Verdens verste menneske (m.m)

De siste filmene jeg har sett på kino, har vært en skuffelse. French dispatch var kjedelig og uforståelig. Jeg skjønte ikke humoren og handlingen. Men jeg har jo sett flere filmer av Wes Anderson som jeg har gledet meg over. Edgar Wrights film Last night in Soho, var en blandet opplevelse. Ei ung jente fra landet får stipend og kommer til London for å bli motedesigner. Den første delen er morsom. Jenta er oppslukt av musikk og moter fra 60 tallet og liker det bedre enn dagens London. Men så skifter den takt og går over til en horror film. Jeg er ikke begeistra for den sjangeren og kunne med glede lent meg tilbake for å nyte en film om Soho og London på 60-tallet.

I går så vi Verdens verste menneske på Vega scene. Prisen filmen fikk i Cannes gikk til beste kvinnelige hovedrolle, ikke til filmens regissør. Og den rollen mestrer Renate Reinsve til fulle. Jeg har lenge lurt på tittelen ( som er annerledes på fransk, den peker mot hovedpersonen Julie (Renate). Hvem er verdens verste menneske? Er det Julie, eller noen av kjærestene hennes? Ettersom jeg inntil da trodde det var hovedpersonen som var verdens verste, ble jeg spesielt opptatt av hva det var med henne. Var hun slem, dum, naiv? Bare det siste treffer. Naiv. Men det dekker absolutt ikke hennes mangslugne personlighet, som ikke er så lett å fange. Allerede som ung medisinerstudent tar hun en modig beslutning om å avslutte studiet. Hun vil noe annet og ettersom hun har 6 i alle fag, kan hun velge og vrake. Hun begynner på psykologi, men ombestemmer seg og vil bli fotograf i stedet, og får en deltidsjobb i en bokhandel. Det kan ligge noe skjult i valget om psykologi, som hun tok for å lære mer om følelser og relasjoner. Bak kameraet kan hun i stedet observere andres følelser.

Beslutningene hun tar er dristige og ligner overhode ikke på hvordan det var da jeg var student. Hadde man valgt et studium, var det få som forandra mening og gikk over til et annet fagfelt. I dag er det mye å velge mellom, altfor mange muligheter, og det kan ta lang tid å finne ut hva som er best. Julie er ikke redd for å kaste seg ut i det ukjente. Hun er på jakt etter verdens beste kjæreste og hva som er viktig i livet. Hun oppfører seg som en 20 åring, mener noen, men hun er 30. Det er betydelig vanskeligere og viktigere å finne den rette livsledsager enn å få et givende yrke. Hun ønsker nærhet, trygghet og samhørighet både fysisk og psykisk. Og da må hun begi seg ut på dypt vann.

Forholdet til den noe eldre kjæresten er varmt, intellektuelt og de har gode samtaler om sin egen relasjon og andres. Samtalene er noe som binder dem sammen. Men har hun funnet den rette? Vil han ha barn, vil hun? Til slutt bestemmer hun seg for å slå opp med kjæresten. Hun liker ikke at han definerer hennes psyke og handlinger.

Det er hun som tar initiativ til å avslutte forholdet. Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun. Er det typisk for henne å ta raske beslutninger? Er det intuitive eller rasjonelle valg? Vi veit ikke svaret på det.

Hun er uredd, kåt og søkende. Og hun får en ny kjæreste som må være hemmelig – og hvordan det forholdet starter og utvikler seg er blant de største høydepunktene i filmen. Det er et mye mer avslappende og humoristisk forhold.

Det er en morsom og underholdende film, ikke akkurat høylytt latter i salen, men gjenkjennelig humring. Den er også alvorlig. Ingen happy ending. Men jeg tror den ligner på virkeligheten for mange unge mennesker i dag som leter etter meningen med livet. Filmteknisk er det også mange overraskende og surrealistiske perler – den hopper litt fram og tilbake i tid og følger ikke kronologiske linjer. Leken og intuitiv. Som hovedpersonen Julie.

Amalies teppe

I 1985 var jeg Fullbrightstipendiat på Universitetet i Berkely. Min kollega Millie, hadde ordnet med leilighet til meg rett ved campus. Det var et lite brunt murhus. Huseieren Amalie, bodde i 1. Etasje og leide ut to leiligheter i 2. Etasje. Utafor vinduet mitt hang appelsiner på trærne og det dufta av eksotiske planter og blomster i hagen.

Kollegene mine på utdanningsfakultetet var vennlige, men holdt avstand. De hastet av sted og få brydde seg om å hilse på meg. Damene var iført drakt og sko med høge hæler, mens mannfolka gikk i finbukser, skjorter og jakker. Noen hadde dress og slips. Det var en stor overgang for meg som kom fra en høgskole der det var en avslappa klesstil og vi tok oss tid til å slå av en prat når vi traff hverandre i korridoren.

På den tida hadde vi ikke datamaskiner i Norge. Vi skrev fortsatt på skrivemaskin. Jeg hadde riktignok en avansert, elektrisk skrivemaskin med kulehode. En brukt, rød IBM maskin. Men på Berkeley hadde de datamaskiner. Kollegene satt på hvert sitt kontor og holdt på med sitt, og banka ikke på døra til naboen for å spørre om de skulle spise lunsj sammen. De foretrakk å lage avtaler via datamaskinen om når de skulle treffes. Den historien fortalte jeg om og om igjen da jeg kom tilbake til Norge, og vi lo like mye hver gang.

Jeg ble ikke overrent med invitasjoner og tilbrakte en god del tid aleine eller sammen med Millie, som inviterte til sammenkomster hjemme hos seg for at jeg skulle bli kjent med hennes kolleger.

En dag inviterte huseieren meg inn i leiligheten sin i 1. Etasje. Den var lys og stor og det lå en hund på det hvite teppet. Temmelig upraktisk, tenkte jeg og så for meg avtrykk av hundens skitne poter på det snøhvite teppet. Aamalie smilte og spurte om jeg var redd for hunder. Hun så strålende ut i en fargerik kjole. Hvor gammel kunne hun være?, kanskje 10 – 20 år eldre enn meg? Ansiktsløftninger og andre triks for å beholde et ungdommelig utseende var vanlig, hadde jeg hørt. Amalie var enke, men en glad enke, pratsom og livlig. Hver gang jeg traff henne hadde hun på seg et nytt antrekk. Kolleksjonen hennes dekka hele fargespekteret. Kanskje var det ikke tilfeldig, men nøye planlagt ettersom alle fargene passa godt med det hvite teppet.

