Fjellturer og bad på Mallorca

Penyal d’Honor, 808 moh, Serra Tramontana,oktober 2016

Mallorca er mye mer enn sand, strand og party. Det oppdaga vi da vi var der for tre år siden. Den gangen dro vi i slutten av september til Pollenca i nord og derfra utforska vi forskjellige strender og turer på Cap Formentor, før vi satte kursen mot nordøst og Cala Rajada. Der gikk vi kystturer, fra Cala Agulla til Cala Mesquida over fjellet Talaja de Son Jamell,  til Platje de sa Font Celada via Torre d’Albarca og klatra opp til Ermita de Betlem i Serra Llevant. Kombinasjonen av fjell og deilig badevann er uimotståelig.

Etter vår mening er de beste strendene i nordøst rundt Cala Rajada, der det fins både sand og klipper. Pollenca er en vakker by, mens port de Pollenca ikke er så interessant, bortsett fra at den ligger rett ved ei strand. Det er  fint å sykle i det området. Den største utfordringen for oss var varmen. Det hindra oss i å gå flere lange fjellturer.

Denne gangen dro vi i slutten av oktober. Sesongen varer ut oktober.Port de Soller i vest var  vårt utgangspunkt. 30min med bil fra Palma. Den lille byen ligger rett ved sjøen og en deilig bukt, ikke så stor, men akkurat passe for lange morgen- og kveldsbad, sandbunn, og rolige forhold. Vi bodde på hotell Marina, som ligger rett ved vannet, på nordsida av stranda el Repic. Det er bare en gang- og sykkelvei mellom hotellet og badevannet. Temperaturen var behagelig både i lufta og sjøen, men det overraska oss hvor fullt det var over alt. En fikk ikke inntrykk av at sesongen var på hell. Bla var det en haug med dansker på hotellet – grunnen var at det var høstferie i Danmark.  Port de Soller er likevel rolig og behagelig, og egner seg godt for familier med barn og andre som ønsker å være på et sted uten trafikk og bråk. Den har flere gode restauranter, El Sabor var vår favoritt. Der serverer de bla en fantastisk baccalao med spinat, den beste vi har smakt, og vi har spist mye baccalao både i Portugal og andre land. El Passeig var en annen restaurant vi prøvde oss på, en fransk femstjerners variant, men maten der var ikke så god som på El Sabor. Hotel Marinas middagsbuffé på tirsdager er ikke å anbefale.

Men altså, det aller beste med Mallorca er det omfattende nettverket av fotturer. For det første er det mulig for absolutt alle som kan gå å komme seg ut på tur. Til og med små barn kan klare noen av rutene. Serra Tramontana heter fjellkjeden i vest. Både Port de Soller og fjellbyen Soller som ligger 3 km lenger nord, er flotte utgangspunkt. En trenger ikke bil for å komme seg rundt. Sesongen er fra april til oktober og bussene kjører som vanlig ut oktober. Det fins også tog og trikk (!). Det går tog fra Palma til Bunyola og Soller. Trikken går i skytteltrafikk mellom Port de Soller og Soller. Det billigste framkomstmiddelet er buss.Billetten koster 1,50 euro.

Om en bor i Port de Soller eller Soller, trenger en ikke buss en gang, men kan gå fra hotellene rett ut i løypene. Vi kjøpte et relativt detaljert kart over løypenettverket i den sentrale delen av Tramontana på hotellet, det fulgte med en liten guidebok også.I tillegg skaffa vi oss en bok med kart over turer i og rundt Soller og Port de Soller. Den strålende tyske guideboka vi fikk tak i sist vi var her, kjøpt i Palma, var til stor hjelp,  Rother walking guide av Rolf Goetz, i engelsk versjon. The finest coastal and mountain walks. Den er liten og nett med detaljerte anvisninger både når det gjelder turene og vanskelighetsgrad. 2012 utgaven er fortsatt ok, men trenger noen justeringer her og der, så pass på å kjøpe den siste versjonen. Den kan sikkert fås på nettet og noen hadde til og med lasta den ned på GPS. En treffer stort sett alltid på andre vandrerer i løypene, så det går an spørre for å sikre seg at en er på rett vei. Noen av løypene er merka, GR for eksempel, av og til med skilt, gjerne en pil, eller med diskret farger i hvitt-svart-rødt, andre løyper har bare varder.

