Småfugler

Noen ser på fotball med Island i hovedrollen, andre går på kino og ser på islandske filmer. Islendere gjør det strålende på begge arenaer.  Småfugler, heter den siste filmen fra Island som nå går på norske kinoer. Gjesp. Småfugler på Island? Men dette er ikke en naturfilm om fugler – den handler om sårbare ungdommer. Ungdommene er som som små fugler som skal ta sine første flyvetak. De kan bli angrepet av andre større skapninger, kastet ut av redet, bli skadeskutt av mennesker.  Egentlig er tittelen et godt bilde på det som  skjer.

Hovedpersonen Ari (Atli Oskar Fjalarsson)  bor hos moren i Reykjavik.  Der lever han trygt i pene omgivelser. Ari er en følsom ung gutt, en talentfull sanger. I den første scenen ser vi han synge himmelske sanger i et guttekor. Men mørke skyer truer.  Han må forlate sin beskyttede tilværelse, blir kastet ut av redet og  overlatt til faren  (Ingvar Eggert Sigurdsson) som bor nord på Island. Moren og hennes nye mann skal reise til Afrika og drive hjelpearbeid der. Foreldrene har vært skilt lenge og Ari har ikke hatt kontakt med faren på mange år. Bygda og miljøet der faren bor minner meg om  sosialrealistiske miljøer skildret i britiske filmer. Isolert, fraflytta, arbeidsløshet, konkurser,  grå håpløshet. Etterdønninger av finanskrisa i landet i 2008 murrer i bakgrunnen. Ungdomsmiljøet er både rått og ømt på samme tid.  Ungdommene skal ut å fly  i et miljø sterkt preget av alkohol, rus, kjærlighet og sex.  Deres vaklende skritt mot voksenverdenen er realistisk og vart skildret. Fortalt med få ord som vekker gjenkjennelse. Sånn er det, tenker jeg,  på tvers av land og kulturer. Det er jo ungdommene, småfuglene, som er hovedpersonene og denne delen er filmens sterkeste kort.

Men det som gjør den skjebnetung,  usigelig trist og hjerteskjærende i mine øyne, er tanken på framtida for de unge. De sosialiseres inn i de voksnes brutale hverdag med alkohol- og  rusmisbruk og en pervertert seksuell atferd. Aris far en en av de mest aktive i dette miljøet. I et så lite samfunn er alle synlige. Og det fins  bare to utveier, å bli en del av det, bli som de andre eller dra derfra.  Aris drømmer om den vakre og vidunderlige første kjærligheten, forsvinner i et stort svart hull.

Det er en lavmælt tone gjennom hele filmen, ingen moralske pekefingre eller svart-hvitt tegning av karakterene. Den er dvelende, langsom og dramatisk. Det golde, spektakulære islandske landskapet og de lyse sommernettene er virkningsfulle kulisser i historien om Ari, fint tolket av Atli Oskar Fjalarsson. Ingvar Eggert Sigurdsson gjør også en god og troverdig rolle som faren og Rakel Bjørk Bjørnsdottir som Atlis kjæreste.

 

A perfect day

A perfect day, er den ironiske tittelen på en film som handler om idealistiske og ikke så idealistiske bistandsarbeidere som befinner seg et sted på Balkan i 1995.  En perfekt dag er dagen da de henter opp lik fra en brønn, inspiserer overfylte latriner i en flyktningeleir, blir stoppet av bevæpna soldater  og minelagte veier. Når første forsøk på å dra liket opp fra brønnen mislykkes fordi tauet ryker, prøver de på forskjellige måter å få tak i noe som høres enkelt ut, nemlig et nytt tau, men det viser seg å være så å si umulig. Lokale konflikter, overtro, byråkratiske FN direktiver stopper forsøkene på å løse påtrengende problemer for lokalbefolkningen. En velkjent gjenganger for hjelpearbeidere i andre urolige hjørner i verden. Galgenhumoren som oppstår mellom bistandsarbeidere i krigsherjete områder er virkelig tatt på kornet. En liten gutt som har mista ballen sin, blir en døråpner til å forstå hvordan lokalbefolkningen tenker og handler. For dem dreier det seg om å overleve.

