Gatesamtaler i Buenos Aires

9. epistel fra  vinterreisen i Argentina og Uruguay

Min forrige epistel om protestene på mai plassen, ble publisert omtrent samtidig med at det var store demonstrasjoner i Buenos Aires og i andre byer. 24. mars for 40 år sida var dagen for militærkuppet og samme dag kom Obama på besøk til landet og ba argentinerne om å glemme fortida. Det er utrolig provoserende når en tenker på rollen USA har hatt og fortsatt har når det gjelder militærkupp i Latin Amerika. Men er det noen som tror at en amerikansk president noen gang kan komme til å be om unnskyldning? Den nyvalgte presidenten Macri fikk også gjennomgå for sin politikk med å slanke budsjettene, si opp folk og tilrettelegge for utenlandske kapitalinteresser.

Vi prøvde flere ganger å diskutere politikk med folk, men ingen ville si noe, Kirchner var ut.  Macri var inn. Enten var de for Kirchner eller for Macri. Eller rettere sagt,  de aller fleste var mot Kirchner, de var rasende og glade for å bli kvitt henne. Det var på tide med et politisk skifte.  Hun var autoritær og korrupt , venstrevridd og favoriserte sine. Ryktene løp fortere enn noe annet sted jeg har vært, med unntak av Egypt da, der de løper enda fortere. Kirchner hadde støtta mislykte prosjekter og favorisert arbeiderklassen og deres fagforeninger. Nå tjente busssjåfører bedre enn ingeniører. De som ikke hadde utdanning fikk mer enn dem med høy utdanning. Strømmen var for dyr, skolene dårlige og helsevesenet elendig. Aviser og Tv bidro til å holde liv i ryktene og hadde skapt en hissig stemning.

Vi kjørte en del drosje i Buenos Aires. Det var både rimelig og praktisk. Selv om vår absolutt foretrukne måte å bevege oss rundt på er å gå gatelangs. Men avstandene er lange i en storby. Å innlede samtaler med sjåførene kunne derfor  føre til lengre og mer åpne diskusjoner om rikets tilstand. Det er lettere å prate i en bil enn på gata.  Spørsmålet «Hva syns du om den nye presidenten?» avfødte alltid svar som ble starten på nye refleksjoner. Det er  mange slags folk som sitter bak rattet, både dem med og uten utdanning, unge og gamle.En pensjonert arkitekt kjørte drosje fordi pensjonen hans var for lav, han ville klare seg sjøl  uten hjelp fra familien. Politikken i et land avhenger ikke bare av en person, men av ideene og verdiene politikken bygger på og personene presidenten omgir seg med, mente han.  Datteren hans studerte i Spania, skolene var bedre der. Her går det nedover med kvaliteten.   «Men dere har oppnådd mye sammenligna med andre land,  sa jeg, skoler og Universitet er gratis. Ikke nok med det, studenter fra andre land i Latin Amerika kan studere her uten å betale. Helsevesenet er også gratis og dere har god og rimelig  offentlig  kommunikasjon.» Men han ville heller snakke om det han ikke var fornøyd med. Inntil han skjønte at vi ville diskutere andre ting også.

Det er trangere tider, vi må få orden på økonomien, alt er så dyrt,  legene er flinke, men de mangler både utstyr og medisiner, var gjennomgangstema i samtalene vi hadde.  En må kjøpe helseforsikring for å få god behandling, får vi vite av en kvinnelig guide.  I min private forsikring inngår én plastisk operasjon i året.  Hun smiler, men bare litt. Psykologtimer ble visst også dekka. Alle mine venner går til psykolog en gang i uka, og når vi treffer hverandre snakker vi om psykologene våre, fortsatte hun. Jeg ler høyt og tenker på Woody Allen.

Det fins private klinikker.  Vi var på et sånt sted i Iguazu. Hadde valget mellom å gå til sykehuset som var gratis eller til en privat klinikk og valgte det siste. Der fikk vi et nytt valg, å sitte og vente eller komme inn med en gang. Det dyreste alternativet kosta noen hundre kroner. Omtrent det samme som egenandelen i Norge.

Bare en av de mange sjåførene vi snakka med sa han støtta Kirchner. Han stolte ikke på noen fra høyresida. Macri kom ikke til å gjøre hans liv bedre, mente han. Det er alltid fattigfolk det går ut over. Det kommer bare til å bli verre.Vil dere veksle dollar? spør han med litt lavere stemme,  dere skal få en god pris av meg. Vi takker nei.  Var  blitt advart mot tilfeldige pengevekslere. Forretningen deres går dårlig etter at Macri bestemte at dollarveksling på gata skal opphøre, heretter skal det bare være én offisiell kurs. Likevel vandrer mange selgere fortsatt rundt i gatene med store pengebunker og hviske-roper «dollar», «dollar».

