Denne amerikanske filmen passer godt til ærverdige Gimle kino. Ingen skravler og ler høyt under forestillingen, forsamlingen er lyttende og følger interessert med. Antagelig er de fleste godt voksne som det heter, kanskje på alder med hovedpersonen, Daniel Day Lewis. Han har annonsert at dette er hans siste film, nå vil han pensjonere seg.
Filmen er satt til London i 1950 og handler om et gammelt håndtverk, å sy. Det har Reynolds Woodcock (Daniel Day Lewis) lært av moren sin og han og søsteren Cyril (Lesley Manville) fører tradisjonen videre på høyt nivå. Skuespillere, prinsesser, dronninger og andre rike og berømte kjendiser kommer til Woodcock House for å få en kjole designet av Reynolds. Gruppen av erfarne syersker venter utenfor huset hver morgen og på slaget 9 klatrer de opp til loftsetasjen hvor de møter sin berømte sjef med good morning, Sir. De utfører sitt arbeid prikkfritt og i taushet, ikke noe musikk til arbeidet, det skal være stille så ikke sjefen blir forstyrret i et kunsterisk øyeblikk. Men det er ikke de kompetente syerskerne det handler om, det hadde faktisk vært spennende å få vite mer om hva de observerer og får med seg når de nå og da løfter øynene fra kjolesømmen. Hovedpersonen er sjefen, hans søster og kjæreste.
Reynolds er kunstneren som må ha ro rundt seg, lyder av alle slag forstyrrer hans kreativitet, enten det dreier seg om forsiktig skraping med kniv på et toastskive eller lyden av tevann som helles fra kanne til kopp – det siste fortoner seg som et fossefall i hans ører. Og slik vil han ikke ha det når han skal nyte sin frokost samtidig som han pønsker på hva han skal kreere i dag. Han er irritabel, pedantisk, nevrotisk og uforskammet, sjarmerende og forførerisk. Innbitt ungkar, kaller han seg. Scenen fra den første gangen han treffer Alma, som blir hans kjæreste, sier mye om begge to. Hvis vi skal ha stirre -konkurranse, kan du bare gi deg, for den er det jeg som vinner den, sier Alma.
Han bestiller en enorm frokost på restauranten der Alma serverer, gir henne detaljerte anvisninger om hvordan egg og toast skal lages og sjekker notatblokka hennes for å forsikre seg om hun har fått med alt. Hun er veldig ung og han er en eldre, flott og elegant mann. Men Alma er ikke født bak en låvedør, hun tar et initiativ som vi ikke forventer fra en ung servitør. Det ender med at hun blir med han inn i huset Woodstock og blir Reynolds modell og inspirasjonskilde. Han vil forme henne i sitt bilde, vil ikke forstyrres av uvesentligheter, kjolene kommer alltid i første rekke. Men Alma har en annen plan.
Forholdet mellom dem skranter, de går hverandre på nervene, Reynolds er en primadonna og alle må danse etter hans pipe. Søsteren Cyril også. Hun føyer seg etter hans luner, samtidig som hun holder han i ørene. Det er et spesielt forhold mellom bror og søster, de er begge knyttet til familieforetaket, til de daglige rutinene, og selv om Reynolds er sjefen, hadde han ikke klart det uten søsteren. Når Alma kommer inn, forstyrres søskenforholdet, og det er ikke lett å gjette om det er til det bedre eller til det verre. Spenningen mellom de tre holder seg gjennom store deler av filmen. I det ene øyeblikket tror vi at Reynolds vil kaste Alma ut av huset, i neste øyeblikket at søsteren kommer til å gjøre det. Alma vil ha forandringer, mens Reynolds vil fortsette i det samme sporet og hva Cyril vil, er ikke godt å vite.