Hun inviterte meg til et dameselskap uka etter. Det var en fin bukett av smilende og morsomme damer. Alle mye eldre enn meg, alle single eller enker. De var nøye med utseende sitt – stilig hårprakt og antrekk i duse farger var på moten. Noen hadde blått hår, andre hvitt og grått. Mens damene skravla og drakk te, holdt de på med håndarbeider, de strikket, sydde, lagde kurver, karamé, broderte og en hadde med seg en liten vev. En ivrig dame strikka på noe som ligna på en Marius genser.. Produktene skulle selges på en messe til inntekt for YMCA/YWCA, Young Men/ Women Christian Association. Aldersgrensene må ha vært fleksible i disse kristne organisasjonene. Kanskje de hadde en egen senioravdeling? De var unge til sinns hvert fall. Det kom det for en dag at inntektene skulle gå til å betale for levende musikk på dansekvelder to ganger i uka. Amalie spurte om jeg ville være med å danse på YMCA uka etter. Gjerne, jeg elsker å danse, sa jeg.

Jeg var i tvil når det gjaldt antrekk. Så for meg damene i elegante kreasjoner. Men jeg valgte noe enkelt som jeg trodde kunne passe, en svart, nøytral knekort kjole. Da jeg trådde inn på Amalies hvite teppe, ble jeg lettere oppspilt. Ikke ante jeg at det skulle være festantrekk på de ungdommelige dansekveldene. Damene var iført lange selskapskjoler i hvitt, lyseblått, eller turkis stoff – som ligna på silke.Det var utringninger både foran og bak. Noen hadde boa av pels eller fjær over skuldrene i samme farge som kjolen. Skoene hadde høye, tynne hæler og var også åpne både bak og foran så de fikk vist fram sine lakkerte tånegler. Små silkevesker med gull- eller sølvlenker hang diskret over skulderen, eller lå i en elegant hånd prydet med ringer og edle steiner. Vi ble servert en liten aperitif før vi skulle dra av gårde. Just applejuice for me, sa Fanny.

I garasjen sto en stor, hvit amerikansk bil med plass til tre foran og fire bak. Amalie kjørte ikke selv, men fikk sin venninne Fanny til å sitte bak rattet. Fanny var pensjonert lærer og avholds. Ingen bilseler så klart. De var ikke oppfunnet på den tida.
Vi ble stuvet inn i bilen og først da fikk jeg vite at vi hadde en to timers biltur til Palo Alto foran oss. Festen starta i bilen og praten handla særlig om menn de likte å danse med og andre menn de hadde et godt øye til, hadde vært gift med eller kvitta seg med. Fanny satt med høye skuldre og stivt blikk retta mot veien . Selv om hun ikke hadde drukket, så det ikke slik ut på kjøringa hennes. Hun snudde stadig hodet bakover for å få med seg poenger og latterkulene bølget fram og tilbake. Bilen skjente hit og dit, noen ganger langt over fartsgrensen, andre ganger i gåfart. En stor svart Buick tuta hissig og kjørte forbi, damene vinka og ropte til sjåføren.

Endelig framme. I lokalet var dansen allerede i full gang. Mannfolka i salen så heller ikke ut som unge kristne, de var eldre enn damene men danseglade og spreke. Bandet besto også av godt voksne menn, de spilte swing, country , cha-cha-cha, vals og av og til en rockelåt. Nå var det Are you lonesome tonight, med en Elvis lignende, aldrende sanger som sto på podiet, og mine dansevenner ble straks engasjerte og svingte seg i selskapskjolene sine. Jeg ble sittende sammen med Fanny. Det virka som alle kjente hverandre og dansa med faste partnere.

En herre med sølvhvitt hår kommer bort til meg og bukker. Vi skal danse swing og det går så det jubler. Rock around the clock, men han blir sliten og en annen banker han på skulderen og vil overta. Slik holder de på. Ettersom den ene etter den andre av dansekavalerene oppdager at det er en yngre dame til stede, blir jeg den foretrukne dansepartner. Det blir knapt tid til å sette seg ned å drikke cola og tørke svetten. Her serveres det nemlig ikke alkohol, men noen av mennene har en lerke på lomma og forsvinner diskret ut med jevne mellomrom. En type med sirlig skill og briller som jeg dansa vals med, spør om jeg vil bli med ut og det sier jeg ja til. Håper han ikke blir innpåsliten. I bakgården står det et par og kliner i et hjørne jeg ser bare ryggen på dama, boaen hennes har havna på asfalten og den lille gullveska henger halvåpen over skulderen hennes. Andre står med flaska diskret i lomma og tar seg en en slurk.

Så går vi inn igjen til nye dansenummere. En herre i smoking stepper opp på podiet og annonserer at nå er det siste dans, en vals, og flere løper mot meg for å få den. Så valser jeg rundt med en liten, tykkfallen mann med svart bart og bredt smil, men uten hår på hodet. Han hvisker morsomme vitser i øret mitt, som han ler veldig godt av, men jeg får ikke med meg poengene. Trykker kroppen sin mot min, men heldigvis er det den store maven hans jeg kjenner mot bekkenet og ikke det han har nedenfor.

Under bilturen hjemover snakker damene om mennene de har dansa med og dem de ikke fikk danse med, men kunne tenke seg å kapre neste gang. Amalie har en fast dansepartner men han var ikke der i dag. Fanny dansa med en veldig kjekk, pensjonert kollega, de andre lurer nok på hvordan det kunne ha seg at han valgte akkurat Fanny. Fanny spør Amalie om hun kunne tenke seg å gifte seg med dansepartneren sin. Spørsmålet kastes ut i bilen og alle ler. Amalie høyest.

  • Nei, du, John er både kjekk og hyggelig, men jeg vil bare se han i selskapsklær på dansegulvet. Kunne ikke tenke meg å ha en mann boende hos meg. Skitne sokker, og vond lukt, nei takk. De andre er helt enige, De vil heller ikke ha nye menn inn i livet sitt. Det har de prøvd, noen mer enn én gang, men nå er de fri.

Jane med rosa hår, forteller om den siste mannen hun var gift med, han var god til å danse, men enda bedre til å fiske. Han dro ut i all slags vær med støvler og fiskestang, Hun fikk han ikke med seg på dans når han var i fiske-stemning. Jeg ble lei av både lukta og fisken, sier hun.

Ja, sier, Amalie, Fiskere tenker ikke på det, vet du, de liker skitt og dårlig lukt. Aldri i livet om en sånn en får trampe inn i stua mi og skitne til teppet mitt.