Politikk er jeg ikke interessert, sier en annen, Den ene politikeren er ikke  bedre enn de andre, de er alle korrupte. Han kikker på oss i speilet for å studere reaksjonene våre, vil ikke legge seg ut med passasjerene.  Da er det morsommere å diskutere med han som er ivrig Macri tilhenger.  Han syns den nye presidenten virker troverdig og mer diplomatisk enn sin forgjenger.  Den merra (Kirchner) ønsker jeg dit peppern gror, hun har visst reist til Venezuela eller Cuba og der kan hun godt bli værende for min del hos sine kommunistiske venner. Men hva er politikken til den nye presidenten?, vil vi vite. Han vil rydde opp i økonomien. Han er mot korrupsjon, er svaret. Korrupsjon er utbredt, istemmer to unge fyrer vi treffer på en bar. Det er landets største problem.

Vi spør også en hotellvert i nord om den omfattende korrupsjonen. Her i provinsen har vi fått ny guvernør som har lovet å ta tak i det, sier han og legger ansiktet i alvorlige folder. Vi betaler hotelloppholdet kontant med ferske dollarsedler, han smiler bredt, slår av en vits og vi glemmer å be om kvittering. Da vi kommer tilbake, er han fordufta, og vi får ingen kvittering uansett hvor mye vi ringer og maser.

Hvor tror du  alle pengene Kirchner har brukt på investeringer i nye kulturhus og hoteller kommer fra?, sier en sjåfør megetsigende. Svaret blir hengende i lufta. Kirchner familien var rike før de kom til makta, forteller en annen. De hadde flust med penger. Taxi sjåførene legger ut om reiser de har hatt til Europa, noen har til og med vært i Norge, og jeg undrer meg over hvor pengene til de dyre reiser kommer fra, men tør ikke spørre.

Det var jo et ganske jevnt løp mellom de to presidentkandidatene. Fikk ikke Kirchners kandidat 49% av stemmene? sier jeg, som om jeg vil ha det bekrefta.  Jeg har sett en mann på mai plassen med en T skjorte der det sto at han tilhørte 49% gruppa. Sjåføren ser på meg i speilet. Svarer lettere oppgitt, dette er noe jeg burde vite, noe alle kjenner til. Valgfusk, de kjøper velgere, betaler dem. Skyr ingen midler. Statsadvokaten som hadde etterforska en hemmelige avtale Kirchner skulle ha inngått med den iranske regjering, ble funnet død, drept,  dagen før han skulle legge fram bevisene i parlamentet. Er det tilfeldig, tror du?

Vi vandrer rundt i gatene i Buenos Aires og får kink i nakken av å se på gigantiske hus og palasser  som ble bygget så man kunne skille mellom hvem som var rikest og nest rikest.  De mektige har klart å sette spor etter seg.  En gang i tida var en av inngangene til Teater Colon bare for de rikeste.  Men det var sikkert morsommere øverst på galleriet der man kunne bråke og komme med høylytte kommentarer. Selv på kirkegården i Recoleta avspeiles klasseforskjellene.  Noen har digre monumenter med engler eller statuer av seg selv på toppen, andre er mer diskret, det gjelder Eva Perons gravsted.  Det første turistene spør etter er hennes grav.

Vi går forbi det storslåtte, enorme  kulturhuset som bærer navnet til Kirchner familien. Der hvor det var gratis konserter, show og andre kulturtilbud inntil nylig.  Ser helt dødt ut, ingen adgang.  Er det den nye presidenten som har vært på ferde for å slette sporene etter henne? Vi har hørt rykter om at han vil forandre navnet på huset.

Vi møtte en av dem som hadde kjempa mot militærdiktaturet og følt det på kroppen da hun og mannen ble arrestert og satt i fengsel. Hun og hennes meningsfeller føler seg ikke trygge i dag med den nye presidenten ved roret. Det minna henne om noe hun hadde opplevd for 40 år sida. Hun vil ta oss med til en café der opposisjonelle møtes, politikk diskuteres og en kan få kjøpt billig mat. Universidad popular, Folkeuniversitet, heter stedet,som blir drevet av mødrene på maiplassen. Over inngangsdøra til kafeen er det malt bilder av Che Guevara, Chavez, Evo Morales, Cristina Kirchner og Eva Peron.  Framtida er vår, står det.

Men kafeen er  lukka, en planke stenger for inngangen. De har sikkert stengt denne også, sier vår venninne, dette er bare begynnelsen. Titter inn gjennom de skitne vindusrutene, ser ut som de holder på med oppussing. Det henger en melding på døra, Lokalet er under rehabilitering. Åpner igjen i september.

 

 

Protester på mai plassen, Milagro Sala og Pave Frans

Husker dere mødrene på 25. mai plassen i Buenos Aires? De begynte å vise seg der allerede under militærdiktaturet som varte fra 1976 til 1983. Barna deres var blitt anholdt og bortført.  Ingen visste hva som hadde skjedd med dem, om de hadde blitt torturert, drept eller fengsla. Det sies at mellom 10-30000 mennesker forsvant i den perioden og den dag i dag er det uklart hva som skjedde med dem.

Under militærstyret var det forbudt  for grupper over en viss størrelse å samles på offentlig sted, da kunne de bli anholdt. Men mødrene delte seg  opp i mindre grupper og fortsatte å demonstrerte fredelig.  Hver torsdag fra kl. 15.30 var de på plassen iført sine hvite hodeskjerf. Etterhvert fikk de omtale og anerkjennelse for sine krav også utenfor landets grenser.