Den første turen vi tok, starta i Port de Soller. Gikk på asfaltvei 2 km, bratt opp til fyrtårnet og Refugi de Muleta. Det er flere slike hytter, refugi, i fjellområdene. Enkel overnatting,men må bestilles på forhånd. Derfra fulgte vi en GR 221 rute til Finca Gran og videre mot Deia. En kan også velge en  kystrute fra de Muleta, men den er lengre og mer krevende. Første del av GR stien er smal og steinete, men vier seg ut ved Finca Gran til en brei kjerrevei. Turen kan gjøres lengre eller kortere ettersom rutene krysser hverandre.  Omtrent midtveis ligger Finca son Mico der det serveres mat og drikke. Problemet med denne turen til Deia er at en stadig må krysse bilveier. Det skyldes alle de private jordeierne som ikke vil ha turstier over tomtene sine. Flott utsikt mot sjøen og fullt av folk i løypa. Da vi til slutt ankom buss-stasjonen i Deia, var det lang kø. Heldigvis var bussen en halvtime forsinka, så vi rakk den med god margin. Men det var bare såvidt plass til alle passasjerene. Det er mulig å ta drosje derfra eller å haike.Turen kan gjøres kortere eller lengre, og de noe ublide møtene med bilveier, gjør det også mulig å kjøre til Finca son Mico og gå derfra enten til Soller eller Deia. Bussturen tilbake til Port de Soller var nervepirrende på grunn av smale veier hvor bussene konkurrerer med biler og syklister i begge retninger. Syklistene kjører ofte to og tre i bredden!

Vi hadde leid bil fordi vi var usikre på bussrutene seint i sesongen. Vi lette etter rundturer, men det var få slike i guidebøkene.  Vi prøvde en neste dag da vi kjørte  byen Bunyola, ikke så langt unna, men det tok sin tid å finne parkeringsplass. En kan også kjøre dit med tog fra Palma.Denne turen ble et høydepunkt, se bildet over. Den var mye roligere enn gårsdagens. Vi gikk bratt oppover Cami des Grau og besteg Penyal d’Honor på 808 m. Det er ikke så mange høye fjell på Mallorca. Det høyeste i Serra Tramontana er på rundt 1400 m. Det var ganske bratt, men oppstigningen til toppen var kort og lett. Utsikten derfra er fabelaktig, en kan se ut over halve Mallorca. Videre ned en annen vei mot Cas Garriguer, på skogbunn med eiketrær. Flotte farger, jordbærtrær, røsslyng og andre fargerike blomster. Fuglesang og få turgåere. Siste tredjedel passerer vi olivenlunder og gårder, bla. Sa Cova,  et hus bygd inn i en fjellhule hvor bare fasaden er synlig. Den aller siste biten går på asfalt.

Den tredje dagen kjørte vi til Valdemossa hvor vi også hadde funnet en rundtur. Valdemossa er en nydelig by, vi likte den bedre enn Deia. Turen starta på en brei grusvei som ble brattere og brattere opp mot Refugi de Son Moragues, derfra gikk grusveien over til betong. Oppstigningen til fjellet Puig Gros på 938 var super, ikke krevende, nydelig utsikt til alle kanter, og nedstigningen til Valdemossa på Cami de ses Fontanelles til Mirador de ses Basses, var relativt grei. Rett etter miradoren står det et skilt ned til Valdemossa, denne alternative stien var også fin,  selv om jeg klarte å snuble i  løs stein og tryne.

Dagen etter var det regn i lufta og vi dro vi på biltur til sørvest kysten, Port d’Andratx, Estellencs. Absolutt severdig og etterpå tok vi en liten gåtur opp til Torre Picada i Port de Soller.

Neste dag starta vi  i Soller. Gikk først til den lille landsbyen Fornalutx og derfra videre til Mirador des Barques og ned igjen til Soller. Frodige appelsinlunder, og andre frukttrær, blomster, nydelig utsikt. Fra Mirador de ses Barques kan en også fortsette videre innover i fjellområdene til Cala Tuent og Sa Calobra. Det går an å ta buss eller bil til Miradoren og gå videre derfra innover fjellene i flere retninger. Fra Sa Calobra går det båt tilbake til Port de Soller om ettermiddagen.Men sjekk båtttidene!

