Jeg foreslår at vi våkner

heter den siste boka til Beate Grimsrud. Den vant Brageprisen i fjor. Og forfatteren døde før prisen ble utdelt.

Jeg har lest noen av hennes tidligere bøker, men nå er det lenge siden jeg har fulgt med på hennes forfatterskap. Hun skriver annerledes enn andre forfattere, impulsivt, fritt og lekent – og er en veldig god observatør. Setninger og ord triller ut av hennes fargerike eventyrverden. Det er både humor, alvor og filosofiske betrakninger. Det er språket hun vrir og vrenger på som setter i gang tanker og følelser hos meg. Du kan lese enkelte setninger om og om igjen og undre deg over hennes funderinger.

Det er vanskelig å omtale denne boka fordi fortellinger, personer og andre vesener viser seg i korte sekvenser og må fordøyes i små porsjoner. Jeg har brukt lang tid på å lese boka på 500 sider. Vilde heter hovedpersonen og hun bor i Stockholm, men pendler mellom Norge og Sverige. Den lange historien handler om Vildes barndom, ungdom i Norge og om voksenlivet i Sverige med alle vennene. Vennskap og omsorg for hverandre er en særdeles viktig ingrediens. Særlig blir dette tydelig når Vilde får kreft – brystkreft med spredning og blir alvorlig syk. Det er fine og dype refleksjoner om sykdom og helsevesen, terapeuter og andre profesjonelle hjelpere og Vildes fortvilelse, men jeg syns det blir for mange gjentagelser og dveling ved sykdom og død. Det har kanskje noe med pandemien å gjøre – den legger en tjukk tåke over livene våre og framtida. Jeg har mer lyst til å lese noe lyst og lett.

Fortellingene om Vildes forhold til familie, venner, kjærester, tantebarn og ikke minst hennes gamle mor, er fremragende. Mora er en interessant person, de har et godt og ganske uproblematisk forhold. De små kontroversene som når mora kjøper en kjole til den voksne datteren og datteren ikke liker den, er skrevet med kjærlighet og forsonlighet. Hun liker moren sin, i motsetning til mange andre forfattere som skriver om mor-datter forholdet. Og Vilde er sterkt knytta til sin store familie i Norge.

Hennes verden er full av personer, dyr, blomster og andre usynlige skikkelser som dukker opp. Florian er en av dem. Han gir henne råd og advarsler. To andre dyr er rotta og reven og deres betraktninger om livet. Teksten blir stadig avbrutt av disse tre inntrengerne. Innspillene deres er ikke irrelevante, absolutt ikke, men irriterende. Det stykker opp fortellingen og distraherer meg. Når det er sagt, er det flere inderlige og strålende korte historier om små og store levende mennesker Vilde omgir seg med. Særlig samtalene med barn og forholdet til kjæresten, kalt O.

Det har blitt en forunderlig bok om liv og død. Døden er ikke akkurat et morsomt tema, men forfatteren klarer å få meg til å tenke på noe jeg ikke liker. Jeg så nettopp en dokumentarfilm om Cuba der Fidel var en av hovedpersonene. En scene i filmen omhandler hans reise til USA der han skulle holde en tale i FN. Reporteren spør om han ikke er redd for å bli drept av fienden. ( Det hører med til historien at mange prøvde å ta livet av han både før og etter reisen til Amerika, men ingen lyktes). Jeg bekymrer meg ikke for døden, sier Fidel, som den gangen var ung, sterk og hadde lyktes med en revolusjon. «Døden kommer en gang, men ingen veit når». Når man ikke frykter døden, kan en nyte livet. Han hadde jo sett døden i hvitøyet utallige ganger. Synet på liv og død er annerledes både på Cuba og i andre land jeg kjenner. De snakker ikke så mye om døden. De veit den er der, men hengir seg til livet.

Som sagt, boka er både lang, ubehagelig, livlig, varm, kjærlig, klok og irriterende. Jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat denne boka vant Brageprisen.

(PS. Anbefaler Jeanette Wintersons , Why be happy when you could be normal? og Oranges are not the only fruit. Elsker de bøkene som handler om fattigdom, religion og lesber. Det er en bragd å kunne skrive om sin sørgelig oppvekst med så mye vidd og ironi.)

Vinterbrev til Vera

Kjære Vera, takk for julehilsen fra Sao Paulo. Her i Oslo har vi hatt grønn vinter i desember som er blitt hvit og kald i januar. Det er glatt og vi må bevege oss forsiktig av sted – med brodder. Brodder er noe vi setter på sko og støvler for å unngå gliding og fall. Det er en gummisåle med pigger under som festes på fottøyet foran og bak. Noen dekker hele sålen, andre bare hælen eller foten foran, og de festes med reimer eller borrelås. (Google translate foreslår «brother» når jeg spør hva brodder heter på portugisisk).