Det gikk rykter om at de fortsatt var der på torsdager. Vi dro dit for å få det bekrefta. Sannelig, der gikk de grånende damene rundt  og rundt på plassen i litt saktere tempo enn før, med sine faner og krav, Åpne arkivene, Fortell sannheten, Still de ansvarlige for retten. Still going strong, selv om det ikke er så mange igjen av dem. De har flere yngre hjelpere og støttespillere.  En av mødrene holder en spontan tale, til stor applaus fra tilskuerne. Gruppa har hatt uoverensstemmelser og er nå delt i to, men begge  har stor tillit. De er hevet over politiske fløyer og opphøyet til helter. Framstår som gamle, vise damer som alle lytter til. Gir andre mot og håp. Det var bevegende å være tilstede  og tenke tilbake på mødrenes standhaftighet gjennom 40 år.  Tårene rant.

Men på mai plassen var det også mye annet som foregikk. Det hadde nylig vært presidentvalg og landet hadde fått en ny konservativ president, Macri. Det var nokså jevnt løp mellom venstre og høyresidas presidentkandidater. Den mest sjarmerende vant.  Han  satte  sporenstreks igang med  «å rydde opp» etter sin forgjenger, på noen få uker hadde et stort antall statsansatte blitt sagt opp og han hadde starta kampen mot korrupsjon. Mostandere av den nye presidenten og hans politikk hadde samla seg på 25.mai plassen, Peronister, urfolk, fagforeninger, kvinnebevegelser, grasrotgrupper. De hadde slått seg ned med telt,  bannere, mat og sjakkbrett og det ble holdt møter og appeller på denne plassen, som har vært et sted for dramatiske hendelser i Argentinas historie.

Første gangen vi var der,  kom vi i en liten gruppe med andre turister, ledet av en ung guide i grønn T-skjorte (Free walking tour). Han forklarte ikke hva demonstrantene protesterte mot, men pekte på dem og sa «Vi liker dem ikke». «Vi vil ha dem vekk herfra». «Vi  er så glade for at vi har blitt kvitt den forrige presidenten» (Christina Kirchner), har fått nok av Kirchnerisme. De er korrupte». En av de andre i gruppa fikk blod på tann da han hørte ordet korrupsjon: «Hvem er det som betaler disse menneskene som demonstrerer? » At noen frivillig kunne protestere mot presidentens politikk var utenkelig.  Først da begynte det å demre for meg hvor stor forakten  var for dem som er nederst på rangstigen: arbeidsløse, husløse, fattige, minoriteter, urfolk.  Den unge guiden hadde ufrivillig klart å gjøre oss mer interessert i demonstrantene enn i den nye presidenten. Da ble det spennende å finne ut hva protestene deres gikk ut på.

Milagro Sala, heter hun, den militante lederen for urfolk nord i landet, i Jujuy provinsen. Der hadde vi jo vært. Hun er leder for Tupac Amaru, en grasrotaksjon, som ble danna for 15 år siden. De har bygd boliger, skoler, fabrikker og helseklinikker. Det er en betingelse at de 70 000 medlemmene forplikter seg til å sende barna sine til skolen. Det samme grepet som Lula tok i Brasil.

Medlemmene lager kooperativer som har fått økonomisk støtte fra regjeringen. Det har gitt fattige og arbeidsløse arbeid og bedre livsbetingelser. Organisasjonen har vokst seg stor og fins i flere byer, også i Buenos Aires.    Frigi Milagro Sala, står det på et banner. Hun ble fengsla i januar for «ordensforstyrrelser» og » fordi hun hadde motsatt seg provinsregjeringens beslutninger». Seinere ble tiltalen utvida til å omfatte økonomiske forhold.

Milagro Sala er en sterk og farlig person, mener den konservative guvernøren i Jujuy, Gerardo Morales. Mange kooperativer har vært med på sit-down aksjoner og demonstrert mot politikken hans. De har klart å stoppe trafikken på hovedveier i provinsen og skapt bruduljer. På tross av at organisasjon har vokst,  er de så å si usynlige i mediebildet.  Sala har blitt utsatt for attentatforsøk og trua på livet.  Guvernøren annonserte  at han ville stoppe arbeidet i alle kollektivene i Jujuy provinsen og stenge alle bankkontiene til Tupac Amaru med den begrunnelse at han vil velge andre sosiale innsatsområder.

Men Sala har mange venner, som foruten den tidligere presidenten, Kirchner, omfatter politikere, fagforeningsledere, Amnesty , OEA, som forsvarer hennes rett til å protestere. Noe av det mest oppsiktsvekkende var en tidligere høyesterettsdommer, Raul Zaffaroni, som nå arbeider med menneskerettigheter, som kaller arrestasjonen en provokasjon og et brudd på menneskerettigheter. Andre advokater og organisasjoner har rykket ut og kaller det «et tydelig forsøk på å kriminalisere ytringsfriheten». Hun er en politisk fange, mener de.  Flere europeiske land har i EU parlamentet protestert mot overgrepet.

