Siste etappe i Sri Lanka

Soloppgang Galle 06.15

Del 8, Vinterreisen Sri Lanka – India

Som sagt dro vi av gårde i regnvær, men jo lenger sør øst vi kom, desto bedre ble været. Målet var byen Galle der vi skulle overnatte i to netter.

Alle anbefalte Galle (uttales Gål, på engelsk), som en by man ikke bare skulle ta en titt på men overnatte i. Det rare navnet skal visstnok ha portugisisk opprinnelse. Da den portugisiske flåten  i 1505 stranda der under et forrykende uvær, ble de værende og kalte byen Galo, som betyr hane på portugisisk. De hadde visst hørt et hanegal, som minna dem om hjemlandet.  Seinere ble byen tatt av nederlenderne som bygde fortet og den ble Sri Lankas mektigste havneby i 200 år. Gamlebyen står fortsatt, men den ble hardt rammet under tsunamien. Utenfor den gamle byporten og murene ligger det nye Galle, en mer alminnelig, livlig og travel by.

Det er fint å gå på den gamle bymuren, flere lokale gjorde det om morgenen. Vi våkna til takfaste skritt  klokka 6, da var det byens militærrekrutter som var på joggetur. Det er fort gjort å gå den historiske ruta for å se på fine, gamle bygninger, det gamle nederlandske hospitalet er gjort om til eksklusive butikker og kaféer, men det blir ulidelig varmt utover dagen.  Om ettermiddagene kom det busslaster med turister og skolebarn for å stå på et hjørne på muren og se solnedgangen.

En morgen ved 7 tida traff vi stivpynta  mennesker utafor tingretten. Det var brudepar som lot seg avfotografere. Å få av og på disse brudeantrekkene er ikke gjort i en fei, En komplisert variant av bunader, men i brodert silke med hatter og vester, og lange kjolegevanter.

Gamlebyen har trange gater, små dyre butikker og restauranter, hoteller, ligner mye på andre lignende byer jeg har sett i Europa. Det syns vi ble litt kjedelig. Det var noen gode restauranter der, men det er så å si bare turister som ligner på oss som vi treffer. Hyggelig by, fine solnedganger, men en overnatting er nok. Tror jeg heller ville valgt å bo i den nye Galle, der er det et mer normalt liv.

Bilde fra fortet, Galle

Vårt neste og siste stopp i Sri Lanka var badestedet Unawatuna. Her skulle vi være i seks dager. Vi visste at det var mange flotte strender på øya, særlige for surfere og dem som liker å hoppebade i bølger, men jeg var mest opptatt av å finne ei strand der det gikk an å svømme langt i rolig farvann. Unawatuna er ei bukt, bølgene er ikke så store og det er fint å svømme. Også behagelig å bare sitte og se utover havet for å kjøle seg ned i varmen. Her ble det både morgenbad, lunsjbad og kveldsbad. Men svømmeturene ble ikke så lange som jeg hadde håpa, det var sjelden blikk stille. Noe annet som ble en virkelig plage, var  bråket fra omkringliggende restauranter/barer. Det er et laid back sted med mye rasta og overvintra hippier, både unge og eldre. Ingen store grupper med turister. Vi bodde på et hotell rett ved stranda og på den ene sida var det en rasta kafé kalt One love, med den slags musikk både natt og dag. På den andre sida var det også noen ubestemmelige typer som spilte rock og det som verre var  både natt og dag. Jeg syntes vi måtte tåle litt fra lørdag til søndag og tenkte at nå var det over, nå tok det slutt, men musikken dura rett inn til oss hele natta fram til kl. 6 om morgenen. Da dro vi ned for å inspisere stedet. Der hang rastafletter ut av et fargerikt tynt teppe, den unge mannen hadde lagt seg til å sove på en madrass rett ved bar disken der musikken sto på full guffe. Umulig å vekke han, men vi tok kameraten hans fatt, og han skrudde meget motvillig ned lyden.  Da vi sa fra, ble han rasende, litt må dere tåle. Det ble siste sang for oss, vi bytta til et roligere sted, litt lenger unna stranda, en såkalt Villa, mer komfortabelt og vi våkna til fuglesang.

