Shoplifters

Vega scene  er et etterlengtet, friskt tilskudd til film og teaterscener på østkanten i Oslo. Den ligger i selveste Hausmannsgata, rett ved Elvebakken skole. Der kan du sitte i trappa eller ved et bord og spise og drikke mens du venter på at salen åpnes for førpremierer eller  filmer du ikke fikk med deg fordi de er for «smale» og blir tatt av lerretet for tidlig.  Nå ser jeg for eksempel at Cold war og Kaparnaum vises der, to filmer jeg har omtalt tidligere.

Vi var der  på førpremieren til den japanske filmen «Shoplifters», som vant gullpalmen i Cannes, i konkurranse med bla Cold war og Kaparnaum. Selv om jeg liker alle tre, er jeg ikke i tvil  om at Shoplifters er den mest overraskende og interessante. Uten store effekter og dramatiske virkemidler viser den hverdagen til  en marginal «familie» – japansk sosialrealisme. Jeg er ikke ekspert på japanske filmer, men husker  Under kirsebærtrærne, som også hadde en melankolsk og  sosialrealistisk undertone.

Shoplifters er laget av Hirokazu Koreeda,  en erfaren regissør som står  bak filmer som Like father, like son og Our little sister (søstre). Det starter med at Osama og Shota, far og sønn, er en tur i butikken og på veien hjem om kvelden  passerer de en naboleilighet der ei lita jente (Juri) sitter på balkongen ensom og forlatt. Hun er mishandlet og sulten, og Osama gir henne litt mat.  Det er ikke første gang han ser henne sitte der, og han vet at jentas unge foreldre ikke evner å ta seg av barnet sitt. Osama tar Juri med hjem til sin familie, selv om de er fattige og  har mange munner å mette. Det ender med at at Juri blir værende. De viser en rørende omsorg for den stakkars jenta tenker vi,  men det blir mer tvetydig  når hun blir etterlyst på tv og hennes nye familie prøver å skjule hennes identitet.

Foruten Osamu og Shota, består familien av Nobuyo, Osamas kone, en ung kvinne Aki og en bestemor. Men vi er aldri helt sikre på hvem som er i slekt med hvem. Er bestemoren moren til Osamu eller Nobuyo? Og hvor kommer Aki og Shota inn? Er de bestemorens barnebarn? På et tidspunkt sier Osamu til Shota at han må kalle han «far» og at han må lære seg å kalle Juri, den lille jenta, «søster». I det uklare oppstår en spenning om hvem denne familien er.

I den første delen av filmen blir vi kjent med alle karakterene, og det virker som en harmonisk  familie. De bor tett sammen i et lite krypinn, men det ser ikke ut til å skape problemer. Vi følger dem i dagliglivets gjøremål. De er snille og omsorgsfulle mot  barna og spesielt lille Juri blir omsluttet av en kjærlighet og respekt hun aldri fikk fra sine foreldre.

Osama har en usikker jobb i byggebransjen og når han ødelegger beinet sitt, får han ikke sykepenger.  Nobuyo, kona hans, jobber i et vaskeri, men blir overtallig. Selv om de ikke lenger har en inntekt, ser det ikke ut til å bekymre dem. Aki har en jobb i en ubestemmelig sex tjeneste.  Bestemoren er den de alle er avhengig av, for hun er den eneste med sikker inntekt – sin avdøde manns pensjon – og det er hennes stusselige leilighet de bor i.  Familiens andre inntektskilder kommer fra shoplifting,  å stjele varer fra butikker. Det gir dem både mat og klær. Faren Osama har lært opp Shota,  og Shota får beskjed om å lære opp Juri. Barna går ikke på skolen.  Familien lager sine egne moralske regler, så lenge de stjeler fra butikker som ikke går konkurs, gjør det ingenting, men  de må ikke stjele fra private.  Livet glir rolig av sted, familien gleder seg over små ting  i hverdagen og i den siste bekymringsløse scenen ved havet er det en fryd å se hvordan foreldre og barn koser seg. Men så skjer det noe dramatisk som får bildet om den fattige og tilsynelatende lykkelige familien til å revne. Gamle hemmeligheter og løgner blir avslørt, familien splittes.