1 2014 fikk Milagro Sala møte pave Frans. En argentinsk pave i møte med en argentinsk kvinne fra en urfolksorganisasjon. Større kan det ikke bli. Paven har tatt bladet fra munnen og bedt om unnskyldning for de grusomme overgrep som har blitt begått mot urfolk . Han er opptatt av dem som står nederst på rangstigen. Hun har til og med fått en rosenkrans av Paven. Han bedyrer at han ikke tar stilling i saken mellom regjeringa og Sala.   Vi får håpe at det offentlige blikket som er retta mot regjeringa og Gerardo Morales  vil hjelpe henne i arbeidet videre.

 

Gutta på skauen

 

Fire 15 åringer på hyttetur alene i vinterferien. Hytta ligger langt inn i granskauen, uten strøm og vann, uten internett, dårlig mobildekning, ingen bilvei helt fram. Alt må bæres Oppoverbakkene er mange. Bare én av dem har ski- og hytteerfaring. De går på beina i snøen med tung oppakning. Et staffeli stikker opp fra en sekk.

.

Vel framme begynner grovarbeidet. Hente ved, smelte snø, fyre opp , varme vann. Det tar tid før det blir varmt. Ventetida tilbringes ute. De lager bål under stjernehimmelen og filosoferer over livets mysterier. Inn igjen. Lage mat, dekke på, tenne på peisen, varme dyner og ikke minst hente ved. Gutten med hytte-erfaring flyr fram og tilbake med vedkubber. På dette tidspunkt er det sydentemperatur i stua, det dufter deilig asiatisk fra kjøkkenet, maten fortæres. Rydde ut, vaske opp. Hente snø, ved, mere varmt vann, Kunsteren tar fram pensel og palett, de andre synker ned foran peisen. Ikke fred å få. Mobiltelefonene piper i et sett. Bekymra familiemedlemmer maser om bål, stearinlys, brannalarm, gasskomfyr, og noe de aldri har hørt om før, kullosforgiftning.

 

Neste dag konstaterer gutta til sin forbauselse at det ikke er mer brød igjen, bare nøttepålegg. Kameratene har samla sett stor appetitt, og stiller seg solidarisk bak beslutningen om å bruke dagen på å gå tur tilbake til der de starta for å skaffe mat og godteri. Om kvelden spiller de rare, gamle spill, som ludo, kinasjakk, yatzi og leser gamle Donald blader . Filosofien, eller rettere sagt de harde realiteter, har vært at det man har dratt opp, forblir der.

 

Ferien er slutt. Vaske opp, rydde, feie, vaske gulv, riste tepper, tørke bord, vaske komfyr, skru av gass, solcellepanel. Legge nøkkel på samme sted. Pakke sekker. Var det noe mer?. Hytteboka, skrive fort. Løpe til toget. Seinere, når hytteinspeksjonen kommer, avsløres noen svakheter i avslutningsfasen som ikke skal nevnes her, men stort sett er den felles innsatsen bra. “ Vi har fyrt opp med mye kjærlighet”, “kost oss, ledd mye” , “håper vi får komme tilbake”, leser vi i hytteboka. På bordet står et lite maleri av hytta i vinterdrakt, lent mot en boks med nøttepålegg. Samt en lapp om at det trengs mer krydder. Gutta på skauen ønskes velkommen igjen, klare for operasjon vedhogging!

Publisert i Klassekampen 16.3.16

 

 

 

Iguazu – stort vann

Epistel 7 fra vår reise til Argentina og Uruguay.

Under mine mange reiser i Brasil fikk jeg høre at jeg absolutt måtte besøke Iguazu, men det ble aldri noe av. Det var så mye annet å se. Men denne gangen sto et besøk til vannfallene høyt på vår ønskeliste. For å komme dit, prøvde vi en ny måte å reise på som var blitt anbefalt: buss. Argentina hadde tidligere et godt utbygd togsystem men det forsvant under en reformivrig president som erstatta tog med busser. Tognettet ble degradert. Nå er det flere buss-selskaper som konkurrerer om passasjerene. Tigre het selskapet vi brukte. «Alle er like dårlige», sa ei jente vi traff. Dyre og dårlige.Men  Rio Uruguay er den beste».

Buss fra Salta til Iguazu tar 22 timer. To stopp underveis, begge ganger måtte vi ut  med alt vårt pikkpakk og bytte  buss. Vi hadde hørt om luksuriøse, to etasjers  busser med senger og overdådig middag, men slike utskeielser så vi ikke snurten av på den strekningen vi tok. Setene var komfortable og regulerbare, men det ble ingen rolig natt, maten var vond og det var bare én do som så bedriten ut allerede få timer etter avreise. På den siste strekningen var alles tålmodighet slutt. Bussen krabba av sted i sneglefart, stoppa på hvert et hjørne og stemninga var amper. Det ble varmere og varmere både inne og ute. Til slutt trakk motoren sitt siste sukk -den var overoppheta. Ut  i veikanten i den brennende sola og vente på en annen buss. Da vi endelig kom fram,var det såvidt vi kunne stå på beina og makte å slepe koffertene våre inn på hotel St. Georges (anbefalt! rett ved buss-stasjonen).  Langdistansebusser er oppskrytt, aldri mer, var vi enige om.

