Don’t worry, be happy

 

Jeg var på oppdrag i Zimbabwe på den tida det begynte å gå nedover med økonomien i landet. Vennene mine skrev om høye priser og folk som sto i kø for å få brød.

 

På flyplassen i Harare kom en smilende dame mot meg og rakte meg en brosjyre om mobiltelefoni. Jeg studerte prisene. Dama kommer nærmere og sier med lav, innbydende stemme.

Det fins også en billigere måte . Du kan låne min mobil.

Good for you, good for me, sier jeg etter en kort tenkepause.

Hun nikker og understreker at fordelene er på min side. Vips var avtalen og betalingen i boks. Dette er nummeret til kjæresten min om det er noe viktig. Husk at du bare svarer på oppringinger fra dem du kjenner. No problem, svarer jeg, fornøyd med å ha tatt en rask og smart beslutning.

Deretter veksla jeg penger og fikk en kjempebunke med zimdollar som jeg la i en plastpose under madrassen. Det var så mange sedler at jeg kunne bevilge meg en luksusmiddag på det dyre hotellet. Ringte min gode venn Neil og gjorde en avtale.

Da mobilen ga lyd fra seg neste dag, tok jeg den ikke. Rett før jeg skulle ut, ringte den igjen. . Hello , sier jeg. Men det var ikke Neil. En annen mann spør etter Happy. Happy? Det var jo navnet på telefondama! Hvem er du? Hvor er du? skriker den ukjente mannen, og det fortsetter han med mens jeg leiter febrilsk etter av-knappen. Dytter telefonen under puta, legger dyna oppå, men hører fortsatt at han skriker.

Neste dag tør jeg så vidt se på mobilen. Den ligger der stygg og svart. Sikkert Happys forsmådde ektemann som hadde ringt for å plage henne og den nye kjæresten. Nå var det meg han var ute etter. Hvor bor du, hadde han gjentatt. Jeg ringer nummeret til kjæresten. Ta det med ro. Det er bare sjefen min. Han tror jeg har leid ut telefonen min, og det er forbudt, ler Happy. Men sjefen er naturligvis misfornøyd med sviktende omsetning og selgere som foretrekker å ”låne ut” sine egne mobiler framfor å selge nye produkter.

Kom og hent den med en gang, roper jeg. Lister meg ned i resepsjonen med mobilen i den forsegla konvolutten det står Hentes av Happy på. Sniker meg ut av hotellet og håper at den desperate sjefen ikke står på et hjørne og venter på meg. Neste dag ligger det en melding i resepsjonen. Takk, ikke bekymre deg, det kommer til å gå bra. Hilsen Happy.

 

 

Skuffende sammenkomst

Boka Sammenkomsten (The gathering) er skrevet av en irsk forfatter som jeg aldri hadde hørt om før, Anne Enright. Hun vant en ettertraktet litterær pris for den, The Man booker price. Jeg har lest den på engelsk på min Kindle.

Boka handler om en stor irsk familie med mange barn og jeg-personen Veronica er en av dem.   Jeg lurer hele tida på hva tittelen sikter til, hva slags sammenkomst det dreier seg om,og det får jeg først vite noe om når jeg nærmer meg slutten. Ettersom familien er stor og rar i følge forfatteren og det også er en bestemor, bestefar og en husvenn  involvert, er det mye å ta fatt i. Relativt tidlig blir en av brødrene hennes introdusert, Liam, som har begått selvmord. Det setter i gang tanker og følelser hos Veronica, barndomsminner strømmer på og leseren innstiller seg på å få vite mer om hvorfor og hvordan det skjedde. Sammenkomsten det siktes til er når familien samles  da Liam skal begraves. Nok en gang blir leseren nysgjerrig på hva som kan virvles opp av avsløringer med hele familien  tilstede, men det forblir uforløst. Her er det ingen konfrontasjoner a la Hvem er redd for Virginia Wolfe.