I dag har jeg prøvd noen nye. De har en liten metallring foran, som er fin å holde i når jeg skal feste sålen bak. Jeg måtte holde i metallringen og samtidig dra gummisålen hardt bakover og opp på hælen. Men når den endelig var på plass bak, spratt den ned foran. Ulllskjerfet mitt hefta seg i borrelåsen, lua datt ned på nesa, brillene falt på gulvet og vottene hang seg fast på en annen borrelås. Da var det bare å starte på nytt.

Det fins også fottøy med brodder som sitter fast, da slipper du å streve med å få dem på, men det kan bli problemer når du skal inn i en butikk med glatte gulv. Du kan ødelegge gulvet eller selv bli ødelagt hvis du sklir og faller. Noen foretrekker sko med brodder som kan slås av når du går inn i butikken. Men da må du huske å slå dem på når du går ut. Ikke bare må vi passe på hva vi har på beina, men iføre oss vintertøy fra topp til tå før vi tar på broddene. Lue, votter, skjerf, genser, boblejakke med hette og refleks hører med.

Jeg skriver detaljert om dette Vera, for at du skal få innblikk i hvilke utfordringer du vil møte om du kommer hit vinterstid. Djevelen ligger i detaljene. Snø er pent å se på, men farene lurer når det regner en dag og snør dagen etter. Et tynt lag med snø kan skjule stålglatte realiteter.

Snø og is forsvinner, men det gjør ikke brannene i Amazonas. Presidenten toer sine hender. Vi håper han forsvinner sammen med andre udugelige, korrupte politikere og at dere aldri gir opp kampen for å bevare regnskogen og dens voktere. Godt nytt år!
(P.S. legger ved et foto av mine nyinnkjøpte brodder)

Publisert i KK 27.1.21

Den største forbrytelsen

Vi dro til Hønefoss for å se denne filmen. Hadde egentlig planlagt å se den på Odeon kino i Moss, men plutselig ble den stengt.

Filmen gjorde sterkt inntrykk på oss, det er blitt en troverdig og rystende framstilling av hvordan norsk-jødiske familier ble behandlet under krigen. Hendelsene er basert på Marte Michelets bok, Den største forbrytelsen.

Vi følger en jødisk familie. Benzel og Sara Braude flyktet fra Lithauen på begynnelsen av 1900 tallet og slo seg ned i Kristiania. Nærmere bestemt på Grünerløkka i Øvre gate 4b. Det huset lå vegg i vegg med Øvregate 2b (oppført i 1858) der vi bodde i over 20 år. Men det var over 70 år seinere. Vår bolig ble totalrenovert og restaurert, men ikke visste vi at det en gang hadde vært flere jødiske familier som bodde i det området, kalt Ny York, som lå utenfor bykjernen. Rundt 1850 ble det på kort tid reist flere trehus før det ble innført murtvang i Kristiania. Boligene var trekkfulle og nedslitte, det var trangt om plassen. I det toetasjes trehuset i 4b, bodde det 50 mennesker fordelt på 12 leiligheter!. Situasjonen var ikke noe bedre i nabohuset, 2b, som riktignok hadde en svalgang, men de små leilighetene rommet mange mennesker.

Etterhvert kom det fire barn i familien, tre gutter, Isak, Harry og Charles, og Helene. De er godt integrert i miljøet, men foreldrene passer på at barna følger jødiske skikker. Hovedpersonen er Charles Braude, som utmerker seg som bokser allerede i ung alder.

I den første delen av filmen er det hverdagslivet på Grünerløkka vi får innblikk i. De bor i et område vegg i vegg med andre jødiske familier som hjelper hverandre og deler sorger og gleder. Det er et vellykket grep å rette søkelyset mot en familie og følge dem til siste slutt. Vi blir etterhvert kjent med deres familiehistorie og forholdet de har til hverandre. Det gjelder særlig de tre brødrene og foreldrene. Helene er mer perifer. Hun er også den eneste som kommer seg tidlig av sted til Sverige når det strammer seg til.

