Gatelangs i Nice

I oktober/november er jeg i Nice på frivillig skrive-eksil. Der har jeg alt jeg trenger, deilig hav, en offentlig strand (selv om det er harde runde steiner der som kan være glatte og vonde å tråkke på) i gåavstand fra der jeg bor. Promendade des Anglais, strandpromenaden,  åpner seg langs havet, den er lang med brede fortau.  Lyset dernede er magisk. Selv om det ikke er sol, er  kombinasjonen av himmel og hav så langt øyet rekker oppløftende for sjel og sinn.

Det er et inspirerende sted, om jeg er trøtt og lei,  blir jeg glad når jeg går der  og rusler. På fine dager sitter det folk tett i tett og skuer utover havet,  på stranda og på stolene på promenaden. Selv om det  kan være irriterende med syklister som kjører på fortauet, hundebæsj som klistrer seg til skoa, folk som farer av sted på  rulleskøyter og brett. I går så jeg en lang tynn gutt som lå rett ut med hodet på asfalten, han hadde briller og sekk på ryggen og rulleskøyter på føttene.

Nice er en  interessant by, en kan få inntrykk av at den er  glatt og overflatisk, med mange turister og en gamleby full av butikker, atelier, gallerier, kirker og restauranter. Og den er konservativ politisk. Mange franske pensjonister flytter dit. De kommer fra alle kanter av landet for å nyte sitt otium i et behagelig klima. I avisa Nice Matin er det hver dag flere sider med aktiviteter for pensjonister, om medisiner og medikamenter, sykehus og leger. Hva pensjonistene holder på med og interesser seg for er alt fra foredrag om romersk kultur,  film og teater,  forskning, historie dans, sang, konserter og litteratur. Bare i det kvarteret jeg bor, er det innenfor en liten radius, mellom 6 og 10 bokhandlere. Har både fransk og utenlandsk litteratur og er velutstyrte med vennlige bokhandlere. Den nærmeste, Librairie Massena, har forfattermøter flere ganger i måneden.

Operaen er akkurat passe stor for byen og der er det konserter, ballet, opera, all slags musikk, både klassisk og populær. Det er flere jazzklubber og jazz griper tydelig mer og mer om seg for hvert år. To minutter fra der jeg bor ligger Galerie Depardieu som har program hver måned. Flere teatre fins også, men der har jeg aldri vært. En annen stor arena  er Acropolis hvor de har større arrangementer. I november er det 3 dagers klassisk musikk, C’est pas classique, gratis. Seinere i november har de noe tilsvarende med moderne musikk.

Film er det som interesser meg mest og det er 5-6 kinoer sentralt i byen pluss et stort cinematek. På Le Mercury ved place Garibaldi koster billetten 5 euro for pensjonister og studenter, tror også det er gratis kino på mandager noen steder. Festival international du film sur la resistance, filmer som handler om motstandskamp og kriger i Frankrike, varer i en ukes tid, gratis forestillinger med debatter og kunnskapsrike introduksjoner. Jeg fikk med meg en film med Simone Signoret her forleden. Bra program på cinemateket også, men i år har de fått det for seg at de skal vise amerikanske filmer i anledning presidentvalget! Så de har holdt det gående med amerikanske klassikere i flere uker. Resten av året viser de franske filmer av gammel årgang. Årsmedlemsskapet koster 2-3 euro og billetten likeså.

Noe annet som gjør Nice veldig hyggelig er alle de små butikkene og atelierne. De fins ikke bare  gamlebyen men overalt. Rett ved der jeg bor fant jeg en gammel skobutikk Cordonnier, der de syr flotte lærsko, ser ikke akkurat ut som det er trengsel der inne, men bak gardinene, inne i lokalene sitter det noen og lager ordentlig sko og såler. Ikke langt unna er det en butikk der de bare selger penner, alle slags, ikke fjærpenner da, men fyllepenner, kulepenner og alle slags merker. Leste i avisa forleden om et svensk par som har skrevet en bok om noen av disse originale menneskene som blir ved sin lest bokstavelig talt. Et annet sted ikke langt unna, oppdaga jeg at de  hadde trebiler av forskjellig slag og størrelser i vinduet, et fantastisk flott utvalg, vakkert og velgjort. Om en går rundt i gatene vil en finne mange andre lignende butikker, og hvis en er så lur å banke på, kan en få en god historie med på kjøpet.Det er også dusinvis av lokale små kafeer og restauranter.