Med denne historien om mennesker som lever på randen av stupet, som nøyer seg med lite men tar seg til rette og bryter lover og regler, setter Koreeda spørsmål ved moralske og etiske regler, hva som er sant og riktig, lovlig og ulovlig.  De lever som andre familier på noen måter,  jobber,  spiser, har gleder og sorger, og viser varme og omsorg for hverandre og andre som trenger hjelp.  Ja, kanskje er de mer omsorgsfulle enn de som er lovlydige. Er det da så galt at de stjeler mat og klær? Et annet brennende spørsmål er hva som er en familie. En gjennomgangsmelodi er om det er biologiske bånd eller menneskelige som binder en familie sammen?  Han tar ikke stilling, men hjelper oss til å se dem som lever i ytterkanten av samfunnet med et humanistisk blikk. Når barna må gå på skole, skilles fra foreldrene og tre inn i den vanlige folden, er det samtidig noe de mister. Det minner meg litt om filmen Leave no trace, der far og datter foretrekker å bo i skogen, men blir forfulgt av myndighetene som vil gi dem noe de tror er bedre.

Gode skuespillerprestasjoner gjør forestillingen til en fryd. Særlig utmerker moren Nobuyo, spilt av Ando Sakura,  seg som en person med stor varme og toleranse. Hun gjør en flott innsats. Osama, spilt av Lily Franky, har også en viktig rolle som far og omsorgsperson. Aki, spilles av Matsouka Mayo og bestemoren, Kiki Kilin,  er også kjempegod. De to barna Shoto (Juyo Kairi) og Juri, er på mange måter filmens hovedpersoner, og de spiller troverdig og overbevisende.

 

 

 

The day I got married

Skal, skal ikke? Skulle vi gifte oss eller la være? Ordet “samboer” var ikke oppfunnet den gangen og vi kjente ingen som kalte seg det. Vi bladde fram og tilbake i Norges lover og regler om ekteskap og hva det innebar. Konklusjonen ble at var flere juridiske og økonomiske fordeler ved å gifte seg når man fikk barn.

Vi gjorde det enkelt. Jeg hadde på meg en hjemmesydd bomullskjole som klarte å skjule at jeg var i lykkelig omstendigheter. Lilla var populært den gangen og jeg hadde farga den i badekaret. Vi hadde fått penger til gifteringer av bestemora mi, men dem brukte vi til noe annet. Ikke ville vi ha noen bryllupsfest heller.

Vi møtte opp i Grubbegata der det satt flere par og venta på å komme inn. Det kommer til å gå raskt og smertefritt, tenkte vi. Borgerlig vielse var bare en usentimental formalitet. Men til min store overraskelse, ble det en høytidelig seremoni som jeg husker den dag i dag. Alvoret i orda fra bygfoden iført svart kappe, slo inn. Det gikk opp for meg at jeg hadde begitt meg ut på den største forpliktelsen i mitt liv. Gjensidighet og støtte i gode og onde dager.

Etter lunsj med rekesmørbrød og majones på Gjæstgiveriet sammen med forloverne, dro vi til fjells i min svigerfars gamle hvite Vauxhall. Det var 12. Januar i 1973, iskaldt, og det snødde tett da vi nærma oss Hamar. Vi svingte inn mot bensinstasjonen, motoren hadde begynt å harke. Selv etter påfyll av bensin, ville den ikke rikke seg. Men til slutt fikk vi den i gang godt hjulpet av menn i mørkeblå kjeledresser som dytta oss nedover bakken. Ikke stopp før dere er helt framme, var det oppmuntrende rådet vi fikk.