Filmskaperne har klart å gestalte noe av tidsånden og koloritten fra førkrigstida. Fasadene på huset ser fine ut, men det er noe helt annet i bakgården. Der er det utedo og vannpumpe, barn som leker og husmødre som henger opp klær på klessnorene. Da ble det vel en god prat mellom laknene. Noe annet er festlig samvær. Vet ikke om det var spesielt for jødiske familier, men både unge og gamle danser på Grünerløkka i trange lokaler til levende musikk. Lurer på hvor det fant sted. Charles danser med sin norske kjæreste, Ragnhild, som han seinere gifter seg med, og foreldrene hans har ingen innvendinger selv om hun ikke er jødisk. Brødrene har både norske og jødiske venner. De drikker og fester og oppfører seg som andre ungdommer. Charles er en ivrig bokser som var med i flere internasjonale konkurranser. Boksing var en populær idrett den gangen. Vi får se Charles i storform i en landskamp mot Danmark. Denne delen av filmen er ganske lys og livlig – selv om de bor kummerlig, skiller ikke Braude familien seg fra andre familier. Jeg tenker at den står i sterk kontrast til det som skal komme.

9. april 1940. Det strammer seg til for jødene. NS – Nasjonal Samling – sender ut et spørreskjema til alle jøder i Norge om å registrere seg. Da kunne de lett finne dem når det trengtes. De må oppgi religiøs tilhørighet, bosted, fødselsår osv. og Ns fikk full oversikt. Charles nekter å fylle ut skjemaet. Jeg er norsk, sier han. Men faren tvinger han til å gjøre det. Alternativet er å gå under jorda. De får utstedt identitetskort med en rød J på. Dette skulle vise seg å være det første skrittet i forsøket på å sende jødene ut av landet.

Den siste delen av filmen handler om hvordan det går når familien blir splitta. Charles og brødrene hans blir tatt og sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Resten av familien og Ragnhild får ikke vite noe om hvor de er og hvorfor de blir tatt. Scenene fra denne interneringsleiren er hjerteskjærende. Forholdene er forferdelige og de blir hundsa og herja med av en sadistisk leirkommandant. Det var sikkert enda verre enn det filmen viser. På et tidspunkt blir fangene ropt opp, en etter en. Noen av dem blir bedt om å stille seg opp ved porten, andre ble værende. Faren, Isak og Harry blir tilkalt til porten, mens Charles blir værende fordi han er «arisk» gift med en norsk kvinne. Han og de andre kommer ikke ut av leiren før krigen er slutt.

Et annet viktig og særdeles opprørende overgrep er hvordan staten tar seg til rette i jødiske hjem. De følger en ny lov om inndraging av jødiske formuer. Sara Braude får besøk av politiet som har fått i oppdrag å konfiskere jødisk eiendom og gjenstander. De må overlevere sine eiendeler til staten. Denne scenen er grusom og bevegende. To menn kommer og takserer de få verdisakene i familiens enkle leilighet. Det dreier seg om kroner og ører. Sara prøver å gjemme personlige eiendeler, smykker og noen småpenger i en boks. Men de finner dem til slutt. Dette er nok en skamplett. De jødiske familier ble fratatt både hus, formue og eiendeler og fikk ikke noe tilbake eller utilstrekkelig kompensasjon for den forbrytelsen.

Mens Charles, faren, Harry og Isak er i leiren, står Knut Rød i statspolitiet og leser opp navn på jøder som skal deporteres tidlig om morgenen neste dag og hvor de skulle hentes og hvem som skulle kjøre dem til kaia der dødsbåten venta på å sende dem til Auswitz og gasskammerne. Knut Rød ble berømmet av nazistene for sitt enestående arbeid med å kartlegge jødene og organisere deportasjonen. Men han ble aldri dømt for sin forbrytelse.

Først 27. januar i 2012 ga statsminister Jens Stoltenberg en offisiell beklagelse over jødeforfølgelsene i Norge.

Alle bør se denne filmen, både voksne og barn, den burde være pensum i norske skoler.

Spurven i neket

Det var grått og mildt både i november og desember det året. Regnet silte ned, plenene var grønne og vi så for oss en jul uten snø. For å lyse opp i den mørke årstid, ville vi finne på noe nytt, noe som kunne være til glede for både barn og voksne. I desember kjøpte vi nek med rødt silkebånd til småfuglene og hang det på verandaen ved siden av fuglebrettet. Men fuglene dukka ikke opp selv om vi frista dem med både smuler og korn. På nyåret kom det litt snø. Det var bare spurvene som mangla. Spurven i neket med snø på var et yndet motiv på julekort i gamle dager. Nå forsvinner vel det motivet. Nek uten spurver er trist. Hvor var det blitt av pip-pippene?

