Shuggie Bain

Jeg har lest denne boka med stor interesse, smerte og glede. Den handler om vond, sosial arv, fattigdom og mennesker som ønsker seg et verdig liv, men ikke klarer det. Alkohol og misbruk av kvinner er en rød tråd. Brutale skildringer av hvordan det er å vokse opp i en familie der mor er alkoholiker og bruker sine siste mynter på øl, mens barna sulter. Det er en intens, brutal og observant studie av en familie vi følger fra begynnelse til slutt. Familien Bain består av Agnes og hennes barn, en datter og to sønner. Shuggie er den yngste, sønnen til hennes andre ektefelle. Hennes første mann var katolikk, og hun skiller seg fra han da hun møter Big Shug, en Don Juan som er glad i damer. Men det er historien om Shuggie og forholdet til moren som står sentralt fra begynnelse til slutt.

De bor i Glasgow i thatcherismens Storbritannia. Arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, psykiske lidelser er utbredt og det er et hardt liv for både foreldre, barn og besteforeldre. Jeg hadde en gang en venninne som kom fra Glasgow og ble invitert hjem til hennes familie for å feire Hogmanay – nyttår. Feiringa pågikk i to dager, gjerne flere. De var glade i å feste og drikke, men ikke ante jeg at det var så store deler av befolkningen som var rusavhengige og fikk sosialhjelp.

Forfatteren, Douglas Stuart, vokste selv opp med en alkoholisert mor, og han vant Bookerprisen i 2020. Vel fortjent. Det er en imponerende debut-bok. Selv om omstendighetene er sørgelige og det ikke fins lys i mørket, er den skrevet med varme, dybde og kjærlighet for karakterene. Både naboer, søsken, fedre og særlig mødre og kvinner blir tydelige med sine sterke og svake sider. Han løfter dem fram som både omsorgsfulle og avvisende og viser hvordan de mestrer utfordringer de står overfor. Selv om familien Bain ikke skiller seg ut i nabolaget – er det mange som undrer seg over at Agnes holder ryggen rak og hjemmet rent og pent og er fint kledd når hun er ute en tur. Men ikke alle legger merke til at hun går hjemmefra til byen når hun ikke har penger til å betale bussbilletten. I nabolaget er det stadig konflikter. En mor med mange barn går amok og blir liggende på gata. Agnes trer til og hjelper henne, hun er forferdet over at nabokona må ligge der i blodige klær og fillete undertøy, så hun tar av seg sitt eget, fine undertøy og kler på henne, fasaden må være i orden. Ingen skjønner hvordan Agnes klarer å holde seg så ren og ordentlig, hårfrisyren er perfekt og klærne er fine. Hun lærer barna sine å kle seg pent og være høflige.

Big Shug er drosjesjåfør og skiftarbeider, han foretrekker å kjøre om natta og oppsøker damer. Det er i det hele tatt flere overgrep som skjer i sjåførmiljøet. Kvinner blir voldtatt, eller betaler med sex, og særlig de som har tatt seg en drink for mye, er lett bytte. Det gjelder Agnes – og etterhvert skyver hun barna fra seg. Den eldste, datteren, forsvinner, og deretter den eldste gutten. Men lille Shuggie holder seg krampaktig til moren. Faren hans, drosjesjåføren, frister Agnes med at alt skal bli bedre om de flytter til en annen bolig, og hun og barna havner i et mørkt, svart område der det tidligere var gruvedrift. Familiefaren forsvinner, overlater ansvaret for barna til Agnes, både praktisk og økonomisk, og Shuggie mister all kontakt med faren sin. I en kort periode oppsøker Agnes AA, blir tørrlagt og får seg kveldsjobb. Hun får en ny kjæreste. Denne delen av historien er lys og håpefull. Agnes virker samlet, glad og fornuftig. Men alkoholen tar sin hevn.

Lille Shuggie er ikke som andre barn. Han viser omsorg for moren sin, og hun beskytter han. Han må være hjemme fra skolen for å passe på henne, kan ikke gå før Agnes kommer hjem fra festlig lag. Han er interessert i feminine sysler, leker med dukker og figurer, og klær, og han danser. Mor og sønn er avhengig av hverandre. Han er det perfekte mobbeoffer, han er ikke normal, mener de andre barna, hvorfor kan han ikke være som de andre? Han liker ikke fotball, er han homo? Bildet av Shuggie er fortalt med innlevelse og avhengigheten til moren er nesten sykelig. Han gjør alt for henne, blir sendt i butikken for å kjøpe mat, men må lyve på morens vegne for å få kreditt.

Man kan lure på hvordan barn klarer seg i slike omstendigheter. Shuggie har ingen venner, men får etterhvert kontakt med en gutt på samme alder som vil introdusere han til ei jente han kjenner. Hun har også en alkoholisert mor og de to blir gode venner. Hun er hans eneste venn og de kan betro seg til hverandre om ting de ikke forteller til andre. Det er et rørende vennskap, der han også viser omsorg for mora hennes.

Jeg har lest boka på engelsk – men har hatt problemer med å forstå Glasgow dialekten. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den på originalspråket. Kanskje er det en hel del jeg ikke har fått med meg, men det gir mening å lese den på glasgowsk. Noe annet som har vært litt irriterende er at forfatteren hopper litt fort fram og tilbake, men det har jeg vent meg til. Det er et stort persongalleri, en frodig fortelling, som framkaller både gråt og latter, skrevet i et herlig språk av en forfatter som er følsom og observant. En tar ikke farvel med den boka når den er ferdiglest – Shuggie og Agnes lever fortsatt. Kanskje blir det en oppfølger?

En for alle, alle for en

Rett ved der jeg bodde lå det en skole. Jeg passerte den hver dag på vei til universitetet. Bygningen så ut som et fengsel – ruvende og autoritær. Den minna meg om min gamle folkeskole, og av og til stoppa jeg og prøvde å titte inn på de store vinduene. Det feide en revolusjonær vind over Blindern, der jeg var student. Opprøret i Frankrike i 68 inspirerte oss til kamp mot gamle autoriteter. Vi gikk i demonstrasjoner og på politiske møter. Times they are a-changing, sang vi med Bob Dylan. Vi ville være med å forandre verden.