Ikke langt unna Unawatuna ligger det en annen strand, Jungle beach, som er veldig populær. Der er vannet blikkstille og en kan svømme langt og lenger enn langt utover. Dit kom vi første gang en søndag, det var stappfullt med både turister og lokale, vanskelig å finne en skyggefull plett. Etter det besøket tok vi beina fatt hver morgen, tidlig, og gikk til Jungle beach for et langt morgenbad. Vidunderlig. En dag prøvde vi å gå litt videre til den andre litt større stranda rett ved, det er antagelig den opprinnelige Jungle beach for den var større og mer tilrettelagt for turister. Vi var helt alene, ikke et menneske å se, og kasta oss ut i vannet, men snudde fort igjen, for det var ikke så fint å bade der. Når vi kommer tilbake, er plastposen med briller og håndkle borte. Vi hang den på en staur. Litt etter litt fant vi restene av posen samt innholdet, apekatten hadde vært på ferde for å se om det var noe spiselig i posen, og nå satt den vel i et tre og lo av oss. Vi verken hørte eller så noen ting til den.

I Unawatuna fikk jeg adrenalinkick under en kvelds-svømmetur da jeg så en stor skilpadde rett foran meg, det var 8 mars, og jeg tror det må ha vært ei dame. Jeg svømte etter den en stund, en bevegende, overraskende opplevelse.  Jeg bruker både ørepropper og badehette når jeg svømmer, da unngår jeg, vann og infeksjon i øret. Det fikk nemlig Bård og vi måtte til lege. Jeg har også med fine, små svømmebriller som gjør at jeg kan kikke på fisker og sjødyr. Ikke nødvendig med snorkler og annet utstyr. Badesko er også lurt når bunnen har spisse steiner.

I Unawatuna spiste vi deilig sjømat på restaurantene på stranda, rimelig, rikelig og stort utvalg,  hummer, kreps, små, søte krabber, små og store reker, deilig fisk….nam, nam. Det koster ikke mye. En annen god restaurant er Kingfisher. Deilig mat, litt dyr. Men den er litt for vestlig, litt for fin liksom. Veldig god service.

Badestranda Unawatuna hvor jeg traff skilpadda            Jungle beach

Jeg fant også et kjempefint yoga sted, rett ved der de bodde, det ligger i Secret Garden Villa, Yogalæreren er singalesisk og heter Upali Rathnayaka. Flott lærer, musiker, har langt krøllete hår og en vidunderlig stemme. Her kommer et bilde av han og meg. Det ser ut som jeg har veldig god balanse, men det har jeg ikke, det er han som holder meg oppe.

Solnedgangen er tatt fra templet på høyden ved Unawatuna, siste kveld før vi dro videre.

I neste blogg har jeg planer om å fortelle litt om hvordan det er å gå til legen i Sri Lanka og mitt møte med ayurvedisk behandling.

Safari på Sri Lanka

Del 7, vinterreisen Sri Lanka – India

Etter de grønne fjellturene, la vi goretex sko, vindjakke, votter, ullgenser og gåstaver nederst i sekken, Bård vil nok ha understreket at det bare er ett sett gåstaver. Vi gjemmer det bort til vi kommer tilbake til vinterlandet.  Nå var det tid for safari. Vi trodde ikke noe på det som sto i guidebøkene om at safari i Sri Lanka (SL) er minst like bra som i Afrika. Sannheten er at de ikke kan sammenlignes, de er helt forskjellige. Vi måtte bare glemme det vi har opplevd i Afrika,   Sri Lanka er annerledes.

Parken over alle parker sies å være Yala nasjonalpark. Den ligger sørøst for Uda Walawe, helt nede ved kysten.Det er der leopardene befinner seg. Vi hadde hørt og lest mye om Yala, den er stor, mye større enn Uda Walawe, men ettersom den har alt å by på, både elefanter, krokodiller, sjakaler, bøfler, leoparder, villsvin, og et vell av forskjellige fugler, er den også den mest etterspurte, en I was there park. Alle vil dit og det er mye mas og kjas fra dem som kaller seg sjåfører og guider som fallbyr sine produkter. Dermed bestemte vi oss for at vi ikke ville dit, det var både dyrt og masete. Ikke var det sikkert vi fikk se leopard heller.