Dagen etter var det regn og vi tilbrakte de to siste dagene i Palma.

Vi gikk i lette fjellstøvler, det var mest behagelig på steinet stier og bratte nedstigninger. Men hvis en velger grusveier, er det ikke nødvendig. Jeg går med staver. Det er fint både når en går bratt oppover og nedover. Det er mange tyskere på Mallorca, og de fleste av dem går med staver. Vi gikk 3,5-4,5 timers turer, men brukte 5-6 timer med pauser og reisetid. Underveis traff vi andre vandrere som gikk fra by til by og fikk bagasjen kjørt. Gleder meg allerede til å komme tilbake for å utforske flere turer på denne flotte øya.

 

 

 

 

 

 

 

Matte

 

Jeg gleda meg til å begynne på folkeskolen for der skulle jeg lære å lese, skrive og regne. Det var skolens oppgave. Vi hadde aldri hørt om noen som kunne lese før de begynte på skolen. Kanskje skjedde det andre steder i byen, men ikke der jeg vokste opp.  Vi var også uvitende om at sju år gamle gutter var mer umodne enn jenter og at mange av dem kom til å få problemer fordi de ikke kunne sitte stille. Vår uvitenhet om det annet kjønn hang sammen at gutter og jenter gikk i hver sine klasser. Jentene hadde “Frøken” , guttene hadde “Lærer”.

Min Frøken hadde gul lagerfrakk. På den var navnene til noen av hennes tidligere elever brodert inn. Lesing og skriving var lett, regning og romlære verre. Frøken likte ikke det faget, ikke jeg heller. Etter sju år gikk jeg ut med Mg i regning og romlære selv om jeg ikke kunne noe særlig. Frøken syntes vel at jeg fortjente det siden jeg var så god i norsk og engelsk.

Så begynte jeg på realskolen , på en skole for flinke elever. Frøken mente det var noe for meg. Der fikk jeg en ny Lærer i det som het matematikk. Han gikk i en grå lagerfrakk uten broderier og med belte i livet. Mens han sto med krittet i handa og filosoferte over A, B, X og Y, holdt de flinke elevene på med å spilte sjakk, lese bøker, småskravle eller prikke hverandre i ryggen med linjalen. De gadd ikke følge med selv om læreren frista dem med sine matematiske spørsmål. De som ikke forsto, lot som de fulgte med og noterte A, B, X og Y i kladdebøkene sine. De fleste var jenter, men seinere har jeg tenkt at det sikkert også var noen gutter i den kategorien. Som flink gutt kunne en ikke røpe sin uforstand i matte. Da jeg endelig ble ferdig med matematikk på gymnaset, fikk jeg Ng. Det betød at jeg bare kunne det sånn noenlunde, og samsvarte nok med sannheten.

Året etter fikk jeg til min forbauselse 1,5 i regning og bokføring til eksamen på Handelsgym. 1 var beste karakter. Seinere fikk jeg god karakter i statistikk på Universitetet. Med skrekk og gru lurer jeg på hvordan det hadde gått om noen hadde spurt om mattekarakteren da jeg begynte å studere pedagogikk. Heldigvis var det ingen slike krav for dem som utdanna seg til å undervise lærerstudenter i hvordan de skulle tilrettelegge undervisninga for barn som strevde med matte.