Etter fire og et halvt års studier var jeg blitt cand.mag. og jeg ville prøve meg som lærervikar. En dag i mai åpna jeg skoleporten, gikk opp trappa til overlærerens kontor og spurte om han hadde en jobb til meg. La meg se, sa han, vi har faktisk et ledig vikariat. Han tok et blikk på vitnemål og referanser, og dermed var saken avgjort. Årsvikariatet på 7., 9. og 10. trinn var i boks. Dagen etter fikk jeg bange anelser. Hva hadde jeg gitt meg ut på? Kom jeg til å klare det? Jeg må tenke litt på det, skulle jeg ha sagt. Men overlæreren var helt sikker på at jeg var den rette for oppgaven, og jeg kunne ikke skuffe den aldrende mannen som hadde slik tiltro til en ung og uerfaren vikar.

  • Som De kanskje forstår, Frøken, har noen av elevene i 10. klasse store hull i skolefagene og har opplevd mange skuffelser i sitt unge liv. De har blitt sviktet hjemme og trenger støtte, sa han. Trenger De flere opplysninger om elevenes bakgrunn? Nei, sa jeg, en kan bli forutinntatt. De skulle få begynne med blanke ark hos meg.

Første skoledag gikk jeg med skjelvende knær opp etasjene til klasserommet der elevene venta på den nye læreren. Jeg hadde fått klasseliste og nøkler og ropte opp navnene. Noen så rett på meg og svarte med klar stemme, andre studerte skoene sin og hviska fram et så vidt hørbart ja.
En høy, blond gutt, vifta med handa:
Hva heter du?, sa han. Adamseplet hans bevega seg opp og ned langs den tynne halsen. Jeg hadde øvd på hva jeg skulle si, men det forsvant når jeg satt i klasserommet og så de unge, usikre ansiktene. Jeg gleder meg til å bli kjent med dere, sa jeg, men navnet mitt, glemte jeg.
Endelig kunne jeg forlate klasserommet og løpe ned trappa. Den høye, blonde gutten kom spurtende etter, Nøklene, ropte han, du glemte nøklene. Det var mitt første møte med Tom Stensrud. Han var med i det lokale idrettslaget, og spilte på fotball laget. Tom, eller Tommy som han ble kalt, var en populær gutt, en alle likte.
Henry Olsen var litt eldre enn de andre, liten og kraftig. Han virka sjenert og stille og gjemte seg bort i store t-skjorter og ei blå bomullsjakke. Motorsykler var hans store interesse. Det er en god gutt, hadde mora hans sagt da jeg fortalte henne om fravær og dårlige karakterer.
Henry hang sammen med Nina, ei jente jeg aldri blei klok på. Det lange lyse håret hennes var samla i en hestehale. Øyevippene var stive av svart mascara og den blekrosa øyenskyggen hadde samme farge som neglene og leppene. Hun satt rank og taus i klassen med et uutgrunnelig, drømmende blikk. Av og til kunne hun plutselig komme med en kurrende, lav latter når guttene sa noe morsomt. Hun kasta hodet bakover og kikka skrått på dem.
Roger het en annen elev. Han hadde stor svart lugg som hang ned i panna, mørke, intense øyne, svarte bukser og svart jakke med et protestmerke på.. Tynn og hengslete, litt lut i ryggen og lite meddelsom. I min første samtale med han, besvarte han spørsmålene mine med ja, nei, veit ikke.
Han fikk plassen ved siden av Henry. Kladdeboka hans var full av fantasifulle tegninger av Robin Hood og røverne i Sherwoodskogen, De tre musketerer og racerbiler. Da han leverte sin første stil, forsto jeg at han kunne skrive.
-Leser du?
-Ja.
-Hva da?

  • Donald, sa han og smilte ertende.
  • Hva ellers?
    Han hadde lest Ibsen, Hamsun og Mykle.
  • Du kan jo illustrere bøkene du skal skrive og du, sa jeg oppmuntrende.
    Men han ville bli bilmekaniker.
    Dagene gikk, og jeg ble etterhvert bedre kjent med elevene. Jeg underviste i grupper, ga dem oppgaver knyttet til deres egne erfaringer, lærte dem rettskrivingsregler, grammatikk, ga stiloppgaver og individuell veiledning. Meget motvillig måtte jeg også gi karakterer, men jeg la ved lange, oppmuntrende kommentarer. Noen, særlig jentene, betrodde seg til meg om små og store problemer hjemme og på skolen, og jeg ga dem råd og støtte.

En dag kom to jenter og ville snakke med meg.

  • Vi har sett Nina i parken. Hun røyka.
  • Vi tror hun røyka hasj
  • Hvordan veit dere det?
  • Hun var sammen med noen gutter fra gården vår som pleier å gjøre det.
  • Hun drakk øl også.

Jeg holdt øye med henne. Hun hadde mye fravær.

  • Jeg finner ikke Ninas adresse, sa jeg til overlæreren, den står ikke på klasselista.
    Han reiste seg, gikk bort til døra og lukka den.
  • Hun bor ikke hos foreldrene sine, men på ungdomshjem.

Datoen for leirskolen nærma seg og elevene gleda seg til turen. De to leirlederne sto og venta på oss da vi gikk av bussen Stig het den yngste, han hadde lys barbus. Robert var litt eldre og kraftigere. Han så ut som en bokser. De små vannblå øynene sto langt fra hverandre. Begge var iført joggebukser og røde jakker.