Amalies prikkfrie, hvite singel teppe var en stadig påminnelse om at hun ikke skulle falle for fristelsen til å invitere en ny mann inn i livet sitt.

Frankofil

På 50 tallet var det ikke mange utlendinger i Oslo, og om det hadde kommet noen fransktalende, var det ikke mange de kunne snakke med. Vi hadde lingafon kurs på grammofonplater og kunne sitte hjemme i stua og lære både engelsk og fransk. Men det var noe helt annet enn å snakke med levende mennesker fra fremmede land. I 1952 dro mine foreldre på busstur til Frankrike og viste meg bilder av Seinen og Notre-Dame. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg syns de så litt franske ut da de kom tilbake. Selv om de ikke kunne fransk og ikke hadde hatt nærkontakt med franskmenn, var det eksotisk å komme til et land med historiske bygninger og kunstverk, verdenskjente parker og muséer. Franske chansons hadde de hørt på ønskekonserten der La Mer, framført av Charles Trenet, var en gjenganger.

Min første kontakt med fransk kultur og språk fikk jeg da jeg begynte i gymnaset. På Folkeskolen lærte vi engelsk og i realskolen tysk. Jeg kan huske at jeg også gikk på esperanto kurs da jeg begynte på realskolen. Nå skulle jeg velge et nytt fremmedspråk, og det var ikke mye å velge mellom den gangen. Det ble fransk. Jeg var ikke spesielt opptatt av akkurat det språket, men generelt interessert i fremmede språk. Jeg gikk på latinlinja på Katta og valgte fransk. Det var i alle fall ikke fransklæreren på gymnaset som inspirerte meg. Han var sikkert trøtt og lei av å undervise i et fag elevene ikke anså som viktig. De var umotiverte og tok fransk fordi det ikke fantes bedre alternativ. Det gjaldt også meg.

Det kan ha vært filmen A bout de souffle, Til siste åndedrag, av Jean Luc Godard i 1960, som vekka min interesse for det franske. Særlig gjorde Jean Paul Belmondo inntrykk, med sin slentrende, avslappa stil, han røyka og tok ikke en gang av seg de hvite tennissokkene sine da han hadde sex med Jean Seberg! Den nye franske filmbølgen var starten på min lidenskap for franske filmer.

Jeg ble kjent med ei frankofil jevnaldrende jente som bodde i et stort hus. Hun hadde eget rom, egen platespiller og mange grammofonplater. Og hun hadde vært i Frankrike. Vi satt titt og ofte på rommet hennes iført svarte antrekk, svarte bukser og genser med høy hals mens vi drakk te, røyka og hørte på franske visesangere. Favoritten hennes, som jeg aldri hadde hørt om, var Georges Brassens. Han skrev samfunnskritiske tekster og brukte ord og uttrykk vi ikke forsto, selv om vi spilte sangene om og om igjen, og sang med. Trompettes de la renommée vous êtes bien mal embouchées… Det endte med at jeg seinere kjøpte alle platene hans.

Etter artium gikk jeg et år på sekretærlinja på Oslo Handelsgym. Det er en kort utdanning og lett å få jobb, sa min mor. Det var første og eneste gang jeg gjorde som mora mi sa. Men mitt viktigste motiv var å lære meg fransk for å få jobb i et fransktalende land. På sekretærlinja hadde vi skriftlig og muntlig undervisning i engelsk, tysk og fransk.

Læreren var en ekte franskmann som bare snakka morsmålet sitt i klasserommet. Han het Lesoil og prata i ett sett, men nekta å oversette. Jeg var litt redd han. Det tok lang tid før jeg skjønte hva han sa. Åksijen, ropte han hver gang han kom inn i klasserommet, men ingen turte å spørre hva han mente med det. Etterhvert gikk det opp for meg da han åpna vinduet. Jeg likte grammatikk, pugga gloser og verb, leste bøker. Det var nok den strenge Lesoil som bidro til at jeg ble frankofil. Brevene vi skrev til franske forretningsforbindelser begrensa seg til varer som skulle kjøpes og selges, som torskelevertran, sjømat og maskindeler, men vi lærte både grammatikk, språklig takt og tone, etikette og ærbødige uttrykk. Den avsluttende høflighetsfrasen på forretningskorrespondansen var alltid den samme.» Veuillez agréer, Messieurs, nos salutations distinguées.

Drømmen var å komme til Paris, men jeg havna i et annet land og en annen by hvor jeg fikk jobb som sekretær. Frankrike lå ikke langt unna. Vi kunne ta trikken fra Genève til den franske grensen. Og vi var stadig i nabolandet. Jeg lærte å stå på slalåm i Frankrike. Vi dro til Chamonix og andre franske skisteder.

Å reise fra Oslo til Genève på 60 tallet, tok sin tid. Jeg måtte først ta båt til København, derfra fly til Basel og videre tog til Genève. Gjennom Manpower fikk jeg varierte oppdrag i franske, sveitsiske og amerikanske firmaer. Min fransktalende kjæreste delte sine erfaringer om politikk og samfunn og lærte meg pussige og frekke franske uttrykk som han mente kunne være nyttige for meg. Han lærte meg også hvordan jeg skulle spise froskelår og snegler på fine franske restauranter.

Språket lærte jeg på kafeer og med fransktalende venner. De fleste var ikke franske, men kom fra Midtøsten, Latinamerika og Europa. De snakka godt fransk, men med forskjellig aksent. Jeg plukka opp ord, uttrykk og aksenter og ble ganske god på korte samtaler. Gikk aldri på kurs eller universitetsstudier, men kjøpte Grammaire Larousse du 20e siècle og Larousse dictionnaire. Abonnementet på Le nouvel observateur var gull verdt. Ved hjelp av det tidsskriftet fikk jeg innføring i fransk politikk og samfunnsspørsmål. Leste russiske klassikere på fransk, bøker om franske filmer og Sartre. Jeg dro tilbake til hjemlandet etter 3 år , i 1967, og begynte med studier på Samfunnsvitenskapelig fakultet.

Tilbake i gamlelandet syns jeg Tigerstaden var usigelig kjedelig og provinsiell. Når jeg ville overraske familien med fondue a la Suisse, måtte jeg dra helt til Bygdøy allé for å finne Gruyère ost og Vacherin. Og foreldra mine rynka på nesa når de fikk servert loff med flytende ost. Jeg reiste også halve byen rundt for å finne et fransk spisested, og havna til slutt på bistroen Petit, som jeg stadig vendte tilbake til..