Iguazu er som en grønn og frodig jungel, tropisk regnskog, høy fuktighet og varmt.  Den ligger i en  tarm øst i landet, mellom  Brasil, Argentina, Paraguay. Misiones heter provinsen, den er vel oppkalt etter alle misjonærene som kom dit. Jesuittene var særlig aktive, de hadde sin egen tilnærming til hvordan man skulle omvende de innfødte.  På misjonsstasjonene fikk de usiviliserte urinnvånerne ikke bare høre om Gud og Jesus, men fikk opplæring i jordbruk og kunstneriske aktiviteter. Mot at de  oppga sine gamle bosetninger  og kvitta seg med dårlige vaner.  Hos jesuittene fikk Guarani folket hus, mat og beskyttelse. Forkynnelsen gikk som en lek. Ja, så gode ble jesuittene at de klarte å utkonkurrere spanjolene som til slutt nedla forbud mot dem.

Guarani folket fins både i Bolivia, Brasil, Argentina  og Paraguay, flest i Paraguay der språket deres er anerkjent som et av landets to offisielle. Besøkssenteret på argentisk side er det første stedet vi lærer noe om urfolk og jungelen de bor i, men det er så uutholdelig varmt der inne,  ingen vifte eller luftavkjøling, at besøket blir kortere enn vi hadde ønska.  Vi leser at senteret er mest retta mot skole-elever….

Yguazu betyr stort vann på Tupi- Guarani språket. Iguazu er en nasjonalpark som står på Unescos verdensarvliste. Parken omfatter rundt 275 store og små fosser. Fossene er det mest imponerende, men det er også flere muligheter for å se flora og fauna og besøke Guarani bosetninger.   En kan komme inn i parken fra  Brasil, Argentina eller Paraguay, de to første er de mest kjente.

Utafor hotellet vårt sto det hver morgen store busser som frakta turister til parken. Der ble de guida rundt.   Vi  hadde ikke planlagt hvordan vi skulle komme oss dit, men hadde tatt med oss pass fordi vi ville starte på brasiliansk side. Tok en drosje, raskt og rimelig.  Trengte ikke en gang gå ut av bilen da vi passerte grensa til Brasil. Sjåføren tok seg av passkontrollen. Busser kjører deg videre rundt i parken. De stopper på forskjellige steder der du kan se på dyr og planter,  ta båt eller sykle rundt, men de fleste turistene går av på stoppestedet der stien til vannfallene starter. Vi brukte 2 1/2 time på den turen. Starter i det små, men blir mer og mer mektig etterhvert.  Flotte utkikkspunkt, men mengden mennesker gjør det vanskelig å komme seg fram. Panorama utsikten fra brasiliansk side er spektakulær, en kan komme til  å drømme seg bort der en står og tenker på hvordan fossene så ut for millioner av  år sida da det ikke var noen turister. Men drømmen blir brått avbrutt, her er det ikke tid til å nyte.  En guide med stort fotoapparat kommer bort og ber om at vi flytter oss til sida så hun får tatt et bilde av sin klient med fossefallet i bakgrunnen. Turistene bruker mer tid på selfies enn på naturopplevelsen. Lange køer foran de beste fotostedene.

Ved Djevelens hals tar vi på oss regnfrakk. Kunne også vært forfriskende med en dusj fra fossen, kjærkomment i varmen. Kjøper cola i den utendørs kafeen ved vannfallet og setter boksen med sugerør i på et høyt barbord, men vips så hopper det et stripete dyr med lang hale opp på bordet, river ned boksen og slurper i seg colaen som detter på bakken! Coati heter de på engelsk (nesebjørn på norsk) og mange tar bilde av de nusselige dyra, men de kan så å si rive maten ut av henda dine og er tydeligvis også glad i cola og annet søtt. Det kryr av dem.

De fleste vannfallene ligger på den argentinske sida, her kommer en tettere på. Et lego aktig tog tar deg opp til det høyeste punktet Devil’s gorge, køen er lang, så det hadde vært like greit å gå det lille stykket,men så var det denne varmen da. De mest brukte turstiene, er ikke som norske stier. Du går på metall hele veien. Antagelig fornuftig når en tenker på hvor gjørmete det kan være der, men kjedelig for meg som gikk med fjellstøvler! Det er en øvre og en nedre sti hvor fossene venter på deg, den ene mer fantastisk enn den andre, regnbuen speiler seg i vannet og du har utsikt til de raske båtene som tar ivrige turister helt inn til fossene der de kan få dusja seg skikkelig. Selv valgte vi en roligere variant med båttur på Iguazu elva og lokal guide. Vi ser fugler og fisker. Guiden har guaraniske aner, jeg er en blanding av litt av hvert, forteller han på syngende spansk. Når vi kommer tilbake til inngangen og skal forlate parken, ser vi en flokk med unge og eldre urfolk som står og spiller og synger på et hjørne. Ikke er det særlig vakkert, men jeg blir også trist av å se det. Kanskje er dette noen sørgelige rester av den kulturelle innflytelsen fra jesuittenes maktdager…. Klarer ikke gå forbi dem uten å legge noen kroner i skåla, jeg som aldri gir til tiggere hjemme….