I grunnen handler ikke boka så mye om brorens død, men det skred av forvirring og følelser det setter i gang hos Veronica når det gjelder relasjonen til ektemannen, deres barn og resten av familien.

Jeg kan ikke si jeg likte boka, den er forvirrende og frustrerende.Hadde forestilt meg at det var en spennende familiehistorie, noen saftige avsløringer som jeg riktignok måtte vente lenge på,men som ville komme til slutt. I stedet springer forfatteren fra det ene til det andre særlig i den første delen av boka, uten at jeg skjønner hvor hun vil hen. Ikke syns jeg familien er så rar heller, at den fortjener så mye oppmerksomhet, noen av søsknene drikker for mye, er nevrotiske, tafatte, andre er prektige, Liam er en slags enfant terrible, og Veronica, ja, hvem hun er,  blir jeg ikke klok på. Bestemoren er kanskje den mest interessante. Dynamikken mellom familiemedlemmene er heller ikke overbevisende fortalt, kanskje med unntak av forholdet mellom Veronica og Liam. Forfatteren antyder, legger ut noen spor, men jeg ble skuffet over ikke å få vite mer.

Skrivestilen hennes er spesiell, kan ikke huske jeg har sett noe lignende. Den kan virke rotete, springende og formålsløs, men den setter i gang noe, særlig når det gjelder innblikk i Veronicas sinnstilstand.

For min del foretrekker jeg  å lese Frank McCourts Angela’s ashes om irsk oppvekstmiljø framfor Sammenkomsten. Jeg liker gode historier, fortalt med humor og nerve, gjerne en overraskende slutt.Av en eller annen grunn tenkte jeg på Myttings Svøm med den som drukner når jeg leste Sammenkomsten.  Enrights bok er noe helt annet, en mer eksistensiell roman kan man vel kanskje si. Men den fanget ikke meg.  Jeg kan dessverre ikke forstå hvordan det har seg at den har vunnet en så høythengende pris, selv om jeg med glede unner en kvinnelig forfatter å få den anerkjennelsen.

 

 

 

 

 

Huldreheimen august 2016

I fjor var vi på fjelltur i Skrimfjella i Kongsberg traktene med et av våre barnebarn, Tobias, som den gang var 6 år. Det ble en suksess med varmt og godt vær i et barnevennlig terreng, topptur til Styggemann og ikke minst masse molter og blåbær. Hyttene i det området er ubetjente, vi måtte ha med mat, og overnatta på to hytter, Ivarbu og Sørmyrsetra.

I år venta nye utfordringer. Tobias er blitt 7 år og insisterte på at han ville besøke minst tre hytter og bestige en ny topp. Etter mye fram og tilbake og en særs intens overvåkning av værutsiktene, falt valget på Huldreheimen. Besteforeldrene har vært der mange ganger før. Første gang på 70 tallet da barna våre var små og flere ganger seinere. Startstedet vårt hadde alltid vært Liomseter. Dit kan man kjøre bil helt fram om sommeren. I år kjørte vi  til Storhøliseter, som ligger to dagsmarsjer nord for Liomseter. Der parkerte vi bilen, og gleda oss til å overnatta i en selvbetjent DNT hytte i et koselig sætermiljø. Alle hyttene i området er selvbetjente, bortsett fra Liomseter som er betjent.

Sola hadde steika hele dagen mens vi satt i bilen, det tok litt over 4 timer å kjøre fra Oslo. Nå lengta vi ut, og humøret steg da vi så Storhøpiggens topp bada i sol. Det var vindstille og varmt. Toppturen skulle vi gjøre unna nå som det var klarvær.

