I fjor var vi på fjelltur i Skrimfjella i Kongsberg traktene med et av våre barnebarn, Tobias, som den gang var 6 år. Det ble en suksess med varmt og godt vær i et barnevennlig terreng, topptur til Styggemann og ikke minst masse molter og blåbær. Hyttene i det området er ubetjente, vi måtte ha med mat, og overnatta på to hytter, Ivarbu og Sørmyrsetra.
I år venta nye utfordringer. Tobias er blitt 7 år og insisterte på at han ville besøke minst tre hytter og bestige en ny topp. Etter mye fram og tilbake og en særs intens overvåkning av værutsiktene, falt valget på Huldreheimen. Besteforeldrene har vært der mange ganger før. Første gang på 70 tallet da barna våre var små og flere ganger seinere. Startstedet vårt hadde alltid vært Liomseter. Dit kan man kjøre bil helt fram om sommeren. I år kjørte vi til Storhøliseter, som ligger to dagsmarsjer nord for Liomseter. Der parkerte vi bilen, og gleda oss til å overnatta i en selvbetjent DNT hytte i et koselig sætermiljø. Alle hyttene i området er selvbetjente, bortsett fra Liomseter som er betjent.
Sola hadde steika hele dagen mens vi satt i bilen, det tok litt over 4 timer å kjøre fra Oslo. Nå lengta vi ut, og humøret steg da vi så Storhøpiggens topp bada i sol. Det var vindstille og varmt. Toppturen skulle vi gjøre unna nå som det var klarvær.
Vel framme ser vi to damer med hund som sitter og koser seg i solveggen. De har gått fra Storkvelvbu, tatt en stopp her og skal videre til Oskampen, ca 4 timers marsj mot Jotunheimen. Det minner meg om den turen vi tok for veldig mange år sida.Da vi gikk fra Liomseter til Storhøliseter og overnatta på Storhøliseter som den gang var betjent. Været var upåklagelig, sol og varmt, og neste dag fortsatte vi videre til Sikkildalsseter med kort lunsjstopp på Oskampen. Utsikten fra Sikkildalshø er spektakulær, den tok pusten fra oss og neste dag endte vi på Gjendesheim. Vi var skjønt enige om at i slikt vær var det verd å ta noen sjanser selv om det medførte en lang tur tilbake til Liomseter med buss Da vi oppdaga at det ikke gikk noen buss tilbake dit, meldte det seg en svak uro, som vokste seg sterkere.
Vi fikk først haik et stykke på vei, til et sted jeg ikke husker navnet på, men derfra var det stopp. Den gang var det verken internett eller mobiltelefoner, ingen bekymra seg der hjemme for hvor vi måtte befinne oss. Ikke fikk vi haik, ikke var det buss. Vi gikk med tunge sekker opp over en vei, banka på et hus og fikk låne en telefon. Drosje var eneste mulighet, men det fantes ikke så mange drosjer og de få drosjesjåførene vi snakka med, ville ikke reise så langt. Til slutt fant vi en som var villig mot god betaling, 500 kroner ville det koste, det var mye penger den gang. Denne historien forteller jeg til de to damene som står og tripper for å komme seg av gårde. Jeg ler godt av den sjøl mens de så vidt beveger på smilebåndet Bård har tatt noen skritt mot hytta vi skal overnatte i. Hengelåsen må åpnes med en DNT nøkkel som er gjengs for alle deres selvbetjente hytter. Jeg finner ikke nøkkelen sier han og roter i sekken. Den ligger ikke der den skulle være, men vi ser den tydelig for oss der den henger i nøkkelskapet hjemme. Vi tok den jo ut i går og besiktiga den før vi hang den tilbake på plassen sin. Damene tilbyr seg å åpne låsen med sin nøkkel før de legger av gårde.
Hytta er fin, men jeg bekymrer meg for neste trekk. Vi kan jo ikke gå fra hytta ulåst og heller ikke ta de turene vi har planlagt uten egen nøkkel. Men vi legger morgendagens sorger bak oss, godt hjulpet av en ubekymra, blid og ivrig liten turkamerat, er vi klare for toppturen. Han spretter av gårde i stormfart, mens jeg ligger langt etter. Etter nesten to timer når vi toppen, Tobias er først oppe. 1433 moh og utsikt til Rondane og Jotunheimen, vindstille og varmt, sjokoladepause. 7 åringen løper nedover i full fart mens vi henger etter så godt vi kan. Tilsammen tok turen ca 3 timer. Hadde nok gått fortere om han slapp å vente på oss!