Uda Walawe, er en Yala light versjon, en liten park som hadde nesten alt, bortsett fra leoparder.Tidlig om morgenen suser jeepene av gårde  for å komme først, det er allerede lang kø. Alle hoteller og gjestehus med respekt for seg sjøl, har en sjåfør med bil  å anbefale. Sjåføren vår er grei nok, men plutselig dukker en annen fyr opp der vi sitter og venter. Han har caps og fettete hår som stikker ut i nakken, har på seg noe som ser ut som en safari uniform, og begynner å snakke om guiding. Om dere vil ha guide, må dere  tipse han med et par tusen rupies, sier fyren. Det er riktignok bare 100 kroner, men hvordan kan vi vite at han er god, at han er verd prisen? Problemet vi har støtt på flere ganger er at det er få som snakker godt engelsk. Den er umulig å forstå. Og når jeg sier umulig, så mener jeg umulig. Det har ikke noe med rar aksent å gjøre. Da Sri Lanka ikke lenger var under britene og kunne bestemme selv, innførte de regelen om å ha  bare to offisielle språk, singalesisk og tamilsk, engelsk forsvant. Seinere forsvant også tamilsk. Sri Lanka innførte gratis utdanning for alle i 1943. Fantastisk! Men det er vel så som så med kvaliteten på skolene og undervisningen, særlig når de befinner seg på landsbygda.Min singalesiske venn fra Kandy, S.B., forteller at det er stor pågang på Universitetene og det er nesten like mange jenter som gutter som søker seg til medisin og jus. Men det er få damer i offentligheten. «De  vil heller gifte seg og være hjemmeværende, hevder han, de bare pynter seg med høy utdanning». Dette inntrykket får vi stadig bekreftet.

Men tilbake til fyren som tydeligvis ville være guiden vår, nei takk, sa vi, nei takk, driks er noe vi gir om vi er fornøyde. Da snudde han på hælen og forsvant. Og den stakkars sjåføren som ikke kunne engelsk og ikke var guide, gjorde så godt han kunne. Først seinere  når jeg kikker på inngangsbilletten, får jeg vite at guide er inkludert i prisen.

Uda Walawe viser seg fra sin beste side denne morgenen, sol, elefanter og krokodiller, samt bøfler, apekatter og mange fugler. Men det er noe som mangler. Elefantene er små, annerledes enn de afrikanske, og ingen av dem har støttenner. Jo men, se der er det en, sier sjåføren. Det er en liten elefant med små melketenner. De er jo så små, syns nesten ikke. Fin safari, oversiktelig og rolig park, familievennlig. Men det blir ikke tid til å studere fugler når sjåfører og guider tror at det turistene helst vi se er så mange elefanter som mulig. Vi så fiskeørn og et stort ørnerede, men mange andre fugler fløy fort forbi. Det er ingen bokhandel der vi kan kjøpe fuglebok. Boka vår om fugler i  det sørlige India står i bokhylla hjemme, jeg ser den for meg.

På det lille familiedrevne hotellet Green hotel Udawalawe, hadde vi de samme språkproblemene. Ryddegutten som viste seg å være 24 år, ville gjerne snakke med oss, men det var helt umulig, han skjønte ingen ting dessverre. Det eldre, hyggelige ekteparet som driver stedet, var også vanskelig å forstå. Dermed kommer vi i kontakt med et britisk par, godt voksne, som er på bryllupsreise. De skal gifte seg i Ella og har med sri lankesisk bryllupsutstyr i sekkene. Det er ikke småtteri for brudgommen drar på en stor brodert stiv silkehatt og kjolen til bruden er lang og har flere lag.  De har tilbrakt noen uker i India og dermed får vi tips om gjestehus og guiding i Agra, samt invitasjon om å besøke nord England der de bor for å se på fugler. Det regnet som hadde vært spådd lenge, kom natta før vi dro og brudeparet kunne se fram til vielse opp i fjellene til akkompagnement av regn og torden.