En hel dag på den argentinske sida er egentlig ikke nok, burde vært der to. Da ville vi prøvd oss på en jungeltur og kanskje besøkt en guarani bosetning? ….. eller, nei, veit ikke om jeg hadde orka… Om du  har sett Marco Bechi’s film Birdwatchers om skjebnen til Guarani-Kaiowa indianere i Brasil, skjønner du hvorfor….

 

 

 

Jujuy – ho-hoi

Epistel 6. Vinterreisen til Argentina og Uruguay jan-febr 2016.

Vi er på vei til den nordligste provinsen i landet, Jujuy – uttales ho-hoi som lyden i en panfløyte.  Andelen urfolk i Argentina er lav, men det er her det er håp om å treffe noen.   Plutselig har det danna seg  en lang kø på hovedveien.  Politiet vinker. Hva har skjedd? En ulykke? Har sett flere ulykker på veiene, særlig den med en barnevogn ved siden av en nedbrent bildel, gjorde inntrykk.  Nei, svarer han,   en demonstrasjon. Hva de demonstrerer for eller mot, får vi ikke vite, men skimter folk som har satt seg ned på hovedveien.  Finner ikke noe om det på fjernsyn eller i avisene. Seinere får vi vite at det er urfolk som demonstrerer, men mot hva?  Svaret får vi først når vi kommer til Buenos Aires.

Første stopp er Purmamarca, 2324 moh.Det er her Quebrada de Humahuaca begynner, sies det.  Byen er omringet av fargerike fjell på alle kanter. Enda mer fargesprakende enn i Salta.  Når vi ankommer, er det fullt av turistbusser der. Gatene er smale og trange, gående og bilende konkurrerer om plassen.  Byen er bitteliten, husene er små og laget av adobe. Hvis jeg skulle bruke ordene  «pittoresk» og «autentisk» om noe på denne turen,  kunne de passe på Purmamarca. Hvor du enn overnatter i denne byen, har du utsyn til fjellene som skifter farge med solas gang. Fjellturene starter midt i byen, paseo de los colorados. Vi gikk den  flere ganger, morgen eller sein ettermiddag,  også på uautoriserte stier som tok oss høyere opp på et grønt fjell med utsikt til alle kanter. Stien så litt skummel ut, men da jeg la merke til hvordan de andre fjellvandrerne var skodd, fatta jeg mot. Jeg gikk med lette fjellstøvler og ekstra tøy i sekken, mens andre forserte den bratte fjellsida iført  chip-chaper ,  shorts og singlet. De bar naturligvis på den før omtalte termosen med kopp og mateté, samtidig som de leide små barn, og en mann gikk til og med med en baby i armene. Høyt oppe blåser det nokså kraftig, men utsikten er upåklagelig. Det flyr folk på toppene der til sola går ned. En blir frista av de mange avstikkerne som  kan forlenge eller forkorte turen.

Markedet i byen er verd et besøk. Urfolk selger selger sine fine produkter, t-skjorter, votter, vanter, skjerf, tepper, tøfler, jakker, leker, suvenirer, og om kvelden er det restauranter med folkelig musikk, en noe mer dempet variant enn den vi opplevde i Salta, men spennende.

Neste dag drar vi på utflukt til Humahuaca (2989 moh) en fin, liten by lenger nord, ikke langt fra Bolivia, det er stekende hett. Atskillig  varmere enn i Salta. Bare tanken på å stige ut, sette seg ned eller gå seg en tur i byen,  er uutholdelig.  Vi snur og stopper i Tilcara. En  større, mer «moderne» by, med bensinstasjon, flere restauranter og hoteller. Og et lite arkeologisk museum.

Om ettermiddagen drar vi til  Garganta del Diablo, Djevel kløften, i Tilcara. Det er ikke måte på hvor mange severdigheter som har fått dette djevelske navnet. En i Salta, en i Jujuy og den tredje  i Iguazu.

Vi plukker opp to unge gutter som heller vil kjøre med oss enn å gå på sti i varmen. Veien er smal, luftig, og svingete,   mye mer skremmende enn den vi opplevde i Salta regionen. På den ene sida går det stupbratt ned og det er mye trafikk.  Det er sommerferie i Argentina og guttene reiser på lavbudsjett. Togbilletten fra Buenos Aires til byen Tucuman, en av få togreiser man kan ta i landet, kosta 30 pesos, inkl. mat. De hadde kjøpt billettene flere måneder i forveien fordi det er så populært. Mye dyrere for utenlandske turister, selvfølgelig. De har jo råd til å betale. Reisen tar over et døgn.

 

På toppen  (3000 moh) må vi betale billett til urbefolkningen  som bor i området, Comunidad aborigen Ayllu Mama Qolla. De holder stien og stedet ved like. 10 pesos. Våre nye  argentinske venner spanderer. Bratt nedstigning og videre innover i kløfta, helt ned til elveleiet med klart, sildrende vann i elva. Så vandrer vi videre i den retningen skiltet cascada(vannfall) peker og ved endepunktet åpner det seg et lite vannfall der en stor gruppe argentinske ungdommer i bikini og badedrakt sitter tett sammen som fugler på et fuglefjell. Noen spiller gitar, andre leser bok, spiller Uno eller ligger og soler seg. Og drikker mate te, naturligvis. Reint, klart vann, er det lite av på disse kanter, så dette er en oase for byungdom. Men det er ikke mulig å bade der. Zukk.

