Jogging

Det er mange år sida jeg slutta å løpe. Vi kalte det ikke jogging den gangen. Jogge kommer fra det engelske ordet jog og har visstnok eksistert siden 1500 tallet. Opprinnelsen er ukjent, men det er flere beskrivelser av aktiviteten. For eksempel «å gå eller springe i et hoppende tempo». Det var absolutt ikke det jeg prøvde meg på, men derimot bevega jeg meg «med små rykk som i sakte trav», som er en annen variant av løpestilen.

Den gangen var det heller ikke så mange som løp med tights, som det heter nå. Men jeg hadde akkurat kjøpt en rød, tettsittende treningsbukse. Den lyste opp i julemåneden og jeg satte av gårde i moderat fart. Oppoverbakkene var uendelige og det gikk ikke så fort. Mangfoldige ganger hadde jeg opplevd å få kommentarer fra mannfolk under joggeturene, og jeg forberedte meg på at det samme ville skje igjen. Tilropene var av typen, Kom igjen, a mor, dette går bra, Gi litt mer nå, få ræva i gir og andre nedrige ytringer. En stoppa og ga seg til å klappe. Det var ikke så mange kvinnelige joggere på den tida. Ikke så mange mannlige heller. Men jeg hørte aldri at mannlige joggere fikk lignende kommentarer.

Jeg stramma meg opp og prøvde å løpe litt fortere forbi to menn som sto og gravde . Sannelig klarte ikke en av dem å spy ut en frekk kommentar om dame i rød trikot. Jeg lot som ingenting, men ergra meg over at jeg ikke fikk svart med samme mynt. Resten av joggeturen brukte jeg på å forberede en drepende takk-for-sist replikk. Ikke for lang, ikke for kort, men rolig og bestemt skulle den være.

På tilbakeveien i en nedoverbakke ser jeg på avstand at de to fortsatt står og graver. Bare ved synet av dem, stiger raseriet. Jeg gleda meg til å avlevere den godt forberedte, ironiske og kvikke formuleringen som skulle stoppe munnen på dem. Men før jeg kommer så langt forsvinner setningen jeg hadde øvd på i det blå. I stedet kommer et skummende angrep mot frekke, duste og late mannfolk som morer seg over kvinnelige joggere. Drittsekker! De stopper med gravinga, lener seg over spadene og stirrer uforstående på meg.

Først da jeg støter på to andre gravere lenger nedi bakken, forstår jeg at jeg har tatt feil mann. Jeg løp bare lett forbi dem «med små rykk som i sakte trav» og et smil om munnen. De smilte tilbake.

Hårbørste og kam

(1999)

Det var steikende hett og fuktig da jeg kom til Luanda. Krigen i Angola pågikk fortsatt og vi kunne ikke reise fritt rundt i landet. I hovedstaden var det trygt, påsto de, men vi tok våre forholdsregler.

Jeg ble innlosjert på et gjestehus. Der var det aggregat som skulle sørge for luftavkjøling. Midt på natta våkna jeg av skuddveksling og aggregatet som hosta og harka før det stoppa helt. Jeg sto opp og vekka nattevakta som hadde sovna. Morgenen etter fant jeg ikke hårbørsten min, den var borte vekk. Heldigvis lå det en gaffel på kjøkkenet som jeg gredde meg med. Jeg ba sjåføren om å kjøre meg til byen for å finne hårbørste. No problem, svarte han, og ringte søstera si og ba om råd.

Svetten rant og blusen min klistra seg til kroppen enda aircondition anlegget sto på full guffe. Hver gang sjåføren stoppa og pekte mot en butikk, sklei jeg langsomt ut av bilen og bevega meg sakte mot målet. Hvert skritt var en kraftanstrengelse. Ingen av utsalgene hadde det jeg var ute etter. Butikkeierne pekte på kurver med forskjellig innhold som jeg kunne lete i. Når jeg prøvde å forklare hva jeg trengte, rista de bare på hodet, smilte og geleida meg videre til sine kolleksjoner av badedrakter, solbriller og hodeplagg. Til slutt gikk det opp for meg at de ikke forsto hva jeg mente.

• Bruker dere ikke kam her i landet? spurte jeg en annen kunde mens jeg pekte på hodet mitt og lot som gredde meg. Han smilte og rista på hodet. Jeg granska de elegante damene som passerte iført fargerike kjoler og hodepynt. De hadde kort afro og trengte selvfølgelig ikke hårbørste.

Sjåføren foreslo at vi kunne kjøre litt rundt og spørre gateselgere. Ved første lyskryss kom en ung mann mot oss med bluser på en kleshenger. Jeg titta ut av vinduet for å se nærmere på varene mens sjåføren passa på at tyver som var spesialister på å stjele vesker, solbriller og mobiler gjennom åpne bilvindu, holdt seg på avstand. Blusene var fine og jeg kjøpte en. Nå hadde det samla seg flere selgere i en ring rundt oss. En solgte kart over Angola, den andre malariatabletter og en tredje kladdebøker og bokhyller. Jeg trengte både kart og tabletter, men det ble det grønt lys så vi måtte vinke farvel.

Kart fikk jeg til slutt, men ikke hårbørste. Jeg kjøpte i stedet en bokhylle av en kar som også solgte malariatabletter, men sjåføren advarte meg og kjørte til et apotek som hadde tabletter som ikke hadde gått ut på dato. Gateselgernes var billigere, men ikke så effektive, mente han. På veien til apoteket satt det ei frodig dame under et tak og solgte pasjonsfrukt og små, søte bananer. Jeg kjøpte en stor pose pasjonsfrukt og en diger klase små bananer.

Nå var trafikken så tett at hadde det ikke vært for varmen, ville jeg heller ha tatt beina fatt. Men det var absolutt ikke å anbefale, mente sjåføren, og så strengt på meg. I stedet ble vi sittende i bilkø og høre på angolansk musikk og klarte å spise opp all frukten.

Det var mørkt da vi kom tilbake til gjestehuset. Ei dame med hvitt forkle sto på kjøkkenet og lagde mat – hun inviterte meg til middag. Jeg fortalte at vi hadde brukt hele dagen på å finne en kam (hadde gitt opp hårbørsten). Gå til mannen som står på hjørnet her, sa hun, han har alt mulig. Og mannen på hjørnet viste meg en kurv med figurer og kjøkkenredskaper han hadde laga av tre. Jeg fant noe som ligna på en kam og tok med en sleiv på kjøpet. Sleiva tok han betalt for, men kammen var gratis. Det var ingen etterspørsel etter slike gjenstander. Du kan jo henge den på veggen, foreslo han.