Symaskinen

Endelig fant det jeg lette etter. En blytung Singer symaskin som kom flyvende inn til hytta i skogen.

Hylsteret av tre er uten lyte, og det henger en liten nøkkel i rødt silkebånd på det solide håndtaket. Det er en fornem maskin med gylne utsmykninger på svart bunn. Alt er på stell. Tidligere eiere har tatt godt vare på den.

Kanskje har den tilhørt en rikmannsfamilie på Frogner? Dit kom ei sydame en gang i måneden for å reparere familiens tøy. Men da mora i familien ble enke, måtte hun kvitte seg med sydama og lære seg å lappe tøy og sy på egen hånd. I et dameblad fant hun bilder av klær hun likte. Hun klippa dem ut, limte dem inn ei bok og laga noe lignende.

Den boka fant familiens eldste datter. Hun studerte mønstrene og begynte å lage sine egne, kreative skisser. Symaskinen fikk ny eier da dattera fikk den til bursdagen sin. Hun ville sy sitt eget tøy, og starta med fargerike ballongbukser som var på moten. Etter hvert trylla hun fram elegante kjoler og drakter som ble lagt merke til. Antrekket var ikke komplett uten snurrige hatter med kunstige blomster på toppen.

Maskinen gikk jevnt og trutt da hun stifta familie og fikk barn. Avlagte plagg ble ikke kasta, men fikk nytt design. De ble klippa og sydd om til kjoler, jakker, bukser og kåper. En herrefrakk med striper ble forvandla til bukse og vest – en kjole til to skjørt med overdel. Når alle hadde lagt seg, satte hun seg ved kjøkkenbordet der symaskinen sto. Jeg husker maskinens jevne, søvndyssende lyd og gjenkjente pausene når hun tok seg et drag av Monte Carlo sigaretten. Det var om kvelden hun fikk ro til å utfolde sine kreative evner.

Tidene skifter. Tråmaskinen kom, den gikk fortere. Den hånddrevne Singer maskinen forsvant inn i et kott. Der sto den inntil dattera hennes begynte på fire måneders sømkurs, i regi av Oslo kommune. Hun lærte å sy vinterkåpe med fòr, bluser og skjørt med vidde som ble brukt da hun begynte på danseskolen. Jeg husker hvert eneste plagg, ser dem for meg. De hjemmesydde klærne varte i mange år. Men hvor ble de av?

Jeg har forsikra meg om at det fortsatt selges nåler jeg trenger til maskinen. Jeg er spent på om jeg klarer å håndtere den. Finner skuffen med undertrådsneller og hendene veit hva de skal gjøre. De gjenkjenner grepene og rekkefølgen. Det går som smurt selv om jeg ikke har tatt i en Singer maskin på 50 år. Det går sakte framover i takt med rytmen på ei hytte uten moderne hjelpemidler. Akkurat passe tempo for barnet som står ved siden av og følger med. Den syr bare rette sømmer. Men rette sømmer er det mest av i alle plagg.

Eva Johannessen
Skribent og forfatter
jmarioneva@gmail.com

Publisert i KK 14.10.22

Good luck to you, Leo Grande

Hovedpersonen Nancy- er en «gammel dame» (Emma Thompson) – som aldri har hatt glede av sex med sin eks-mann. Hun kontakter en yngre mann, som selger seksuelle tjenester. De møtes på et hotellrom og forskjellene mellom de to er slående. Nancy framstår som en pertentlig peppermø som er engstelig for hva hun begir seg ut på og nysgjerrig på hva som kommer til å skje. Hun har vært religionslærer og klager over ungdommens usømmelige oppførsel. Men nå har hun tatt et modig skritt inn i en ny, ukjent verden som dreier seg om fysisk nærhet, seksuell tiltrekning, og hvordan man kan nyte og få glede av kropp og sex. Fra første replikk begynner vi å le. Å snakke om sex er ikke lett, det blir mye fnising og latter.

Den unge mannen, som kaller seg Leo Grande, er en erfaren sexarbeider. Avslappet, vennlig, kjærlig, men ikke påtrengende. Det handler ikke bare om sex – men om møtet mellom to personer som har hver sine roller og skjuler sitt egentlige navn. Den unge mannen leser Nancy mye bedre enn hun leser han. Det er jobben hans å finne ut hva klientene ønsker.