Neste stopp for oss er fugleparken, Bundala bird sanctuary. Det viser seg å bli et høydepunkt, selv om det har akkurat har styrtregna og det er mye våtere enn vanlig i våtmarksområdet. I denne parken kan en kjøre i egen bil, hvis den klarer å forsere vanndammer og våtområder.  Vi bestiller offisiell guide i grønn uniform, det er inkludert. Han snakker bra engelsk, men det er litt vanskelig å forstå detaljer. Parken er nydelig, stille, med sanddyner, sjølinje, og på stranda mot havet overvåker de skilpaddenes liv og levnet. Det første dyret vi ser på lang avstand er en stor elefant, men ellers er det fugler og krypdyr, krokodiller som er hovedattraksjonen. Guiden ser  fugler med det blotte øye, han har ikke kikkert og spør om å få låne vår. Hvor mye koster den, vil han vite, med den lønna han får, må han nok se langt etter kikkert, som skulle være guiders arbeidsredskap i en fuglepark. Han peker på sjeldne fugler som black bittern, den lurer i sivet og vi ser ser bare nesa på den .  Vi er heldige, mener han, han hadde et par engelske turister her to dager på rad som  kom utelukkende for å se black bittern. Yellow bittern derimot er ikke så uvanlig, mens glossy Ibis, som vi også ser, er sjelden. Ellers får vi studert en flott, glitrende iguana på nært hold, mange forskjellige Kingfisher fugler, ørner, vadefugler, særlig vadefugler.

Vi overnatter rett ved Tissamaharama, populært kalt Tissa, ved Debarawewa, en innsjø med rikt fugleliv. Derfra kan vi sitte på verandaen og studere fugler og apekatter, våkne til fuglesang, se påfuglen som bruser med fjøra på toppen av et tak, og studere planter og dyr. Det er som å bo midt i en jungel. Tidlig morgentur langs innsjøen og tett på naturens undere  er en deilig start på dagen. Vi blir der litt lengre enn planlagt, turister kommer og går, og alle tar turen til Yala. Allerede første dagen kommer det en guide/sjåfør som vil overtale oss til å ta turen. Men vi holder stand. Etter to dager gir vi etter. Alle vi har snakka med har sett leopard. Yala er som nevnt en stor park, delt inn i blokker. I blokk 1 sies det å være 25 leoparder. Vi bestemmer oss for en halv dags tur, han mener det er best med hel dag. Så begir vi oss ut på den dyre safarien og håper på å få valuta for penga. Men vi har vært på  safari mange ganger, så vi vet at det dreier seg om «luck» for å se de sky leopardene. Sjåføren kjører som en villmann til inngangen og passerer skilt der det står at man skal kjøre varsomt fordi elefanter kan passere.

Vel framme, sier vi tydelig fra at vi først og fremst vil se leoparder. Det har allerede samla seg en del biler på et bestemt sted og vi sitter og venter og venter. Det tar tid, bilene trenger seg på, så får jeg et glimt av ryggen på en leopard inne i jungelen rett ved veien og en halv times tid seinere, ser vi leoparden gli sakte forbi ikke så langt unna, jeg ble så paff at jeg ikke fikk tatt bilde. Det første jeg tenkte var at jeg ville  se mer av den, komme tilbake neste dag. Men det ble det ikke noe av. Parken viser seg å være fantastisk, stor og flott, ikke noen flere biler der enn i andre parker vi har vært og de fordeler seg på et stort område. Vi ser flere kjempestore elefanter som krysser veien og kommer tett på dem, masse krokodiller, bøfler, fugler, vakre innsjøer, fjell (der leoparden liker å ligge). Veiene er humpete, fulle av hull og det er ganske krevende å være passasjer, så en halv dag er mer enn nok for oss,  to halve dager ville vært supert. Dessverre var bokhandelen i parken stengt, så vi fikk ikke sett eller kjøpt bøker. Det fins sikkert i Colombo.  Husk å ha med en god kikkert!

Neste dag var det spådd regn. Så da hadde det ikke vært en god idé å dra til parken igjen. Kattedyr liker ikke regn. Allerede da vi ankom, lå det truende skyer med mange dråper på værmeldinga. Men når vi sa det til de lokale, lo de bare litt og rista på hodet, de trodde ikke det kom noe regn, kanskje litt. Vi hørte det tordna og brakte lenger nord, nær Ella. Og så kom regnet i bøtter og spann. Neste stopp for oss var byen Galle, vi leide sjåfør med bil og satte kursen vestover, langs kysten. Fortsettelse i neste blogg.