Almas stille motstand mot Reynolds forsøk på å kontrollere henne, provoserer og utfordrer han. Trekantdramaet, som etterhvert dreier seg mer og mer om en psykologisk tautrekking mellom Reynolds og Alma, tar en absurd vending når Alma gjennomfører sin plan. Vi aner ikke om det vil bedre eller forverre forholdet. Det er denne spenningen som er drivkraften i den videre handlingen. Alma blir tydeligere og sterkere mens Reynolds svekkes. Og slik bølger det fram og tilbake. Det er et besynderlig forhold med en uforutsigbar dynamikk mellom de to som er forfriskende og urovekkende. Jeg liker godt de små detaljene, nåler som stikkes i kjolene, hva som skjuler seg bak en søm, blikk og lyder, det stille og det dramatiske, tiltrekning og frastøting, en hånd som stryker over stoffet, alt som ikke sies med ord. Filmen er lang, men ikke kjedelig av den grunn. Spennende til siste slutt.
Det går sakte, men det går framover, sier sjåføren Vi tror han mener bilen, en gul taxi som ser fin og blank ut utapå, men med alvorlige, indre problemer. Den sjangler over lyskrysset som en syk, gammel mann. Men stopper ikke, gir ikke opp. Cuba har hatt langt færre turister enn forventa i høysesongen, men gir heller ikke opp. Det går sakte framover. Noe har skjedd siden 2014 da vi var her sist. “Alle” har mobiler, internett, litt finere klær, litt finere hus, finere sykler, noen har elektriske scootere fra Kina. Det er flere restauranter og hoteller. Prisene har steget. Men køene på bussholdeplassen er like lange som før. Svartebørsen pulserer, om den har gått opp eller ned, vet vi ikke.
Vi skal spise middag på en restaurant i Playa Larga, et sted med bilder av Fidel og Che i spisesalen. Mens vi venter på maten, studerer jeg oppslagstavla på veggen
Så bra at dere informerer om regler og arbeidstid da, sier jeg til servitøren. Her er det orden i rekkene, skjønner jeg
Ja, men det funker ikke, sier han. Dette er Cuba, vet du. Vi smiler og later som vi forstår hva han mener.
Han har bodd mange år i Tyskland, nå er han skilt fra kona som fortsatt bor der.
Jeg dro tilbake fordi mora mi ble syk.
Det er bra dere har gratis helsetjenester her da, sier jeg
Han mumler noe , ser misfornøyd ut. Kanskje sa han “dette er Cuba”, nok en gang
Det sitter to turister ved siden av oss og jeg kommer på at jeg tørst når jeg ser vannflaska på bordet.
Kan vi få en flaske vann?
Servitøren forsvinner og blir lenge borte.
Dessverre vi har ikke mer vann igjen.
Men det står jo ei flaske på bordet der.
Ja, men dette er Cuba vet du, han forsøker seg på et smil.
Dere som har så mange turister må da vel ha nok flaskevann?.
Han som har nøkkelen til vannlageret har gått for dagen og tatt med seg nøkkelen.
Hæ? Er det Cuba sin skyld at han glemmer nøkkelen og ikke husker reglene? Servitøren ler og vi ler med, selv om vi er veldig tørste.
Vi har bestemt oss for å ta en tur til Focsa i Vedado, en gigantisk boligblokk på 33 etasjer .På vei inn kommer en vaktmann bort.
Hvor skal dere?
Til La Torre restauranten på toppen
Ja, nei den er stengt på grunn av reparasjoner.
Det var synd, sier jeg, og hører til min forbauselse at Dette er Cuba, detter ut av munnen min.
Ja, ler han letta og overraska over at jeg skjønner koden. Dette er Cuba.
Xavier Beauvois har igjen klart å lage en spesiell og vakker film, Vokterskene heter den på norsk . Om guder og mennesker het den forrige filmen hans som ble vist her til lands, en film man ikke glemmer.
Vokterskene handler om hva som skjer på en stor gård på landet i Frankrike når to av sønnene og en svoger blir innkalt til krigstjeneste i første verdenskrig. Denne krigen som tok så uhyggelig mange unge liv både i Frankrike og andre land. Den første scenen som vises antyder nettopp det: soldater som ligger strødd utover dødsmarkene. Den peker mot en hovedtråd i filmen, hvilke konsekvenser krigen får for dem som er igjen.