Dette er ikke en spenningsfilm om krigshandlinger, men om krigens etterdønninger  og det kaos som oppstår. Ikke et eneste skudd avfyres og ingen miner blir utløst, men frykten for at det kan skje står sentralt i handlingen.

Det geniale med denne filmen er at den ikke dveler ved det triste og håpløse , men historiene blir fortalt med en fornøyelig, barsk og lakonisk humor. Humoristiske øyeblikk  oppstår hele tida i alvorsfylte og farlige situasjoner, og her holder de fast i den tråden. Uten den hadde de ikke klart seg. Historien om tauet er fantastisk fortalt, det samme gjelder historien om døde og levende kuer og gamle kjerringer med skaut som passer dem.

Regissør og manusforfatter er spanske Fernando Leon de Aranoa, kjenner ikke hans tidligere filmer. Den har et absolutt maskulint preg med to garva mannlige bistandsarbeidere  hovedpersoner. Særlig er Tim Robbins god i rollen som «B». Kvinnene har en mer tilbaketrukken rolle og er litt naive og blåøyde.

Fin film, verd å se!

 

 

 

 

 

Gjensyn med Sabrina

Sabrina, regissert av Billy Wilder, kom i 1954 og jeg så filmen for annen gang på Cinemateket nylig. Audrey Hepburn spiller den unge, uskyldige jenta fra beskjedne kår som blir en slags Askepott.  Storyen er tradisjonell og tynn som en gjennomsiktig nylonstrømpe. Pen ung pike fra lavere sosial klasse er avstandsforelska i en sjarmerende Don Juan, som tilfeldigvis er en av sønnene i den rike overklassefamilien der faren hennes arbeider. Han er sjåfør. Faren sender henne til Frankrike for at hun skal lære seg fransk kokkekunst, og den gang tok det to år for å bli ferdig utlært.  Den pene unge jenta lærer ikke bare å kokkelere,  men å kle seg fransk og moteriktig og først når hun er tilbake med kort sveis og lekre klær,  legger den kjekke, rike  Don Juan (William Holden)   merke til henne. Så oppstår det selvfølgelig søt musikk mellom de to,  men også forviklingar fordi familien har andre planer angående hvem han skal gifte seg med. Da stepper den andre litt eldre sønnen inn (Humphrey Bogart), som har erklært at han overhode ikke er interessert i å gifte seg, han lever og ånder for familiens forretninger.  Jeg sier ikke mer.

Ble litt skuffa over filmen fordi jeg syns historien var lite spennende og ikke minst, at damene i 1950 talls filmer fikk så trange og tradisjonelle roller. Audrey Hepburn er virkelig yndig og vakker, og spiller godt, men det er jo ikke så mye hun kan utfolde seg.William Holden er sjarmerende og blid, men like karikert som henne, en useriøs Dandy. Humphrey Bogart er den eldre, samvittighetsfulle broren uten sjarm, lukka som en østers, men som åpner seg litt når han må ta seg av Sabrina.

Som alltid ligger humoren på lur i detaljene. Snertne replikker og komiske situasjoner. Et høydepunkt tidlig i filmen er når den franske kokkelæreren underviser i hvordan man skal knuse egg når man  lager soufflé, Holdens rolle er ikke særlig spennende, men han får utfoldt seg når han blir utsatt for et uhell og må holde senga. Bogart tiner sakte opp men det er flere runder med misforståelser og forstyrrelser før historien får et vendepunkt som peker i en bestemt retning. Bogarts rolle er mer interessant og åpner for  en litt dypere karaktertegning selv om han er mutt og snakker i koder.

Mange kostelige humørfylte detaljer, men ikke akkurat full av overraskelser.

