og med forbudt.

Jeg tråkka jevnt oppover bakken fra St. Olavs plass mot Ullevålsveien på en sykkel uten gir, og passerte det som en gang het Kunst og Håndverkskolen, da en bil kom bakfra og pressa meg inn til fortauskanten. Dra dit pepper’n bor, ropte jeg til sjåføren, muligens valgte jeg et mer dempet uttrykk for å formidle min irritasjon, kanskje sa jeg bare, Vis hensyn! med streng stemme. Jeg brukte helt sikkert ikke ord som drittsekk eller forbanna råtass, slik jeg ville gjort i dag. Ved nærmere ettertanke, kan jeg ha sagt «dust» – for det er et uttrykk jeg ofte tyr til både som syklist og bilist.

Det var en sånn glinsende gangsterbil med sotete vinduer. Kanskje var det Mercedes eller BMW, eller noe i den duren. Sjåføren rulla ned det sotete vinduet og sa et eller annet, sikkert noe om at jeg sykla for sakte, men fytte rakkern, jeg sykler jo så fort jeg kan, mann. I samme øyeblikk kom en annen syklist susende forbi i stor fart for å rekke over krysset før trafikklyset skifta til rødt. Kronidiot, tenkte jeg, har ikke hjelm en gang.

Sjåføren i gangsterbilen stakk hodet litt ut av bilvinduet og prøvde seg på nytt, Hore! ropte han. Makan. Jeg kunne ikke se noen andre damer der, så det var uten tvil meg, den voksne kvinnelige syklisten, uttrykket var mynta på. Jeg ble så paff at jeg holdt på å dette av sykkelen, måtte stoppe og lete etter kraftutrykk som kunne sette han ettertrykkelig på plass. Men jeg var stum av raseri over at jeg ikke fant et treffende ukvemsord. Noe som matchet. Drittsekk passa ikke og hvert fall ikke dust. Den pene unge mannen ved rattet, mørk i huden med litt skjegg, venta spent på mitt neste trekk. Jeg vurderte om jeg bare skulle vise han finger’n, men før jeg kom så langt, la jeg merke til noe ved øynene hans, de smilte lurt og ertende. Mens vi sto der og glodde på hverandre, hørte jeg til min store forbauselse at noen begynte å le, og skjønte at det var meg, jeg lo og lo så tårene trilla, om jeg ikke husker feil, lo han også. Han smilte litt, hvert fall. Jeg mener bestemt at flere av de andre bilistene som sto og venta, også trakk på smilebåndet. Med latteren kom hukommelsen min tilbake og foreslo flere saftige gloser jeg kunne ta i bruk. Men så skifta lyset til grønt og det var på tide å komme seg videre i livet.

Publisert i KK 12.3.19

Dødevaskeren

Sara Omar er fra Kurdistan og kom som flyktning til Danmark med sin familie i 2001 da hun var 15 år . Hennes debutroman Dødevaskeren har fått stor oppmerksomhet i Danmark og er blitt en salgssuksess. Jeg kan forstå hvorfor den er blitt så populær. Den er skrever som en krimroman,  en pageturner,  og handler om grufulle, sensasjonelle tema som grove overgrep mot kvinner i det kurdiske miljø og trangsynte religiøse fanatikere som sverger til Korantekster når de begrunner sine handlinger. Iran-Irak krigen ligger som et truende, uforutsigbart bakteppe, som  griper inn i familienes liv uten forvarsel.

Sara Omars bok er litterært sett, ujevn. Den er leservennlig med korte kapitler og drivende gode dialoger. Det er dialogene som er motoren i fortellingene og gjør hovedpersonene levende for leseren.  Språket er poetisk og rikt i kapitlene som handler om hovedpersonen Frmesks barndom med bestemora på kjøkkenet når hun lager fåregryter,tomatsausen putrer og lukta av nybakt naan brød sprer seg.  Jeg fikk vann i munnen og kjente smaken av hummus, aubergine, squash, vinblad og babaganou som brukes i midtøstenkjøkkenet. Og når vindene suser som verst og det knaker i takkonstruksjonen, er vi der også,  og går sammen med de tildekte kvinnene, innhyllet i  chadorene på vei til bønn.