  • Vi har vært ute og forberedt naturstien og det var varmere enn vi trodde, sa Robert. Han blunka mens han snakka, og tørka svetten av ansiktet med jakka.
  • Har du lest reglementet?, spurte han. Allerede da hadde jeg begynt å irritere meg over blunkinga hans.
  • Ja, sa jeg, men det var ikke sant og en murrende uro meldte seg.
  • Dagen begynner kl. 0700, frokost 0800, lunsj kl. 1300, middag kl. 18.00.
    Det mangla bare obligatorisk morgengymnastikk..
    Programmet omfatta kompasstrening, orientering, kanopadling , fisking, svømming, bueskyting, natursti, leker, fotball og volleyball. Ro kl. 22.00, lyset slukkes kl. 2230 Han pekte på reglene som sto oppslått både i peisestua og spisestua.
  • De kommer til å være stuptrøtte hver kveld og be om å få gå i seng tidligere, lo Robert.
  • Det sier seg vel selv at det er forbudt å nyte alkohol, sa Stig til slutt. Om det skjer, vil de bli sendt rett hjem. Er de tørste, kan de kjøpe brus eller vørterøl her i kiosken. Han pressa fram et ekkelt smil. En spirrevipp med kniv i beltet og mot i brystet, tenkte jeg og grudde meg til fortsettelsen. Alltid beredt, lyste det av speidergutten.

Tommy var i sitt ess og ble utpekt som leder for ballspill. Nina klagde over vondt i beina, hun kunne nesten ikke gå, mente hun. Stig og Robert tvang henne til å være med.

  • Jeg trodde vi skulle få tid til å kose vårs her jeg, sa Henry og stappa i seg ei pølse han hadde kjøpt i kiosken, han likte ikke maten. Spella kort og Kina sjakk. Kanskje bordtennis. Det er jo to bordtennisbord her da. Men det ække ikke ti’ til å slappe av her.
  • Dem ligner på Martinsen, det er som en militærleir her. Passer ikke for alle, sa Roger som ikke likte ballspill og hata gym. Martinsen var skolens gymlærer og tidligere yrkesmilitær.
  • Vi har bare godt av et hardt program sa Tommy og tok seg en slurk av colaen. Øvelse gjør mester.
    En kveld da Robert gikk runden for å sjekke at alle var gått til ro, oppdaga han at det lukta øl av Henry og Nina. Øyeblikkelig hjemsendelse, trua han med. Han ville ha foreldrenes adresse, sende dem et brev.
  • Vi pleier å gjøre det for å være sikre på at foreldrene får vite hva som har skjedd.
  • Er det ikke mulig å gi en advarsel eller en annen straff? Det er veldig alvorlig for disse elevene å bli sendt hjem bare fordi de har tatt seg en slurk øl. Noen av dem er 16., sa jeg og fortalte litt om elevenes bakgrunn.
    -Vi kan ikke gjøre unntak. Det er mest rettferdig at alle behandles likt. Spør elevene, jeg er sikker på at de er enige, mente Stig, alltid beredt. Han kunne ikke være stort eldre enn meg og hadde sikkert aldri brutt en regel i sitt liv.
  • Det stemmer ikke at alle blir behandla likt. Noen av elevene fra den andre skolen både røyker og drikker uten at dere griper inn.
  • Det sier de bare for å vri seg unna. Vi tar dem når vi ser dem.
  • Da må dere se bedre.
    Robert var nå illrød i toppen, blunka i rasende fart og sa iskaldt:
  • Både lærere og elever må følge reglene, ellers har de ikke noe her å gjøre.
  • Jeg kommer ikke til å gi dere foreldrenes adresse. Det står det ikke noe om i reglementet. Hjertet mitt hamra. jeg var livredd , men det var deilig å vippe dem av pinnen.
    Da elevene fikk vite hva som hadde skjedd, mente noen at de måtte ta sin straff, andre at det var for strengt å bli sendt hjem. Det ville ødelegge samholdet i klassen. Tommy argumenterte:
  • De gjorde noe dumt, javel, men det kunne en av oss andre også gjort. Og hva med elevene fra Drammen? Noen av dem smugdrikker og røyker hasj. Hvorfor blir ikke de tatt?
    Flertallet støtta Tommy. Vi ville forlate leiren i samla flokk. Roger foreslo at vårt motto skulle være: En for alle, alle for en. De tre musketerenes motto. Angrep på en, var et angrep på alle. Vi var en stor sammensveisa gjeng av musketerer. Ingen skulle knekke oss.

Jeg ringte overlæreren som ga meg full støtte. Hjertet hans banka for de vanskeligstilte. Vi marsjerte i takt inn i bussen mens vi unisont ropte: En for alle, alle for en. Og slik fortsatte vi helt til vi ikke lenger kunne se Robert og Stigs forbausede ansikter. Motet sank jo nærmere vi kom skolen. Ryktene om hva som hadde skjedd, spredde seg, men vi hadde avlagt et løfte om samhold.
Det kokte på foreldremøtet. Mange var sinte og retta en anklagende pekefinger mot meg. De ville vite hvem som ikke hadde fulgt reglene.
Da det så som mørkest ut, reiste mora til Tommy seg, tok av seg den brune kåpa, hang den over en stol, retta ryggen og støtta henda på stolen foran seg.

  • Vi veit at det er noen i klassen som har det vanskelig, sa hun med klar, høy stemme. Noen av dem holder til i parken. Det betyr ikke at dem er verre enn andre, men dem har lett for å rote seg borti noe. Dem har gjort noe dumt, men verken stjælt noe eller skada noen, så vidt jeg veit. Dem ødelegger bare for seg sjøl.
  • Dem ødelegger for de andre og når dem som ikke har gjort no gæli må reise hjem, ropte en av fedrene.
  • Jeg har oppfattet det slik, sa mora til Roger, at dette er noe klassen og læreren har diskutert grundig. Ikke alle var enige, men flertallet bestemte at de skulle være solidariske med dem som hadde brutt reglene. Vi veit ikke hvem det er, men det trenger vi ikke vite heller.
  • Vi skal være glade for at vi har en lærer som bryr seg om elevene og fellesskapet i klassen, sa en far. Han var tillitsvalgt på Spigerverket.
    Jeg tenkte på brevet jeg hadde fått overrakt før foreldremøtet. Det var skrevet av et foreldrepar som beklaget at de ikke kunne være til stede.
    “Tillat min kone og meg å gi uttrykk for vår beundring og respekt for Deres holdning under klassens skoletur til leirskolen.
    Deres demokratiske idé om en for alle og alle for en, setter vi meget høyt. Det bidrar etter vår mening til å skape et godt kameratskap til lærere og elever.”