Vel framme ser vi to damer med hund som sitter og koser seg i solveggen. De har gått fra Storkvelvbu, tatt en stopp her og skal videre til Oskampen, ca 4 timers marsj mot Jotunheimen. Det minner meg om den turen vi tok for veldig mange år sida.Da vi gikk fra Liomseter til Storhøliseter  og overnatta på Storhøliseter som den gang var betjent. Været var upåklagelig, sol og varmt, og neste dag  fortsatte vi videre til Sikkildalsseter med kort lunsjstopp på Oskampen. Utsikten fra Sikkildalshø er spektakulær, den tok pusten fra oss og neste dag endte vi på Gjendesheim. Vi var skjønt enige om at i slikt vær var det verd å ta noen sjanser selv om det medførte en lang tur tilbake til Liomseter med buss    Da vi oppdaga at det ikke gikk noen buss tilbake dit, meldte det seg en svak uro, som vokste seg sterkere.

Vi fikk først haik et stykke på vei,  til et sted  jeg ikke husker navnet på, men derfra var det stopp. Den gang var det verken internett eller mobiltelefoner, ingen bekymra seg der hjemme for hvor vi måtte befinne oss.  Ikke fikk vi haik, ikke var det buss. Vi gikk med tunge sekker opp over en vei, banka på et hus og fikk låne en telefon.  Drosje var eneste mulighet, men det fantes ikke så mange drosjer og de få  drosjesjåførene vi snakka med, ville ikke reise så langt. Til slutt fant vi en som var villig mot god betaling, 500 kroner ville det koste, det var mye penger den gang.  Denne historien forteller jeg til de to damene som står og tripper for å komme seg av gårde. Jeg ler godt av den sjøl mens de så vidt beveger på smilebåndet  Bård har tatt noen skritt mot hytta vi skal overnatte i. Hengelåsen må åpnes med en DNT nøkkel som er gjengs for alle deres selvbetjente hytter. Jeg finner ikke nøkkelen sier han og roter i sekken. Den ligger ikke der den skulle være, men vi ser den tydelig for oss der den henger i nøkkelskapet hjemme. Vi tok den jo ut i går og besiktiga den før vi hang den tilbake på plassen sin. Damene tilbyr seg å åpne låsen med sin nøkkel før de legger av gårde.

Hytta er fin, men jeg bekymrer meg for neste trekk. Vi kan jo ikke gå fra hytta ulåst og heller ikke ta de turene vi har planlagt uten egen nøkkel. Men vi legger morgendagens sorger bak oss, godt hjulpet av en ubekymra,  blid og ivrig liten turkamerat, er vi klare for toppturen. Han spretter av gårde i stormfart, mens jeg ligger langt etter. Etter nesten to timer når vi toppen, Tobias er først oppe. 1433 moh og utsikt til Rondane og Jotunheimen, vindstille og varmt, sjokoladepause. 7 åringen løper nedover i full fart mens vi henger etter så godt vi kan. Tilsammen tok turen ca 3 timer. Hadde nok gått fortere  om han slapp å vente på oss!

Vel tilbake og etter å ha fortært en bedre middag, indisk, rester etter bursdagsfesten min dagen før, ser vi på klokka, den nærmer seg 22.00 da vi ser ei dame med hund komme over tunet.  Morgendagens første bekymring er løst.  Hun skal overnatte og kan låse hytta for oss dagen etter. En bekymring mindre, men en ny melder seg. Bård har glemt lakenposen sin!  Jeg blir liggende i senga og tenke på hva vi skal gjøre videre.  Det er dårlig telefondekning i området.

Dagen etter tar vi det med ro, aner ikke hvor vi skal gå, kanskje bli over en dag til? gå til Oskampen i stedet? for dit skal også dama med hunden. Jeg prøver å ringe DNT uten hell.  Da ser jeg en bil svinge inn mot tunet og ut kravler tre godt voksne,muntre  mannfolk, med store sekker, klare for fottur. De skal gå til Storkvelvbu og dagen etter til Skriurusten, det passer perfekt med våre planer. Mennene er bedre forberedt enn oss og har med to DNT hytte nøkler, jeg får låne den ene, vi sees jo på Storkvelvbu, sier de før de stikker av gårde. Første en time seinere er vi klare for avmarsj. Etter noen minutter på veien ser vi en kar komme gående mot oss. Det er den ene av de tre fotturistene som har fått problemer med hofta. Han ber om å få tilbake nøkkelen som jeg akkurat har låst hytta med, slik at han kan overnatte på Storhøli og vente der til kameratene hans kommer tilbake om noen dager.