 

 

 

Noe alle her vet, men som du ikke kan forstå

Varmen slår i mot oss når vi går ut av bilen. Vi har kjørt med åpne vinduer for å få litt luftsirkulasjon under reisen. Nå tar den klamme og stillestående lufta kvelertak på oss. Jeg kjenner svetten dryppe sakte nedover ryggraden i retning trusa. Buksene som var vide hjemme, er for trange her, blusen også. Klærne har fått et grått skjær av den støvete jordveien vi har kjørt på. Vi går inn i bygningen og fortsetter gjennom en lang gang. Uferdige rom på begge sider. Murstein, halvfulle malingbokser og istykkerrevne striesekker ligger spredd utover . Det lukter rått og fuktig. En lang hær av maur er på vei over gulvet. Jeg skritter forsiktig over. De andre tramper i vei med svarte, tunge sko som foruten å kverke maurene, avgir leirklumper og gress-strå som former seg som en buktet orm etter oss. I enden av gangen står en eldre kvinne med et fargerikt tøystykke rundt livet og ei bøtte i handa. Muito bom dia, hilser hun blidt, setter fra seg vaskebøtta og tar tak i en feiekost.

Vi går opp ei trapp og inn i et stort lyst rom. Vinduene er lukka. Det står ei lita vifta i et hjørne. Aircondition anlegget er ødelagt, hvisker Maria, men jeg vet de har slått det av for å spare på strømmen.

I rommet sitter dresskledde herrer med hvite skjorter og stripete slips og venter. En høy, tynn mann kommer mot oss og ønsker velkommen. Tar begge hendene rundt min høyre hånd og smiler hjertelig. Senhora, kom og sett Dem her så De får litt luft, sier han, geleider meg bort til hjørnet og skrur på den lille vifta. Den hoster seg i gang og avgir akkurat nok kraft til å avkjøle meg . Bare meg. Aircondition anlegget virker ikke. Han ser bekymret på meg. De andre mennene i rommet smiler vennlig . En av dem tar et hvitt lommetørkle ut av dresslomma og tørker seg i panna.

Den høye, tynne innleder møtet.

• Hjertelig velkommen, kjære gjester, vi er så glade for at dere er kommet vel fram og håper dere har hatt en behagelig reise. Særlig velkommen til vår gjest fra det kalde nord. Det var bra at dere rakk fram før regnet kommer. Han understreker det han har sagt med en liten humring som for å beklage at han ikke har kontroll over værforholdene her i nord. De dresskledte ler litt de også.

Det er rett før regntida setter inn. Den kan starte når som helst. Da forandrer de brune og røde hardtrampa jordveiene seg til uframkommelige leirehøl. Landsbyer blir isolert i flere måneder. Det regner mye her. Vi har kjørt forbi irrgrønne strekninger med åkre, viltvoksende busker og frukttrær.  Den store bilen har ligget tungt på veien. Den er fylt med bygningsmaterialer, hermetikk, skolebøker, notatbøker, kritt og blyanter og en stensilmaskin.

Maria er høyreist, kledd i en fargesprakende grønn og gul kjole, innsvinga i livet, stram over hoftene og rundt de store, runde puppene. På hodet har hun en en turban i samme farge som kjolen.. Hun innleder om provinsens utdanningsprogram som har nådd ut til nesten alle kommunene. En myndig stemme som tar plass og tiltvinger seg oppmerksomhet. Flytter blikket rundt til hver og en av deltagerne. Ingen notater, ingen power point, bare den melodiøse stemmen og det oppmerksomme blikket som fanger opp alle tegn på uro og uenighet. Hvem er det hun henvender seg til? Jeg vet alt dette fra før. Har lest flere rapporter og skal besøke skoler og snakke med lærere for å finne ut hvordan programmet virker i praksis. Kollegene hennes fra provinsadministrasjonen som vi reiser sammen med, kjenner den også. Og de dresskledte herrene fra kommunen. De sitter med små, svarte mapper på fanget og leser papirer når hun ikke ser på dem.

Hun understreker at andelen jenter som har begynt på skolen har økt kraftig, men at det er mangel på lærere, særlig kvinnelige lærere. Hun forteller ikke at jentene som begynner på skolen slutter etter et par år og at Aids tar livet av både kvinnelige og mannlige ærere. Det er ikke nødvendig å si det alle vet.

Mannen med lommetørklet rekker opp handa..

-Det er også mangel på skoler. Foreldrene i denne landsbyen er i gang med grunnmuren til en ny skole, sier han stolt og optimistisk.

 

• Skoler er viktig, svarer Maria, men lærere er enda viktigere. De må få bedre utdanning og ha høy moralsk standard.