Vi er ikke sikre på hvem de to egentlig er og om det de forteller er sant. Hun har en forretningsmessig holdning til hva hun ønsker. Leo Grande røper så å si ingenting om sitt privatliv, mens Nancy forteller om sine barn, ekteskapet og mannen som døde for to år siden. Hun vil vite om Leo har hatt en vanskelig barndom og hvorfor han er sexarbeider. Mens han føler seg fram og prøver å utføre et oppdrag som er tilfredsstillende for sin klient.

Nancy er ikke bare opptatt av å få sex, men nysgjerrig på hvilke tilbud som er best og stillinger hun må prøve. Hun har forberedt seg og skrevet ned seks (!) forskjellige øvelser som hun bare har hørt om, og han er villig, men usikker på om de klarer å rekke alt.

Etter flere møter, blir hun mer avslappa. Det blir mer prat om sex enn å utføre den. Hun forteller oppgitt om sine barn, sønnen som er kjedelig og dattera som er utsvevende. Leo forteller om sine klienter. Noen kommer for å snakke, andre er ikke ute etter sex, men fysisk nærhet. Noen går rett på sak og vil bare ha sex, men sier ikke et ord. Han har også funksjonshemmede klienter, men det fins alltid muligheter for at de også kan bli tilfredsstilt. Han selger sine tjenester til både eldre og yngre, kvinner og menn med forskjellige behov, og omtaler dem med varme og forståelse, og dømmer ingen.

Det er på dette tidspunkt i filmen at jeg begynner å tenke på alle som lengter etter sex og fysisk nærhet, selv om de er både halte og skakke. De kan ha skavanker, være usosiale og usikre, og ikke særlig ettertraktet på markedet. Det gjelder også eldre, som Nancy, som tror at hun ikke lenger er tiltrekkende fordi kroppen hennes har forfalt. Men lengslene etter nærhet er der.

Det blir et brudd mellom Nancy og Leo da han oppdager at hun har funnet ut hva han heter. Da er han ikke lenger Leo Grande og han vil ikke bli avslørt. Men de møtes igjen og kommer nærmere hverandre. Sluttscenen der religionslæreren møter en tidligere elev og forteller skamløst om sine eskapader med en yngre mann, er kostelig.

Emma Thompson er en stjerne – hun mestrer alle vanskelige situasjoner og er ikke redd for å vise seg fram naken eller påkledd. Dary McCormack er også overbevisende i sin rolle.

Det er en morsom film – overraskende, seriøs og tankevekkende. Jeg likte den.

Veiviseren

Toget fra Colombo til Kandy går sakte og vi åpner vinduet for å få luft. Om noen dager skal vi videre til Ella. Men å få tak i togbilletter, var et mysterium. Lokale hjelpere måtte til for å løse den gåten.

I Ella fikk vi tak i en kjentmann som skulle vise oss veien til fjellet, Ella rock. Klokka sju neste morgen står det en lang, tynn eldre mann, iført sarong og chip-chaper og venter på oss. Det er vår lokale guide, Abesundera. Han hilser og tar fram en vandrestav som ligger gjemt i en busk. No English – sier han smilende, og viser fram de få tenna han har, peker og gestikulerer, mens vi nikker og later som vi forstår. Hans lokale kunnskaper er suverene. Han kjenner stier, snarveier, trær, fugler, planter og tegn i naturen.

Vi går på jernbaneveien i morgensola. Det gjør lokalbefolkningen også. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina i duggvått gress. Det gjelder bare å passe seg for toget. Så fortsetter vi under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje.

Nå begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Gjennom skogen på umerka stier. Det fins flere veier, men vår mann peker på snarveien. Det er svalt og luftig – han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er nå jeg oppdager hans smarte metode: å gå sakte, i samme tempo hele veien. Han stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som prøver å gå litt fortere i mine nye Gore-Tex sko, stadig må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede, og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen yngre menn med tatoveringer og moteriktige shorts, som forteller at de har brukt en og en halv time på oppstigingen. De blir overraska når de får høre at vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Det er herlig på toppen, sola damper og utsikten er dramatisk hvor du enn fester blikket.

Underveis har vi lagt merke til søppel. Vi peker på plastflasker og prøver å forklare vår guide om resirkulering og kildesortering. Han nikker og tar med seg noen plastflasker nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, hiver han flaskene under buskasen. De blir henta her, sier han. Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Abesundera, som mange andre, har den oppfatning at når plasten ikke syns, er det ikke så farlig.