Vanens makt, tenkte vi. Fuglene var trofaste og foretrakk steder der nek ble hengt opp hvert år. Vi hadde ikke hatt noe å tilby verken i fjor eller året før. Det tok tid å innarbeide seg på markedet. Kanskje det var for mange nek å velge mellom? Mange naboer hadde nek på verandaen sin, men de så like uspiste ut som vårt.

Kunne det skyldes endrete matvaner? Spurvene var blitt vant til å spise thaimat, kebab og andre delikatesser som de fant på gata og i søppelbøtter. De var blitt fine på det og ville ha samme mat som mennesker. Med de nye spisevanene glemte de hva naturlig korn på et nek var. De gleda seg ikke til jul og skjønte ikke hvorfor neket hang der.

Kanskje nekene ikke var så gode som før? Det var ikke ekte vare, men juksekorn. Genmodifiserte fra Kina. Spurvene likte ikke smaken og nekta å sette nebbet i dem.

Global oppvarming ble lansert. Det var for varmt for julenek, de var laga for kaldere klima og ikke grønne vintre.

Når vi først hadde tenkt på alle mulighetene som forelå, måtte vi følge med på fortsettelsen. Vi lot neket bli hengende. Dessuten var vi motstandere av bruk og kast. Det kunne ikke kastes før det var brukt (opp).

Tida gikk, men en dag i juli fikk vi endelig svar på nekets gåte. Midt i sommervarmen dukka det opp en sverm av småfugler som kasta seg over neket. Alle på en gang. Neket hadde simpelthen ikke vært modent ved juletider. Nå ble det endelig fortært. Og så får vi håpe at nek, snø og spurv forener seg til riktig tid til neste år.

Jogging

Det er mange år sida jeg slutta å løpe. Vi kalte det ikke jogging den gangen. Jogge kommer fra det engelske ordet jog og har visstnok eksistert siden 1500 tallet. Opprinnelsen er ukjent, men det er flere beskrivelser av aktiviteten. For eksempel «å gå eller springe i et hoppende tempo». Det var absolutt ikke det jeg prøvde meg på, men derimot bevega jeg meg «med små rykk som i sakte trav», som er en annen variant av løpestilen.

Den gangen var det heller ikke så mange som løp med tights, som det heter nå. Men jeg hadde akkurat kjøpt en rød, tettsittende treningsbukse. Den lyste opp i julemåneden og jeg satte av gårde i moderat fart. Oppoverbakkene var uendelige og det gikk ikke så fort. Mangfoldige ganger hadde jeg opplevd å få kommentarer fra mannfolk under joggeturene, og jeg forberedte meg på at det samme ville skje igjen. Tilropene var av typen, Kom igjen, a mor, dette går bra, Gi litt mer nå, få ræva i gir og andre nedrige ytringer. En stoppa og ga seg til å klappe. Det var ikke så mange kvinnelige joggere på den tida. Ikke så mange mannlige heller. Men jeg hørte aldri at mannlige joggere fikk lignende kommentarer.

Jeg stramma meg opp og prøvde å løpe litt fortere forbi to menn som sto og gravde . Sannelig klarte ikke en av dem å spy ut en frekk kommentar om dame i rød trikot. Jeg lot som ingenting, men ergra meg over at jeg ikke fikk svart med samme mynt. Resten av joggeturen brukte jeg på å forberede en drepende takk-for-sist replikk. Ikke for lang, ikke for kort, men rolig og bestemt skulle den være.

På tilbakeveien i en nedoverbakke ser jeg på avstand at de to fortsatt står og graver. Bare ved synet av dem, stiger raseriet. Jeg gleda meg til å avlevere den godt forberedte, ironiske og kvikke formuleringen som skulle stoppe munnen på dem. Men før jeg kommer så langt forsvinner setningen jeg hadde øvd på i det blå. I stedet kommer et skummende angrep mot frekke, duste og late mannfolk som morer seg over kvinnelige joggere. Drittsekker! De stopper med gravinga, lener seg over spadene og stirrer uforstående på meg.

Først da jeg støter på to andre gravere lenger nedi bakken, forstår jeg at jeg har tatt feil mann. Jeg løp bare lett forbi dem «med små rykk som i sakte trav» og et smil om munnen. De smilte tilbake.

Hårbørste og kam

(1999)

Det var steikende hett og fuktig da jeg kom til Luanda. Krigen i Angola pågikk fortsatt og vi kunne ikke reise fritt rundt i landet. I hovedstaden var det trygt, påsto de, men vi tok våre forholdsregler.