Bundala

DebarawewaYala – fjellet der en kan se leoparden ligge

 

Grønne turer i fjell landskap

Det øverste bildet  er fra Baker’s fall, det andre fra World’s end i Horton plains national park

Sri Lanka, del 6

Den grønne øya har mye å by på. Mange drar på grunn av strendene, for å bade og surfe, se på fisker og dykke, andre for  kulturelle severdigheter eller for å se fugler, dra på safari, gå turer. Vi ville ha en blanding og særlig fjellturer står høyt på lista; vi har hatt flotte turer både i Latin Amerika, Afrika og Asia.  Den største utfordringen er varme og fuktighet, og på Sri Lanka er det tropisk klima. Men det er kjøligere i høyden. Ikke ante vi at landet har så mye flott natur og flere nasjonalparker. Vi fulgte en slags turistløype, uten at vi visste det, og holdt oss for det meste midt i landet, Hill country. Turister er det visst forresten overalt. En må dra nordover (Jaffna) for å finne roligere områder.

Dere som har fulgt oss på reisen i Latin Amerika i fjor, vil vite at vi ikke planlegger for mye på forhånd. Vi ser det an, hører på hva andre foreslår, leser litt i guidebøker, ser på været og kjenner på hva vi har lyst til. Vi reiser langsomt, farer ikke fra sted til sted, og kan bli en dag til om det passer. Vi tar det ikke tungt om vi ikke får med oss alt. Ruta blir til mens vi reiser.

Når det gjelder transport, er det rimelige busser overalt, men det tar tid og en må være forberedt på forsinkelser og bytte. Tog er en annen mulighet, de er også rimelige og en attraksjon i seg selv. Den tredje muligheten er å leie bil med sjåfør. Vi brukte det en del. Om man befinner seg langs kysten og skal være på samme sted en stund, går det også an å leie scooter eller motorsykkel for kortere turer.

Generelt er inngangsbilletten til så å si alle attraksjoner i Sri Lanka høye. For utlendinger. De har et to-pris system, rimeligere for de lokale. Den kan koste mellom 100-300 kroner pr. person for utenlandske turister. Det står på  billettene at alt overskudd går til å utvikle og ta vare på attraksjonene. La oss håpe det.  Det gjelder å ha nok kontanter,  enkelte steder kan man betale med utenlandsk valuta (us dollar eller euro), men kredittkort er ikke utbredt.

Det siste en må være oppmerksom på er at det er ganske fullt overalt. Øya er jo ikke stor, men veldig populær. En går ikke aleine på tur i skogen eller opp fjellet. Det er mye roligere i nord – Jaffna – og på østkysten.

Første stopp med mulighet for vandringer, var i Kandy. Den ligger høyere enn Colombo, men er likevel varm og fuktig. Der fins en fantastisk  og stor botanisk hage, Royal Botanic Gardens Peradeniya  med blomster, trær og planter og ikke minst fugler og digre, sjeldne flaggermus, samt en annen naturpark Royal Forest Park Udawattekele.  Botanic garden anbefales av de to, og da må man belage seg på å være der en stund og ha med kikkert.  I Uddawattekele er det et stinett i skogen og en del fugler, men det var ikke så godt tilrettelagt. Ikke så langt fra Kandy ligger fjellkjeden Knuckles. Dit kom vi ikke, den er ikke så mye besøkt, men ville gjerne dratt dit. I stedet dro vi til Sigiriya. En litt drøy dagstur med bil til og fra Kandy, men absolutt verd strevet.

Sigiriya, løvefjellet, ser ut som en diger firkanta stein, med et flatt toppnivå. Det er et historisk interessant område som ble utvikla under Kong Kassepa da han regjerte rundt 400 år f.Kr., og har fått plass på Unescos verdensarvliste. Kongen bodde i sitt høye slott og derfra kunne han  holde øye med rivaler som trua med å drepe han. Oppstigningen ser mer krevende ut enn den faktisk er. Trappetrinn fra nederst til øverst. Lurt å starte tidlig pga varmen. Storslagent, ikke for krevende, men fullt av folk som går i takt. Både skolebarn og eldre med stokk klarte det. Også resten av området  med andre kulturminner, parker, vann, kanaler og et lite museum, anbefales.