Det er en ny praktfull dag med sol og varme. Turen går ikke mellom de høye fjellene Storhøpiggen og Storhøa, slik den gjorde den gangen vi gikk der, men rundt fjellet, på vestsida av Storhøpiggen. Den første delen er litt våt, men størstedelen av løypa er fin og lett å gå og vi har  utsikt til omkringliggende fjell.  Den siste tredjedelen er krevende, mye opp og ned med tunge sekker tar på og til og med Tobias er  misfornøyd. Humøret stiger når han finner et reinsdyrgevir og sola skinner jo, så dette går nok bra. Det hjelper også med fruktpastiller. Den siste stigningen til Storkvelvbu er tung. Hytta ligger på rundt 1200 m og kan huse 40 fjellvandrere. Det har tatt oss 5-6 timer  å komme dit, hadde nok vært enklere å gå motsatt vei, slik vi opprinnelig hadde planlagt. 14,8 km var tilbakelagt.Ikke mange turister der på en torsdag, det pleier å være flere i helgene, sier den danske hyttevakta. Hyttevakt hadde ingen fortalt oss noe om. Vi blir plassert på et 10 mannsrom sammen med to hyggelige damer. Våre redningsmenn fra Storhøli, Sven og Odd, har slått seg ned i sikringsbua sammen med hyttevakta. En tysk og en nederlandsk familie har fått to soverom og dominerer både på kjøkkenet og i stua, det er altfor liten plass til oss alle. Har han gått hit? spør en av de nederlandske tenåringene. De kan ikke tro at en så liten gutt har klart det.Hytta har fin beliggenhet, men det er  trangt i stua og så som så med kjøkkenhygienen. Tobias får i oppgave å notere hva vi tar av proviant og regne sammen. Vi holder oss til  medbrakt indisk også denne dagen.

Om natta regner det litt og vi er spente på værutsiktene som  vi ikke får sjekka grunnet manglende dekning. Denne dagen skal vi gå til Skriurusten, en tur på ca 8 km. Det skal visst komme litt regn, mener Sven, men ikke så mye. Turen går stort sett høyt oppe, vi passerer flere forlokkende badevann, men det begynner å skye til, vi går feil og mister T-ene, må gå tilbake, krysse en elv, går opp mot et nytt fjell, og tar feil av stien nok en gang. Flott utsikt til alle kanter, vi kan se Storhøpiggen i det fjerne før lett regn setter inn. Tobias er fortsatt i kjempehumør, selv om han ikke har regnbukse, den ble ikke funnet før avreise. Bård har heller ikke med regnbukse, så vi går så fort vi kan for å komme fram før det kommer mer vått fra oven. Noen glatte fjellpartier hvor vi detter eller nesten detter etter tur. Den siste etappen der vi går ned fra fjellet mot hytta i skogkanten er  veldig våt og gjørmete.

Endelig framme til ei varm og koselig hytte, Sven og Odd har tent på i begge ovnene. To soverom med tilsammen 6 sengeplasser, brede senger i nederste køye, pluss flere plasser i sikringshytta like ved. Skriurusten er ikke så mye besøkt som Storkvelvbu, men mye koseligere. Vi brukte nok  5 timer på turen, inkl. pauser. Ikke før er vi kommet i hus, så begynner det å regne, både små og store byger passerer. Slik fortsetter det utover kvelden. Jeg er i ferd med å sovne ved 11 tida da  jeg hører tunge, bestemte skritt over stuegulvet, noen river opp døra og lyser med hodelykt på hver og en av sengene. Ettersom det er fire senger i vårt soverom og bare tre av dem er okkupert, tenker jeg at personen med hodelykta tar sikte på å krabbe opp i den tomme senga over meg. Men det skjer ikke, etter en stund kommer han inn nok en gang, og lyser på nytt overalt. I mellomtida har han vært på besøk hos Sven og Odd også, to ganger. Etterpå blir jeg liggende og grue meg til at han kommer en tredje gang, men han fant nok plass  i sikringshytta for vi ser han ikke mer.  Dette blir en skummel historie som jeg gleder meg til å fortelle til Tobias neste dag. .

