Toppløs

På 70 tallet kvitta vi oss med brystholdere. Vekk med det som stengte og hindra oss i fri utfoldelse. Klærne var vide og det syntes ikke at puppene var bh fri. Tanken på at jeg en gang skulle iføre meg bh igjen, falt meg ikke inn. Inntil jeg en dag så meg rundt i garderoben på det offentlige badet og oppdaga at bh var gjeninnført. En stille forandring hadde gått meg hus forbi. Alle tok frivillig på seg den tvangstrøya, uansett puppenes størrelse. Jeg syns de så litt nedlatende og medlidende på meg som ikke hadde fulgt med i timen. En gang prøvde jeg å unnskylde meg overfor den unge kvinnen ved siden av meg som strevde med å få på seg en utstoppa bh. «Jeg hadde ikke tid til å ta på bh i dag, jeg, men det er jo så deilig uten», sa jeg. Hun svarte ikke. Det tok enda lengre tid før jeg skjønte hvorfor det måtte være skumgummi i bh’en – brystvortene skulle ikke synes.

Å bade og sole seg toppløs var vanlig på -70 og -80 tallet. Noen måtte gå i forveien, og når vi kom til ei strand hvor det lå ei dame med bar overkropp, gjorde vi det også. Bestemora mi mente at alt det syndige kom fra Danmark. Der var det horer og fri sex og hun hadde til og med hørt om damer som gikk nakne rundt på en kvinneleir. Vi lo og sa at det var helt naturlig, nudister ble de kalt, men vi fortalte ikke at vi også hadde gått toppløse på badestranda. Jeg hadde bare sett fotografier av danske damer med langt, uflidd hår, som vandra rundt i bikini uten å dekke til puppene. På fottur i Breheimen tok jeg mot til meg da jeg så alle mannfolka som gikk med bar overkropp. Det var varmt og klamt med T-skjorte, og der og da vrengte også jeg av meg overdelen og gikk toppløs videre. Det var ikke veldig folksomt på stien, og jeg kan ikke huske at de vi møtte så rart på meg.

Det tok lang tid før jeg forsto at bh var moderne igjen, og motvillig tok jeg den i bruk. Da jeg endelig hadde forsont meg med den nye trenden, hadde vinden snudd. Det er deilig å gå uten bh, sier unge jenter til Avisa Oslo. De har kvitta seg med det som strammer og er ubekvemt og har ikke noe imot å vise seg toppløse på stranda, hvis det ikke er for mange mennesker der. Vi bruker ikke bh heller, sier de, det er helt vanlig. Men folk stirrer på oss når vi går uten bikinioverdel. Hvis det var andre som gikk toppløse, ville vi også gjort det. Hurra! Unge kvinner viser vei. Ta gjerne kontakt med oss eldre med toppløs erfaring. Sammen er vi sterkere og vi gleder oss til å feire bar overkropp med dere!

Publisert i KK 29.7.21

Shuggie Bain

Jeg har lest denne boka med stor interesse, smerte og glede. Den handler om vond, sosial arv, fattigdom og mennesker som ønsker seg et verdig liv, men ikke klarer det. Alkohol og misbruk av kvinner er en rød tråd. Brutale skildringer av hvordan det er å vokse opp i en familie der mor er alkoholiker og bruker sine siste mynter på øl, mens barna sulter. Det er en intens, brutal og observant studie av en familie vi følger fra begynnelse til slutt. Familien Bain består av Agnes og hennes barn, en datter og to sønner. Shuggie er den yngste, sønnen til hennes andre ektefelle. Hennes første mann var katolikk, og hun skiller seg fra han da hun møter Big Shug, en Don Juan som er glad i damer. Men det er historien om Shuggie og forholdet til moren som står sentralt fra begynnelse til slutt.

De bor i Glasgow i thatcherismens Storbritannia. Arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, psykiske lidelser er utbredt og det er et hardt liv for både foreldre, barn og besteforeldre. Jeg hadde en gang en venninne som kom fra Glasgow og ble invitert hjem til hennes familie for å feire Hogmanay – nyttår. Feiringa pågikk i to dager, gjerne flere. De var glade i å feste og drikke, men ikke ante jeg at det var så store deler av befolkningen som var rusavhengige og fikk sosialhjelp.