Neste stopp for oss var Nuwara Eliya, den har jeg skrevet litt om i en tidligere blogg. Klimaet der er perfekt for turer, ligger på ca 2000 moh. Kjølig og vi hadde litt regn. Der fikk vi noen fine turer bla. til Single Tree Hill  og Lover’s leap,  men det var også morsomt å rusle rundt i små landsbyer og studere  livet på teplantasjer, markeder, parker og  i templer. En av grunnene til at vi ble der i fire netter var fordi vi ville til Horton plains, en stor nasjonalpark.Ligger på over 2000 m. Det er et platå der det  ble dyrka  poteter og kaffe på lavere nivåer og jakta på ville dyr  fram til 1948. Britene klarte tidlig å få freda skogen mot hogst . Fra 1988 har det vært nasjonalpark og er nå  en del av verdensarven.

For å komme dit måtte vi ha sjåfør og starte tidlig om morgenen. Det tar en time med bil til parken. Det er den eneste nasjonalparken der man kan følge en markert løype til fots, uten guide. Vi starta tidlig, men likevel var det smekkfullt ved inngangen da vi ankom og det var iskaldt, måtte stå i lang kø for å få billetter. Løypa er lett å gå og alle prøver å løpe så fort de kan for å komme til World’s end, en bratt kløft,  før klokka ni. Etter den tid er det ofte tåke og skydekke som stenger for utsikten.Det var flere store grupper med kinesere iført rosa sko og paraplyer som vandra rundt og skravla så høyt at vi ikke kunne hørte verken  fuglesang eller dyrelyder. Hvor du enn stopper, er det folk rundt deg. Likevel er turen en flott opplevelse, den er på rundt 10 km, ganske jevn, litt opp og ned mot slutten. Ikke så krevende.  Det står i guidebøkene at det er ville dyr i parken, bla leopard, men det tviler jeg på. Vi verken så eller hørte fugler og dyr.  Mindre søppel der enn andre steder, men den fins.

Etter de tidligere omtalte fjellturene i Ella, satte vi kursen sørover.  Målet var safari. Første stopp Udawalawe, deretter Bundala bird sanctuary, Tissamaharama og Yala. Det vil jeg fortelle mer om i den neste bloggen.

Topptur med guide og plastflasker

23. februar 2017, del 5. Sri Lanka.

Den tøffeste fjellturen i Sri Lanka er visstnok Adam’s peak, fjellet  strekker seg mer enn to tusen meter i været og vi kunne se den fra flere steder vi besøkte på turen vår. Konseptet minner litt om Mount Sinai i Egypt. En må starte ved to- tre tida om natta for å nå toppen før soloppgang.  Det er en drøy marsj og på travle og populære tider er det en pilgrimsvandring  der hundrevis av  folk  kravler seg oppover trappetrinnene langs den bratte fjellsida.  Ettersom de må gå i takt, kan det ta lang tid å nå fram til målet. Vi tok ikke den turen, som hørtes veldig krevende ut. I stedet var vi så heldige å ankomme Ella i strålende, klart vær og se toppen på Ella Rock vinke forlokkende til oss.

Klokka sju neste morgen står Abesundera og venter. Han er vår lokale guide, en ualminnelig høy og tynn eldre mann, med brun, skrukkete hud, uten hodeplagg,  iført sarong (et tøystykke bundet rundt livet) og chip-chaper. Han smiler bredt,  viser fram de få tenna han har, snakker så å si ikke engelsk, men hans lokale kunnskaper og kommunikasjonsevner er det ikke noe i veien med. Han kjenner alle stier og snarveier, trær, fugler og de beste utkikkspunktene. I en busk vi passerer trekker han fram noen fine turstaver som naturen har laget og turen kan starte. Det begynner med at vi går en halv times tid på jernbaneskinnene i morgensola, der er det mange som befinner seg på vei til skole og jobb. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina  når du traver i gresset i morgenduggen. Det gjelder bare å passe seg for toget.

Så bærer det videre under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje, og det er bare noen få andre vandrere som passerer oss. Så begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Vi går gjennom skogen på umerka stier, det finnes visst en bredere vei, men  Abesundera velger snarveien. Han prøver å veilede en annen mindre erfaren guide til å ta den raskeste veien, uten hell. Det er svalt og luftig, og han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er først da jeg oppdager hans overlegne ferdigheter. Han går sakte, men i den samme bestemte takten, stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som har prøvd å gå litt fortere i mine solide goretex sko, stadig vekk må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen få andre turister, en gruppe yngre menn med moteriktig shorts og tatoveringer, som forteller at de bare har brukt en og en halv time oppover. De får en skikkelig overraskelse når det viser seg at  vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Å nå toppen er herlig, sola damper og og utsikten er  dramatisk  til alle kanter,  flere utkikkspunkt med nye overraskelser venter.