Det er noe gammeldags og nostalgisk over Nice, over nicoiserne. De gir ikke opp. I gamlebyen er det en spesiell slakterbutikk, den ser ikke annerledes ut enn andre kjøttbutikker, men allerede tidlig om morgenen danner det seg en lang kø foran lokalene. Så holder den stengt et par timer ved lunsjtider, som jo har lang tradisjon I Frankrike,  og før den åpner igjen om ettermiddagen, står folk i kø og venter. Da skal franskmennene kjøpe fersk kjøtt til kveldens middag. Jeg er spesielt svak for  damene med beige skjørt, høye i livet og hvite bluser,sirlig hårfrisyre, de har pyntet seg må vite, med handlenett over armen eller  trillebag.En stilig trillebag. På markedet er det ivrige selgere av alt mulig fra malerier, bøker, nips, kopper, duker og kar, til blomster, frukt og grønnsaker. Særlig er fiken deilig på denne årstida og  små brunsvarte oliven fra Nice.

Det fins  flere store og små vinbutikker. I disse dager har Beaujolais nouveau kommeet og den har jeg smakt på. Og ostebutikker selvsagt. Utvalget av ost er svimlende. En må være superekspert for å få med seg nyanser og smaksforskjeller. Bittesmå bakerier som selger croissant og baguette, jeg syns litt synd på  de minste, de som ikke er så fine, men som holder stand. Som står i butikken med hvite frakker fra kl. 7 om morgenen. De større bakeriene  selger også patisserie, deilige kaker av alle slag. Det har nylig vært en patisserie konkurranse på fjernsyn, jeg fikk så vidt et glimt av den, de viser både det som lykkes og det som ikke lykkes, oppskriftene er franske og kompliserte. Det er kjærlighet til yrket som skinner gjennom alle disse eksempelene. Stolthet over å kunne et gammelt yrke og holde det i hevd.

Etterhvert har det kommet flere moderne kafeer, restauranter og butikker, Mac Donald,  grønn food og fast food, men inntrykket mitt er at franskmenn, både unge og gamle,  foretrekker sitt eget cuisine, sin egen måte å spise på, menyeer med forrett og hovedrett eller tre-retters. En av grunnene  er at de tar opplæringen av den yngre generasjon alvorlig. Barna får to-tre retters varme lunsjmåltider hver dag på skolen, og blir lært opp til å bli kjent med råvarer,  forskjellen på god og dårlig mat,  sammensetningen av et måltid og til å spise og nyte den franske måten å tilberede den på. Oppløftende!

Det som ikke er så morsomt  er alle de  husløse, og dem blir det flere og flere av, de som vandrer rundt med posene og teppene sine, og sover under små utspring utafor butikker og gallerier, eller på stranda. Der jeg bader var det et ungt par med en liten baby som camperte på stranda noen dager.Under plastduker.  I den flotte  parken Paillon sitter det alltid afrikanske unggutter på benkene når jeg kommer dit tidlig om morgenen. Det blir stadig flere av dem.

Langs hovedgata Jean Medecin og på Promenade des Anglais, går unge menn med alvorlige ansikter, mørke eller hvite i huden, i sørgemarsj tempo,  iført beret og militæruniform, fullt bevæpna.  I parken ved Albert premier, er det oppstått et spontant minnesmerke for de 83 som døde under det blodige angrepet på festglade familier  14. Juli. Det henger små bamser og leker, brev og blomster i sprinklene på paviljongen. De mørke blodflekkene på promenaden går aldri bort.

En iransk og en fransk

Den siste filmen til den iranske filmskaperen Asghar Farhadi heter Le Client på fransk, og the Salesman på engelsk. Den er laget i Teheran og har også en iransk tittel, som kanskje er mer dekkende enn de to andre. Syns både le client og salesman er forvirrende titler. Om jeg skulle velge,  ville jeg kalt den leieboeren.Det er kanskje det som menes med Le Client, med det ordet har  litt forskjellige betydning på fransk.