På 80 tallet var jeg ofte i Paris på konferanser ettersom jeg var medlem av den norske Unesco kommisjonen. En gang var jeg så heldig at jeg fikk billett til en forestilling med Charles Trenet. Det kan ha vært en av hans siste forestillinger. Det var stappfullt og jeg satt langt bak i salen, men ble helt bergtatt av den eldre mannen med hatt og stokk. Det aller mest overraskende var hvordan publikum responderte. De sang med, lo, ropte og klappa. Og jeg var sikker på at alle elska han. Etter forestillingen som jeg var vilt begeistra for, sa min sidemann, ja, han er veldig god, men ikke av de beste. Hun fortalte ikke hvem «de beste» var og jeg lurer fortsatt på det.

På begynnelsen av -90 tallet bodde jeg noen måneder i Nice og Antibes for å skrive ferdig doktoravhandlingen min. Seinere kom det nye språklige utfordringer inn i vårt liv, arabisk da vi bodde i Egypt og portugisisk i Mosambik. Jeg hadde god nytte av å kunne fransk da jeg skulle lære portugisisk, men det ble også en del forvirring – fransk med portugisiske innslag og vice versa. Dermed ble det konkurranse mellom de to språkene. Hvordan skulle jeg klare å holde begge ved like?

Jeg bestemte meg for at jeg måtte ta vare på det franske og at jeg skulle dra til Frankrike minst en gang i året, i november, den mørkeste måned i Norge. Da satt jeg på et hotellrom og skrev bok, og fant franske badevenner på stranda i Nice som også likte morgenbad. Den eldste var over 90 år. Jeg fikk med meg konserter, utstillinger og gikk på kino flere ganger i uka. Jeg lærte også mye av å se på interessante debattprogrammer og dokumentarer på TV. Og bokhandelen på hjørnet var et fint sted for å bli kjent med nye forfattere. Men jeg savna franske venner. Møtet mellom mennesker er den beste måten å bli kjent med et lands kultur og språk. Samtalen der vi møtes fysisk og deler inntrykk og oppfatninger kan være både enkel og komplisert, men det er den jeg har lært mest av.

Så seile vi på Mjøsa..

er en av de fine Prøysen-visene om små og store gleder i nærmiljøet. Alt er hipp som happ når en sitter i en båt og reiser på måfå. Selv om en plastpose flyter forbi og vi seiler i en sprøkkin holk, lar vi oss ikke forstyrre. Det er ro og fred, båten vugger fra side til side, kanskje henger det et snøre som venter på fisk. Det er mye å se og undre seg over. Den eneste lyden vi hører er årepinnas rytmiske knirking. Er det ikke en sykkel som ligger der på land? Er det el-sykkel? Vi må besiktige gjenstanden. En gammeldags tråsykkel noen har slengt fra seg under en busk – aha, det er dugg på det svarte setet, så den har nok ligget der en stund. Vi lurer på hvor eieren har tilbrakt natta. Rett ved skimter vi en kælv uti hagan som æiller har hørt om frikassé. Den bare går der og gresser og tenker ikke på morgendagen, ønsker seg ikke til et annet og bedre sted. Sånn var feriene i gamle dager, prøver jeg å fortelle mine barnebarn, men det var den gang det og itte nå.

Nærmiljøet vårt om sommeren er skogen og det lille tjernet som ligger speilblankt og stille og venter på oss. Ikke en krusning på vannet. Ingen mennesker å se, de er vel på Rivieran som Prøysen ville ha sagt, eller de kjører bil i varmen nedover til Sør Europa. Det eneste som kan sette oss på flyvetanker til andre breddegrader, er lyden av fly som passerer høyt oppe i lufta. En gang i livet var vi stadig på farten, men nå syns vi bare synd på dem som sitter i et trangt flysete på vei til overfylte badestrender og lange strandpromenader og må velge ny restaurant hver dag. Og her ligger vi på ryggen og plasker i tjernet mens vi skuer opp mot den mørke jernfuglen. Vi har ikke hørt den bråkete lyden under pandemien.

Så tar vi på oss støvler og går på moltejakt, og sannelig finner vi ikke både molter og blåbær. Moltene gjemmer seg under blader og busker og vi kan gå fram og tilbake og stadig finne nye gule hoder under et grønt blad. Myra er knusktørr og det er lav vannstand i brønnen. Vi lengter etter vann fra oven. På veien fra brønnen hilser vi til rødstrupen som sitter på en vedstabel. Ved er det nok av. Vi tenner på ovnen for å få varmt vann til oppvasken. Det tar tid, men vannet blir alltid varmt. Vi krangler om hvem som skal vaske og hvem som skal tørke. Heldig er den som får vaska henda i det varme vannet. Etterpå renner oppvaskvannet ned i ei bøtte og det blir gulvvask. Det dyrebare vannet er godt brukt og havner til slutt i gresset rett ved vedstabelen der rødstrupen bukker og nikker.

Publisert i KK 17.9.21

Slemme jenter

Du likte deg godt i den nye OBOS leiligheten på Keyserløkka. Men det ble for dyrt der., mente foreldra dine. Du hadde gleda deg til å få eget rom, ikke mange hadde det. Eget rom med bokhylle og seng hvor du kunne lukke døra og ligge for deg sjøl på senga og drømme. Bestefaren din hadde til og med hjulpet dem med innskuddet. Men for å klare husleia bestemte de seg for å leie ut rommet som du trodde skulle bli ditt. Det hjalp ikke. Hvis vi flytter, kan vi bli gjeldfrie, sa de. Du trodde ikke på den forklaringa.

De kjøpte en to roms aksjeleilighet på Sandaker og du måtte begynne på ny skole. Skoleveien var lang og du grudde deg hver dag. Alt kunne skje i en flokk med jenter på vei til skolen. De kunne krangle og erte og Berit var anføreren . Du visste ikke hva hun kunne finne på. En gang kasta hun ranselen til Jorunn i buskene. Du sto og lo sammen med de andre, men så for deg den dagen du var den alle ville le av. Fordi du var så tynn og hadde stygge klær. Alle hadde stygge klær, men dine var styggest. Mora di sydde dem og hun fant alltid på noe som ingen andre hadde sett; avant garde kalte hun det.