Mange lærere står i klasserommet og forteller eleven hvordan de skal beskytte seg mot sykdommen, men gjør det ikke sjøl, sier hun, henvendt til meg når vi sitter i bilen på vei hjemover. Passer på å snakke så høyt at de andre også hører det.

Kollegene i baksetet ler. Gjenkjennende. Den afrikanske latteren har mange nyanser. Den kan komme buldrende langt nede fra magen eller være mer dempet. Ugjennomtrengelig, uangripelig, avvæpnende. Jeg har alltid likt den, men er ikke sikker på om jeg forstår den. Det vil si, jeg er ganske sikker på at jeg jeg ikke forstår den, selvom jeg ler med dem og av og til kommer med egne historier jeg tror de vil le av.

Maria fortsetter sin moralpreken. Det høres ut som hun praktiserer noe hun har lært på et kurs, noe hun tror jeg liker å høre. Nå går det ut over ordføreren i kommunen vi har besøkt. Elskerinnen hans er gift. Men kollegene vil ikke kritisere ordføreren. Det er forventa at en mann i hans posisjon har elskerinner.

Først nå legger jeg merke til at det bare ligger én pakke kondomer og disser på dæsjbordet. Da vi reiste av sted for noen dager siden, var det to. Sjåføren har i alle fall fått med seg budskapet. Hva er det han holder på med mens vi sitter og svetter i møter? Ser skrått på han med fornya interesse, men blikket hans er retta mot de store hullene i veien. Regndråper faller sakte mot ruta.

Det er blitt tyst i baksetet. Kollegene har sovna. De pruster og piper, Maria har lagt hodet bakover og snorker høylytt.

Det mørkner og regnet tiltar i styrke. Vindusviskerne jobber på spreng men klarer ikke å måke unna vannet på frontruta. Det er heldigvis ikke så langt igjen, sier sjåføren beroligende. Han har stoppa ved et hus der det serveres fruktjuice og kaffe. Det er ikke en vanlig kafé, forklarer han, men huset til fetteren min. Maria og kollegene kjøper klaser med bananer, ei bøtte med mango og avokadoer så store som baseballer. Latteren har våkna til live igjen, denne gangen i en klukkende form. Som en munter norsk vårbekk.

Marias mobil piper – hun svarer med hviskende stemme på lokalspråket.

• Den eldste datteren min. Hun lurer på om jeg kommer til middag.
• Hva lager hun?
• Kylling i kokos-saus. Det er en spesiell dag. Hun har fått plass på Universitetet. Hun er flink, tar seg av de minste når jeg er bortreist.
• Så bra

Maria har sju barn. Den minste er 1 år.

• Vi prøvde familieplanlegging , men behandlingen jeg fikk resulterte i at det kom to nye småtroll. Latteren er høy og hjertelig, kollegaene ler med.
• Det er ikke alltid vi får riktig behandling her, skjønner du, kanskje de forveksla meg med en som ville øke sin fertilitet. Hun klasker henda på lårene og ler så tårene triller. Puppene hopper opp og ned.

Er hun gift? Har hun en mann? Mange her gifter seg ikke, de er samboere. Jeg tør ikke spørre.

• Eduardo, mannen min, reiser mye, han jobber i det militære. Kan være borte dager av gangen. Barna gjør husarbeidet, lager mat og passer småsøsken. To av dem vil bli lærere.
• Det var ikke selvsagt at jeg skulle få utdanning, fortsetter hun. Faren min døde tidlig. Vi barna måtte hjelpe med å skaffe inntekter til familien. Jeg solgte frukt og grønnsaker på markedet om ettermiddagen. Satt med skolebøkene på fanget og leste. Vi ble straffa hvis vi ikke gjorde lekser. Da jeg traff Eduardo, sa jeg at betingelsen for å gifte seg med han var at jeg fikk fortsette å utdanne meg. Det gikk han med på. Mange afrikanske mennn ville ikke godtatt det. De vil ha hjemmeværende koner.

Mennene i baksetet humrer. Slik er det her, men du kan ikke forstå det.