Ikke nok med at han aldri tar pauser, men han har heller ikke spist eller drukket på turen. Vi tilbød han en flaske vann, men han takka nei. Vår veiviser har gått opp og ned uten å unne seg en eneste dråpe i varmen. Det er hvert fall ikke han som bidrar til søppel i naturen. Det er nok bare turister som har råd til å kjøpe vann på flaske og kaste tomgodset.

Publisert i KK 1.09.22

Forandringen – Edouard Louis

Boka «En finir avec Eddy Bellegueule», kom som et lynnedslag i Frankrike. Den var skrevet ev en pur ung mann fra en landsby nord for Paris. Ingen hadde hørt om han, ingen visste hvem han var og hvilken bakgrunn han hadde. Det skapte furore i Paris’ salonger at en ukjent spirrevipp skrev om sin oppvekst. I landsbyen var det høy arbeidsløshet, mange var avhengig av økonomisk støtte, det var fattigdom, rasisme, rus, alkohol og vold. Ungdommene kom til å gå i sine foreldres fotspor og kunne ikke drømme om et annerledes og bedre liv. Mange trodde at historien hans ikke var sann, at det bare var noe han hadde funnet på. De visste ikke at det fantes barn og unge som vokste opp i slike omgivelser i Frankrike. Édouard Louis (alias Eddy Bellegueule) ga dem en på tygga. En skikkelig sosialrealistisk leksjon. «De mon enfance je n’ai aucun souvenir heureux», er den første setningen i boka hans. «Jeg har ingen gode minner fra min barndom». Boka kom ut i 2014.

Jeg leste den med én gang, den var hardtslående – særlig de detaljerte beskrivelsene av hverdagslivet, hvordan de bor og lever, gjorde inntrykk. På flere måter minna den meg om fattige mennesker jeg hadde møtt på mine mange reiser til landsbygda i afrikanske land.

Da han kom til Litteraturhuset i Oslo, satt jeg på første rad og var spent på hva som skulle foregå mellom forfatteren og intervjueren. Den unge mannen var velkledd og pen, men først og fremst vennlig, høflig og selvsikker. Jeg har til dags dato lurt på hvem som hadde lært han de gode manerene. Det gir boka Changer: méthode, som kom ut i 2021, svar på. «Une question s’est imposée de ma vie, elle a concentré toutes mes réflexions, occupé tous les moments où j’étais seul avec moi-même: comment est-ce que je pouvais prendre ma revanche sur mon passé, par quels moyens? J’essayais tout». «Et spørsmål som har opptatt meg lenge – som jeg hele tiden har reflektert over når jeg er alene. Hvordan skulle jeg ta revansje over min fortid? Hvilke midler skulle jeg bruke? Jeg har prøvd alt».

Louis ble mobbet i landsbyen og de kalte han pédé (homse) fordi han var feminin og mer tiltrukket av gutter enn jenter.Faren hans mente at han måtte lære seg å bli tøff og sterk Men han klarte aldri å bli en av gutta. Han måtte skjule sine seksuelle preferanser og blir utstøtt av guttene fordi han er for veik. Boka om Eddy Bellegueule avslutter med at han flytter fra landsbyen til Amiens hvor han har fått plass på en videregående skole. Uten statlig støtte til utdanning, hadde han aldri kommet seg videre. Gratis utdanning til alle har jeg selv dratt nytte av da jeg skulle begynne på gymnas og universitets studier, takket være Statens lånekasse. Og det er i Amiens hans forandring begynner. Changer: méthode boka kom i 2021, 7 år etter hans debut. Den unge Édouard er blitt 7 år eldre og ser tilbake på det som har skjedd.

I psykologien er det gjort flere vitenskapelige studier av hvordan barn lærer og utvikler seg. Hva er den beste måten å lære noe på? Imitasjon er et stikkord. Gjennom å observere andre som lykkes, prøver de å bli som dem. I Amiens blir Louis tidlig kjent med en familie som leser bøker og lytter til klassisk musikk, spiser god mat og drikker vin. Elena, datteren deres, blir hans beste venn. Gjennom henne og familien lærer han seg kulturelle aktiviteter -musikk og litteratur – men også et nytt språk, som ligger langt fra landsbyen han er oppvokst i. Han vil bli som dem og da må han øve seg i å uttale ord og fraser på en måte som ligger tett opp til deres språk og uttrykksmåter. Han lærer å spise med kniv og gaffel og øver seg i å drikke vin og konversere med foreldrene til Elena. Han blir en del av familien. Men han forteller dem bare brøkdeler av livet i landsbyen og prøver alltid å unngå å svare på spørsmålet om hva slags arbeid faren hans har. Gradvis skjer det forandringer. Han forandrer navnet sitt, utseende, klær og væremåter, og det er sjelden han er på besøk hos familien i landsbyen.Han har funnet en ny familie. Han får jobb på et bibliotek, og det er særlig kvinner som tar seg av han og hjelper han.