Jeg ble innlosjert på et gjestehus. Der var det aggregat som skulle sørge for luftavkjøling. Midt på natta våkna jeg av skuddveksling og aggregatet som hosta og harka før det stoppa helt. Jeg sto opp og vekka nattevakta som hadde sovna. Morgenen etter fant jeg ikke hårbørsten min, den var borte vekk. Heldigvis lå det en gaffel på kjøkkenet som jeg gredde meg med. Jeg ba sjåføren om å kjøre meg til byen for å finne hårbørste. No problem, svarte han, og ringte søstera si og ba om råd.

Svetten rant og blusen min klistra seg til kroppen enda aircondition anlegget sto på full guffe. Hver gang sjåføren stoppa og pekte mot en butikk, sklei jeg langsomt ut av bilen og bevega meg sakte mot målet. Hvert skritt var en kraftanstrengelse. Ingen av utsalgene hadde det jeg var ute etter. Butikkeierne pekte på kurver med forskjellig innhold som jeg kunne lete i. Når jeg prøvde å forklare hva jeg trengte, rista de bare på hodet, smilte og geleida meg videre til sine kolleksjoner av badedrakter, solbriller og hodeplagg. Til slutt gikk det opp for meg at de ikke forsto hva jeg mente.

  • Bruker dere ikke kam her i landet? spurte jeg en annen kunde mens jeg pekte på hodet mitt og lot som gredde meg. Han smilte og rista på hodet. Jeg granska de elegante damene som passerte iført fargerike kjoler og hodepynt. De hadde kort afro og trengte selvfølgelig ikke hårbørste.

Sjåføren foreslo at vi kunne kjøre litt rundt og spørre gateselgere. Ved første lyskryss kom en ung mann mot oss med bluser på en kleshenger. Jeg titta ut av vinduet for å se nærmere på varene mens sjåføren passa på at tyver som var spesialister på å stjele vesker, solbriller og mobiler gjennom åpne bilvindu, holdt seg på avstand. Blusene var fine og jeg kjøpte en. Nå hadde det samla seg flere selgere i en ring rundt oss. En solgte kart over Angola, den andre malariatabletter og en tredje kladdebøker og bokhyller. Jeg trengte både kart og tabletter, men det ble det grønt lys så vi måtte vinke farvel.

Kart fikk jeg til slutt, men ikke hårbørste. Jeg kjøpte i stedet en bokhylle av en kar som også solgte malariatabletter, men sjåføren advarte meg og kjørte til et apotek som hadde tabletter som ikke hadde gått ut på dato. Gateselgernes var billigere, men ikke så effektive, mente han. På veien til apoteket satt det ei frodig dame under et tak og solgte pasjonsfrukt og små, søte bananer. Jeg kjøpte en stor pose pasjonsfrukt og en diger klase små bananer.

Nå var trafikken så tett at hadde det ikke vært for varmen, ville jeg heller ha tatt beina fatt. Men det var absolutt ikke å anbefale, mente sjåføren, og så strengt på meg. I stedet ble vi sittende i bilkø og høre på angolansk musikk og klarte å spise opp all frukten.

Det var mørkt da vi kom tilbake til gjestehuset. Ei dame med hvitt forkle sto på kjøkkenet og lagde mat – hun inviterte meg til middag. Jeg fortalte at vi hadde brukt hele dagen på å finne en kam (hadde gitt opp hårbørsten). Gå til mannen som står på hjørnet her, sa hun, han har alt mulig. Og mannen på hjørnet viste meg en kurv med figurer og kjøkkenredskaper han hadde laga av tre. Jeg fant noe som ligna på en kam og tok med en sleiv på kjøpet. Sleiva tok han betalt for, men kammen var gratis. Det var ingen etterspørsel etter slike gjenstander. Du kan jo henge den på veggen, foreslo han.

Ventetid

(1997)

Espongabera heter en bortgjemt by på grensen mellom Mosambik og Zimbabwe. Vi kommer dit etter fem timers kjøring på dårlig vei og etter å ha forsert tre elver – den siste hadde kabelferje med håndsveiv. Det er to kafeer å velge mellom, en på hver side av byens eneste gate. Vi stopper utafor den ene – den med høyest musikk. Mannen bak disken reiser seg og spør hva vil ha. Mat, sier jeg. Hva?. Mat!! Nei, Det har vi ikke. Cola da? Nei. Hva med te? Dessverre. Kokken har lagt seg.