Siste dag kjørte vi et stykke på veien til Salinas Grandes, den tar deg helt til Chile. Magisk landskap. En ting er sikkert: det er utrolig mye å utforske i ho-hoi, fjellturer,  landsbyer, kulturlandskap, vi har bare fått en smakebit. Drar gjerne tilbake igjen på en kaldere årstid!

 

 

 

Røde fjell, hvit Torrontés, svimlende høyder

Epistel 5 fra vår vinterreise i Uruguay og Argentina

Det var landskapet nord i Argentina, og ikke minst fjellene vi ville se. På tross av varme og fuktighet.  Siden jeg begynte å gå lange fjellturer da jeg var i midten av tjue åra, har jeg vært tiltrukket av fjell. Stillhet, spenning, utfordringer. Hva venter på toppen?  Vi tenker alltid på mulighetene for fjellturer når vi planlegger reisene våre.

Da vi bodde i Afrika og spurte afrikanere hvordan man kom opp på en topp, svarte de med formaninger og historier om alle som hadde blitt borte der oppe, forsvunnet, bortført. Selv kunne de ikke tenke seg å gå på fjelltopper. På fjellmuseet i Salta, Museo de Alta Montanha, lærte vi noe nytt om Inkaenes religiøse ritualer og gravsteder høyt oppe i  Andes fjellene. Fjellene var hellige.

På denne turen var vi i tre særegne fjellområder. Først i Aconcagua på grensen til Chile, dernest  i Salta og  Jujuy, de to nordligste provinsene.

Vi dro med bil fra Mendoza by til Aconcagua nasjonalpark, der står det høyeste fjellet i Sør Amerika 6962 moh, i all sin prakt.  Det tok noen timer på supre asfaltveier. Først da vi kom fram til parken, forsto vi at vi hadde kjørt oppover til  rundt tre tusen meter. Mektige Aconcagua i det fjerne. Høytidelig og bevegende. Vakkert område med lagune, blomster, snø og raviner. Hadde vi visst hvor flott det var, ville vi ha blitt der noen dager. En kan komme dit med rutebuss,  tar en hel dag tur-retur.  Men det er busssjåføren som bestemmer hvor lang tid du får stå og nyte utsikten.

Det blåste ganske mye. Hadde vært uutholdelig å gå i varmen uten et vindpust. Vi gikk en rundtur som visstnok skulle ta en time, men jeg brukte nesten to, lett terreng, men tungt å puste. Tar tid å venne seg til.  Vi traff ei ung, tysk jente som hadde gått en mye lengre tur, men hun hadde først brukt to dager på å komme over høydesyken. Alder er ikke avgjørende for hvordan man reagerer.   Turen vår stoppa ved ei bru, et godt stykke fra foten av fjellet. Hvis man vil  videre derfra, trenger man en «permit», en tillatelse. Aconcagua blinka og lokka i sola,  men vi måtte snu for å rekke tilbake til byen før det ble mørkt. En strålende dag, selv om vi brukte mindre tid i parken enn på å kjøre til og fra.

Dere som har fulgt med oss på Facebook og sett bildene vi har lagt ut der, kjenner til noen av de sterke opplevelsene vi hadde på turen. Vanskelig å peke ut hva som gjorde mest inntrykk. For min del vil jeg framheve Salta provinsen og  Jujuy som uforglemmelige.

Først reiste vi sør for Salta i trekanten, Salta-Cachi-Cafayate-Salta. Fra hotellrommet vårt i byen, kunne  vi  se opp mot fjellkjeden vi skulle passere. Etter styrtregnet, behørig omtalt  i  forrige epistel, ble vi mer opptatt av værutsiktene. Det måtte være klart og tørt vær. Vi skulle passere et fjellpass på 3457 m, det samler seg skyer på toppen om ettermiddagen, veien oppover var grus og asfalt,  smale og svingete. De første tre dagene så strålende ut på værkartet. Så vi satte av gårde tidlig om morgenen mot Cuesta del Bispo, veien som forbinder Valle de Lerma med Calchaquies.  På 1600 tallet var det en viss biskop som tok den samme ruta som oss med hest og kjerre, men han fikk en ufrivillig overnatting der oppe i fjellene. Derav navnet. Den gang tok turen mellom dalene minst 3 dager.

Ruta provincial 33 tar oss oppover til stadig nye utsiktspunkt, grønne og røde fjell, kløfter, blomster, utrolige fjellformasjoner, elveleier, små steder hvor en kan få kjøpt mat og overnatte. Det blir mange stopp for å ta bilder og nyte utsikten. Vi møter både små og store biler, bobiler, busser, og syklister med stor oppakning.  Endelig er vi på en topp, Cuesta del Bispo, (cuesta betyr skråning) der det ligger en lama og venter på oss og urfolk som selger sine fargerike produkter. Etterkommere av chicoanerne som tidligere bodde i den neste dalen vi skal til.

