I regnskogen

Da jeg skulle besøke yanomamiene i Amazonas, leste jeg flere bøker om hva om var passende klesdrakt i et slikt klima. Det var viktig å beskytte seg mot malaria sto det. Langerma bomullskjorter og bukser ble anbefalt. Det hørtes fornuftig ut. På egen hånd fant jeg ut at fottøyet var viktig, og valgte fjellstøvler. Da jeg ankom, så jeg med forbauselse på de innfødte som løp rundt nesten nakne og uten sko på beina. Etter å ha vært der en stund og vandra mellom landsbyene, trakk jeg den konklusjon at det var indianerne som hadde valgt den beste løsningen. Men det er ikke de som skriver reisebøker om Amazonas. Skjortene mine ble aldri brukt og bomullsbuksene ble etterhvert en plage i det fuktige klimaet. Spesielt da regnet hølja ned og gjorde dem flere kilo tyngre og slaskete i beina. De innfødte spratt av gårde så lett som ingenting og klarte oftest å unngå slangebitt. Malaria fikk de selvfølgelig. Regntida hadde begynt og det var derfor ikke mulig å gå tørrskodd over elvene. Igjen klarte indianerne seg best i balansegangen på trestammer som var lagt over elvene, mens jeg trengte deres støtte for å klare overfarten.
Som gammel fjellvandrer insisterte jeg naturligvis på å bære min egen sekk gjennom regnskogen. Den var ikke spesielt tung da jeg starta, men etterhvert kjentes det ut som den var fylt med stein og jeg trodde jeg skulle besvime. Flere ganger ble jeg spurt av mine ledsagere om de ikke skulle hjelpe meg, men nei, dette skulle jeg klare. De skulle få se at selv voksne damer kunne bære sekk. Det ble med den ene gangen. På neste tur bytta jeg i stedet t-skjorter mot sekkebæring. De innfødte derimot – selv unge jenter – bar tunge ting uten å mukke. En hadde en stensilmaskin i et bånd rundt panna, mens en annen bar bøker og en tredje en stor tavle, mens jeg altså slepte på klær jeg ikke hadde bruk for. Vi var i sannhet en fargerik tropp.

Indianerne satte av sted i et forrykende tempo og vi andre måtte bare henge med. Det var ikke tid til å studere planter og trær eller undre seg over fuglenes sang. Til og med en bestemor og hennes fire barnebarn pusta meg i ryggen. Hun tok en liten pause da hun fant en skadet fugl hun drepte og gjemte under noen kvister slik at de kunne få seg et måltid i skogen på tilbakeveien.

Underveis ble det mange stopp for å plukke bær og frukter og drikke vann fra vekster vi andre ikke la merke til en gang. Da vi nærma oss den første landsbyen, traff vi en gammel indianer som bød på paranøtter. De var skjult i en stor rund nøtt som inneholdt de små delikatessene.

Vel framme hadde jeg drukket minst to liter vann som jeg hadde båret med meg. Det står jo i bøkene at man skal sørge for å ha med rikelig med drikkevann. Landsbyen vi kom til hadde imidlertid dårlig med vann. Ingen hadde fortalt oss at at det kunne være tørke i en regnskog. Vi måtte gå ned til det uttørka elveleiet og fylle flaskene våre med uappetittelig hvitt vann som var det eneste drikkelige på de kanter.
Så fikk vi hjelp av en liten skolegutt til å riste ned noen modne papaya som vi fortærte før vi forberedte oss for natta. Myggnettingen som skulle plasseres over hengekøya, fikk jeg ikke riktig på plass. I stedet fungerte den som en stige opp til køya for kakerlakkene som begynte å jobbe straks vi falt til ro. Hanen gol til de merkeligste tider, hundene bjeffet og småbarna gråt. Og hengekøya vugga oss i søvn.
Publisert i Klassekampen 13.08.02