På veien  har vi lagt merke til søpla som hoper seg opp både langs elva og i skogen, Bård begynner å plukke opp plastflasker og prøver å forklare Abesundera om resirkulering.  Vi har nemlig sett flere steder der myndighetene prøver seg på kildesortering.  Abesundera nikker forståelsesfullt og tar med seg noen store plastflasker på veien nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, tar han flaskene og kaster under buskasen. De kommer og henter dem her, sier han, Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Det gjør ikke den mer engelskkyndige guiden som passerer heller. Abesundera, som mange andre innfødte har den oppfatning at når plasten ikke syns, så er det ikke så farlig.

Så kommer jeg på at jeg ikke har sett guiden vår ta til seg verken mat eller drikke på turen.  Han fikk tilbud om en flaske vann, men takka nei. Han har gått både opp og ned i jevnt tempo uten å drikke en eneste dråpe. Det er hvert fall ikke han som bidrar til plastsøppel. Antagelig er det bare turistene som kjøper flaskevann.

På den videre reisen ser vi det samme andre steder – søpla flyter, den ligger og vugger i vannet, eller er gjemt bak et tre, der noen først har kasta en plastflaske, kommer det gjerne flere og gjør det samme, men det ser ikke ut til å sjenere lokalbefolkningen, de har vent seg til det. Men vi blir mer og mer opprørte. Sri Lanka is a land of beauty and garbage.

 

 

 

 

 

 

Radio

Inventaret i stua var det samme overalt der jeg vokste opp. Sofa i slitesterkt møbelstoff, lenestol, salongbord, bokhylle, kanskje et lite spisebord. Møblene varte livet ut og det gjorde naboene også. Det var aldri noen som flytta. Aldri noen forandringer.  Inntil vi oppdaga at naboen hadde fått ny radio og vi sto og gapte foran det skinnende brune vidunderet i teak. Ut med spisebordet, inn med radiokabinettet. Alle drømte om å ha et sånt flaggskip i stua si.

Det var ikke bare radio i kabinettet, men en platespiller som skifta digre grammofonplater automatisk. De datt bare ned, en etter en, og ut strømma russisk korsang. Volga, Volga, sang mannskoret. Flamenco musikk akkompagnert av klaprende hæler og kastanjetter, sto også høyt i kurs.

Radioen hadde godbiter for hele familien, men da hørespillene kom, var det bare dem vi snakka om. Det var tomt i gatene hver lørdag når Paul Temple avslørte Gregory mysteriet. Resten av uka diskuterte vi hvem som var Gregory. Seinere kom hørespillet om Mr. Cox. Godaften, mitt navn er Cox, sa fløyelsstemmen. Det starta med en innsmigrende melodi, før uhyggen satte inn med mord og forsvinninger. Gatene var tomme igjen, alle holdt pusten. Unga i gården lagde en kortversjon av hendelsene til kjennings melodien: Cox det er navnet og Peacock er morder’n, Pete er forsvunnet og Margot er død. Cox er forelska i skjønne Helena. Lenge leve sammen, til de dør…

Overføring av skøyteløp var det aller helligste hjemme hos oss. Hjalmar Andersen og Kuppern var de store heltene. Særlig Kuppern for han var fra Kampen der faren min kom fra.

Det var forbudt med utenomsnakk under sending for pappa måtte få med seg eksakte rundetider. Alt var nøye planlagt for å unngå katastrofer. Blyanter og viskelær lå klare. Da jeg endelig skjønte sammenhengen mellom rundetider og sluttresultat, ble det ulidelig spennende. Nesten like spennende som Paul Temple. Det gjaldt å styre unna uhell både på skøytebanen og på hjemmebane. Så det var best å være to om det. Min jobb var å sørge for nyspissa blyanter og assistere når sjefen måtte ut en tur. 37,5, 38, 39,5 noterte jeg på kladdarket, mens han førte tallene inn på et stort rutete regneark etterpå. Dopausene var korte når det var skøyteløp. De fulgte rundetidene.

Publisert i Klassekampen 17.2.2017