Vi prøver den andre kaféen og setter oss i spisesalen som også er husets stue. Kjøkkendøra står på gløtt. Ei høne er på vei inn i rommet, etterfulgt av et lite barn i skitten truse som gomler på en matbit. På et bord nærmest Tv’en står en anretning med tallerkener, glass, kniver og gafler som er dekka til med en brodert, hvit duk. På veggen ved siden av henger et postkort med snøkledte fjell og under står en kurv med lilla plastblomster. Taket med mørke flekker henger i en faretruende bue over spisebordet.

Etter en stund kommer vertinna inn. Hun er barbeint og babyen på ryggen titter nysgjerrig mot oss. Hva vil vi ha? Vi er ganske sikre på at hun bare har kylling, så vi foreslår like godt det med en gang så vi slipper å bli skuffa. Vi regner med at hun først må forsikre seg om at de har maten vi bestiller og at kyllingen må kverkes før hun tilbereder den. Det er ikke gjort i en fei. Men cola har hun. Og øl. Dermed belager vi oss på at det blir flere cola og øl før maten kommer på bordet.

En mann i ført shorts og helsetrøye kommer barbent inn i stua og skrur på Tv’en. På fjernsynet pågår et intervju med en prest og praten går livlig på shona, lokalspråket. Musikken fra kjøkkenet som til forveksling ligner på musikken i den første kafeen, trenger seg på i hard konkurranse med intervjuet. Etter en times venting hvor kjøkkenmusikken er uforandra i styrke og intervjuet på fjernsynet har blitt avløst av den samme type musikk, bestemmer vi oss for å utnytte ventetida på annet vis og besiktige pensjonatet vi skal bo i.

Da må vi gå over veien til den andre kaféen, som også er et pensjonat som betjenes fra en landhandel hvor de selger mel, salt og stoffer. Rommet vårt har to breie senger og et flott skap i mørkt tre som det er umulig å få åpna. Langs den ene veggen står et bord med restene av et knust speil. Lydene strømmer inn fra vinduet som vender mot bakgården hvor geiter, kyllinger, ender og griser jakter etter noe spiselig. To damer holder på med dagens oppvask der ute.

Den eneste lyspæra i rommet virker ikke. Pensjonatvertinna tilkaller en eldre, hjulbeint kar som kryper opp på en gebrekkelig stol for å sette inn ny pære. Den slukner med det samme. I stedet skrur han inn ei lyspære i lampa i gangen som skal lyse opp for oss utenfra, men den eksploderer med en gang han har gått. Vertinna mener problemet kan løses, vi må bare vente på elektrikeren.

Mens vi venter på han, rusler vi tilbake til kafeen hvor vi har bestilt mat, som nå skulle være ferdig. Kyllingen smaker overaskende godt. Hva med kaffe? Nei, kaffe har de ikke i kafeen. Te kan vi derimot få.

Tilbake i pensjonatet lurer vi på om det er lys i tunnelen. Nei dessverre, elektrikeren har ikke kommet. Men han kommer helt sikkert, forsikrer vertinna. Vi famler oss fram til rommet og får tent på medbrakte stearinlys. Gemalen leser Wilbur Smith og mener han hører skuddveksling utenfor. Det er et vindu som står og slår. Ventetida er slutt og vi sovner vi til summingen av to moskitos.

50 år i frykt og håp

Bombene faller i Europa mens tausheten brer seg over andre urolige hjørner i verden. Langvarig krig og uro er sløvende mens verden vender seg oppmerksomt mot nye kriger og nye flyktningestrømmer. Gjennom 50 år er palestinerne vant til å vente. Imamen i den nærmeste moskeen har holdt tale om krigen i Europa. Han trekker paralleller mellom palestinerne og Kosovo og spår at det samme vil skje med flyktningene der som har skjedd med palestinerne. De blir fordrevet fra sitt land og vil aldri komme tilbake.

Giverne har gitt og gir sin avlat til den smale Gazastripen der 700.000 flyktninger er klumpet sammen. Det bygges veier, boligblokker og butikker. Men ingen har råd til å bo i de fine leilighetene i blokkene som rager opp i Gaza by. De står tomme og uferdige, mens flyktningene fortsatt bor med sine utvidete familier på ett rom i flyktningeleirene. Settlernes hus og eiendommer er gjerdet inn med høye murer og piggtråd og bevoktet av israelske soldater. Vi kjører forbi i samme øyeblikk som palestinske skolebarn passerer en soldat. De løper over veien hjem til sin usle bolig ved siden av settlernes.