Flere år seinere fikk jeg brev fra Roger. Han hadde tegna en bokser og en speider med sinte øyne, bustehår og kniver, som sloss med musketerene. Beste skoleåret i mitt liv, kommer aldri til å glemme det! skrev han. Jobber nå som lærer. Lærer med sportsbil.

Vi var aldri i tvil om at du sto på vår side, sto det. Og jeg tror alle elevene holdt sitt løfte om ikke å røpe noe. Veit ikke en gang om jeg husker hvem det var som ble tatt. For min del var jeg mer opptatt av hvordan jeg skulle bli kvitt hasjklumpen jeg hadde i lomma og hva jeg skulle si om militærledelsen fant den. Godt vi kom oss derfra i tide.

(Oslo, 1971, til minne om «Roger» som ikke lenger er blant oss – og de andre ungdommene som lærte meg å bli lærer)

Wonderful Copenhagen

Mens årets russefeiring blir ganske beskjeden, vil tradisjonen ganske sikkert gjenoppstå når pandemien ebber ut. Fast post på programmet er en utenlandsreise. I dag drar ungdommene til en gresk øy året før de blir russ. På 50-60-tallet reiste vi til København eller Køben, som den ble kalt. Det var en tradisjon fra 1953. Akkurat passe lang båttur og byen var eksotisk. Danmarksturen var et stort arrangement som krevde forberedelser.

Lørdag 6. juni 1964 står en ung mann med russelue på Vippetangen og venter på å gå ombord i M/s Kronprins Olav». Avgang kl. 1600 presis. Han har fått en kollektiv billett med nr. 3549 på 2. klasse uten køye, og brosjyren om Wonderful Copenhagen ligger i lomma på blazeren. Der finner han svar på alt fra A til Å i Køben.

Russen skulle innkvarteres i Charlottenlund som ligger et stykke utafor byen. De fikk reise gratis inn til sentrum om de hadde billett og legitimasjon. Overnattingsstedet var en ølhall, der guttene skulle sove i første etasje. «At man ligger i Ølhallen vil ikke si det samme som at man skal drikke øl der», står det i brosjyren. Øl og røyk var forbudt i sovesalen. Det var plenty av tid til å drikke og røyke andre steder. Pikene skulle overnatte i annen etasje der det var både selskapslokale og spillehall.

De måtte selv sørge for å ha med sovepose- «eller lignende», står det i brosjyren. Det lå madrasser på gulvet og sengetøyet var medbrakt. Russepoliti skulle passe på at det var ro og orden. Før eller etter frokost kunne man «ta seg en frisk dukkert» ved stranda. «Det er bare ca. 4 minutter å gå for en som er noenlunde frisk til bens». Jeg veit ikke hvordan det sto til med beina til russen i 1964, det kunne vel ikke være alderen som plaga dem, men jeg antar at det var forbundet med overstadig inntak av alkohol og/eller dansing til langt på natt. Det var mange dansesteder både i Oslo og København på den tida. I Oslo dansa vi på Rondo, Regnbuen og andre restauranter. Det var på «dansemoro» man fant seg en partner.

Programmet i Køben var omfattende. 600 rødruss skulle på restaurantbesøk dagen etter ankomst og etterpå var det russetog til Tivoli. På veien la de kranser på statuer av Holberg og Tordenskiold. Endelig framme skulle det norske folkedansensemblet opptre og siste post på programmet den kvelden var fyrverkeri. Dagen derpå var det bare å glede seg til nattdans i studentforeningen hvor det var anledning til å treffe dansk ungdom. De fleste så nok mest fram til besøket på Carlsberg bryggerier neste dag. Ikke bare ble det øl, men sannelig ble det dans underveis! Det var dansevogner på toget og det ble dansa på perrongen til tonene fra et medbragt orkester. La livsutfoldelsen holde seg innenfor sundhetens grenser! var anbefalingen. Ikke bare var det øl og Tivoli som frista, men attraksjoner som Dyrehavsbakken, Zoologisk hage og Akvarium. På Tivoli var det dans hver aften fra kl. 20 til 24 på Taverna og Dansetten, samt på restaurantene Wivex og Nimb. Noe for enhver smak.

For de sparsommelige ble småretter for under en krone anbefalt. De hadde valget mellom røde pølser med rundstykke, lekre smørbrød, kaffe med wienerbrød, frukt, og kaker for samme pris hos bakeren. Og hver rett kosta bare en blank dansk krone! Pengene rekker lenger i Køben enn i Oslo.

Høydepunktet på årets Danmarkstur vil garantert bli mottagelsen på Sorgenfri slott , skriver arrangørene.Der skulle den danske arveprinsen Knud utnevnes til Æresruss. Den utnevnelsen fortjener han fordi vi vil vise vår respekt og takknemlighet for det Danmark gjorde i 1864, står det i programmet. Og hvem kunne vite at 100 år seinere skulle røde horder fra Norge komme til Køben for å feire den historiske begivenheten, som få hadde hørt om. De skulle minnes «Danmarks kamp i forsvaret for Nordens sydgrense i Syd-Schlesvig», selv om danskene ikke vant den kampen. Det ble total fiasko. Men «om hundre år er alt glemt». Minnestunden skulle markere at 1964 kullet ikke bare dro til Køben for å drikke og feste, men fordi de ville hylle Danmark og takke de kongelige for innsatsen. Evig eies kun det tapte!

Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.

Senger og penger

Victor og Paula er kjærester, men de bor i hver sin by. Det er langt fra Chimoio i Manica provinsen til Nampula. På slutten av 90 tallet kunne det ta et par dager med buss å kjøre den strekningen på dårlige veier. Lengselen etter å komme sammen ble uutholdelig for dem begge. Paula kan bo hos meg, mener Victor, jeg har jo både kjøkken og stue. Men er hun ikke litt for ung? Kjæresten er 18 år og ikke ferdig med videregående. Victor er sikker i sin sak. Kjærligheten overvinner alt. Neste gang vi kommer på besøk står det ei diger dobbeltseng i stua. Det er åpenbart hva som kommer til å skje når Paula flytter inn.