Når mennene forsvinner, er det kvinnene som tar over. De må pløye, så, høste, melke kuer, vanne, hogge ved, lage mat, bake, føre regnskap, reparere, kjøpe inn nye redskap. Et krevende og repeterende arbeid. Samtidig må de forberede seg på å få beskjed fra budbringere om tapte liv, bruke krefter på å sørge og grue seg til hvordan det går med mennene som fortsatt er i live.
Jeg tenkte at det kanskje ville handle om hvordan en landsby endrer seg når kvinnene bestemmer og tar over menns arbeidsoppgaver. Arbeidet er manuelt, fysisk krevende, det er ikke maskiner, men okser som står for plogen. Det er bare et av flere tema. At kvinnene blir sterke og stolte av det arbeidet de gjør, blir bare antydet gjennom beslutninger de tar, innsatsen de gjør og resultatet av arbeidet. Noen kommer styrket ut av det.
Det sier seg sjøl at hovedpersonene er kvinner, det er dem vi blir best kjent med. Hortense (Nathalie Baye) er en eldre kvinne, hun har to sønner. Det er hun som har hovedansvaret for gårdsdriften, noe hun antagelig også hadde før krigen begynte. Mannen hennes deltar ikke og hans rolle er svak og utydelig. Hun rådfører seg ikke med han og spør han aldri om å ta et tak. Hun framstår som bestemt, sterk og egenrådig. Uansett blir det mer å gjøre for henne når begge sønnene forsvinner. Datteren hennes Solange (Laura Smet) er gift med Clovis, som er den første som blir innkalt til krigstjeneste. Solange går rundt som en skygge av selv når mannen forsvinner. Vi ser ikke så mye til henne til å begynne med. Når Hortense forstår at hun ikke kan klare seg uten mer hjelp, kommer en unge kvinne på 20 år inn i bildet, Francine. Francine viser seg å være både arbeidssom og pålitelig og blir værende på gården.
Livet går sin gang, de klarer seg, og Francine bidrar sterkt til det. Uten henne hadde de ikke klart det. Men et stille drama bygger seg opp – mennene er tilbake på perm, de har forandra seg, grusomme krigsopplevelser har satt sine spor. Det forandrer også kvinnene og forholdet mellom menn og kvinner. Mennene vet at de kanskje ikke kommer tilbake og vil ta for seg av det livet har å by på før det skjer. Det hele topper seg når amerikanske soldater flytter inn i nabogården, de smiler og ler og sier at de både liker franske kvinner og maten de produserer……
Hortense er driftig, hun ønsker seg maskiner og nye hjelpemidler som kan gjøre arbeidet på gården lettere. Til slutt kommer det også en traktor inn på låven hennes. Naboene er misunnelige. I en herlig scene der Solange setter seg ved rattet og kjører av sted med et smil om munnen, tenker jeg på hva mannen hennes vil si om det hvis han kommer helskinnet tilbake.
Filmen er langsom og dvelende, det er ikke lange samtaler som driver handlingen framover, men blikk, korte møter og få, betydningsfulle setninger, og ikke minst, fantastiske naturbilder. Det gir oss tid til å reflektere og lure på hvilken vei det går. Arbeidet med jorda og dyrene, det fysiske arbeidet, holder personene sammen, gir dem liv og mening, men skaper også konflikter. Den minner meg om en annen langsom film, Stabukker, fra Island der det også dreier seg om forholdet til dyr, til sauer, og fysisk arbeid.
Vokterskene varer i over to timer, men vi kjeder oss ikke. Jeg er sikker på at mange mener det går for sakte, den er for lang og det er for lite action. Det tar litt tid før historien rulles ut bit for bit, konflikter er bare antydet, men kjedelig er det ikke. Snarere tvert i mot. Antydningene gir oss anledning til å dvele ved de få ord som blir sagt, til å bli kjent med karakterene og forstå deres handlinger. Det blir troverdig.