Den handler om et kjærestepar. Rana og Emad,  som må flytte fra leiligheten sin fordi blokka de bor i begynner å falle fra hverandre pga byggearbeider rett ved. Allerede i denne åpningsscenen ligger det en kritikk av tingenes tilstand i Iran. Ingen hjelper dem med ny bolig, den må de finne sjøl, og de blir tilbudt en annen leilighet av en venn der de kan bo midlertidig. Problemet med denne leiligheten er at den tidligere leieboeren, en kvinne som visstnok er litt «løs på tråden», ikke har flytta ut tingene sine, det er som om hun bor der fortsatt. .Hvem er dama? Ingen vil si det, ingen vil gi de nye leieboerne telefonnr hennes, det virker som de beskytter henne. En dag blir  Rana  slått ned av en ukjent mann i leiligheten.Hun tør ikke være alene der lenger, men vil av en eller annen grunn ikke anmelde saken. Men det vil Emad, han tar opp jakten etter overgriperen.

Kjæresteparet er skuespillere og  i gang med å framføre En handelsreisendes død av Arthur Miller. Han spiller den handelsreisende mens hun spiller hans kone. Historien i teaterstykket og den dramatiske hendelsen i deres virkelige liv flettes sammen.

Filmen blir etterhvert veldig spennende og han som har har slått ned kjæresten blir funnet. Det blir ikke mindre spennende av den grunn. Emad vil ha hevn mens Rana vil ha forsoning. Det er uklart hvorfor de ønsker forskjellige løsninger, det kan ha sammenheng med kjønnsforskjeller og kulturelle koder. Rana er mykere  enn Emad, han er mer uforsonlig. Men ingen av dem blir framstilt som gode eller onde. Det kan sees som en utvikling i forholdet at det først er når de har en alvorlig konflikt om skyld, rettferdighet og tilgivelse at de oppdager nye sider ved seg selv og forholdet. Også gjerningsmannens  menneskelige sider får vi innblikk i. Jeg liker den måten filmskaperen oppholder seg i den alvorlige konflikten, den er ikke bare personlig og menneskelig, men handler om grunnleggende etiske spørsmål og  flere sider ved alle aktørene kommer fram.  Nok en iransk film som gir meg noe å tenke på.

Den franske filmen heter Planétarium, der skjønner jeg heller ikke tittelen og lurer på hvorfor de har valgt den. Den er laget av en ung, kvinnelig fransk regissør, Rebecca Zlotowski, jeg har aldri hørt om henne, men hun har fått mye oppmerksomhet i Frankrike. Den handler om to søstre fra USA som mener de har kontakt med de døde, og drar til Frankrike for å vise fram kunstene sine. Natalie Portman spiller den eldre søsteren og Lily-Rose Depp den yngre. Den starter  i mellomkrigstida,  på 30 tallet

Filmen er søkende, drømmende, utforsker forholdet mellom tro og tvil,den er både realistisk og surrealistisk. Søstrene blir kjent med en rik fransk filmskaper som tar dem under sine vinger. Han vil selv eksperimentere for å komme  i kontakt med det overjordiske og bruker særlig den yngre søsteren som medium. Han blir besatt av idéen om å filme sekvensene. Jentene blir trukket inn i et overdådig kunstermiljø med ville fester og utskeielser. Forholdet mellom søstrene forandrer seg, de blir mer selvstendige, men er fortsatt avhengige av hverandre. Den eldste blir sett på som den flotteste og får nye filmroller.  Den yngste er den mest interessante, mener deres rike velgjører. Hun blir utsatt for en vitenskapelig undersøkelse av hvordan hjernen hennes arbeider når hun kommer i transe. Eksperimentet kan være farlig og bare hennes umodenhet og ønske om å komme like mye i rampelyset som sin eldre søster kan forklare at hun blir med på det  jeg oppfatter som et overgrep. Hele tida lekes det med seksuelle antydninger, på samme måte som vi heller ikke er sikre på om søstrenes kontakt med de døde er bedrageri eller ei.