Victor jobber i kommunen. Han er nøysom, målretta og sparer penger til ny bolig og til at de to kan få gifte seg. De får leie en splitter ny kommunal bolig som ligger avsides til. Etter to innbrudd hvor alt kjøkkenutstyret forsvant, var de overbevist om at det var sjalu naboer som hadde vært på ferde. Det hviler en forbannelse over huset, mener Paula.

De gifter seg, flytter inn i et nytt og større hus, og 9 måneder seinere kommer det en baby. Det er ubegripelig hvordan Victor har klart å finne tomt og få huset i stand på kort tid. Jeg er sparsommelig, sier han med glimt i øyet. Jeg verken røyker eller drikker.

Barnet fødes uten problemer. Paula ringer og spør fortvilet hva hun skal gjøre når babyen skriker. Du må amme så ofte du kan, sier jeg, og husk å gi henne kokt vann. Men etter hvert begynner jeg å tvile. Det er sikkert andre tradisjoner og kjerringråd i Mosambik. Hun hører kanskje mer på heksedoktorens råd. En venninne har anbefalt henne å oppsøke han. Det hjelper ikke. Babyen skriker natt og dag selv om hun får nok mat. Jeg har prøvd alt, sier Paula. Det er noen som ødelegger for oss. Misunnelse. Det onde øye.

Vi kommer på besøk og jeg legger meg på senga for å leke med barnet. Det er ei frisk og blid jente, ingenting i veien med henne. Det går nok over, sier jeg for å berolige henne. Men kanskje er det noe mer alvorlig? Om natta får jeg ikke sove. Jeg klør over hele kroppen. Kjenner igjen den kløen. De har lopper i madrassen. Babyen hadde også fått stikk.

Madrassen må brennes. Lopper forsvinner ikke, sier vi som har erfaring med den slags. Victor nøler, han er uvillig til å svi av en madrass, en ny koster penger. Vi tilbyr oss å skaffe dem en ny. Du må måle senga, så tar vi oss av resten, sier vi. Men tida går og vi hører ikke fra dem. Sover de fortsatt i loppekassa? Har de solgt madrassen? Eller veit han ikke hvordan han skal måle ei seng? Vår kunnskapsrike venn har orden på penger, men ikke på senger. Han har aldri trengt å bruke målbånd. Og hittil har han klart seg utmerket i livet uten den slags hjelpemidler.

(Chimoio, 1997)

Hvor er vi nå?

Turgåing har blitt vår favoritt. Det gir energi og nye inntrykk, særlig når en ikke haster av sted. Å være underveis er mer spennende enn å nå målet, sier min gamle kollega. Det gjelder både når jeg forsker, snekrer båter eller går på tur. Det blir en oppdagelsesreise hvor en må gå fram og tilbake, stoppe og undre seg. Da finner jeg alltid noe som må studeres nærmere.

Å dele minner fra turer i andre land hjelper for å holde motet oppe. Det dreier seg ofte om mennesker vi har møtt. De har åpnet dører og invitert oss inn. En invitasjon vi sjelden sier nei til. Som den gang vi gikk gatelangs i Trinidad på Cuba og kom til en hage med plankegjerde der det sto «Bananer til salgs». Den gamle mannen åpna porten til sin praktfulle hage og viste oss trær, blomster og frukt vi aldri hadde hørt om, men han kunne de latinske navnene. Med barnebarnet ved sin side gikk han fra tre til tre og pekte på knopper og blomster. Hagen hadde en gang vært en stor plantasje der slaver arbeida. Først etterpå fikk vi vite at han var blind. Husker også da vi rusla rundt i Aswan under Ramadan og ble invitert til et måltid på gata. Værsågod, Ramadan karim. For en gjestfrihet kunne vi si, slik er det ikke i Norge.

Når vi ikke kan krysse landegrenser, er vi henvist til turer i nærmiljøet. Mange er ute og går. Flere enn i fjor. De oppsøker parker, utforsker byen eller skogen og gjør nye oppdagelser. I skogen er vi mer åpne overfor fremmede. Hei, sier vi til alle vi møter. Vi kan slå av en prat og få tips om veien videre. I utesamtalen glemmer vi både munnbind og avstand.

Vi har mobiler med digitale kart, men det er morsommere å spørre dem vi møter. Hvor er vi nå? lurer vi på, og får forslag om veien videre og alternative stier. Av og til utvider samtalen seg og tar nye vendinger. I fjor befant vi oss i ukjent terreng vest i Nordmarka. Det var vått og grått. Skulle vi ta til høyre eller venstre? Ut av tåka kom en dame på vår alder som var på tur med hunden sin. Hun var lommekjent og tok seg tid til å fortelle om stier og gammel bebyggelse i nærområdet. Det ble en lang prat om mer enn turer og terreng. Jeg må dessverre komme meg hjem. Vi har familie på besøk. Ellers skulle jeg gjerne invitert dere inn på kaffe og kaker, sa hun, men det får bli en annen gang. For en gjestfrihet, sa vi til hverandre. Akkurat som i Egypt.