Slutten er dramatisk, forholdet mellom Francine og Hortense surner, og Francine må ta sin hatt og gå. Hun blir beskyldt for noe hun ikke har gjort. Men som kvinne nederst på rangstigen har hun ikke noe hun skulle ha sagt. Hun har ingen familie og må søke tjeneste andre steder. Likevel er det til syvende og sist barnehjemsbarnet Francine som går seirende videre i livet med de valg hun tar. Jeg tenker at hun kommer til å få det bedre enn om hun hadde forblitt i Hortense’s familie. Når Hortense samler det som er igjen av familien etter krigen, begynner de å krangle om hvordan eiendommen og verdier skal fordeles. Et frampek om opprivende konflikter.
Hortense og Francine er de mest interessante skikkelsene. De er avhengige av hverandre, men når det kommer til stykket, viser Hortense at hun er villig til å ofre alt for familien og Francine går med i dragsuget. Samtidig antyder kranglinga mellom familiemedlemmene at en opprivende og splittende drakamp er i vente.
Francine vokser seg større og sterkere på tross av en dårlig utgangsposisjon. Hun har ikke mistet noen i krigen, hun har aldri hatt en familie og er vant til å klare seg sjøl. Hun er sterk og tydelig, kaller Hortense et monster og vil ikke ta i mot almisser. Det er håp i denne skikkelsen, hun vil klare seg. Både Nathalie Baye som spiller Hortense og Iris Bry som Francine leverer gripende tolkninger. Særlig Iris Bry som er ny på stjernehimmelen.
Fotograferingen er utrolig vakker, nesten på kanten av for mye av det gode, det ligner på bilder fra en utstilling.
I bunn og grunn er det en anti-krigsfilm, krigen har ødelagt både enkeltmennesker og forholdet mellom dem, men den har også skapt nye muligheter for kvinner.
Denne gangen dro vi ikke til Santiago de Cuba som ligger sørvest i landet, selv om det er vår absolutte favoritt. Det tar sin tid å komme dit med buss, de to gangene vi har vært der har vi tatt fly den ene veien og buss den andre,
Santiago de Cuba (SdC) er hovedstaden i provinsen med samme navn, i den delen av landet som kalles Oriente. Det var hit de første slavene fra Vestafrika kom. Her er det fortsatt flest afrokubanere. Det preger både musikk, dans og sang, som jeg har skrevet litt om i et tidligere brev. Musikken herfra har satt spor etter seg også utenfor Cubas grenser (Buena Vista social club feks).
Men det er ikke bare på det kulturelle området folk herfra har gjort seg bemerket. Det er også her opprør og motstand mot diskriminering og undertrykking har stått sterkest. Kampene har vært mange og blodige både mot spansk og nordamerikansk herredømme og det starta lenge før Fidel Castro kom til makta. Det er her han hadde sine trofaste tilhengere. Det var i denne delen av landet de revolusjonære kom med Granma. Det var på en balkong ved Cespedes parken i Santiago de Cuba Fidel holdt sin første tale tale 1.januar 1959. Det var i Sierra Maestra fjellene de opprørske rebellene gjemte seg.
Det kan være lurt å sette seg inn Cubas historie for å forstå de lange linjene. Både SdC og Granma provinsene står sentralt i den sammenheng. Den første frigjøringskrigen mot Spania på slutten av 1800 tallet, ble ledet av cubanere fra Oriente – de var nær ved å vinne den da Usa grep inn og tok kontrollen over både SdC og spanjolene. Cuba fikk ikke en gang være med på fredsavtalen som ble signert mellom USA og Spania. Innbyggerne skulle underkaste seg amerikanerne. Det førte til langvarig misnøye og motvilje mot USA og derfor var de mer enn villige til å slutte seg til Fidels opprør mot Batista diktaturet på 50 tallet.