Vel tilbake og etter å ha fortært en bedre middag, indisk, rester etter bursdagsfesten min dagen før, ser vi på klokka, den nærmer seg 22.00 da vi ser ei dame med hund komme over tunet. Morgendagens første bekymring er løst. Hun skal overnatte og kan låse hytta for oss dagen etter. En bekymring mindre, men en ny melder seg. Bård har glemt lakenposen sin! Jeg blir liggende i senga og tenke på hva vi skal gjøre videre. Det er dårlig telefondekning i området.
Dagen etter tar vi det med ro, aner ikke hvor vi skal gå, kanskje bli over en dag til? gå til Oskampen i stedet? for dit skal også dama med hunden. Jeg prøver å ringe DNT uten hell. Da ser jeg en bil svinge inn mot tunet og ut kravler tre godt voksne,muntre mannfolk, med store sekker, klare for fottur. De skal gå til Storkvelvbu og dagen etter til Skriurusten, det passer perfekt med våre planer. Mennene er bedre forberedt enn oss og har med to DNT hytte nøkler, jeg får låne den ene, vi sees jo på Storkvelvbu, sier de før de stikker av gårde. Første en time seinere er vi klare for avmarsj. Etter noen minutter på veien ser vi en kar komme gående mot oss. Det er den ene av de tre fotturistene som har fått problemer med hofta. Han ber om å få tilbake nøkkelen som jeg akkurat har låst hytta med, slik at han kan overnatte på Storhøli og vente der til kameratene hans kommer tilbake om noen dager.
Det er en ny praktfull dag med sol og varme. Turen går ikke mellom de høye fjellene Storhøpiggen og Storhøa, slik den gjorde den gangen vi gikk der, men rundt fjellet, på vestsida av Storhøpiggen. Den første delen er litt våt, men størstedelen av løypa er fin og lett å gå og vi har utsikt til omkringliggende fjell. Den siste tredjedelen er krevende, mye opp og ned med tunge sekker tar på og til og med Tobias er misfornøyd. Humøret stiger når han finner et reinsdyrgevir og sola skinner jo, så dette går nok bra. Det hjelper også med fruktpastiller. Den siste stigningen til Storkvelvbu er tung. Hytta ligger på rundt 1200 m og kan huse 40 fjellvandrere. Det har tatt oss 5-6 timer å komme dit, hadde nok vært enklere å gå motsatt vei, slik vi opprinnelig hadde planlagt. 14,8 km var tilbakelagt.Ikke mange turister der på en torsdag, det pleier å være flere i helgene, sier den danske hyttevakta. Hyttevakt hadde ingen fortalt oss noe om. Vi blir plassert på et 10 mannsrom sammen med to hyggelige damer. Våre redningsmenn fra Storhøli, Sven og Odd, har slått seg ned i sikringsbua sammen med hyttevakta. En tysk og en nederlandsk familie har fått to soverom og dominerer både på kjøkkenet og i stua, det er altfor liten plass til oss alle. Har han gått hit? spør en av de nederlandske tenåringene. De kan ikke tro at en så liten gutt har klart det.Hytta har fin beliggenhet, men det er trangt i stua og så som så med kjøkkenhygienen. Tobias får i oppgave å notere hva vi tar av proviant og regne sammen. Vi holder oss til medbrakt indisk også denne dagen.
Om natta regner det litt og vi er spente på værutsiktene som vi ikke får sjekka grunnet manglende dekning. Denne dagen skal vi gå til Skriurusten, en tur på ca 8 km. Det skal visst komme litt regn, mener Sven, men ikke så mye. Turen går stort sett høyt oppe, vi passerer flere forlokkende badevann, men det begynner å skye til, vi går feil og mister T-ene, må gå tilbake, krysse en elv, går opp mot et nytt fjell, og tar feil av stien nok en gang. Flott utsikt til alle kanter, vi kan se Storhøpiggen i det fjerne før lett regn setter inn. Tobias er fortsatt i kjempehumør, selv om han ikke har regnbukse, den ble ikke funnet før avreise. Bård har heller ikke med regnbukse, så vi går så fort vi kan for å komme fram før det kommer mer vått fra oven. Noen glatte fjellpartier hvor vi detter eller nesten detter etter tur. Den siste etappen der vi går ned fra fjellet mot hytta i skogkanten er veldig våt og gjørmete.