Publisert i KK 18.5.21

Ping Pong Pin

  • Hei, det er Frdplmnrå fra banken. Du har ringt oss. Hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Hva er det du heter, sa du?
  • Frdplmnrå
  • Ok (jeg forstår ikke hva hun sier og kaller henne bare Frida heretter). Vi har litt problemer med innlogging, Frida. Håper at kundeservice kan hjelpe oss. Vi blir bedt om å oppgi noe som heter ID pin. Det har vi ikke hørt om før. Hva er det?
  • Det er en pinkode
  • Ok, men vi husker ikke den koden
  • Du kan prøve en annen innloggingsmetode – med skrapekort
  • Skjønner. Nå dukker det opp noe annet her, har jeg trykka feil, eller? – nettbankpassord, står det
  • Ja, det trenger dere
  • Er ikke sikker på om vi har det
  • Jeg kan sende dere et midlertidig passord på email
  • Du mener, nettbankpassord? Kan vi få det på sms?
  • Nei det må vi sende på mail
  • Nå fikk vi eposten der det står at dere skal sende det. Men hvor er passordet?
  • Det kommer i en annen email.
  • Hæ? Hvorfor? Nå fikk jeg det, er det virkelig nødvendig med så lange og vanskelige passord? Vi kommer ikke til å huske det. Og så har vi bare 15 minutter på oss før det forsvinner
  • Dere kan lage deres eget seinere
    Før vi vet ord av det har vi brukt opp det dyrebare kvarteret til å lete etter papir og blyant som ikke virker. Vi går tilbake til trykk-metoden, trykker og trykker for å finne ut hva vi skal gjøre når det superlange passordet har løpt sin vei. Neste skritt er å ringe kundeservice. Der er det lang kø
  • Hei, jeg heter Sara, hva kan jeg hjelpe deg med?
  • Vi snakka nettopp med en annen kundebehandler, Frida, kan vi ikke fortsette med henne?
  • Hun er opptatt dessverre, hva gjelder det?
  • Det er en lang historie, innlogging.
  • Ja, dere har fem innloggingsmuligheter. Skrapekort, sms, ….
  • Finner ikke skrapekortet. Og nå lurer vi også på noe annet, «personlig passord», er det det samme som pin kode og id pin, eller?
  • Nei, det er for Bank ID
  • Aha. Da noterer jeg det (vi aner uansett ikke hvor det personlige passordet befinner seg). Men vi ringer egentlig for å få et nettbankpassord. Er det mulig å sende det på sms?
  • Nei, vi må bruke email av sikkerhetsmessige grunner.
    Kan du ikke bare stave det for meg nå som vi har deg på tråden eller aller helst sende det med posten i en gammeldags konvolutt? Sleng gjerne på et skrapekort og personlig passord, samt en enkel forklaring på forskjellen mellom pin, IDpin og nettbankpassord. Vi orker ikke mer kundeservice, skjønner du.

Primo Levi

Jeg har endelig tatt meg tid til å lese Primo Levis. Husker vagt at det var noen av hans verk i bokhylla i mitt barndomshjem, men den gang var det andre forfattere jeg var mer opptatt av. Sigrid Undset og Knut Hamsun var blant mine favoritter i min ungdom. Som barn var jeg en ivrig leser av Vill Vest og Frøken Detektiv. Og jeg fikk bøker som passa for piker i julegave av mine onkler. Men jeg ville heller ha voksenbøker og de fant jeg i bokhylla hjemme.

Vi hadde flere bøker om krigen. Faren min hadde fått dem gratis fordi han jobba i et bokbinderi. Men jeg leste ikke om krigen før seinere og da var det Max Manus og hans spennende og farlige oppdrag det dreide seg om.

Som nevnt i tidligere blogger, fikk vi vite mye om etterkrigstida i Tyskland da vi var der i 2020 før viruset stoppa alle utenlandsreiser.

Primo Levi var jødisk og bodde i Italia. Han kom fra en liberal jødisk familie, og klarte å utdanne seg til kjemiker før jødene ble bannlyst. Fikk til og med fullført en doktorgrad. På vitnemålet sto det at han «var av jødisk opprinnelse», og det stengte flere muligheter for å få jobb. Han klarte det likevel. Grunnen var at hans far hadde sine forbindelser, og Primo måtte bruke et annet navn og skjule at han var jødisk. Han kunne heller ikke flagge sine politiske sympatier.

Levi bodde i Turino og i 1943 tilslutta han seg han en motstandsgruppe som oppholdt seg i fjellene der. De ble oppdaga og han måtte avsløre sitt etniske opphav, ellers hadde han blitt skutt. Dermed havna han først i en leir i Italia og deretter i Auschwitz – hvor han oppholdt seg fra 1944-45 i leiren Monowitch. Det var 12000 fanger der. Levi fikk fangenummer 174517. Han ble der i 20 måneder.

Bøkene jeg har lest er If this is a man (Se questo é un uomo, på italiensk), Hvis dette er et menneske, heter den norske tittelen. Denne delen handler om tida i konsentrasjonsleiren fram til 1945 da russiske militære kom til leiren. Den neste boka heter The Truce – oversatt til Våpenstillstand på norsk. Den handler om hva som skjedde da krigen var over og overgangstida før fangene endelig kunne dra i samla tropp tilbake til Italia. Jeg har lest begge bøkene på engelsk, men de foreligger nå i norsk utgave.

Det har kommet en del krigslitteratur i de siste åra , og blant annet har Marte Michelets bøker vakt oppsikt – særlig den siste som handler om hva hjemmefronten visste om jødeforfølgelsen. Hva vanlige tyskere visste om jødene i konsentrasjonsleirene og det som foregikk der, tar Levi opp i et etterord, som er verd å lese.

Det har blitt skrevet svært gode bøker om fangenskap i tyske konsentrasjonsleire av norske ex-fanger, feks. Lise Børsum og Trygve Bratlie. De er tidsvitner og vi kommer tett på livet i fangenskap. Det er stor forskjell på å skrive historier om noe du selv har opplevd og historier som har blitt fortalt deg av andre. Tidspunkt er også en viktig faktor. Noen har skrevet om sitt liv i konsentrasjonsleir flere år etter at de kom tilbake til hjemlandet. Andre med lignende erfaringer ville ikke si eller skrive noen ting. Hva grunnen var til det, kan vi få innsyn i når vi leser Primo Levi. Ikke lenge etter at han kom tilbake til Turino skrev han sin første bok, Se questo é un uomo. Den bærer preg av at den er tett på opplevelsene fra Auschwitz. Han hadde et viktig budskap og bare måtte skrive om det mens minnene var ferske. Den fikk ikke mye oppmerksomhet – og ble ikke trykket i mange opplag. Flere år seinere ble den gjenoppdaget som en perle og har blitt obligatorisk lesing i Italia og andre land.