Forfatteren, Douglas Stuart, vokste selv opp med en alkoholisert mor, og han vant Bookerprisen i 2020. Vel fortjent. Det er en imponerende debut-bok. Selv om omstendighetene er sørgelige og det ikke fins lys i mørket, er den skrevet med varme, dybde og kjærlighet for karakterene. Både naboer, søsken, fedre og særlig mødre og kvinner blir tydelige med sine sterke og svake sider. Han løfter dem fram som både omsorgsfulle og avvisende og viser hvordan de mestrer utfordringer de står overfor. Selv om familien Bain ikke skiller seg ut i nabolaget – er det mange som undrer seg over at Agnes holder ryggen rak og hjemmet rent og pent og er fint kledd når hun er ute en tur. Men ikke alle legger merke til at hun går hjemmefra til byen når hun ikke har penger til å betale bussbilletten. I nabolaget er det stadig konflikter. En mor med mange barn går amok og blir liggende på gata. Agnes trer til og hjelper henne, hun er forferdet over at nabokona må ligge der i blodige klær og fillete undertøy, så hun tar av seg sitt eget, fine undertøy og kler på henne, fasaden må være i orden. Ingen skjønner hvordan Agnes klarer å holde seg så ren og ordentlig, hårfrisyren er perfekt og klærne er fine. Hun lærer barna sine å kle seg pent og være høflige.

Big Shug er drosjesjåfør og skiftarbeider, han foretrekker å kjøre om natta og oppsøker damer. Det er i det hele tatt flere overgrep som skjer i sjåførmiljøet. Kvinner blir voldtatt, eller betaler med sex, og særlig de som har tatt seg en drink for mye, er lett bytte. Det gjelder Agnes – og etterhvert skyver hun barna fra seg. Den eldste, datteren, forsvinner, og deretter den eldste gutten. Men lille Shuggie holder seg krampaktig til moren. Faren hans, drosjesjåføren, frister Agnes med at alt skal bli bedre om de flytter til en annen bolig, og hun og barna havner i et mørkt, svart område der det tidligere var gruvedrift. Familiefaren forsvinner, overlater ansvaret for barna til Agnes, både praktisk og økonomisk, og Shuggie mister all kontakt med faren sin. I en kort periode oppsøker Agnes AA, blir tørrlagt og får seg kveldsjobb. Hun får en ny kjæreste. Denne delen av historien er lys og håpefull. Agnes virker samlet, glad og fornuftig. Men alkoholen tar sin hevn.

Lille Shuggie er ikke som andre barn. Han viser omsorg for moren sin, og hun beskytter han. Han må være hjemme fra skolen for å passe på henne, kan ikke gå før Agnes kommer hjem fra festlig lag. Han er interessert i feminine sysler, leker med dukker og figurer, og klær, og han danser. Mor og sønn er avhengig av hverandre. Han er det perfekte mobbeoffer, han er ikke normal, mener de andre barna, hvorfor kan han ikke være som de andre? Han liker ikke fotball, er han homo? Bildet av Shuggie er fortalt med innlevelse og avhengigheten til moren er nesten sykelig. Han gjør alt for henne, blir sendt i butikken for å kjøpe mat, men må lyve på morens vegne for å få kreditt.

Man kan lure på hvordan barn klarer seg i slike omstendigheter. Shuggie har ingen venner, men får etterhvert kontakt med en gutt på samme alder som vil introdusere han til ei jente han kjenner. Hun har også en alkoholisert mor og de to blir gode venner. Hun er hans eneste venn og de kan betro seg til hverandre om ting de ikke forteller til andre. Det er et rørende vennskap, der han også viser omsorg for mora hennes.

Jeg har lest boka på engelsk – men har hatt problemer med å forstå Glasgow dialekten. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den på originalspråket. Kanskje er det en hel del jeg ikke har fått med meg, men det gir mening å lese den på glasgowsk. Noe annet som har vært litt irriterende er at forfatteren hopper litt fort fram og tilbake, men det har jeg vent meg til. Det er et stort persongalleri, en frodig fortelling, som framkaller både gråt og latter, skrevet i et herlig språk av en forfatter som er følsom og observant. En tar ikke farvel med den boka når den er ferdiglest – Shuggie og Agnes lever fortsatt. Kanskje blir det en oppfølger?