FN monumentet midt i byen hyller Terje Rød Larsen, men Gazabeboerne er skjønt enige om at alt er blitt verre siden Oslo-avtalen. Grensene er stengt for dem. Av sikkerhetsmessige grunner. Ahmed i Gaza kan ikke besøke søstra si i Hebron og Mohamed i Jerusalem får tårer i øynene når han snakker om onkelen sin i Gaza som han ikke har sett på mange år.

Handelsrestriksjoner begrenser næringslivet. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å handle med Israel. Korrupsjonen sørger den hjemlige palestinske administrasjonen for som favoriserer sine med utsiktstomter langs havet hvor de bygger private palasser. Arbeidsløsheten er på over 60%. Hva er håpet for framtida? Mohamed er pessimistisk. Han dyrker tomater som han tidligere har solgt til Europa men nå har Israel økt avgiftene. I fjor sto tomatene og råtnet og han tapte 70.000 kroner. Jeg har ikke noe håp for framtida, sier han. Israelerne kan gjøre hva de vil og tvinge oss i kne. Kanskje kaster de oss på sjøen.

På flyplassen i Tel Aviv er det endeløse køer. Bagasjen blir endevendt og vi blir forhørt i flere timer av ivrige sikkerhetssikrere. Vi skal ut av og ikke inn i landet. Sjokkerte vestlige turister blir gransket som om de var kriminelle uten at de får vite hva de er anklaget for. Av sikkerhetsmessige grunner er det best å betrakte oss som mistenkelige personer. Det mistenkelige er at vi har besøkt palestinske områder.

Eva Johannessen i Gaza 1999

On the rocks

Tittelen på denne filmen var jeg ganske sikker på dreide seg om Bill Murray og hans evindelige trang til å ta seg en drink. På sett og vis klarer han så å si alltid å få med drinker i scenene han er med i. Men det viser seg at tittelen har to betydninger: den ene er: en drink uten annen tilsetting en isbiter og den andre: at noe er i ferd med å gå i stykker., for eksempel «his marriage was on the rocks». Dermed peker tittelen både på Felix (Bill Murray) som er faren til Laura (Rashida Jones) og hans drikkevaner, samt Laura’s ekteskap som er i ferd med å rakne. Når jeg tenker meg om, er det ikke ofte jeg har sett filmer som handler om forholdet mellom en far og en voksen, gift datter med to barn.

Handlingen utspiller seg i New York der Laura bor sammen med sin ektefelle Dean (Marlon Wayans) og to små døtre. Hun er forfatter med skrivesperre og han er i ferd med å bygge opp sitt eget firma.Det medfører mange møter, reiser og travle dager og det blir Laura som må ta seg av hjem og barn. Det virker likevel som de har det bra sammen, bortsett fra at forfatteren ikke får skrevet noe. Hvem kjenner seg ikke igjen i det, tenker jeg,

Laura treffer sin manns kolleger – det er en overvekt av unge, pene og sjarmerende kvinner. – og hun finner spor som kan tyde på at Dean har et forhold til en av dem. Det er da faren hennes, Felix, kommer på banen og vil gi henne gode råd. Denne opptakten er syltynn, pinlig tynn, nesten så jeg får lyst til å forlate lokalet, men heldigvis klarer Felix å redde situasjon med et smil. Han har lang erfaring med kvinner og ekteskapelige utfordringer og framstår som faderlig trygg og ansvarlig – og han liker å ordne opp.

Selv om hans forslag til metoder for overvåkning av Dean er gammeldagse, begynner Laura å fatte mistanke og blir med på etterforskningen. Felix treffer sin datter på barer og de kjører rundt i New Yorks gater med farens sjåfør og kikkert rundt halsen for å oppspore om Dean befinner seg på restauranter han har annonsert han skal møte kollegene sine på bestemte klokkeslett.

Felix er mester i å vikle seg inn og ut av pinlige situasjoner både bak rattet og i barene de oppsøker, og det tar helt av da han klarer å overtale dattera til å ta en velfortjent husmorferie i Mexico der Dean etter sigende er på forretningsreise. Faren blir med for å passe på at avsløringen av den utro ektemannen går som planlagt. Med glimt i øyet, alkohol on the rocks og forførerisk sang, får Bill Murray alias Felix, alles oppmerksomhet på en bar i Mexico. Det viser seg at historien om utroskap er en misforståelse.

Men nå er Laura er på hugget og stiller faren vanskelige spørsmål om hans havarerte ekteskap med moren. Han vrir seg elegant unna. Laura og Dean finner tilbake til hverandre, og det har jo Felix indirekte bidratt til. Laura hadde nok ikke spurt ektemannen om han var utro uten farens hjelp. Far og datter kler hverandre – hun framstår som tilbakeholden og litt fomlete, mens han har er full av selvtillit og liker å få oppmerksomhet.