Det snødde tettere og tettere og det begynte å mørkne da vi endelig var framme ved høyfjellshotellet. Å, det visste vi ikke, dette må feires, sa personalet da vi ankom spisesalen. Vi hadde ikke sagt et ord om vielsen, men vi fikk et lite bord ved vinduet og de tente et fint lys for oss. Etterpå gikk vi ned i dansesalen der et lokalt band spilte klinemusikk. I en pause, gikk min nybakte ektemann ut i gangen og tok seg en klunk av den medbrakte cognacflaska. Men der sto en av hotellets spioner og venta på han, Det er ikke lov å nyte medbrakt, sa han strengt og ville ta flaska hans. Jeg hadde håpa på en dans til, men i stedet havna vi på rommet. Det hadde slutta å snø og vi så utover vinterkledde fjell i månelyset. Først omtrent 20 år seinere kom min ektemann, den samme som jeg hadde gifta meg med i 1973, med et uimotståelig forslag da vi vandra rundt på markedet i Cairo. Er det ikke på tide å kjøpe gullringer?.

Gult og grønt

Mai 68 i Paris, skuddene i Dallas, Berlinmurens fall,   skulle likt å være til stede i slike avgjørende øyeblikk og kunne si “I was there” med autoritet.  Det eneste historiske øyeblikk jeg har opplevd,  er da jeg var i Kenya da landet besluttet  å åpne skoleporten for alle barn, også barn med funksjonshemninger. Men det fikk ikke mye oppmerksomhet utenfor landets grenser.

Jeg tenkte at det kom til å skje noe historisk da jeg var i Frankrike i november. Da det gule opprøret begynte.

Det starta med at demonstranter i gule refleksvester protesterte mot å redusere fartsgrensen på motorvei til 80 km og miljøavgift på bensin. De blokkerte motorveiene. Etterhvert øker protestene både i antall og krav. Det dreier seg egentlig både om lave lønninger, høye husleier, nye avgifter, de fattige mot de rike. Macron er ikke vår president, roper demonstrantene. Han snakker ikke med oss. Vi liker han ikke. Han må gå av. Når Presidenten endelig kommer med forslag om forhandlinger, han vil snakke med dem, oppstår det kaos. Ingen vil stille, for det fins ikke ledere. De få som melder seg, får høre at de ikke er representative for den anarkistiske bevegelsen. De vil ikke ha noen ledere.

Macron vil ha et grønt skifte. Men de fattige vil ikke være med på de rikes forslag. Mat og bil går foran miljø. De mest aggressive demonstrantene stormer gatene i Paris, klatrer opp på Triumfbuen, tagger muren med slagordet, De gule vil vinne, og kaster brostein på politiet, knuser butikkvinduer langs Champs Elysées og raner butikker for briller (sic!) og sprit. Å brenne biler er populært, det skjer hver eneste lørdag siden opprøret starta, selv om biler og drivstoff nettopp er det de gule forsvarer.

Jeg skrur av Tven og bestemmer meg for å gå en tur ut og sondere terrenget.  En lørdag i november. Tar på meg regnfrakken og lister meg ut. Men den er jo gul! Et fyrtårn i tusmørket. Jeg bor i et strøk med pene mennesker som kanskje ikke bryr seg om økte avgifter, men støtter et grønt skifte. Mange ruller av sted i rasende fart på miljøvennlige, elektriske rullebrett med grønt lys. Det nye framkomstmiddelet er populært.

Hvis jeg fortsetter inn mot sentrum, vil jeg muligens bli ønsket velkommen i de gules rekker eller ufrivillig involvert i gateslagsmål. Jeg er ikke gul, men grønn, kunne jeg si, men bare inni meg.  Best å holde seg på avstand, gjemme seg bort.  Og på den avstanden blir jeg vitne til et nytt angrep på en luksusbutikk. Bråkmakerne samler kreftene og slår til,  men er det ikke, jovisst,  en demonstrant som knuser et butikkvindu med noe grønt, et miljøvennlig, elektrisk rullebrett.