Når det er bombe- og gassangrep fra Saddam Husseins soldater,  gjemmer de seg i kjelleren og håper at de kommer velberga opp igjen. Men det er også i kjelleren det hemmelige, syndige og blodige foregår. Det er der dødevaskeren tar seg av døde kvinnekropper som har blitt mishandlet og skutt. Hun syr dem sammen, vasker kropper og fletter håret. De skal være rene når de kommer til paradis.  Men det blir ikke sett på med blide øyne av den mannlig del av befolkningen, kvinner er ikke noe verd og får som fortjent. Dødevaskeren er Frmesks mormor og morfaren er en frafallen, som bekjenner seg til zoroasterne. Frmesk blir reddet av sine besteforeldre og får bo hos dem ettersom hennes voldelige far og hans familie, mener at pikebarnet bringer onde ånder inn i familien. Frmesks besteforeldre angrer bittert på at de ga sin datter til den fæle mannen og hans hatefulle familie. Men selv i besteforeldrenes kjærlige og trygge hjem, er ikke Frmesk beskyttet mot overgrep av mannlige familiemedlemmer.

De onde og de gode er overtydelige. Når det er sagt, er det ingen grunn til å betvile at slike  groteske overgrep mot kvinner og barn forekommer, særlig på landsbygda, og at de utstøtte blir forfulgt og drept av familiemedlemmer. Kvinner og barn, særlig jentebarn, er mest utsatt. Jeg har selv besøkt flere samfunn hvor det skjer og blitt fortalt lignende historier.

Det er bestemora Gahwar og bestefaren Dárwesh som er best portrettert i boka. Det er de gode hjelperne. De er tegnet  med kjærlighet, autoritet og handlekraft. Gahwar er troende muslim, men tar avstand fra ekstreme tolkninger av Koranen. Dárwesh er den kritiske røsten, han er Zoroaster og ateist. I samtalene mellom de to kommer nyansene fram, både hva det vil si å tro på ild og slanger og på Allah. Som kvinne og dødevasker er Gahwar særlig utsatt i lokalsamfunnet.

Parallelt med fortellingene fra Kurdistan, løper en annen historie fra et sykehus i Danmark der Frmesk er blitt voksen og er pasient. Hun blir venn med en iransk kvinne, Darya, som blir overvåket av sin far og skal giftes bort til en fetter. Den delen er også viktig fordi den beskriver hvor vanskelig det er å flykte fra sin familie, selv når man bor i et annet land. Spanere fins overalt, og Frmesk blir oppdaget og forfulgt av sin far. I denne delen av boka er språket flatt og kjedelig, personene er ikke overbevisende. Og forbindelsen mellom fortellingen i Kurdistan og sykehusoppholdet i Danmark er svak.

Omar blir kalt modig og uredd for hun har gått ut med kritikk av islam. Hun har sine fiender i Danmark og må få politibeskyttelse. Selv mener hun at hennes motiv ikke har vært  å demonisere islam og muslimer. Det hun brenner for er kvinners frigjøring og rettigheter. Hun har viet sitt liv til den saken. Jeg tror dessverre at boka kan styrke forakt og hets mot islam og muslimer, det er mulig at den ville ha gjort det uansett hvordan hun skriver om det, men nyansene mangler. Det blir  for mye enkelte ganger, svart-hvitt og satt på spissen for å vekke oppmerksomhet. Men boka bør ikke skremme folk fra å besøke muslimske land og bli kjent med muslimer.. Jeg har aldri følt meg så trygg som da jeg bodde og arbeidet i Egypt en periode, omgitt av vennlige, omsorgsfulle, rause og varme muslimer både på jobb og i blokka der vi bodde.   Noen år før, hadde jeg hatt et studieopphold i Berkeley i California,  og jeg har aldri følt meg så ensom.