Moncada med kulehull fra 1953
Et år etter at Batista tok makta gjennom et militærkupp, gikk Castro og hans støttespillere til angrep på militærgarnisonen Moncada i SdC 26. juli 1953. Det ble ikke seier, men et bittert nederlag. Mange flykta og gjemte seg i fjellene, andre ble skutt. Det kunne sikkert også Castro blitt, om han ikke hadde blitt tatt hånd om av en sympatiserende politimann som satte han i et fengsel som var relativt trygt. . En tilfeldighet som redda livet hans. Da rettssaken kom opp, ville ikke Castro ha noen forsvarer, han var selv advokat og holdt en lang forsvarstale – opptakten til de mange, lange talene han skulle komme til å holde i livet. «Døm meg om dere vil. Men historien vil frikjenne meg.», var de profetiske sluttordene. Han (og broren Raúl) fikk 15 års fengsel, men ble frigitt etter noen år. Igjen en overraskende hending. Det var hans verste fiende, diktatoren Batista, som hadde sluppet han fri. Han hadde blitt pressa til å gi fanger amnesti for å forbedre sitt rykte og skjebnens ironi ville at Castro brødrene var blant de frigitte. Fidel og hans tilhengere ble sendt i eksil til Mexico. Der danna de 26. juli bevegelsen, en hemmelig frigjøringsbevegelse som flere og flere slutta seg til, forkorta til M-26-7, datoen da Moncada ble angrepet. Moncada bygningen står fortsatt i SdC, med kulehull fra 1953.. Men det er ikke lenger militæret som holder til der. I 1960 ble den omgjort til en skole.
Byen har mange krigshelter, patrioter og historiske monumenter fra frigjøringskamper. Santiago bærer navnet «The Hero City» i republikken Cuba med stolthet. Av en eller annen grunn blir det ofte en diskusjon om hvilken by man foretrekker når man er i Cuba, Havana eller Santiago de Cuba? Det kan være det første spørsmålet man får og alle venter spent på svaret. Det er langt flere turister som besøker Havana og som holder seg i det området. Havana svarer de, med stjerner i øynene. Men vi syns den byen ligner på noe vi har sett før. Santiago er noe helt annet. The real thing. Den er mørkere, trangere, svettere, varmere, livligere, mer rufsete, laidback, mer autentisk, ja, jeg tror det uttrykket passer på Santiago de Cuba. Innbyggerne er mørkere i huden og fattigere. Det går rykter fra Havana at om det er farlig der, de er ikke til å stole på, folk fra SdC. Det har alltid vært gnisninger mellom de to byene. Når noen svarer at de foretrekker Santiago, oppstår det søt musikk mellom oss. Vi forstår hverandre uten at det må forklares.
Det er ikke bare i og rundt byen Santiago de Cuba, men også i andre deler av Granma og SdC provinsene en finner historiske minnesmerker.Vi tok en lang biltur fra Bayamo og nedover hele kysten til Cabo Cruz, en liten fiskerlandsby. På spissen ligger Playa las Coloradas , der båten Granma med Fidel og co.ombord havna i 1953. Der er det et museum om den historiske hendelsen og en asfaltert gangvei langs mangroveskogen på ca. 1 km. ned til havet der de gikk i land. Det er del av Parque Nacional desembarco del Granma. Det er også et minnesmerke der båten stranda. Monumento Portada de la Libertad. Etterpå gikk vi på en interessant guidet natursti – El Guafe – som viste sporene etter urbefolkningen på Cuba og hvordan de levde. Og her var det forklarende tekster underveis! Sjelden vare på Cuba.
På veien tilbake stoppet vi i Media Luna for å besøke huset der Celia Sanchez (Manduley) vokste opp. Hun er en av de mest betydningsfulle kvinnene under og etter revolusjonen. Kom fra en intellektuell, velstående familie. Drev med illegalt arbeid i 26.7 bevegelsen. Hun sto for logistikken i forbindelse med Granma’s ankomst, det var ikke hennes skyld at det gikk galt, men hun klarte å redde stumpene og fulgte de revolusjonære opp til Sierra Maestra, Hun samlet dokumentasjon om revolusjonsårene i Sierra Maestra og var en av Fidels nærmeste fortrolige.Celia fikk mange viktige posisjoner etter revolusjonen og henne deltakelse i landets utvikling fikk stor betydning. En imponerende skikkelse, som er beundret, respektert og feiret i Cuba, men ikke kjent utenfor landets grenser. Det var først da vi gikk La Plata at vi fikk vite noe om henne.