Alltid var det Berit som bestemte hvilken vei de skulle ta. Ingen torte sette seg opp mot henne. De kunne gå bortover den breie gata med fortau på begge sider, passere kiosken på hjørnet og fortsette rett fram eller ta til høyre ved kiosken. Hvis hun ville ta til høyre, ble det slik. . Da måtte dere gå forbi det hvite huset. En stor villa med hage og epletrær. En nervøs stillhet bredte seg i venninneflokken når dere så huset

Dere kunne prate helt vanlig, men når dere kom til gjerdet, var det stopp. Huset var stort og skremmende. Du var redd porten kom til å åpne seg og en innsmigrende stemme ville si, Der er dere jo. Jeg har venta på dere. Kom inn, og svupp, så satt dere i saksa. Hadde du først kommet innafor, var det ingen vei tilbake.. Dere torte ikke se på porten en gang, men løp fort forbi og pusta letta ut når dere klarte å komme velberga på den andre sida. Det var både pirrende og spennende, og for hver gang dere passerte , fant dere på nye historier om det mystiske huset. En gang la du merke til at et vindu sto åpent i annen etasje. En annen gang hørte du en hund bjeffe. Men det sto ikke noe skilt om Vogt Dem for hunden.. Du så aldri et menneske der. Ingen hund heller. Ingen som kom og gikk.

Hvem bor der da, spurte du med hviskende stemme. Grete var sikker i sin sak. Mamma sier det er et sted for slemme jenter. Grete hadde blitt trua med at hun kunne bli sendt dit. Men du visste at det ikke var Grete, men deg som kunne bli stengt inne der. Du var slem når du ikke gjorde som mora di sa. Når du ikke hørte på henne og nekta å ha på deg de rare klærne hun hadde sydd, og når du ikke ville klippe håret i pannelugg.

Går det an å rømme? Nei, da kommer politiet og henter deg , kunne Berit fortelle. Politi og fengsel. Du visste at Berit var slemmest av alle, men at hun aldri ville komme verken i fengsel eller bli sendt til huset fordi faren hennes var politimann.

Det er de som har gjort det som blir stengt inne der, sa Berit megetsigende. Gjort hva da, sa du, uten å tenke deg om. Men du merka på Berits oppgitte mine at du måtte late som du visste. Hun senka stemmen. Det veit du vel. Grete har vært med gutter i kjelleren og vist fram hva hun har under kjolen.

Våren kom brått og like fort forsvant den i en intens sommervarme. Du kasta vinterklærne og tok på skjørt og bluse. Det kilte mellom beina når vårvinden tok tak i skjørtet. De hvite blomstene på hekken åpna seg over natta og svarttrostens lokkende sang vekka deg tidlig om morgenen. Naturens dufter og lyder var bedøvende. Dere ble yre og gale, puppene vokste seg litt større som knoppene på trærne, og noen av klassevenninnene sa at de hadde fått mensen. Du sa det også men det var ikke sant. Du gikk bare med Saba bind for å finne ut hvordan det var. Myk bomull i netting.

Den lange sommerferien lå foran dere, full av hemmeligheter og forventinger. Du drømte om alt det vidunderlige som kunne skje. Dere trippa bekymringsløst av sted i småsko på skoleveien. Tenkte ikke på noe som helst da Berit plutselig sa, Hvem tør ringe på porten? Ingen meldte seg, alles blikk var vendt mot henne. Dere vedda på at hun ikke turte. Men hun slang fra seg ranselen og gikk målbevisst mot porten. Du ble isnende kald der du sto bakerst i flokken. Hun ringte på en gang til! Et vindu ble åpna og en stemme ropte. Hvem er det? Dere løp av gårde i full fart, snubla, datt og når dere kom til enden av gjerdet, begynte dere å le, en gispende, frydefull latter som ikke ville ta slutt. Berit måtte snike seg tilbake etter sekken sin, hun kikka gjennom sprekkene i gjerdet og hoppa opp mot en grein med blomster som hang over en morken planke.

Hun hadde ikke sett noe bak gjerdet, fortalte hun. Verken barn eller voksne. De får sikkert ikke lov å gå ut en gang. Men det lå en stor hund på plenen. En vakthund som passa på at jentene ikke skulle rømme.

Mange år seinere etter at du hadde flytta hjemmefra, befant du deg på den gamle skoleveien. Du tenkte ikke på at du gikk akkurat der, men på kjæresten som holdt deg i handa og på den forførende duften av jasmin. Eksamen var over, det var sommer i mai, kirsebær trærne blomstra, nettene var lange og lyse. Han ville feste en en blomst i håret ditt. Plutselig åpnes en port bak dere med et smell. Ut kommer ei dame i rød flagrende kjole med hund i bånd. Kom, sier du, tar han i handa, drar han vekk og sammen løper dere langs plankegjerdet helt ned til krysset. Hei, ler han, voldsomt til fart på deg. Du sa: Dette var skoleveien vår. Vi var livredde for det huset og turte ikke se på det en gang når vi løp forbi. Det gikk rykter om at det var slemme jenter som var blitt tvunget til å være der og trodde det kunne skje med oss også. Vi la ikke merke til skiltet om at det var en skole for «vanartede piger».

Filletante

Tante Agnete var min yndlingstante. Håret hennes var rødlig, halvlangt, litt krøllete og hun smilte og lo bestandig. Vi lekte, hun løfta meg opp på skuldrene sine og vi datt og trilla rundt. Alle i familien likte henne. Men hun er jo bare filletante, sa mamma. Filletante? Var ikke hun som sto mitt hjerte nærmest like god som de andre tantene? Eller var hun som filledukka som bare ble liggende i et kott, mens de ekte sovedukkene med lange øyevipper ble dulla og stelt med? For meg var filletanta penest og snillest.

Pelskåpa hennes var gyllenrødbrun omtrent samme farge som håret og inni kåpa var det mørkebrunt silkefor. I lommene lå det en pose med Kongen av Danmark sukkertøy. De var flate, brune og litt ruglete, så ut som knapper, ikke dem jeg likte best, men jeg tok gladelig i mot når hun bød på. Jeg kunne til og med gå og leite i lommene på pelskåpa hennes etter drops uten at hun sa noe.

I skapet hennes var det fine klær og hatter. En hadde en lang fjær som vippa opp og ned når hun gikk. En annen var liten og rund med små perler på toppen og en tynn svart strikk som hun festa under håret. På sminkebordet sto en boks med rouge, pudderdåse, en stor pudderkvast og flere lebestifter. Jeg satt ved sminkebordet foran det store speilet og pudra meg med kvasten så pudderet dryssa ned på gulvet, det så ut som gulbrunt mel. Så klinte jeg rouge i kinna og prøvde alle lebestiftene. Du ser ut som en søt liten klovn, sa tante, jeg syns det var fint å være klovn med rouge, iført høyhæla sko med sløyfe foran og pelskåpa. Den slepte langs gulvet og ermene hang ned som døde dyr. Vent litt, du har jo glemt parfymen, sa tante og kom løpende med en flaske som lukta liljekonvall. Hun viste meg hvordan jeg skulle tømme litt på pengefingeren og gni den bak ørene. Om morgenen brukte hun Eau de Cologne 4711 og dynka seg både på halsen og håndleddene.