Neste dag er det spådd litt regn hele dagen, sier Sven. Det stemmer med det jeg har sett på yr før vi dro. Turen vi skal gå tilbake til Storhøliseter er beregna til 4 timer, men vi kommer sikkert til å bruke lenger tid. Store deler av strekningen går gjennom myr og lauvskog, vi skal krysse elver og balansere på steiner på stier som er omgjort til små og store bekker etter gårsdagens regnfall. Det lysende oppmuntringspunktet er å ha Storhøpiggen i sikte hele veien. Allerede kvart på 10 er vi klare for avmarsj. Våte partier først gjør at det tar  lang tid, vi må finne de riktige stedene å plassere føttene. Tobias plumper og blir gjennomvåt. Det liker han ikke for å si det mildt. Men vi skifter sokk og da går det bedre. Bortsett fra et par regndråper, så kommer det ingen byger den dagen. Landskapet er litt ensformig, særlig gjennom bar- og lauvskogen der vi ikke ser noen ting.  Mange fine vann og elver, men vi bada ikke fordi vi ville komme tidlig fram. Brukte ca 6 timer på denne turen inkl pauser,  12-13 km. Dette var den eneste strekningen der vi møtte andre motgående turister. Den  er slak og lett å gå når det ikke har regna. Nå var hovedutfordringa å komme noenlunde tørrskodd over myrer og bekker.  Sola skinner da vi ankommer Storhøliseter. Vi kjører til Dalseter fjellhotell.  Der er det svømmebasseng,sauer og hester.  Vi får dusja før vi spiser en deilig middag.

På  turene våre har vi  fortalt Tobias historier fra våre utallige fjellturer mens han har prøvd å introduserer oss for Pokeman go. Han mener det er mange pokeman i fjellet, men dekning er det dårlig med sier vi. Han mener at det ikke gjør noe. Pokeman dukker opp likevel.

Neste dag overværer vi  en ridekonkurranse på Dalseter før vi vender nesa hjemover. Tar Jotunheimvegen til Bygdin og videre til Fagernes. Strålende sol og litt regn over Valdresflya, flott tur. Jeg legger merke til at noen står med rompa i været på en myr langt borte. Molter, tenker jeg, men det er for langt unna til at jeg blir frista til å prøve meg på molteplukking. Har høsta en del allerede.

I dag under opprydning i bilen før den skulle vaskes etter den lange bilturen, finner Bård en nøkkel. Den lå i et lite rom jeg aldri har sett før og ligner mistenkelig på en DNT hyttenøkkel. Der har den ligget i fire år. Jeg huska at vi en gang hadde hatt to nøkler.  Nå lar vi den bare fortsette å ligge der, med håp om at vi husker gjemmestedet til neste år.Gjemt, men ikke glemt. Dessuten har vi fått gode råd og løfter av Tobias som husker alt. Dere må skrive liste før dere drar, mener han, og så må dere krysse av for hver ting. Og han skal spørre oss før vi reiser om vi har huska å ta med nøkkel, regnbukse og lakenpose.

 

 

 

 

 

 

 

Under kirsebærtrærne

Denne japanske filmen ser sukkersøt og naiv ut på overflaten, men rommer større dybder. Hovedpersonen Sentaro er en mann som lever av å selge små pannekaker med bønnesyltetøy fra en beskjeden bod. Høres uvant ut ut å spise bønner på denne måten, men jeg antar at de er  annerledes enn kidney beans.