Det høyeste punktet på denne turen er lenger opp, Piedra del Molino, 3457 moh, i Valle Calchaquies. Landskapet skifter på den andre sida når vi kjører gjennom nasjonalparken Los Cardones (kaktus), hvor det er høye kaktuser og knusktørt. Skilt varsler om at vi må se opp for lamaer som kan krysse veien. Landskapet er flatt med vidt utsyn til alle kanter og en rekke nye fjell med andre farger og former åpner seg. Målet vårt er en bitteliten by, Cachi, som ligger på 2280 moh. Der tok vi inn på La Merced del Alto, et deilig hotell litt utenfor byen, med flott utsyn til alle kanter, grønt og frodig, omringet av fjell på 6000 meter. Lite basseng, vidunderlig stille og rolig. Den store overraskelsen fikk vi da middagen ble servert, de dyrker vin i Cachi, på over 2000 moh! og vi fikk servert en deilig, fruktig hvitvin, Torrontés, merk deg navnet. Røde viner av godt merke, Malbec, er det også nok av. Vi hadde aldri hørt om Torrontés før,men nå er vi helt frelst. Av alle steder vi smakte på den vinen, var den som ble servert  i Cachi den  beste. I hele området mellom Cachi og Cafayate dyrker de vindruer og lager utmerket vin.  En oversikt viser at det er over 30 bodegas (betyr egentlig «kjeller», vinkjeller) som produserer vin. Alle ligger på mellom 1700 og rundt 2000 moh,  bortsett fra én som rager høyere enn de andre med 3111 moh!  Kombinasjonen av vindyrking og høye fjell er eksotisk og berusende. Vi våkna til fuglesang. Ekte fuglesang.

Den neste dagen var den jeg hadde både grua og gleda meg mest til. Hadde lest på internett at den var lang og krevende.   Den lange smale, veien til Cafayate tar tid fordi det er dårlig grusvei, noen steder veldig smalt, andre steder breiere. Da vi møtte en buss, ble vi ganske bleike, men det var heldigvis ikke på et smalt sted. Området vi reiste gjennom er historisk interessant, en gammel Inca rute der mange urfolksgrupper har bodd. Fortsatt er det bosetninger der. Folkegruppene ytte sterk motstand både mot Incaene og spanjolene, flere steder var det minnesmerker som vitna om det.   Jeg har lett høyt og lavt etter ei bok med bilder som beskriver historien i dette spennende området, Valles Calchaquies, uten hell. Ikke fant jeg den i Salta og ikke i Buenos Aires. Som jeg skrev i min første epistel, er dette uttrykk for en nedvurdering og diskriminering av urfolksgruppene i landet.

Lange, øde strekninger, avløst av små klynger av adobe hus, noen med solceller på taket, dyrka mark, lamaer, og ikke minst, fantastiske fjell på alle kanter. Fjellformasjoner i flere nyanser av rødt, grønt, grått, brunt. Bak hver en sving åpna det seg nye undere. Særlig i området før og etter Angastaco. Der  kommer man inn i en kløft som heter Quebrada de las flechas, pilekløfta, fjellene står som skrå, spisse piler opp av jorda. Noen fjell er tett på, andre skuer vi i det fjerne. Det er nesten for mange inntrykk på en gang, vi er ganske svimeslått på slutten av denne strekningen. De siste 28 km er asfaltert. Det som gjør denne dalen spesiell er mangfoldet og at den er så lang og overraskende. Til tider møter vi andre biler, men det er også strekninger der vi ikke ser noen. En må bare håpe at ikke bilen havarerer.   Det virker  betryggende å se nødtelefoner som går på solcelle-energi langs veien. Brukte nesten 5 timer på turen.

Vi hadde bare en kort stopp i Cafayate, en liten by, høyt elsket av turister. Vi skulle nemlig overnatte på en bodega 18 km nord for byen, Casa de la bodega, en liten økologisk vinfarm med vinsmaking og omvisning. Omgitt av røde fjell som hadde en ekstra glød i ettermiddagssola. Også et bra overnattingssted, med god mat og vin. Torrontés,kjære venner.

Den siste etappen tilbake til Salta var like full av inntrykk som de to foregående. Her kjører man på god asfaltvei og det er mye trafikk. Fjellattraksjonene ligger rett ved veien, Obelisken, Amfiteateret, la Garganta del Diablo. En kan stoppe og gå seg en liten rundtur, og særlig den første delen av strekningen er en forlengelse av det vi tidligere hadde sett av fjell og farger, bare at vi var tettere på. En skuffelse at vi ikke fikk gått inn i kløfta Garganta del Diablo fordi en måtte forsere en glatt fjellside. Mengden av turister virker også forstyrrende og den forferdelige varmen. Etter 3 1/2 time var vi tilbake i Salta. Det første vi gjorde var å oppsøke bilutleiefirmaet, Perfil, for å spørre om vi kunne leie bilen i 3 dager til. Værutsiktene var fortsatt gode i nord. Dagen etter dro vi av i gårde i retning Jujuy provinsen, nord for Salta. Målet var Purmamarca, en liten fjell-landsby. Mer om denne turen i neste epistel!