Sofia Coppola har regissert flere filmer, laget manus og hatt roller i sin fars filmer (Gudfaren)- hun er modig og går sine egne veier. Bill Murray går igjen i flere av filmene. Lost in translation med Scarlett Johansson var strålende og jeg likte også den mystiske filmen, The Beguiled. Men hva vil hun si med On the rocks? Er den bare lettbeint og morsom eller vil den noe mere, grave dypere i forhold mellom ektefeller? Laura får ikke napp når hun spør om foreldrenes skilsmisse og farens livsstil og dametekke. Han er stum som en østers. Men en usedvanlig livlig, morsom, spontan, sjenerøs og omsorgsfull far og bestefar, på tross av feil og mangler. Han ligner på noen andre jeg kjenner. Dette er Bill Murray på sitt beste – og da bestemmer jeg meg for at dette er en lett, underholdende film uten gravalvorlige undertoner.

Summerland

Summerland er en britisk film som pendler mellom tida før og etter siste verdenskrig. London blir bomba og barn evakueres til landlige omgivelser. De blir plassert i familier som har sagt seg villig til å ta seg av dem. Alice Lamb er enslig og bor utafor allfarvei. Hun blir stadig plaga av skolebarn som ødelegger postkassa hennes og kaller henne nazist. Hun er bisk og farlig, sies det, og ryktet sprer seg til naboer som forteller barna sine at de må passe seg for henne. Det minner meg om min egen barndom og underlige einstøinger som bodde i plankehytter. De ble erta, men vi var også redde for dem. Det var mange løkker og ubebodde strøk i Oslo etter krigen, der folk tok seg til rette. Roy Jakobsen har skrevet om dem som slo seg ned i Muselunden og Alice Monroe har en lignende historie om ei heks som bodde aleine i et skummelt hus.

Alice Lamb liker ikke barn og holder også avstand til andre folk. Hennes store lidenskap er å skrive akademiske bøker om skotske myter og legender og hun liker ikke å bli forstyrra. En dag kommer en kvinne og banker på døra hennes. Her kommer gutten fra London som skal bo hos deg, sier hun. Men Alice er avvisende,. Hun ikke vil ha han, og mener hun ikke har meldt seg til tjeneste. Motvillig går hun til slutt med på å ta seg av han et par uker til de kan finne en annen familie. Slik kommer den sjarmerende krølltoppen Frank inn i hennes liv.

Det er ikke lett verken for han eller henne, men etterhvert finner han seg til rette. De bor ved havet, og landskapet er magisk med klipper og uendelig utsyn til alle kanter. Hun tar han inn i sin fabel verden og forteller om fata morgana, luftspeilinger, som varsler om noe som skal skje. Det er der de finner Summerland. De to har enkle og direkte samtaler som avslører at Alice helt frivillig har slått seg ned her. Grunnen får vi ikke vite. Men hun kan røpe at hun en gang har hatt en kjæreste og spør han om han syns det er rart at det var ei dame. Nei, det syns ikke Frank er rart, det viktigste er å elske hverandre. Gradvis får vi innsyn i Alices kjærlighetshistorie. Forholdet mellom henne og kjæresten Vera er både rørende og opprivende. Det var ikke lett å erklære seg som lesbisk på den tida – det var uhørt. Vera mener at de ikke kan leve sammen fordi hun ønsker seg barn og en familie. Etter bruddet med kjæresten flytter Alice til hytta ved ved havet.

Frank begynner på den nye skolen og får venner der, men ingen av dem tør å være med han hjem. Han snakker mye om faren sin som er pilot og alt det spennende han får oppleve under den pågående krigen. Men det er ikke så mye snakk om moren,

Den siste delen av filmen er både overraskende og oppklarende. Men det blir dessverre altfor mye melodrama og søtladen musikk i denne delen. Det gjelder både handlingen og luftspeilingene som stadig vender tilbake. Håp og drømmer forsvinner i en gyllen sky, men det er noe som skurrer i forholdet mellom Alice og Frank. Det gir en bitter ettersmak som gjerne kunne vært utdypa.

Likevel har jeg ingen problemer med å anbefale filmen som også har en egen ro og stillhet over seg på tross av brutte forhold og krigshendelser. Jeg vil særlig framheve Frank, spilt av Lucas Bond. Gemma Arterton som spiller Alice, gjør også en god figur. Samspillet mellom dem løfter filmen. Regien er ved Jessica Swale, og dette er hennes debut film.