En dag blir han oppsøkt av en eldre dame Tokue, som ønsker deltidsjobb og prøver å overtale han til å lage bønnesyltetøyet på den måten hun gjør det. Motvillig ansetter han henne og Tokues syltetøy får salget av pannekakene til å gå i været. Kundene står i lang kø før boden åpner. Særlig gjelder det elevene på en nærliggende skole. En av dem kommer ofte til boden og blir venn med Tokue.  Men plutselig en dag forsvinner kundene og filmen går over i en mer alvorlig fase. Den eldre kvinnen Tokue bærer på en dyp, tung hemmelighet, som gradvis avsløres. Det berører også Sentaro som ser så sørgmodig ut, han blir sittende alene i boden sin og drikke  og syns synd på seg sjøl.

Det som først ser ut som søtsaker, forandrer seg til bitre realiteter.  Det gir en fin kontrast som gjør filmen mer interessant når den dreier i sosialrealistisk retning. De sosiale forskjellene blir først  tydelige når den tidligere eieren av boden dukker opp. Det blir bare antydet, men vi øyner konsekvensene av den sosiale ulikheten mellom Sentaro og Tokue på den ene sida og eieren på den andre.  Når vi blir kjent med Sentaro og Tokues livshistorier, bikker det over mot det melodramatiske, særlig når det gjelder Sentaro.  Mens Tokues liv blir realistisk og varmt presentert.

Det er en langsom, var og poetisk film, som dveler og antyder. Vi får tid til å tenke, lytte til lydene i landskapet, løvtrærnes sus,  se kirsebærblomstenes eksplosjon av farger,  og undre oss over sammenhengen mellom små detaljer og hovedpersonenes liv, hvordan den eldre kvinnen, den sørgmodige mannen og den unge skolejenta er bundet sammen.

Lavmælt sosialrealisme fra Japan er sjelden vare.  Særlig imponerer hovedpersonen Tokue, det er sjelden at eldre kvinner får en så sentral rolle i filmer. Hennes uttrykk og livshistorie er bevegende. Så er da filmen også laget av en kvinne, Naomi Kawase, og er basert på en roman av en japansk, kvinnelig forfatter.

Noen ganger bikker filmen over i det melodramatiske og overflatiske. Sentaros bakgrunn blir ikke overbevisende framstilt. Det er enkelte langdryge partier. Men alt i alt er det mye å like og glede seg over ved denne filmen.

 

 

 

 

Everybody wants some

Jeg ville se denne filmen pga regissøren, Linklater, som har laget fire filmer jeg elsker, de tre Before filmene med Ethan Hawke og Julie Delpy og den siste, Boyhood. De filmene er herlig romantiske med intelligente og morsomme dialoger og du ønsker at de aldri tar slutt.

Everybody wants some er en såkalt komedie,men jeg lo ikke en eneste gang. Den handler om amerikanske collegestudenter og deres første år på studiet. Året er 1980 og vi får se hva de driver med de tre-fire dagene før de skal begynne med studiene. Hovedpersonene er en guttegjeng som bor sammen i et studenthus. Ingrediensene er baseball, øl, dop, sex og ville fester. Den er reinspikka amerikansk og det hadde vært umulig å forstå hva de sier og snakker om hvis den ikke hadde vært teksta. Selv med teksting blir humoren og sjargongen for intern.

Gjengen består av  en del underlige typer, men typetegningen går ikke dypt nok til at det blir interessant. Det spilles på situasjonskomikk. Dette er kanskje noe for dem som forstår seg på amerikansk basketball humor, festing og drikking i USA på 80 tallet. For meg er det umulig å knekke  koden. Gjennomgangstemaet er hvordan de skal få tak i jenter, og det er ikke akkurat raffinerte metoder som klekkes ut. Jentene er mest statister, selv om noen av dem biter fra seg. Men det er altså guttene som er hovedpersonene i filmen. Vi blir innviet i  hva de liker  å snakke om og holde på med. Dørgende kjedelig i mine øyne.    It’s a man’s world. Kanskje den er mer morsom for menn enn for damer. Men jeg hørte ingen mannfolk i salen som lo heller. Gjesp.