Hun hadde alltid noe godt i kjøkkenskapet – sjokolade, brus og kjeks. Gul og hvit iskrem fra Sverige. Jeg fikk så mye jeg ville. I en skål på stua lå det peppermynte sukkertøy, de var flate, hvite eller rosa og gode å tygge på.

Hun var annerledes enn de andre tantene på andre måter også. Hun arbeida på kontor, hadde ikke barn, men bare ei dokke i rosa kjole som lå på det tjukke blå silketeppe over dobbeltsenga på soverommet. Der sto det også et dukkehus, som vi kunne leke med lenge av gangen.

Onkelen min var liten og rund, brillene hans var også runde. Han hadde smale lepper, sa ikke så mye og jeg var litt redd han. Det tror jeg tante var også for når han kom inn på rommet der vi lekte med dukkehuset, sa han: Hold opp med det der, du skjemmer henne bort. Tante lo, men jeg så at hun ble lei seg da hun reiste seg og gjorde som han sa.

På stua hang det en gitar på veggen. Jeg hadde en gang hørt onkelen min spille på den og synge, men det var bare én gang. Jag väntar vid min stockeld, var en av sangene, og han hadde mange svenske visebøker I bokhylla si. Nå hang den bare der og jeg lurte meg til å spille på den selv om jeg ikke visste hvordan det skulle gjøres. Tante sa ingenting, hun lot meg bare holde på, men da onkel kom, sa han: Ikke gjør det, du kan ødelegge den. Og så hang han den opp på kroken.

Jeg kunne sitte for meg selv foran speilet når jeg prøvde tantes sminke og hatter, spilte på gitaren, lekte med dukkehuset eller gå på jakt i bokhylla på stua. Men det var bare når onkel ikke var hjemme.

Noen ganger lukka de døra til stua, men jeg kunne høre stemmene deres. De hadde tre rom og kjøkken og mye bedre plass enn oss. Stemmene kunne være høye, men oftest var de lave, som om de hviska høyt til hverandre. Hysj, hysj, kunne jeg høre onkel si når jeg lente meg mot døra og titta gjennom nøkkelhullet. En gang da tante åpna den og skulle inn og pudre seg, satte hun seg på senga og tok fram et lommetørkle, hun var blank i øynene. Akk ja, akk ja, sa hun og strøk meg over håret, Hva er vel livet? Et pust i sivet, gjentok hun og stirra framfor seg. Det hørtes både fint og trist ut. Jeg lente meg inntil henne og kjente varmen fra kroppen hennes.

Hvis onkel ikke var hjemme, kunne jeg bla i bøkene som sto i bokhylla på stua mens tante holdt på med sitt. På tredje hylle hadde jeg funnet en halvtom flaske bak Johan Bojer samlede verker. Det så ut som vann, men når jeg skrudde opp korken og snuste på innholdet, lukta det vondt. Hvorfor det sto ei flaske bak bøkene, kanskje var det en gjemmelek onkel holdt på med? Det var spennende at jeg var med på den leken og at han ikke visste det. Men jeg sa ikke noe til tante.

Heldigvis var onkel ofte på kontoret i byen da jeg kom på besøk. Selv når det var mørkt ute, var han der. Årsoppgjør, sa tante, han hadde mye å gjøre. Årsoppgjør måtte ha noe med stemplet å gjøre. Han hadde gitt meg et grønt stempel der det sto L.M. Engelsen, Revisor. Jeg brukte det når jeg lekte kontor og stempla i vei på de første blanke sidene i Frøken detektiv bøkene mine.

Jeg så aldri tante strikke eller lage mat, sånn som bestemor og mamma gjorde. Vi tar noe lettvint, sa hun, og jeg fikk karbonadekaker, pannekaker eller fiskepudding til middag. Hun sa aldri “Spis mer, du er altfor tynn” eller “Spis opp maten din”, slik mamma og bestemor maste om. Det var heller ikke nødvendig for jeg spiste med stor appetitt hos henne.

En gang da jeg kom, lå tante til sengs, men hun var glad for å få besøk. Onkel var ikke hjemme. Hun tok ikke Globoid eller hostesaft, så hun hadde ikke influensa. Da jeg gikk på badet, så jeg noe som ligna på blod i vasken. Pappa hadde fortalt at da han var liten, var det mange barn som fikk tuberkulose og de hosta blod.
Pappa sier at en kan bli bra av tuberkulose, han hadde det, men så ble han frisk, sa jeg til tante.
Jeg har ikke tuberkulose. Jeg blir snart frisk igjen. Kom og sett deg her, så skal jeg lese bok for deg. Hun leste Mary Poppins. Etterpå spilte jeg på gitaren for henne, og vi lo.

Neste gang jeg kom sto det en ny sofa på det andre soverommet.
Hun sa. Vi har kjøpt sofesofa, der kan du og jeg sove ved siden av hverandre når du er på besøk. Vil du det? Ja sa jeg, selv om jeg var redd onkel ikke ville like det. Han mente sikkert at barn ikke hadde godt av å sove sammen med voksne når de var så store.

Jeg fikk være med dem på hytta ved sjøen. Ingen andre i familien hadde hytte, men tante hadde arva den. De kalte det sjøen fordi vannet var så stort at du ikke kunne se over til den andre sida, men det var en innsjø og det var alltid kaldt i vannet, så det ble ikke til at de bada. Men det var der jeg lærte å svømme. Tante holdt meg og jubla da jeg til slutt klarte det. Onkel kjørte oss i bilen til hytta, og han gikk på jakt og fiska, mens tante og jeg plukka blåbær, bringebær og tyttebær. Jeg satt mest og spiste blåbær, men det gjorde ingenting, sa tante, blåbær er sunt, bare spis så mye du vil. Jeg fikk til og med spise av den blåbæra hun hadde rensa.

Det viste seg at det ikke var tante som hadde arva hytta, slik mamma hadde fortalt, men den tilhørte jobben til onkel og de fikk låne den hver sommer. Da var det mange barn der som jeg kunne leke med, sa han. Men jeg ville heller leke med tante. Være med henne på tur eller ro i båten. På hytta leste hun ikke Mary Poppins, men fortalte historier om troll og prinsesser når det mørkna ute og det suste i grantrærne.