I
Sierra Maestra
I 2011 var vi i Oriente for å ta turen til Sierra Maestra der Castro og hans gruppe gjemte seg i 1953. Vi bestilte turen gjennom et reisebyrå i Bayamo, Cubanacan. Jeg hadde lurt på om det gikk an å gå i de fjellene, hadde lest om det et sted og vi snakka med flere underveis som heller ikke kunne si noe sikkert. Erfaringen vår fra Cuba er at det først er når vi kommer til stedet, at vi får svar på slike spørsmål.
Parque Nacional Turquino heter området der vi skulle gå. Sierra Maestra ligger på grensa mellom Granma og Santiago de Cuba og vi ble anbefalt Bayamo i Granma provinsen som utgangspunkt. Heldigvis var alt planlagt til punkt og prikke. Sutelaust. Det viste seg at det var lurt å stole på reisebyrået denne gangen, vi traff andre ved inngangen som hadde problemer med å komme inn. Kom tilbake kl. halv åtte i morgen tidlig, var svaret de fikk. Prisen for turen den gang var rundt 50 cuc per person, transport og alt inkludert. Tro meg, den opplevelsen er verd å betale for.
Sjåføren kom og henta oss kl. 0630. Det tar minst en time med bil fram til nasjonalparken, så det gjelder å starte tidlig. Den nærmeste landsbyen heter San Domingo. Guiden vår, Oskar, var fra derfra, en utmerket guide. Så kjørte vi bratt oppover, men det var enda mer nervepirrende nedover på stupbratte sementveier.
Endelig framme står flere turistgrupper og venter. Det er to turer som starter herfra, den ene går til Pico Turquino, fjellet på nesten 2000 m, den er både lang og krevende, men man kan gå den i etapper, da må du overnatte underveis. Vi skulle en annen vei, til Commandancia La Plata (La Plata). Den er beregna til 4 timer, vi brukte litt kortere tid. Lett tur, litt steinete enkelt steder.
Her er det mye å bli imponert over, hvordan de bygde husene slik at de lå godt gjemt i terrenget, rømningsveier, kommunikasjonssystemer, og de kummerlige forholdene de levde under. Jungelen er frodig og grønn, her er rikelig med vann, flott flora og fauna, men det er varmt og fuktig. Det skjedde mye på dette historiske stedet, vi ser for oss Che i radiohuset, Radio Rebelde, som var en viktig kommunikasjonskanal. Samtidig var han lege og tok seg av syke. Selv om det var et godt gjemmested, var de aldri trygge, fienden kunne ligge på lur og angripe når som helst. De var avhengige av et godt forhold til folk som bodde i området. De kunne både beskytte dem og angi dem.
Fidels hus
Uten tvil en av de mest spennende opplevelsene vi har hatt på Cuba, som vi trygt anbefaler til alle som kan gå. Staver og støvler er til god hjelp på veien. Jeg ser at jeg gikk i joggesko i 2011, det ville jeg ikke gjort i dag! Kanskje blir det flere turer til Sierra Maestra?
Når jeg tenker på alt vi har opplevd på Cuba, og spørsmålet vi fikk med én gang vi kom hit om hvorfor vi drar tilbake, har vi funnet svar på det. Det som forundrer meg mest er at de aller fleste vi har møtt sier de har et godt liv i dette lille, fattige landet. Det er korrupsjon, mangel på varer og medisiner, enormt byråkrati, lange køer og mye å ergre seg over i hverdagen. Men de basale behovene sørger staten for.