Mange krigsbøker handler om helter og skurker og er skrevet som spenningsromaner. Det er tydelig hvem som er rene og ranke og hvem som får sitt pass påskrevet som fæle skurker og innbarka sadister. Levi skriver annerledes – han observerer, reflekterer og veier sine ord.Han er usentimental, det blir ikke mye snakk om følelser. Når han forteller om utfordringer, lidelser og svakheter, er det sine egne plager han refererer til. Hva er et menneske? Hva skjer med mennesker når de blir fratatt sin identitet og verdighet? Alt menneskelig foregår i konsentrasjonsleiren. Om skikkelsene er snille eller slemme, dumme eller late, gjenspeiler det menneskelig aktivitet og personlighet. «Jeg foretrekker rollen som vitne, ikke som dommer», skriver han, jeg har aldri hatt behov for å ta hevn». Det er systemet som er problemet, ikke menneskene. Disse temaene blir også omtalt i etterordet.

Levi er et glimrende tidsvitne. Han er framfor alt en god observatør og ikke minst skriver han med litterær penn. Hvem kommer til å overleve? er et brennende spørsmål. Er det psyken eller syken som bestemmer? Han er nøktern og detaljert i sine beskrivelser av dagliglivet. Persongalleriet han tegner gir assosiasjoner og forståelse av det enorme menneskelige eksperimentet det var å samle tusenvis av menn (og kvinner som ofte var i andre leire) med forskjellig språk, kulturell bakgrunn og erfaringer, i brakker hvor de må dele seng med andre, arbeide sammen, slåss om mat, og lære seg strategier for å holde hodet over vannet. Det var svært usannsynlig at man kunne overleve to vintre i leiren, var en alminnelig oppfatning. Noen klarte det, men de fleste bukket under.

Det er en intrikat og dirrende studie av det menneskelige, av fangenes kroppslige og sosiale behov, lidelser og glede. Dette samfunnet som kan se ut som et kaotisk helvete, har sine egne regler og rutiner, og du må lære hvordan du skal overleve og finne din plass i flokken. Fangene er fratatt alt personlig, og om du har med deg noe som er viktig for deg, og som kan være nyttig for andre, må du finne måter å gjemme det på. Du har ikke et navn men et nummer som for evig er risset inn på en kroppsdel. Alle stiller likt, men noen er likere enn andre. Det er da det blir mulig å studere sin egen og andres personlighetstrekk og ferdigheter.

Levi har både nærhet og distanse til sine medfanger og voktere. Å observere, reflektere og notere må ha vært hans sterke side. Hver dag har nok med sin egen plage, som å skaffe seg mat, stjele eller bytte til seg brød ved å gi fra seg en sliten skjorte. Byttehandel og tyverier foregår mellom fangene så vel som mellom fanger og tyske voktere. Alt har verdi, spiker og gamle kosteskaft kan omarbeides og selges til høystbydende. Men mat er det viktigste. Alle tenker på og drømmer om mat. Det kan bli en svakt punkt som tapper deg for energi, så du må finne måter å holde sulten i sjakk.

Det er ikke bare enkeltindivider i Levis fortellinger, men også studier av etniske grupper. For eksempel grekerne som holder sammen, danser og ikke minst synger for å holde motet oppe. De verner om fellesskapet, er sterke og arbeidsomme. De er også flinke til å lage gode supper – og den som får smake noen av grekernes delikatesser, om så bare en skje, glemmer det ikke.

The Truce boka har et lysere preg. Tross alt er krigen over, ingen som bomber og skyter, men å overleve er fortsatt en kunst. Denne boka har et vell at morsomme og spennende historier om oppfinnsomme tyver og kjeltringer og hva de finner på for å skaffe seg penger, mat og damer.Forholdet til russerne og den polske lokalbefolkningen er uproblematisk. Samtidig er det uutholdelig dårlige forhold i leiren, det er mangel på vann og mat og kummerlige forhold. På mirakuløst vis blir Levi kvitt skarlagensfeberen – det var brennevin som skulle til. Både lidelser og gleder i denne boka er reelle og det er ikke til å forstå hvordan de klarte å komme gjennom denne vanskelige tida. Det var stadig snakk om at nå var det italienernes tur til å bli evakuert, men det kom verken hvite busser og komfortable tog for å hente dem. Og når det endelig skjer, blir de stabla inn i dårlige vogner eller drar med hest og kjerre. I tillegg skal det vise seg at returruta ikke er organisert i det hele tatt, de drar nordover og sørover og så nordover igjen før de kommer seg tilbake i sørlig retning. Reisen tilbake varte i 35 dager. Jeg liker The Truce, men jeg syns den er litt for lang og det blir en del gjentagelser.

Levi mener han ikke hadde overlevd i fangeleiren uten hjelpen han fikk av sin stillfarne venn Leonardo …»han har en helt essensiell egenskap: en uendelig kapasitet til å holde ut, et stille mot,…..og en vilje og tålmodighet som holdt han oppe på mirakuløst vis. Leonardo hjalp Levi i det stille uten å kreve en motytelse. De opprettholdt kontakten etter at krigen var slutt.

Det var blanding av flaks og utholdenhet som reddet Levi. I den siste delen av krigen da det gikk nedover med Tyskland, ble han i kraft av sin utdanning som kjemiker, overført til et laboratorium der arbeidsforholdene var mye bedre. Og da tyskerne rømte fra Auschwitz, ble han ikke med i strømmen av fanger som forlot leiren. Han hadde skarlagensfeber. De syke ble igjen, mens fangene som forlot leiren døde. Av de 125 italienere som ble sendt til Monowitz, var det bare tre som returnerte til Italia etter krigen. Levi var en av dem. Han skrev som nevnt den første boka rett etter hjemkomsten og den andre boka en god stund etter.

I etterordet blir han spurt om hva han tror var grunnen til at han overlevde helvete. «Min interesse for studier av mennesker, hjalp meg, og viljen til å overleve, men å overleve i den hensikt at jeg ville vitne om det jeg hadde vært utsatt for», sier han. Men det mest interessante er hva han tenker om oppholdet flere år seinere. «Når jeg ser tilbake på oppholdet i leiren i dag, kjenner jeg verken sinne eller smerte. Tvert i mot var det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Oppsummert vil jeg si det var noe positivt som kom ut av det, som har beriket mitt liv og gjort meg tryggere. Hvis jeg ikke hadde opplevd Auschwitz, ville jeg ganske sikkert ikke skrevet noen ting. Jeg ville ikke hatt motivasjonen og insentivet til å skrive. Jeg var en middels god student, og fikk dårlige karakterer både i historie og italiensk.»