 

 

 

 

The Sisters Brothers

Det høres helt vilt ut med Sisters Brothers, hva er nå det? Det handler om to brødre Eli og Charles, med etternavnet Sisters. To råbarka gangstere på prærien.  Brødrene er et underlig par. Charlie er den som slår hardest og dreper først. Han er en drukkenbolt, noe som ikke er helt forenlig med å ri fort, være beredt  og reagere raskt.  Broren Eli er en mer sindig type som vurderer å legge opp og bli handelsmann. Han er lei av å være på å rømmen  og leve av å drepe andre som driver med det samme som dem.  De krangler og sloss seg i mellom, men når fienden dukker opp, holder de sammen. De har hatt en hard barndom med mye vold, og det ligger en grusom familiehistorie bak som etterhvert blir avslørt.

Handlingen starter i 1850 i Oregon der brødrene (spilt av John Reilly og Joaquin Phoenix) kommer ridende og vi får en rask innføring i tonen dem i mellom  og en oppvisning av deres ferdigheter med våpen og slåsskamper. De er leiemordere og har fått i oppdrag av en Sjef, en grå eminense som vi bare får et glimt av, å finne en mann som Sjefen mener har stjålet penger fra han. Sannheten er at mannen de skal ta, har andre verdifulle hemmeligheter som Sjefen  ønsker å få kloa i. Mannen  heter Warm og er kjemiker. Warm mener å ha funnet en vitenskapelig formel som skal gjøre det lettere å finne gull i elvene i San Francisco. Denne hemmeligheten skal Brødrene Sisters presse ut av han.

Samtidig har Sjefen som ikke stoler på noen, sendt en annen kar, detektiven Morris,  i forveien i samme ærend for å være sikker på at oppdraget blir utført.    Morris og Warm blir kjent med hverandre på veien til San Francisco, og brødrene Sisters ligger alltid to dagsreiser bak dem og nedkjemper alle hindringer underveis.  De veit naturligvis ikke noe om at detektiven og hans nye «venn» Warm ligger mange hestehoder foran, men underveis blir det avslørt og racet om å komme først fram begynner for alvor. Nokså kjent mønster i cowboyfilm sjangeren det der.  Brødrene allierer seg med Morris og Warm, og det er på dette tidspunkt at  ting forandrer seg og det utvikler seg til et psykologisk drama hvor vi blir kjent med «cowboyene» på en annen måte. De tøffe gutta åpner seg for hverandre og forteller om sine drømmer og  ønsker for framtida. Fin beskrivelse av samtalene mellom hardbarka mannfolk. Men kampen om gullet ødelegger alt, og får en tragisk utgang. Det er det dramatiske høydepunktet som peker langt utover gullgravere og handler om å være glupsk og grådig.

Før vi kommer så langt er det mange små  og store dramatiske hendelser, som både er skremmende, fornøyelige og ulidelig spennende. Brødrene blir for første gang i sitt liv, kjent med tannbørster og følger bruksanvisningen om hvordan man skal bruke den, og  på et hotell undrer de seg over den forunderlige installasjonen av et vannklosett der vannet renner bare du trekker i ei snor. Slutten er dessverre veldig svak, syns jeg, melodramatisk om å komme heim til a mor.

Egentlig er jeg ikke så opptatt av cowboyfilmer eller fornyelsen av den, men denne er faktisk en ganske fin ramme for å vise noe som dreier seg om mer enn survival of the fittest. Den er basert på en bok av Patrick deWitt, jeg vet ikke hvilke friheter filmskaperne har benyttet seg av i forhold til teksten hans, uansett har de lyktes godt med det filmatiske produktet. Grunnen til at jeg ville se den er at regissøren heter Jacques Audiard, en fransk filmskaper, og jeg visste at han hadde mer å by på enn skyting og vold. Vold går igjen i hans filmer, både i Profeten, Rust og bein, og ikke minst Dheepan, alle med franske skuespillere. Denne siste er hans første engelskspråklige film. Den har vunnet både Gulløven og César prisen.  Hele tida mens jeg satt og så på filmen, tenkte jeg på Audiards manusmedarbeider, som åpenbart har hatt handa på rattet, Thomas Bidegain. I filmen Les Cowboys fra 2015 er det Bidegain  som er regissør.  Tror jeg har omtalt på den og Dheepan på bloggen tidigere. Han har også vært med å lage Familien Belier filmen, den er hvert fall ikke voldelig..

Fin film, også for dem som tror at de ikke liker cowboy filmer.