Krigen har intet kvinnelig ansikt

Forfatteren av denne boka, Svetlana Aleksijevitsj, vant nobelprisen i litteratur i 2015. Jeg hadde aldri hørt om henne, men nå har jeg bestemt meg for å lese mere av det hun han skrevet. Hun har en sterk, opprørsk stemme, og forteller historier som har vært fortiet.

Tittelen er talende. Det har nærmest vært hemmelig at mange sovjetkvinner deltok i første rekke, side om side med  menn, under 2. verdenskrig. Det som overrasker meg mest er at kvinnene, eller rettere sagt jentene,  mange av dem var bare tenåringer, sloss om å få delta i første rekke. De ville ikke sitte hjemme, men var fylt av  patriotisme og vilje til å forsvare landet sitt. De nøyde seg ikke med å ta seg av de sårede og utføre annet kvinnearbeid, nei, de ville ut i fronten, lære å skyte, kjøre tanks, kaste granater og bli piloter.

Rundt en million kvinner deltok i den sovjetiske armeen. Álle menn og kvinner til pumpene var slagordet. Uten å løfte i flokk hadde ikke Sovjetarmeen klart å slå de tyske angrepene tilbake, men ofrene var store og preger landet den dag i dag. . Aleksijevitsj bryter barrierer når hun velger å snakke om det hun kaller Kvinnekrigen og Kvinnehistorien og  hvordan de skiller seg fra mennenes historie som ofte dreier seg om heltemodige seire og «det tekniske utstyret».  Kvinnehistoriene «har sine egne farger og lukter, sin egen belysning og sitt eget følelsesrom». Deres krig har forblitt ukjent…

Forfatteren har oppsøkt hundrevis av kvinner som deltok på forskjellige måter i krigen, for å høre deres historier. Og hun har måttet kjempe for å få gjøre det på sin måte. «Jeg interesserer meg ikke bare for den virkeligheten som omgir oss, men også for den som er inne i oss», skriver hun, «følelsenes historie».  Det de forteller er  både forbausende og overraskende og dreier seg like mye om de daglige problemene som om de store slag. Som at klær og sko i hæren ikke var tilpasset kvinnelige størrelser og hvordan de løste slike utfordringer.  Kvinnene forandra seg og ble mer mannlige, de gikk kledd som mannfolk, klipte håret og brukte herreklær. Noen mista menstruasjonen. Så lenge de var i fronten ble de respektert som likeverdige med menn, de fikk anerkjennelse, men da krigen var slutt og de vendte tilbake til sitt hjemsted, fikk de ikke den samme hyllest. De ble de beskyldt for å vært i lag med menn og for å ha forlatt familie og barn. Mange har fått varige mén både på kropp og sinn. Historiene er  rørende og hjerteskjærende. Det er et sterkt menneskelig dokument om  ufattelig idealisme og  mot i en umenneskelig krig.

Noe annet som gjør denne boka spesielt interessant er måten hun skriver på, en blanding av dokumentar og skjønnlitteratur. Fakta, følelser og tanker beriker hverandre. I tillegg har boka en annen viktig dimensjon, nemlig at forfatterens stemme og rolle blir tydelig når hun hele tida minner oss på hvor vanskelig og utfordrende det har vært å få til intervjuene. Mange kvier seg, noen trekker seg, de tror ikke det de har noe å bidra med, sier at de ikke husker, vil glemme.

Men det aller mest imponerende er det lyriske språket, refleksjonene. Uttrykk, formuleringer  som treffer, slår deg i bakken,  får deg til å tenke og føle.