Endelig framme til ei varm og koselig hytte, Sven og Odd har tent på i begge ovnene. To soverom med tilsammen 6 sengeplasser, brede senger i nederste køye, pluss flere plasser i sikringshytta like ved. Skriurusten er ikke så mye besøkt som Storkvelvbu, men mye koseligere. Vi brukte nok 5 timer på turen, inkl. pauser. Ikke før er vi kommet i hus, så begynner det å regne, både små og store byger passerer. Slik fortsetter det utover kvelden. Jeg er i ferd med å sovne ved 11 tida da jeg hører tunge, bestemte skritt over stuegulvet, noen river opp døra og lyser med hodelykt på hver og en av sengene. Ettersom det er fire senger i vårt soverom og bare tre av dem er okkupert, tenker jeg at personen med hodelykta tar sikte på å krabbe opp i den tomme senga over meg. Men det skjer ikke, etter en stund kommer han inn nok en gang, og lyser på nytt overalt. I mellomtida har han vært på besøk hos Sven og Odd også, to ganger. Etterpå blir jeg liggende og grue meg til at han kommer en tredje gang, men han fant nok plass i sikringshytta for vi ser han ikke mer. Dette blir en skummel historie som jeg gleder meg til å fortelle til Tobias neste dag. .
Neste dag er det spådd litt regn hele dagen, sier Sven. Det stemmer med det jeg har sett på yr før vi dro. Turen vi skal gå tilbake til Storhøliseter er beregna til 4 timer, men vi kommer sikkert til å bruke lenger tid. Store deler av strekningen går gjennom myr og lauvskog, vi skal krysse elver og balansere på steiner på stier som er omgjort til små og store bekker etter gårsdagens regnfall. Det lysende oppmuntringspunktet er å ha Storhøpiggen i sikte hele veien. Allerede kvart på 10 er vi klare for avmarsj. Våte partier først gjør at det tar lang tid, vi må finne de riktige stedene å plassere føttene. Tobias plumper og blir gjennomvåt. Det liker han ikke for å si det mildt. Men vi skifter sokk og da går det bedre. Bortsett fra et par regndråper, så kommer det ingen byger den dagen. Landskapet er litt ensformig, særlig gjennom bar- og lauvskogen der vi ikke ser noen ting. Mange fine vann og elver, men vi bada ikke fordi vi ville komme tidlig fram. Brukte ca 6 timer på denne turen inkl pauser, 12-13 km. Dette var den eneste strekningen der vi møtte andre motgående turister. Den er slak og lett å gå når det ikke har regna. Nå var hovedutfordringa å komme noenlunde tørrskodd over myrer og bekker. Sola skinner da vi ankommer Storhøliseter. Vi kjører til Dalseter fjellhotell. Der er det svømmebasseng,sauer og hester. Vi får dusja før vi spiser en deilig middag.
På turene våre har vi fortalt Tobias historier fra våre utallige fjellturer mens han har prøvd å introduserer oss for Pokeman go. Han mener det er mange pokeman i fjellet, men dekning er det dårlig med sier vi. Han mener at det ikke gjør noe. Pokeman dukker opp likevel.
Neste dag overværer vi en ridekonkurranse på Dalseter før vi vender nesa hjemover. Tar Jotunheimvegen til Bygdin og videre til Fagernes. Strålende sol og litt regn over Valdresflya, flott tur. Jeg legger merke til at noen står med rompa i været på en myr langt borte. Molter, tenker jeg, men det er for langt unna til at jeg blir frista til å prøve meg på molteplukking. Har høsta en del allerede.
I dag under opprydning i bilen før den skulle vaskes etter den lange bilturen, finner Bård en nøkkel. Den lå i et lite rom jeg aldri har sett før og ligner mistenkelig på en DNT hyttenøkkel. Der har den ligget i fire år. Jeg huska at vi en gang hadde hatt to nøkler. Nå lar vi den bare fortsette å ligge der, med håp om at vi husker gjemmestedet til neste år.Gjemt, men ikke glemt. Dessuten har vi fått gode råd og løfter av Tobias som husker alt. Dere må skrive liste før dere drar, mener han, og så må dere krysse av for hver ting. Og han skal spørre oss før vi reiser om vi har huska å ta med nøkkel, regnbukse og lakenpose.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 