Tyven

Jeg hadde vært noen uker i landet, reist rundt i tre provinser, besøkt bortgjemte landsbyer, opplevd et jordskjelv og unngått et nattlig geriljaangrep i hovedstaden, Bujumbura.. Hadde fått gaver på hvert et sted, en stor utskåret trefigur , mange små figurer, kjøpt et åtte meter langt afrikansk tøystykke, en liten stol, vært på markeder – og nå brukte jeg mine siste mynter på å kjøpe kaffebønner, whisky og cognac på flyplassen. Flyplassen i Burundi er den verste jeg har opplevd, sa en kollega til meg før jeg dro av gårde med alt mitt pikkpakk. Hva mente hun med det? Men det var ikke tid til å fundere over det spørsmålet. Fullasta kommer jeg til innsjekkingsskranken.

Kofferten veier noen kilo for mye og mannen bak skranken sier at jeg må betale overvekt, men jeg viser han mitt bonuskort som tillater noen ekstra kilo. Vi blir stående å krangle på fransk – flyet er klar til avgang, men han vil ikke se på kofferten min en gang før jeg har betalt. Jeg roper at jeg ikke vil betale og vifter med en bekreftelse som dessverre er på engelsk. Han ser ikke på meg en gang, men betjener andre kunder mens han innimellom slenger ut noen ekle advarsler. Jeg truer med å klage og blir stående og snakke med andre passasjerer om hvor dårlig jeg blir behandla. Til slutt hører jeg til min forbauselse at han sier: La gå for denne gangen, men det må ikke gjenta seg. Jeg nikker og løper av gårde mot flyet sammen med et par andre passasjerer som er seint ute.

Vel ombord finner jeg ikke posen med trefigurer og heller ikke den andre med cognac og whisky. Reiser meg og går tilbake til avgangshallen. Flyet er litt forsinka, sier flyvertinnen. Jeg ser meg rundt, veksler et tomt blikk med skrankemannen, men posene mine er borte vekk. Noen må ha stjålet varene i all ståheien ved skranken. Jeg går tilbake til flyet, og setter meg ned. Fra min utkikkspost saumfarer jeg passasjerer som allerede er ombord i flyet og dem som er på vei inn. Hva har de i posene sine?

Pytt, det er jo ikke så viktig, sier jeg til meg sjøl, men klarer ikke å bli kvitt tanken på hvem tyven kan være og om han er ombord i flyet. Da oppdager jeg en pose som ligner mistenkelig på min. Den står på et sete ved siden av en mann som sitter to rader foran meg og blar i passet sitt. Jeg reiser meg opp, later som jeg skal hente noe i bagasjehylla. Han er ung, slank, pen, har elegante sko og skinnjakke, gullringer og kjede med et lite kors i rundt halsen. Han er libanesisk ser jeg når jeg smugkikker i passet hans. Sånn kan altså en tyv se ut, en simpel tyv. Han later som posen med cognac og whisky ikke er hans, men kommer det noen og setter seg der, vil han ta den og legge den i bagasjehylla. Jeg venter på det øyeblikket. Glattslikka type. Kanskje han har falsk pass, han har tuska til seg en ny identitet, kler seg fint for å se ut som en vanlig passasjer

Om jeg nå gikk bort til han og sa, Oi, har visst glemt posen min, ville han svare, dessverre, den er nok min, og jeg kan jo ikke bevise at den er min, for jeg har ingen kvittering. Han kom til å si med rolig stemme at han hadde kjøpt akkurat det samme som meg og at jeg må leite etter posen min et annet sted. Han kunne til og med tilby seg å finne den! Blir svett bare ved tanken på den sleipe stilen hans. Jeg kunne jo bare gå bort og ta posen med den største selvfølge, men det ville bli bråk om han tilkalte flyvertinna.

Jeg kunne prøve en annen taktikk, Takk for at du tok vare på posen min, var en fin opptakt. Han ville bli satt ut av spill. Og svare med et sleskt smil, Den er nok min. Etter mange overveielser tar jeg endelig mot til meg, går bort med bankende hjerte, lener meg mot han og sier lett henslengt mens jeg nikker mot posen: Is that yours? Han løfter blikket, ser på meg og deretter på posen, Nei, sier han, og blar videre i passet sitt. Jeg tar posen, går tilbake til plassen min og legger den i bagasjehylla.. Han torte ikke si noe annet. Bra jeg handla resolutt og bestemt.

Lener hodet tilbake mot stolryggen, fornøyd med meg sjøl, nå kan jeg endelig slappe av, men er fortsatt rasende på tyven og hans metoder. Når opphisselsen endelig slipper taket, begynner jeg å le, først litt, etterhvert mye, høyt og ubehersket, klarer ikke stoppe. Andre passasjerer snur seg, noen humrer.. Kanskje det var latter jeg skulle brukt overfor skrankemannen. Ler enda mer ved tanken på hvordan det ville gått.

Hendelsesforløpet trer tydelig fram. Jeg kommer stressa inn i flyet, fulllasta med poser og sekk på ryggen. Hvor er billetten? For å finne den må jeg sette fra meg flaskeposen. Dernest snur jeg meg mot bagasjehylla på motsatt side og dytter sekk og andre ting inn der. Mens jeg står med ryggen til, kommer den elegante tyven inn i flyet, ser min pose på setet sitt og flytter den til det ledige nabosetet. Så tenkte han ikke mer på den saken. Ha, ha. Det kunne vært på sin plass å be om unnskyldning. Unnskyld at jeg trodde du var en skurk, du er sikkert en hederlig kar, kunne jeg si forsonende. Kanskje han ville ta det humoristisk. Men når jeg ser på gullenka hans med kors, de velpleide hendene med gullringer og en lang lillefingernegl på venstre hånd, er jeg ikke så sikker.
(Burundi, 2002)

The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.