Jeg misunner ikke broren min i Florida, sier husverten vår, jeg kunne ikke tenke meg å bo i det landet. Her er det rolig. Her kan vi gå trygt i gatene, ingen skyteepisoder, ingen angriper skolebarn, hvordan går det an å skyte barn? Vi mangler mye, men vi har hus og mat. Han og naboen står med hodet nedi en havarert computer og vurdere dens indre tilstand. Hva gjør vi med denne, sier naboen og peker på en ødelagt del. Det er nok å holde på med her, ler husverten. Vi sitter ikke stille, men reparerer det gamle og finner løsninger. «Cochen», bilen, er et evig problem. De bruker mye tid på å mekke de gamle bilene sine.
Selv strendene i Florida misunner jeg han ikke, fortsetter han. De er ikke bedre enn våre. Men hvorfor, spør jeg, hvorfor er det så rolig på Cuba? Det er jo så mye uro og vold i andre latin amerikanske land? Cuba har også en lang og voldelig historie bak seg.
Ikke lett å vite sikkert. Små sosiale forskjeller er en viktig forklaring. Naboene er ikke særlig mye rikere enn deg. Alle kan lese og skrive, de følger med. Husverten leser nyheter på nettet. Om skyteepisoden i Florida. Om Palestina. Om Oslo-avtalen og krigen i Midt Østen. De er opplyste og kunnskapsrike. Jeg lurer på hva landet egentlig produserer, og spør en annen husvert. Nikkel og sukker, svarer han. Og turisme selvsagt. Det er umulig å forstå at de kan leve av det.
Selv om landet blir boikotta og cubanerne lever enkelt, bekymrer de seg ikke verken for dagen i dag eller morgendagen. Jeg merker at jeg senker skuldrene og går saktere når jeg er der. Vår vertinne i Playa Larga fortalte at hun undra seg over alle turistene som kom til Cuba for å slappe av, men som ikke klarte å legge fra seg bekymringer de kom med hjemmefra. Etter noen dager hos henne, gikk det bedre. Vi ble også smittet av hennes livsglede og livsfilosofi. Da jeg beklaga meg over at flyet var forsinka da vi kom til Havana, sier husverten, Ikke tenk mer på det, nå er du her. Alt ordner seg, det fins alltid en løsning. Vi liker oss i landet fordi cubanere er humoristiske, varme, omsorgsfulle, hjelpsomme, lette til sinns, livlige, kunnskapsrike, oppfinnsomme, interessante, sterke, stolte.
Takker for meg med dette bildet med nye cubanske venner.
P.S.
Itinerary Cuba 2018
22. 1 Finnair Oslo-Helsinki-Havana.
22.-25.1 Casa Dona Clara Rent. Vedado.
25.1 Viazul bus to Vinales
25.-29.1 Casa Ridel and Claribel, Vinales.
29.1 Taxi Colectivo to Cienfuegos
29.1.-3.2 Casa Saul & Lili, Hostal 1940, Cienfuegos.
Reisebrev 8.
I
Sjåføren kom og henta oss kl. 0630. Det tar minst en time med bil fram til nasjonalparken, så det gjelder å starte tidlig. Den nærmeste landsbyen heter San Domingo. Guiden vår, Oskar, var fra derfra, en utmerket guide. Så kjørte vi bratt oppover, men det var enda mer nervepirrende nedover på stupbratte sementveier.
Her er det mye å bli imponert over, hvordan de bygde husene slik at de lå godt gjemt i terrenget, rømningsveier, kommunikasjonssystemer, og de kummerlige forholdene de levde under. Jungelen er frodig og grønn, her er rikelig med vann, flott flora og fauna, men det er varmt og fuktig. Det skjedde mye på dette historiske stedet, vi ser for oss Che i radiohuset, Radio Rebelde, som var en viktig kommunikasjonskanal. Samtidig var han lege og tok seg av syke. Selv om det var et godt gjemmested, var de aldri trygge, fienden kunne ligge på lur og angripe når som helst. De var avhengige av et godt forhold til folk som bodde i området. De kunne både beskytte dem og angi dem.
Takker for meg med dette bildet med nye cubanske venner.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 