Da jeg fikk Asiasyken og hadde høy feber, både hørte og så jeg trollene og prinsessene tante hadde fortalt om. Et av trollene hadde tatt en prinsesse til fange, men hun klarte å rømme ut av vinduet, fordi hun var så liten. Hun løp og løp men kjolen hennes hang igjen i busker og greiner og da hun snudde seg og hørte tunge skritt komme nærmere, bare løfta hun armene og fløy opp i lufta som en paraply som ble tatt av et vindpust, det ligna på paraplyen til Mary Poppins, og hun lå der oppe som en rosa sky og så ned på trollet. Så bestemte hun seg for å være en sky som sendte regn ned på han, og det begynte å regne først litt, så mer og mer, og når trollet ville rømme fra regnet, ble han stående stille i sju mils støvlene sine og forsvant lenger og lenger ned i myra, til slutt var han borte. Historien om trollet og prinsessa skrev jeg stil om og frøken syns den var fin selv om den ikke ligna på noen av eventyrene i bøkene til Asbjørnsen og Moe. En annen favoritthistorie var den om prinsessen som var blitt fanget av trollet i berget og aldri fikk komme tilbake til foreldrene sine. Hun bare gråt og gråt, klarte ikke stoppe og trollet ble så lei av det at han lot henne få gå ut og lufte seg, men tårene fortsatte å strømme og ble først til en liten bekk, deretter en store elv, hun løfta på kjolen sin, kasta seg uti og svømte over elva til den andre sida. Så løp hun alt hun kunne for å komme hjem til slottet der familien hadde venta på henne så lenge.

Det hadde gått en stund siden jeg hadde truffet henne. Jeg var blitt tenåring og hadde begynt på realskolen, Dagene var fylt med nye venner, skole, lekser, teater, revyer, bøker og atter bøker. Sigrid Undsets nutidsromaner var blant mine favoritter. Det kunne jeg ikke snakke med tante om. Ikke med noen andre i min familie heller, bare med de nye klassekameratene. Vi skulle feire bestefars bursdag og hele familien var samla. Alle bortsett fra filletante. Det var noe som mangla når hun ikke var der. Jeg savna det varme smilet og latteren hennes. Tante kunne ikke komme, sa onkel, hun måtte besøke moren sin. Neste gang familien var samla, var hun heller ikke der. Men da spurte jeg ikke heller, jeg hadde mer enn nok med meg og mitt og familiesammenkomster var mer plikt enn glede. Jeg tenkte ikke en gang over at det var lenge siden jeg hadde vært hos onkel og tante. Men mere på hva jeg skulle ha på meg på skoleballet.

Tante har flytta hjem til moren sin, sa mamma en dag. Vi trodde ikke på historien til onkel om at det var tante sin skyld, at hun hadde vært slem mot han. Jeg var sikker på at det ikke var sant. Det var han som hadde vært slem mot henne.
Vi kan jo besøke henne? Eller sende brev?
Nei, det kan vi ikke. Onkel har bestemt at ingen i familien skal ha noe med henne å gjøre. Hun er jo bare en filletante.

Endelig fikk vi telefon. Vi hadde venta på den i to år. Nå sto den svart og blank på kommoden i entréen. Jeg hadde funnet telefonnummeret i telefonkatalogen og skrevet det ned med blyant bakerst i minneboka mi. Hver gang jeg bestemte meg for å ringe, glapp motet. Onkels trussel hang som et sverd over oss, et sverd som plutselig kunne falle ned og kappe oss i to, skille oss. Det var så skummelt at mamma og jeg måtte hviske til hverandre når vi snakka om hvor mye vi savna filletante. Jeg var redd onkel kunne oppdage det og si, Ikke snakk mer om det, dere må glemme henne, vi skal ikke ha noe mer med henne å gjøre.

En dag jeg var alene hjemme gjorde jeg det. Slo telefonnummeret og ringte. Det tok lang tid før noen svarte og jeg skulle til å legge på da en spinkel stemme svarte. Jeg lurte på om tante var hjemme. Nei, hun er på kontoret. Hvem kan jeg melde? Jeg la på. Hjertet mitt hamra som trampende hester, jeg var varm og kald på én gang. Skrev et brev, et lite brev, men posta det aldri.

Jeg husker den siste julaften hos bestemor og bestefar. Etter at vi hadde satt oss, dukka onkel opp, han hadde med seg ei ny dame, som ble presentert som hans forlovede. De var begge blanke i øynene. Hun var søt, pen og hadde snille øyne og han så forelska på henne. Men jeg visste at jeg aldri kom til å besøke dem. Da ville jeg bare tenke på filletante. Hva er vel livet, et pust i sivet, var det ikke det hun hadde sagt.

De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!

Toppløs

På 70 tallet kvitta vi oss med brystholdere. Vekk med det som stengte og hindra oss i fri utfoldelse. Klærne var vide og det syntes ikke at puppene var bh fri. Tanken på at jeg en gang skulle iføre meg bh igjen, falt meg ikke inn. Inntil jeg en dag så meg rundt i garderoben på det offentlige badet og oppdaga at bh var gjeninnført. En stille forandring hadde gått meg hus forbi. Alle tok frivillig på seg den tvangstrøya, uansett puppenes størrelse. Jeg syns de så litt nedlatende og medlidende på meg som ikke hadde fulgt med i timen. En gang prøvde jeg å unnskylde meg overfor den unge kvinnen ved siden av meg som strevde med å få på seg en utstoppa bh. «Jeg hadde ikke tid til å ta på bh i dag, jeg, men det er jo så deilig uten», sa jeg. Hun svarte ikke. Det tok enda lengre tid før jeg skjønte hvorfor det måtte være skumgummi i bh’en – brystvortene skulle ikke synes.

Å bade og sole seg toppløs var vanlig på -70 og -80 tallet. Noen måtte gå i forveien, og når vi kom til ei strand hvor det lå ei dame med bar overkropp, gjorde vi det også. Bestemora mi mente at alt det syndige kom fra Danmark. Der var det horer og fri sex og hun hadde til og med hørt om damer som gikk nakne rundt på en kvinneleir. Vi lo og sa at det var helt naturlig, nudister ble de kalt, men vi fortalte ikke at vi også hadde gått toppløse på badestranda. Jeg hadde bare sett fotografier av danske damer med langt, uflidd hår, som vandra rundt i bikini uten å dekke til puppene. På fottur i Breheimen tok jeg mot til meg da jeg så alle mannfolka som gikk med bar overkropp. Det var varmt og klamt med T-skjorte, og der og da vrengte også jeg av meg overdelen og gikk toppløs videre. Det var ikke veldig folksomt på stien, og jeg kan ikke huske at de vi møtte så rart på meg.