Etterhvert får historien en alvorlig dreining når filmskaperen, jentenes velgjører, blir beskyldt for svindel med penger og at han har prøvd å skjule sin jødiske identitet. Han er ikke lenger fransk, sier anklagerne og  blir fratatt sitt franske pass. Dette refererer til en faktisk hendelse fra mellomkrigstida i Frankrike.

Fantastisk filming og enkeltscener, en lekende, fantasifulle tilnærming og  gode skuespillerprestasjoner, men historien er springende. Det er dessverre langt mellom de kvinnelige filmskaperne både i Frankrike og andre land. Zlotowski er uredd og annerledes, ligner litt på Valerie Bruni Tedeschi i sin uforferdethet. It’s a man’s world. Jeg har aldri kommet over at den siste filmen Tedeschi laget, Chateau en Italie,  der hun også spiller en av hovedrollen, ikke har blitt vist i Norge. En vidunderlig film. Dramatisk, surrealistisk, personlig og veldig humoristisk.

 

 

 

 

 

En brasiliansk, en belgisk og en fransk

Jeg befinner meg i Nice på skriveopphold, og får også god tid til å gå på kino. Filmutvalget er mye større her enn hjemme, ikke bare franske filmer, men også fra andre kanter av verden. Her er det «filmer fra sør» hele året. Yndlingskinoen min heter Mercury og befinner seg på plass Garibaldi. Billetten koster  5 euro (for pensjonister og studenter), vanlig billettpris er 7,50. Hvorfor er billettene så himla dyra i Norge? Det er også et stort cinematek her, hvor prisene er enda rimeligere. Frankrike har en stor filmproduksjon og bare få av dem vises i Norge.

Jeg fikk høre om den brasilianske filmen Aquarius av mine brasilianske venner på Facebook. Den er laget av Kleber Mendonca Filho, merk dere navnet. Vi kommer til å høre mere fra han. Det er mye som er spesielt og fint med denne filmen. For det første at det er en voksen dame, Clara, i 60 åra, som er hovedpersonen. Sonia Brava er virkelig fantastisk i rollen. Vakker, bestemt, tydelig, sensuell og  veldig sta. Hun har langt svart hår, fine rynker, bader i store bølger selv om hun blir frarådet å gjøre det, bor alene og gjør akkurat som hun vil. Det er en film om hennes liv, og det starter med et tilbakeblikk fra 70 tallet og følger henne opp til vår tid. Hun kommer fra en stor, velstående akademisk familie i Recife, der hun fortsatt bor og er pensjonert journalist. Det er  et befriende  positivt trekk med filmen, at vi  får  innsyn i livet på solsida i Recife som ellers blir trukket fram som et sted med  kriminalitet, narkotika og vold.Clara lever et rolig liv og vi blir kjent med både hennes venner, elskere, barn og barnebarn. Ikke minst får vi nyte Claras store platesamling, det er en herlig rekke med musikkperler gjennom hele filmen, både amerikansk og brasiliansk musikk.

Etter en rolig opptakt utvikler filmen seg til en thriller.Alle leilighetene i blokka hun bor i er nå solgt, hun er den eneste som ikke vil flytte. Ivrige og griske utbyggere har kjøpt de andre leilighetene og vil bygge nytt og moderne, og de bruker alle midler for å få henne til å selge. Her skal jeg selvsagt ikke røpe hvordan det ender, men spennende er det hele veien. Samtidig er ikke denne filmen action preget på samme måte som mange amerikanske thrillere, der det går så fort i svingene at det er umulig å følge med på detaljer i plottet. Mendonca Filho har en langsom stil,   vi får tid til å tenke og lene oss tilbake, bli kjent med hovedpersonene og fange inn stemninger. Den varer i minst 2 og en halv time, men det kjennes ikke lenge ut i det hele tatt.