Publisert i Klassekampen 10.10.16

Marguerite – historien om en livsløgn

Det var bare jeg og en fransk dame i salen under premieren på Ringen kino. Filmen er løselig basert på en sann historie, sies det innledningsvis. Historien handler om den søkkrike  Marguerite (i den sanne varianten heter hun Florence Foster Jenkins) gift med en baron,   hvis store drøm er å bli operasanger. Ettersom penger ikke er noe problem, gir hun opptredener i engere kretser for mennesker som vet å sette pris på hennes generøse donasjoner til veldedige formål. Sannheten er at Marguerite synger skjærende falskt og ingen tør å fortelle henne det. Grunnen til at hun aldri får høre sin egen stemme – før helt mot slutten av filmen – er at det hele starter i 1920 den gang man ikke hadde hadde båndopptakere. Marguerite lever på en livsløgn, støttet opp av dem hun omgir seg med, ektemann, tjenere, et utsøkt publikum som vet å klappe og holde tett om hemmeligheten om at keiseren er naken. Noen fordi de syns synd på henne, andre fordi de vil innynde seg hos en rik baronesse med tanke på å få støtte til  egne prosjekter. Når hun får god omtale i en avis, blir hun smigret og oppsøker de  to unge journalistene, som sier hun er «interessant» og «annerledes». En livsløgner er et lett bytte. Verken ektemannen, operainstruktøren eller journalistene forteller sannheten. Marguerite har en stor samling av musikk og partiturer, samt flere fotografier av seg selv i kostymer som viser de forskjellige rollene hun har hatt som operasanger. I virkeligheten er det hennes trofaste tjener gjennom alle år som har tatt alle disse falske bildene. Hun har aldri har opptrådt på en offentlig scene.

Marguerite er både en tragisk, sårbar, komisk, eksentrisk og modig skikkelse. Hennes motiv for å synge skal visstnok være at ektemannen skal se henne og bli stolt av henne. Det oppnår hun ikke, for han skammer seg over henne og finner alle mulige grunner til å komme for seint til hennes annonserte opptredener. I tillegg har han en hemmelig elskerinne.

Selv om filmen er for lang og «veldig fransk» – i den forstand at det terpes for mye på den ulykkelige kjærligheten til ektemannen  – er den interessant. Det interessante er skikkelsen Marguerite og hvordan hun blir oppfattet. Hun lever i et trangt rom, underlagt mannen og samfunnets krav om å oppføre seg tekkelig og plettfritt, men Marguerite vil bryte ut av den borgerlige fortreffelighet og utfolder seg i overdådige kostymer blant eksentriske og gale kunstnere av ymse slag. Hun lar seg ikke knekke  og beholder sine drømmer om å opptre og synge for et større publikum. Hun lever i sin egen verden, en form for galskap. Særlig de to yngre journalistene ser hennes fortvilelse og storhet, hun er uredd og annerledes og har enormt behov for å skrike ut sin lengsel og lidenskap. Av og til treffer hun også tonen og synger vakkert. På slutten forandres  forholdet til ektemannen seg, han skammer seg ikke lenger, men beundrer hennes standhaftighet.

Filmen er lansert som en komedie, den er morsom, men latteren er blandet med medfølelse og alvor. Den har vunnet Cesar prisen i Frankrike for beste skuespillerinne. Cathérine Frot som spiller Marguerite, er god og uttrykksfull, men jeg syns Andre Marcon som ektemannen er svak. Selv likte jeg best de to unge journalistene, Lucien (Sylvain Dieuaide) og Kyrill (Aubert Fenoy). De er akkurat passe rampete og sjarmerende. Regien er ved  Xavier Giannoli, og filmen er en samproduksjon mellom Frankrike, Tsjekkia og Belgia.

Det som er veldig pussig er at historien om Florence  Foster Jenkins også er bakgrunnen for en amerikansk film med Meryl Streep og Hugh Grant i hovedrollene. Den kommer ganske snart på norske kinoer. Det er jo et stjernepar og det skal bli spennende å se hvordan den amerikanske varianten skiller seg fra den franske.

 

 

 

Snowden, The most wanted man in the world

Jeg bøyer meg i støvet for den unge Edward Snowden og også for den aldrende filmskaperen Oliver Stone. Oliver Stone har laga flere filmer som er kritiske til USAs politikk og aggressive krigføring. Han er en modig mann, men Snowden er enda modigere. Han har som bekjent fått innvilga asyl i Russland og kan ikke bevege seg fritt, ikke ta i mot internasjonale priser har han fått  og kommer til å få i framtida.   Han kommer til å dø i Russland, erklærer en av generalene i filmen. Det er kanskje sant, men jeg håper på en annen utgang, at det skjer et mirakel.  Jeg tror at Snowden ønsker seg et annet mirakel, noe som er enda viktigere for han enn å redde seg sjøl, og det er en systemendring, at omfattende overvåkning, droneangrep i andre land ,maktovergrep og fengsling av varslere tar slutt.   Folk må våkne og skjønne alvoret, hva som er i ferd med å skje. Og når det går opp for dem,  kan det skje en forandring. Men det er vel like fjernt som å drømme om fred på jord.

