Andre etappe: Estepona og Solkysten
Fredag 4. november reiste vi videre fra Fuengirola til Estepona. De andre passasjerene fra Norge skulle komme samme dag, kl. 1 om natta! Mens vi bare satte oss i en drosje med alt vårt pikk-pakk og ble kjørt til Villacana club. Det går buss fra flyplassen i Malaga til Estepona, men det var ikke aktuelt for oss.
De to vertene sto og venta på oss. Det viste seg at en av dem, Berit N., var en gammel kjenning fra turen vår til Tenerife der hun var vert. Det var en hyggelig overraskelse! Området var fint, rett ved sjøen – og med flere små og større bassenger. Det var mange som ikke var fornøyd med leilighetene på grunn av støy både natt og dag fra motorveien rett ved. Men vi var ikke plaga av det etter som i vi bodde nær sjøen.
Informasjonen vi hadde fått om leilighetene og beliggenheten var mangelfull. Estepona er et stort område. Byen Estepona ligger langt fra der vi bodde. Det tok sin tid å komme seg dit til fots (ca. 10-11 km). En kan også ta buss. Men som sagt, er taxi alltid raskere og mer bekvemt. Det koster rundt 20 euro fra Villacana til byen.
Vi gikk morgentur hver dag langs sjøpromenaden mot Estepona, men det ble litt ensformig. Det andre alternativet var å gå langs sjøen på sanda i motsatt retning. Det var ikke enkelt. Tungt å gå og vi måtte av og ta en avstikker i retning motorveien hvor det var smale veier for gående.
De vakre omgivelsene rett ved sjøen var ikke tilstrekkelig for de av oss som hadde håpa på mer utfordrende turer. For å komme til fjellene kunne man ta buss eller bil. Vi bestemte oss for å gå til et fjell i nærheten av Cancelada, men snudde fordi vi havna på en sterkt trafikkert bilvei som ikke var tilrettelagt for fotgjengere. Resepsjonisten på hotellet kunne ikke hjelpe oss med merka fjellturer. De hadde ikke detaljerte kart. Bård og Kjell gjorde et forsøk på å bestige det samme fjellet, Montana Alta. De tok drosje og gikk videre oppover fjellsida, men måtte gi opp. Det var altfor bratt og vanskelig for de to staute karene, rett og slett farlig.
Cancelada ligger på den andre sida av motorveien. En hyggelig liten by med «landhandel» og godt utvalg av mat og restauranter. Men det var et stykke å gå for å komme til matbutikker som hadde større utvalg, Lidl og Mercadona.
Det var noen restauranter på området der vi bodde. Den beste lå helt nede ved sjøen. Nesten alle restauranter var stengt på onsdager. Noen stengte og tok ferie i november. Den mest besøkte butikken var Bacus i Cancelada. Den ble drevet av en mann fra Galicia som hadde vokst opp på en vingård der. Og hans viner var til stor glede for oss. Det ble mange turer dit og også en kveld med vinsmaking.
Havet lokket. I klarvær kunne vi se Gibraltar. Den første uka var det blikk stille, sol og vi gleda oss til svømmeturer. Det var varmt i vannet. Men så ble det værskifte med litt større og kraftige bølger, og det var ikke så fristende. Likevel var det vidunderlig å skue ut over havet, se lyset som endra seg og nyte solnedgangen. Behagelige temperaturer både i lufta og vannet. Vi tok færre, men deilige bad. Det var noen få, små restauranter langs sjøpromenaden.
Vertene arrangerte aktiviteter som quizz og boccia, samt bussturer til nærliggende byer. Estepona skilte seg ut. Det er en utrolig vakker by med fine gater og en flott strandpromenade som er stengt for biler. I østlig retning ligger San Pedro, Marbella, Puerto Banús. Man kan ta lokal buss og gå hjemover på fine sjøpromenader. Det er flere restauranter og barer langs promenaden. Vi gikk både fra Marbella og San Pedro. Det så ut som byen med de beste badestrendene var Marbella. Der er det laguner og moloer som demper bølgene.
Vi gikk turer hver dag og av og til flere ganger om dagen. Fint å kombinere mosjon med avslappende dager. Roen senka seg når vi rusla omkring og det var 20 grader i vannet og enda varmere i lufta.