Det tok lang tid før jeg forsto at bh var moderne igjen, og motvillig tok jeg den i bruk. Da jeg endelig hadde forsont meg med den nye trenden, hadde vinden snudd. Det er deilig å gå uten bh, sier unge jenter til Avisa Oslo. De har kvitta seg med det som strammer og er ubekvemt og har ikke noe imot å vise seg toppløse på stranda, hvis det ikke er for mange mennesker der. Vi bruker ikke bh heller, sier de, det er helt vanlig. Men folk stirrer på oss når vi går uten bikinioverdel. Hvis det var andre som gikk toppløse, ville vi også gjort det. Hurra! Unge kvinner viser vei. Ta gjerne kontakt med oss eldre med toppløs erfaring. Sammen er vi sterkere og vi gleder oss til å feire bar overkropp med dere!

Publisert i KK 29.7.21

Shuggie Bain

Jeg har lest denne boka med stor interesse, smerte og glede. Den handler om vond, sosial arv, fattigdom og mennesker som ønsker seg et verdig liv, men ikke klarer det. Alkohol og misbruk av kvinner er en rød tråd. Brutale skildringer av hvordan det er å vokse opp i en familie der mor er alkoholiker og bruker sine siste mynter på øl, mens barna sulter. Det er en intens, brutal og observant studie av en familie vi følger fra begynnelse til slutt. Familien Bain består av Agnes og hennes barn, en datter og to sønner. Shuggie er den yngste, sønnen til hennes andre ektefelle. Hennes første mann var katolikk, og hun skiller seg fra han da hun møter Big Shug, en Don Juan som er glad i damer. Men det er historien om Shuggie og forholdet til moren som står sentralt fra begynnelse til slutt.

De bor i Glasgow i thatcherismens Storbritannia. Arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, psykiske lidelser er utbredt og det er et hardt liv for både foreldre, barn og besteforeldre. Jeg hadde en gang en venninne som kom fra Glasgow og ble invitert hjem til hennes familie for å feire Hogmanay – nyttår. Feiringa pågikk i to dager, gjerne flere. De var glade i å feste og drikke, men ikke ante jeg at det var så store deler av befolkningen som var rusavhengige og fikk sosialhjelp.

Forfatteren, Douglas Stuart, vokste selv opp med en alkoholisert mor, og han vant Bookerprisen i 2020. Vel fortjent. Det er en imponerende debut-bok. Selv om omstendighetene er sørgelige og det ikke fins lys i mørket, er den skrevet med varme, dybde og kjærlighet for karakterene. Både naboer, søsken, fedre og særlig mødre og kvinner blir tydelige med sine sterke og svake sider. Han løfter dem fram som både omsorgsfulle og avvisende og viser hvordan de mestrer utfordringer de står overfor. Selv om familien Bain ikke skiller seg ut i nabolaget – er det mange som undrer seg over at Agnes holder ryggen rak og hjemmet rent og pent og er fint kledd når hun er ute en tur. Men ikke alle legger merke til at hun går hjemmefra til byen når hun ikke har penger til å betale bussbilletten. I nabolaget er det stadig konflikter. En mor med mange barn går amok og blir liggende på gata. Agnes trer til og hjelper henne, hun er forferdet over at nabokona må ligge der i blodige klær og fillete undertøy, så hun tar av seg sitt eget, fine undertøy og kler på henne, fasaden må være i orden. Ingen skjønner hvordan Agnes klarer å holde seg så ren og ordentlig, hårfrisyren er perfekt og klærne er fine. Hun lærer barna sine å kle seg pent og være høflige.

Big Shug er drosjesjåfør og skiftarbeider, han foretrekker å kjøre om natta og oppsøker damer. Det er i det hele tatt flere overgrep som skjer i sjåførmiljøet. Kvinner blir voldtatt, eller betaler med sex, og særlig de som har tatt seg en drink for mye, er lett bytte. Det gjelder Agnes – og etterhvert skyver hun barna fra seg. Den eldste, datteren, forsvinner, og deretter den eldste gutten. Men lille Shuggie holder seg krampaktig til moren. Faren hans, drosjesjåføren, frister Agnes med at alt skal bli bedre om de flytter til en annen bolig, og hun og barna havner i et mørkt, svart område der det tidligere var gruvedrift. Familiefaren forsvinner, overlater ansvaret for barna til Agnes, både praktisk og økonomisk, og Shuggie mister all kontakt med faren sin. I en kort periode oppsøker Agnes AA, blir tørrlagt og får seg kveldsjobb. Hun får en ny kjæreste. Denne delen av historien er lys og håpefull. Agnes virker samlet, glad og fornuftig. Men alkoholen tar sin hevn.

Lille Shuggie er ikke som andre barn. Han viser omsorg for moren sin, og hun beskytter han. Han må være hjemme fra skolen for å passe på henne, kan ikke gå før Agnes kommer hjem fra festlig lag. Han er interessert i feminine sysler, leker med dukker og figurer, og klær, og han danser. Mor og sønn er avhengig av hverandre. Han er det perfekte mobbeoffer, han er ikke normal, mener de andre barna, hvorfor kan han ikke være som de andre? Han liker ikke fotball, er han homo? Bildet av Shuggie er fortalt med innlevelse og avhengigheten til moren er nesten sykelig. Han gjør alt for henne, blir sendt i butikken for å kjøpe mat, men må lyve på morens vegne for å få kreditt.

Man kan lure på hvordan barn klarer seg i slike omstendigheter. Shuggie har ingen venner, men får etterhvert kontakt med en gutt på samme alder som vil introdusere han til ei jente han kjenner. Hun har også en alkoholisert mor og de to blir gode venner. Hun er hans eneste venn og de kan betro seg til hverandre om ting de ikke forteller til andre. Det er et rørende vennskap, der han også viser omsorg for mora hennes.

Jeg har lest boka på engelsk – men har hatt problemer med å forstå Glasgow dialekten. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den på originalspråket. Kanskje er det en hel del jeg ikke har fått med meg, men det gir mening å lese den på glasgowsk. Noe annet som har vært litt irriterende er at forfatteren hopper litt fort fram og tilbake, men det har jeg vent meg til. Det er et stort persongalleri, en frodig fortelling, som framkaller både gråt og latter, skrevet i et herlig språk av en forfatter som er følsom og observant. En tar ikke farvel med den boka når den er ferdiglest – Shuggie og Agnes lever fortsatt. Kanskje blir det en oppfølger?