• Du har vært heldig med han, sier jeg
• Han er en god mann. Tar fram et bilde av Eduardo og et barn med lys hud og krøllete hår. Det er Manu. Han er 10 år nå. Jeg stirrer på bildet.
• Han ligner ikke mye på faren sin, får jeg endelig sagt. Håper jeg ikke fornærmer henne.
• Nei, ikke i utseende, men de har samme personlighet. Utseendet har han fra moren sin.
• Har du vært blond tidligere? Spør jeg lattermildt. Hun ler. Lett og ubekymret.
• Moren hans er lys. Hun bor i en annen by med de andre barna.

Den siste strekningen kjører vi i stummende mørke. Ser byens lys i det fjerne, men det er trafikk-kork og seint når Maria blir sluppet av ved blokka der hun bor. Det står to barn og venter på henne. De tar posene med mango og avocado. En av kollegene hjelper til med den tunge bagen. Han er svett og varm når han kommer tilbake.

• Heisen står som vanlig, og de bor i 6. etasje. Han og kollegene humrer igjen.

Jeg ser for meg barna som piler opp og ned etasjene med varer og skolesekker. Små flittige maur som løfter i flokk.

• Har de innlagt vann? vil jeg vite.

Ny latter, oppgitt denne gang.

• Vel, i denne bygningen er det faktisk et rørsystem som kanskje har fungert en gang. Men ikke nå lenger.

Neste dag skal jeg møte Maria og kollegene i provinsens utdanningsavdeling for siste gang. I pausen snakker vi sammen på dametoilettet. Hun står foran speilet og retter på hårfasongen. Håret er rett og glatt. Krøllene fra i går er borte.

• Så fin du er på håret, sier jeg.
• Syns du? Parykken blir litt for varm på denne tida av året, men det går enda an når vi har aircondition her. Om strømmen går, får jeg bare ta den av meg. Hun smiler.
• Syns du er fin med naturlig hår også jeg. Ville egentlig ha sagt “finere”.
• Ja, men det krøller seg så mye at jeg må bruke tørkle for å holde dem på plass.
• Hva sa mannen da du kom hjem, har han savna deg?

Hun smiler.

• Han er også på reise. Mobilen hennes ringer.
• Det var Eduardo, han besøker barna våre. De ble så glade for gavene. Jeg har kjøpt nye klær til dem. Fotballutstyr til en av guttene. Han skal ha turnering på fredag.

“Våre” barn? Har lest et sted at det er vanlig å ta ansvar for nieser og nevøer. De kan bo hos tanter og onkler lenge av gangen.

• Hvor mange barn har han i alt? Prøver å si det på en lett og utvungen måte, konverserende, som om jeg ikke er så opptatt av svaret. Ser ikke på henne. Redd for at spørsmålet er upassende.
• Sju med meg og fem med to andre. Barna er så søte og glade for å få besøk av faren sin.
• Er du ikke sjalu?
• Da jeg oppdaga at han hadde elskerinner, ble jeg rasende og ville kaste han ut. Men jeg ombestemte meg. Barna skal få bo sammen med faren sin. Han er en god far på sin måte
• Det blir mange å ta hånd om når han også har fem andre

Hun svarer med en overbærende latter. Noe alle her vet, men som du ikke kan forstå.

• Alle er våre barn. Jeg betaler for dem. Jeg vil ikke at de andre skal lide. Det er ikke deres skyld. Ser på meg med stålblikket sitt. Ingen latter, ikke en gang et lite smil. Det er som hun vet hva jeg hadde tenkt å si.

I dag har hun på seg en rød og lilla stormønstret kjole. Hvert strå i det rødbrune håret ligger pent anrettet. Høyhæla lilla sko hører med til antrekket. Vi går sammen tilbake til møterommet. .Jeg ser ned på buksa mi, konstaterer at den er gråhvit og skrukkete, og tusler etter den høyreiste dama med vuggende hofter i mine brune Ecco sandaler.

 

 

Billy Wilder

Jeg går ofte på cinemateket, særlig i Oslo, men også når jeg i Frankrike og i andre land. Hygger meg med å se gamle filmer og filmer som ikke er så gamle. Billy Wilder er en av mine favoritter. Han har laga en herlig bukett av flotte filmer, Some like it hot, er en absolutt favoritt,  The Apartment med Jack Lemmon er en annen, Sabrina med Audrey Hepburn en tredje. Han har fått Oscar prisen flere ganger.

