Symaskinen

Endelig fant det jeg lette etter. En blytung Singer symaskin som kom flyvende inn til hytta i skogen.

Hylsteret av tre er uten lyte, og det henger en liten nøkkel i rødt silkebånd på det solide håndtaket. Det er en fornem maskin med gylne utsmykninger på svart bunn. Alt er på stell. Tidligere eiere har tatt godt vare på den.

Kanskje har den tilhørt en rikmannsfamilie på Frogner? Dit kom ei sydame en gang i måneden for å reparere familiens tøy. Men da mora i familien ble enke, måtte hun kvitte seg med sydama og lære seg å lappe tøy og sy på egen hånd. I et dameblad fant hun bilder av klær hun likte. Hun klippa dem ut, limte dem inn ei bok og laga noe lignende.

Den boka fant familiens eldste datter. Hun studerte mønstrene og begynte å lage sine egne, kreative skisser. Symaskinen fikk ny eier da dattera fikk den til bursdagen sin. Hun ville sy sitt eget tøy, og starta med fargerike ballongbukser som var på moten. Etter hvert trylla hun fram elegante kjoler og drakter som ble lagt merke til. Antrekket var ikke komplett uten snurrige hatter med kunstige blomster på toppen.

Maskinen gikk jevnt og trutt da hun stifta familie og fikk barn. Avlagte plagg ble ikke kasta, men fikk nytt design. De ble klippa og sydd om til kjoler, jakker, bukser og kåper. En herrefrakk med striper ble forvandla til bukse og vest – en kjole til to skjørt med overdel. Når alle hadde lagt seg, satte hun seg ved kjøkkenbordet der symaskinen sto. Jeg husker maskinens jevne, søvndyssende lyd og gjenkjente pausene når hun tok seg et drag av Monte Carlo sigaretten. Det var om kvelden hun fikk ro til å utfolde sine kreative evner.

Tidene skifter. Tråmaskinen kom, den gikk fortere. Den hånddrevne Singer maskinen forsvant inn i et kott. Der sto den inntil dattera hennes begynte på fire måneders sømkurs, i regi av Oslo kommune. Hun lærte å sy vinterkåpe med fòr, bluser og skjørt med vidde som ble brukt da hun begynte på danseskolen. Jeg husker hvert eneste plagg, ser dem for meg. De hjemmesydde klærne varte i mange år. Men hvor ble de av?

Jeg har forsikra meg om at det fortsatt selges nåler jeg trenger til maskinen. Jeg er spent på om jeg klarer å håndtere den. Finner skuffen med undertrådsneller og hendene veit hva de skal gjøre. De gjenkjenner grepene og rekkefølgen. Det går som smurt selv om jeg ikke har tatt i en Singer maskin på 50 år. Det går sakte framover i takt med rytmen på ei hytte uten moderne hjelpemidler. Akkurat passe tempo for barnet som står ved siden av og følger med. Den syr bare rette sømmer. Men rette sømmer er det mest av i alle plagg.

Eva Johannessen
Skribent og forfatter
jmarioneva@gmail.com

Publisert i KK 14.10.22