Den andre filmen  er laget av canadiske Xavier Dolan, en ung wonderboy som har rukket å lage flere produksjoner. Den siste Juste la fin du monde vant en pris i Cannes. Dolan er en mester i å lage film om  dysfunksjonelle familier, tonen er omtrent som i Who is afraid of Virginia Wolfe. Det er dramatisk, nervepirrende og vi aner ikke hvordan det vil ende. Men det er ingen som blir skutt eller slått,  bare nesten. Dialoger, relasjoner og familiekonstellasjoner  driver historien framover mot stupet.

Hovedpersonen Louis er forfatter og har ikke besøkt familien sin på 12 år, nå har han bestemt seg for å dra til hjembyen for å fortelle at han er døende. Vi blir kjent med en skrullete mor, en fortvila søster og en illsint bror som får temperaturen til å stige atskillige hakk. Gradvis er det forholdet mellom brødrene som  trer fram som brennhett. Louis er den begavede,intellektuelle, vellykkede, mens  broren Antoine, er en vanlig arbeider og hater alle ordene hans, de betyr ingenting. Han gjør narr av Louis og alt det han står for. På en biltur med brødrene skriker han ut sin vrede og fortvilelse, mens Louis trekker seg mer og mer tilbake. Den yngre søsteren er fortvila fordi hun beundrer Louis og vil ha mer oppmerksomhet fra han.   Den eneste utenforstående er svigerinnen, spilt av Marion Cotard, som er gift med Antoine. Selv om både søstera Suzanne og Antoine spiller godt, er det særlig Louis, spilt av Gaspard Ulliel og svigerinnen Marion Cotard som fanger meg. Spesielt Louis som ikke sier så mye, men som har et veldig uttrykksfullt ansikt. Cotard er også glimrende i sine forsøk på å forstå og spille ubehjelpelig når hun ikke finner de riktige ordene. Samspillet mellom de to er varmt og gåtefullt.En fantastisk film.

Den siste filmen er laget av Dardenne brødre, de aldrende belgiske filmskaperne som har laget flere sosialrealistiske filmer. Jeg har sett så å si alle. Den siste heter Den ukjente kvinnen (La fille inconnue) og jeg tror også den fikk en pris i Cannes. Det typiske for disse filmskaperne er at de tar for seg vanlige menneskers liv, de som er fattige, syke, hjemløse, arbeidsløse, flyktninger, dem som faller utenfor. Personene  er ikke glamorøse og lytefri, men de lengter etter et verdig liv. De er alltid plassert i triste omgivelser, grå betongbygninger, campingvogner, trange leiligheter rett ved en motorvei. Det er også typisk i deres filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. I denne filmen er det en ung kvinnelig lege som er hovedpersonen, vi følger henne i arbeidet med alle slags pasienter, hun blir både elsket og truet, for miljøet hun arbeider i er tøft. Det moralske spørsmålet som oppstår er hva hun skal gjøre når hun oppdager at hun har avvist en ung, svart kvinne som seinere blir funnet drept. Hun velger å forfølge saken på egen hånd selv om politiet advarer henne. De personene som er involvert i saken blir også nødt til å ta moralske valg.

De sterke sidene i denne filmen er at vi følger legen i hennes krevende arbeid, hvordan hun tar i mot pasienter til alle døgnets tider og sover på legekontoret når det er nødvendig. Hun er uredd, bestemt og omsorgsfull og sier nei takk til en mer bekvem jobb i et bedre strøk. Hun følger sin samvittighet selv om hun blir truet på livet.Hun bryr seg om pasientene og den menneskelige kontakten med dem gjør arbeidet meningsfylt. Telefoner og dørklokker spiller en stor rolle. Hun får meldinger og telefoner fra pasienter hele døgnet og blir alltid avbrutt når hun har konsultasjoner og hjemmebesøk. Det er en rett fram historie og en hyllest til allmenlegene og den store jobben de gjør.Bortsett fra det, er jeg ikke helt fornøyd med hvordan det moralske dilemmaet blir løst, det syns jeg er svakt. Det burde ha vært mer utdypet.

De tre filmene er vanskelig å sammenligne og rangere. Jeg opplever den siste som den svakeste, selv om jeg vil anbefale den også.