I vår har cinemateket vist flere av hans filmer. Har foreløpig sett tre av dem, Sunset Boulevard fra 1950 med Gloria Swanson og William Holden, i sannhet et mesterverk, The seven year itch, en mer lettbeint sommerfilm med Marilyn Monroe, og Double Indemnity, en såkalt film noir, psykologisk spenningsfilm, fra 1944! Den siste er strålende, manuset ble skrevet i samarbeid med Raymond Chandler.

Det jeg elsker med Billy Wilder filmer er særlig to ting, intelligent humor,  blanda med sprø innfall og god framdrift. Sjelden kjedelige partier. Men det som bærer filmene og humoren er smarte dialoger, veldig bra manus. Når han  i tillegg har fått med store filmstjerner på laget, må det bli bra.

La meg starte med Some like it hot. Tilsynelatende bare en ellevill komedie, men så full av fart, spenning, romantikk, og situasjonskomikk at du gir deg ende over. Det hele bæres oppe av Jack Lemmon og Tony Curtis som spiller to arbeidsløse musikere. De kler seg som damer fordi de eneste ledige jobbene var å finne i et orkester med bare damer. Og orkesteret skal på turné.   De to havner stadig i farlige, romantiske, hylende morsomme situasjoner som de kommer seg ut av. Marilyn Monroe er en ukulelespillende, kjærlighetshungrig ung kvinne med lommelerke i strømpestrikken. De ekte damene og juksedamene Lemmon og Curtis, reiser med natt tog for å komme til bestemmelsesstedet, og dermed er det duket for mange forviklingar underveis.  Handlingen er lagt til forbudstida i USA og det åpner for en rekke sammenstøt mellom politi og gangstere. Tony Curtis spiller dobbeltrollen som  styrtrik seiler med stor båt og kvinnelig musiker, mens Jack Lemmon er uimotståelig som den andre kvinnelige musikeren.De holder en høy profil til siste slutt. Nobody is perfect, er den berømte sluttreplikken fra den eldre mangemillionæren som  faller for Jack Lemmon og insisterer på å gifte seg med henne/han – selv etter at Lemmon har røpet at han egentlig er mann.

The seven year itch, Gresskar i nød på norsk, er en sommerkomedie der handlingen er lagt til varme feriedager  i New York og en ektemann som er aleine hjemme mens kona og sønnen har dratt på sommerferie. Den har ikke samme tempo og driv som Some like it hot og svakere skuespillerprestasjoner. De morsomme situasjonene oppstår når det som foregår i mannens fantasi kolliderer med virkeligheten. Ektemannen som arbeider i forlag, forsøker å konsentrere seg om å lese manus mens kona er borte, men klarer ikke å fordype seg i bokmanuset som handler om menns ubevisste lyster og laster og  er skrevet av en psykoanalytiker. Særlig ikke når den veldreide, attraktive Marilyn Monroe dukker opp i etasjen over. Det er noen stillestående partier, men også høydepunkter med tempo og høy temperatur. Flere spark til psykoanalysen og det underbevisste.  Den mest berømte scenen er da Monroes hvite kjole fyker opp når hun står på en rist over undergrunnsbanen. Scenen er oppskrytt, for vi får bare et veldig kort glimt av leggene hennes, om noen skulle lure på det. Det mest irriterende  for oss som lever i 2016, er hvordan kvinnene blir framstilt, som husmødre eller stupide jåledokker, en påminnelse om hvordan kjønnsrollene var den gangen. Det er nesten pinefullt å se Marilyns overspill av den naive ungjenta med lyseblått blikk, myk stemme og sexy utseende. Den dama burde fått større utfordringer, og hun fungerer faktisk bedre i Some like it hot, selv om det  spilles mye på hennes naivitet og lekre former der også.

Nå håper jeg bare jeg klarer å få med meg filmen Sabrina fra 1954 med Audrey Hepburn,  Humphrey Bogart og William Holden.  Husker den bare  såvidt fra den gang den ble satt opp i Oslo. Vises 16., 17. og 19.6 på cinemateket i Oslo