Oliver Stone leverer et opplysende og skremmende bidrag til hvordan makt og kontroll utøves i USA, på alle nivåer. Storebror ser deg overalt, selv om du har skrudd av datamaskinen din og lagt deg. Og dette er ikke science fiction, folkens, men the real thing, virkeligheten er alltid verre enn det som er oppdikta. Det handler ikke om olje, men om å beholde hegemoniet. Kampen for å være den mektigste staten i verden.

En kan spørre seg hvorfor det lages nok en film om Snowden etter den glitrende dokumentaren til Laura Poitras, Citizenfour, som vant en Oscar. Den tok for seg hva som skjedde rett før og etter at han bestemte seg for å fortelle hva han visste til pressen og om hvordan han til slutt havna i Russland. Stone plasserer Snowden inn i en større sammenheng ved å fortelle om hans oppvekst, tidligere karriere og forholdet til kjæresten, Lindsay. Hvem er han og hvordan ble han the most wanted man in word? Fra å være en usvikelig patriot, som melder seg til tjeneste i militærets spesialstyrker, blir han en «sviker», en «landsforræder».Hans kunnskaper og begavelse når det gjelder data gir han adgang til de innerste sirkler der han utvikler avanserte dataprogrammer. Når han seinere ved en tilfeldighet får vite hvordan programmet hans blir brukt til massiv og ulovlig global overvåking, starter en ny erkjennelsesprosess.   Den snikende overvåkningen blir nær og uhyggelig når vi ser hvordan den rammer Snowden og hans kjæreste. Han er ikke trygg i sitt eget hjem, må advare henne, men samtidig ikke sette henne i fare ved å fortelle for mye.  Det er naturligvis ikke hele historien vi får fortalt, Stone har laget en thriller som holder deg fanget til siste minutt. Hver detalj er gjennomtenkt, som feks Rubiks  kube som han hele tida fingrer med, og som kommer til å få en helt avgjørende betydning.   Om akkurat den detaljen er sann eller ikke, spiller ingen rolle. Den er uansett godt funnet på.

Synet på amerikansk politikk og Barack Obamas rolle kommer garantert til å forandre seg etter at du har sett denne filmen, om du ikke har oppdaga det før.  Han har bidratt til like mye krig som sin forgjenger selv om han har en mer sivilisert framtoning. Dronene dreper uskyldige, men det er nødvendig for å bekjempe terrorisme, sier han. Han lovet mer åpenhet, men driver med omfattende forfølgelse av varslere. NSA sjefen Clapper vrir seg i stolen under en utspørring i Kongressen  om det foregår overvåkning av vanlige borgere og utenlandske statsledere. Han svarer nei og avslutter med at om det har skjedd er det en glipp og «hvert fall ikke villet».  Altså et hendelig uhell, som kan forekomme. Det er tydelig for alle at han lyver.  Et uhyggelig scenario åpner seg av løgner og maktovergrep som skremmer alle til taushet.

Det er likevel ikke mulig å fatte det motet som kreves for å foreta seg det Snowden gjorde. Han er en ung mann, smart, rasjonell og klartenkt, som frivillig har ofret et godt og behagelig liv for forfølgelse og et liv i landflyktighet. Kjæresten Lindsay står fortsatt ved hans side. Det er både rørende og håpefullt og en god grunn til å fokusere såpass mye på kjærlighetsforholdet i filmen. Mot slutten får vi se den virkelige Snowden på «scenen» foran et fullsatt publikum i USA. Via den vidunderlige datateknologien får han snakke fritt til dem. Til slutt blir han spurt om det han har gjort var verdt den prisen han må betale. Savner han ikke sitt gamle liv? Jeg har fått et nytt liv, svarer han. Det er en lettelse at han slipper å lyve og ha dårlig samvittighet for at han ikke fortalte det han visste.  Noen måtte gjøre det.Noen må tørre.  I sannhet en verdig kandidat til Ossietzky prisen som skal utdeles 18. november.  Om han ikke får overrakt prisen in persona, håper jeg vi får se han i et lignende møte via skjermen. Det gleder jeg meg til!