Det gjaldt å finne kombinasjonen av ro og stillhet med opplevelser og utflukter. Det var flere tilbud. Guiden var fantastisk. Uten henne hadde vi ikke lært så mye om området vi var i. Vi ble kjent med både natur, historie, hva de dyrker, litteratur og mennesker. Belén var en perle, vittig, kunnskapsrik, blid og veldig humoristisk. Hun var med på alle utfluktene vi hadde bestilt.
Ronda var den første byen vi dro til, flott og interessant. Belén var født og oppvokst der og hadde mange gode historier på lager. Man det var altfor mange i gruppa og vanskelig å få med seg alt som ble sagt. Ombord i bussen var det turister fra de andre Aller Travel hotellene som lå nær kysten. Dermed ble bussturene hjemover lange for oss som bodde i Estepona området. Etter at vi hadde vært i Ronda, dro vi på flamenco show samme kveld. Ingen hadde fortalt oss at showet lå rett ved Malaga (i Benamáldena). Vi rakk så vidt en rask omkledning før vi måtte ombord i bussen som brakte oss dit. Showet begynte ikke før kl. 23 – og vi kom ikke hjem før kl. 1 om natta..
De tre siste utfluktene var fantastiske. Den første var en fottur i fjellene til hvite landsbyer. Hvite landsbyer blir de kalt fordi husene er kalket hvite. Deilig å være ute hele dagen og nyte naturens farger – trær, blomster, landskap. Turen var akkurat passe lang, og vi fikk se byer som var helt avhengige av kastanjer! De ble høsta i oktober og var landsbyenes viktigste inntekt. Vi endte opp i en pub hvor de tok imot oss med en vidunderlig kastanjekake, ditto likør.
Vi var også heldige med været da vi skulle gå El caminito del Rey, som har fått navnet sitt etter den spanske kongen Alfonso X111. I 1921 da veien var ferdig, tok han seg tid til å gå et lite stykke. For oss var el Caminito den største opplevelsen. Det er umulig å forestille seg at veien høyt til værs har vært brukt både til transport og eventyrlige opplevelser. Et togspor snor seg mellom fjellene. Vi så ikke tog, men skinner, og lurte på om det fortsatt gikk an å ta den togreisen. Det viser seg at det går tog fra Malaga til El Chorro, som stoppestedet heter.
Fjellformasjonene ser ut som katedraler, det er svimlende høyder og dype daler. Fabelaktig utsikt til alle kanter. Omveier rundt utraste partier. Veien har vært brukt til så mangt. Den har blitt kalt verdens farligste sti. Etter hvert som deler av den raste og ble uframkommelig, kom det klatrere som utfordret skjebnen. Flere dødsulykker satte stopp for vandring på el caminito. Det ble forbudt å bruke den. Etter at den hadde vært stengt i 10 år, tok det ytterligere 4 år før den ble åpnet igjen i ny og sikrere drakt i 2015.
Det er en hengebru der med god utsikt, både nedover og oppover. Der ville alle bli tatt bilde av, men ikke alle likte å se ned fra den brua. El caminito del Rey har en interessant industrihistorie som blir vist på plakater langs veien. Turen passer ikke for dem som har høydeskrekk sto det, men jeg tror mange trosset det. Den er godt sikret på begge sider. Vi fikk blå juksehjelmer som skulle sikre oss mot steinras. Turværet var perfekt, ikke for varmt, ikke for kaldt. Og vi var veldig fornøyde når vi kom fram og så at det var en utebar der hvor det ble serverte øl i høye glass.Den siste utflukten gikk til Grenada og Alhambra. Der fikk vi smake alhambra øl. Byen ligger på over 700 m. Derfra er det utsikt til Sierra Nevada. En trivelig by med markeder og restauranter. Mange spor etter maurerne og historier om den tida da forskjellige religioner levde side om side. Men det er også historier om martyrer på begge sider. Flotte bygninger, monumenter. Vann er et viktig element. Det er vann både i bassenger og kanaler. Lyset, vannet og nydelige fliser dekorert med arabiske tegn skapte en magisk stillhet. Det minnet oss om Iran og alle de fantastiske historiske steder og moskeer vi så i Isfahan. Men det var igjen vanskelig å få med seg alt det guiden sa. Vi hadde en annen guide denne gangen som kunne litt norsk. Massevis av mennesker og grupper på tur gjorde at vi ikke fikk med oss alt.
Men alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur og at det var en helt spesiell opplevelse.
Neste og siste reisebrev kommer snart….
Bård og Kjell på tur
Villacana
Alhambra
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 