Rydding i skuffer og skap. Noe gis bort, mye blir liggende. Et rosa håndbrodert sjal som jeg fikk i gave. Skal-skal ikke? Brukt bare én gang da jeg var i Kabul. Husker hvor varmt det ble med det sjalet på hodet. Ei bok alle leste og diskuterte, ble lest omigjen, men jeg husker bare omslaget. Et dystert maleri vunnet på en utlodning. Ble aldri hengt opp. Gamle familiebilder. Er det ikke meg i 70 talls bukse og grå ullgenser med elgmønster ? Fant den på loftet hos foreldra mine. Pappas gamle, som lukta møllkuler og var altfor stor. Men jeg likte den. Ingen hadde maken Nytt bilde av en tenåringsdatter med kort sveis og svart-hvit islender. Ser ut som min gamle som jeg kjøpte på et bruktmarked.
Et av barna flytter og etterlater seg flere kasser hun ikke orker å rydde i. De blir stående i boden vår i flere år inntil vi sjøl skal flytte og må åpne dem. Flott jakke, da. Ser ikke ut som den er brukt en gang. Hvorfor ville hun ikke ha den? Ungdom nå til dags, sier vi og flytter de fineste klærne i kassene over i en svart plastpose som blir stående i kjellerboden i den nye leiligheten. Den ubrukte jakka forfremmes til klesskapet. Tøff jakke du har, sier dattera neste gang vi ser henne, hvor kommer den fra?
Flytteprosessen var så utmattende at bøker, plagg og gjenstander bare forsvant uten at vi merka det. Likevel ble det noe til overs. Kan vi ikke ta det med på hytta, foreslår jeg, og begge puster letta ut. Tingene legger ut på sin siste reis i en tung ryggsekk som må bæres opp til skogshytta. Så er det på’n igjen. Ut med det eldgamle, inn med det ny-gamle. Det eldgamle blir forvist til hytteboden med tanke på høstbålet. Det ny-gamle er for fint til hytteklær, som skal være slitt og umoderne. Dermed glir noen av plaggene stille tilbake i ryggsekken, bæres hjem og havner til slutt i kassa det står Loppemarked på. ,
Nå er nye tenåringer på vei inn i hyttelivet. En dag har en av dem på seg ei grå jakke jeg drar kjenselen på. Er ikke den min? Jo, fant den på hytta og tok den med meg hjem, akkurat noe for meg, sier han. Bare behold den, flere der den kommer fra. Neste gang er han iført en rød-og hvit vindjakke med glidelås som ingen vil vedkjenne seg, sikkert en som alltid har hengt der. En eldgammel. Den er kul, bestemor, går med den hele tida jeg, sier tenåringen.
Publisert i Klassekampen 29.4.16
Epistel 11 i vinterreisen til Argentina og Uruguay
Karnevalforestillingen der flere grupper skulle opptre, skulle foregå om kvelden i et utendørs teater ikke langt fra «strand»promenaden. Vi kom i god tid, men det var ingen billetter igjen. Bare hvis vi ville betale det dobbelte av prisen på svartebørs. Jeg var positivt nølende, mitt reisefølge var bryskt avvisende. Det ble ingen forestilling på oss. Samma kan det være, tenkte jeg, vi får finne på noe annet.
Vi gikk opp fra promenaden og inn mot det vi trodde var sentrum og belaga oss på en rolig kveld på en hyggelig bar. Da hørte vi det. Høres ut som trommer, sa jeg, kanskje et musikkcafé, der døra står åpen. Vi gikk etter lyden som ble sterkere og sterkere, det måtte være mange som spilte trommer, og til slutt var vi midt oppe i et hav av mennesker og et intenst lydnivå. Natta var svart og i den trange gata marsjerte menn med bar overkropp, kvinner og til og med barn som hamra vilt på trommene, svetten rant av dem, takten ble villere og villere, folk dansa rundt på fortauet. Det nærma seg klimaks, vi trodde trommene så vel som våre trommehinner skulle sprekke, det var som en transe. Vi hadde havna midt i Las Llamadas, en trommeparade som går gjennom smale gater under karnevalperioden. Tradisjonen er gammel og det var afrikanske slaver som starta den. Endelig fikk vi oppleve noe av Latin Amerikas røtter, tradisjoner som stamma fra Afrika og ikke fra Europa. Det var en sterk opplevelse særlig fordi det kom helt uventa, ikke noe vi hadde planlagt eller kjøpt billetter til. Dermed fikk vi en bit av karnevalet likevel. For ikke å si selveste godbiten, den spontane, folkelige utfoldelsen, som sikkert er nærmere opprinnelsen til karneval, i motsetning til det overdådige og kommersielle som preger det nå.
Ikke noe er som å gå gatelangs uten en plan. Alt kan skje, og det skjer alltid noe. Særlig i varme land hvor det meste foregår utendørs. Du kan stoppe å se på en gatekunstner, titte inn av et vindu, banke på ei dør, sette deg på en benk, spørre om veien, be om hjelp, stoppe ved et marked, slå deg ned på en utekafé, gå inn i en butikk, praie en tax, overalt finner du noe eller noen som interesserer deg. En gang i Trinidad, en by på Cuba, banka vi på en port der det sto, Bananer til salgs og et skilt om at bananene hadde vunnet en pris. En gammel mann åpna porten og vi fikk omvising i en paradisisk have med trær og frukter vi aldri hadde sett før. I gamle dager var det en plantasje her og de brukte slaver til å drive den. Hagen var omgitt av et høyt plankegjerde. Etterpå ble vi invitert inn i huset hans som var som et historisk museum og fikk høre at…. Men det er en annen historie som kan bli tema for en ny blogg.
Maria Eva Peron ble født i 1919 og døde i 1952, bare 33 år gammel. Hun gifta seg med Peron i 1945. Det er nesten umulig å fatte hvordan hun klarte å oppnå så mye i løpet av den korte tida hun fikk leve. I museet følger vi henne fra barndom og oppvekst i en fattig familie. 15 år gammel flytter hun til Buenos Aires og blir skuespiller, modell og etterhvert en stemme i en radiokanal der hun spilte i dokumentarer om kjente historiske kvinneskikkelser. Jeg visste ikke noe om hennes store innsats for å gi barn og kvinner et verdig liv og sosiale og politiske rettigheter (stemmerett). At en vakker, ung, karismatisk og viljesterk kvinne fra fattige kår kunne få så stor innflytelse på sin samtid, er et mysterium. På førtitallet var det få kvinner som gjorde seg gjeldende på den politiske arena, de var henvist til heimen der de levde et usynlig liv med familie og barn. Ikke rart det har vært skrevet utallige bøker om henne og at ryktene har har svirret. Både Evita selv og hennes rådgivere har bidratt til å gjøre henne til en myteomspunnet person. Hun ble et ikon, en helgen, en engel. Men tro ikke at du får vite hele sannheten om henne gjennom et museumsbesøk. Heller ikke på internett. Verden vil bedras. Du får vite noe om Evita slik hun framsto i offentligheten.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 