Édouards høyeste ønske er å komme videre og bli «reddet» (sauvé). Reddet fra fattigdom og uvitenhet, homohets og fornedrelse. Han har sett mange unge mennesker som har forlatt landsbyen for å søke lykken i Amiens. Men de kommer tilbake med halen mellom beina. Å bli hengende med de fortapte ungdommene i landsbyen, ville være et grusomt nederlag. Det er en intrikat berg- og dalbane for unge Édouard. Han strever med å finne svar på spørsmålet hvem han er og hvem han vil bli.

En dag kommer Didier Eribon inn i hans liv. Han er allerede en kjent forfatter – som har skrevet bok om sin barndom, Retour à Reims. Han underviser på universitetet og foreleser også i Amiens. Édouard blir invitert inn i varmen – til Eribons forelesninger. Eribon blir hans støttespiller. Han vil bli som Didier og da må han begynne å lese bøker. Imitasjon er hans metode. Han er intelligent, arbeidssom og utholdende. Nå tar han skrittet inn i en ny verden – leser fra morgen til kveld. Om natta også. Det tar tid å forstå det han leser, men han gir seg ikke og begynner sakte men sikkert å føle at han kan bli reddet. Men det blir en besettelse for han at han må kunne alt, lese alt, forstå alt for å bli anerkjent.

Samtidig utvider han sin vennekrets og begynner å ta kontakt med andre menn på nettet. Han drar til Paris der han føler seg fri fra det knugende, provinsielle livet i landsbyen. I Amiens er det også for trangt. Paris er noe helt annet – han omgås menn fra alle sosiale klasser, men helst de som er rike og beleste.Her treffer han forfattere, musikere, kunstnere, forretningsfolk og entreprenører. I disse kretsene føler han seg fri og får utløp for sine seksuelle lengsler. Han blir omsvermet og får en slags rolle som maskot for sine elskere, slik jeg leser det. De er sjenerøse og hjelper han med bolig, tar han med på dyre restauranter og reiser. Han spør en av dem han er trygg på om han kan være farens hans…. At han innstiller seg på å bli som dem, kan føre til at han skifter farge – som en kamelon.

Endelig tar han en beslutning om å forlate Amiens og bosette seg i Paris der han har mange venner og mer frihet. Valget er skjellsettende – han må forlate sin beste venninne Elena og det er tungt. Grunnen til denne forandringen er at han har blitt anbefalt å søke seg til Ecole Normale… en ettertraktet og prestisjefylt skole som «alle» i høyere sosiale lag har gått på. Endelig ser han lys i mørket og håpet om å bli reddet er nær. Men å klare å få en inngangsbillett til denne skolen, krever enormt mye arbeid. Særlig for en som kommer fra fattige kår. Han må kunne mye mer enn de andre og setter i gang med samme besluttsomhet og energi. Igjen er det en besettelse å komme gjennom nåløyet -det er få som klarer det. Her gjelder det ikke bare å være kunnskapsrik og arbeidssom, men å forandre utseende og manerer som han gradvis tilkjemper seg.En av hans gode venner, tilbyr han en studioleilighet – den kan han bo i så lenge han vil. Han mener også at Édouard trenger en omfattende tannbehandling som han kan betale. Historien om hans dårlige tannstatus og møtet med tannlegen, er hjerteskjærende. Tannlegen er sjokkert over hva hun ser når han gaper opp. Hun kan ikke forstå hvorfor han ikke har gått regelmessig til tannlegen. Og han prøver så godt han kan å forklare at verken voksne eller barn i hans landsby brydde seg om tannhygiene. Enda en ting å skamme seg over. Sånn var det i mine foreldres generasjon i Norge også. Det var ikke uvanlig å trekke tenna før konfirmasjonen og få et gebiss i konfirmasjonsgave. Å reparere tenna til Édouard tok 4 år.

Han består inngangsprøven til Ecole Normale …. enda et skritt på vei til å bli reddet. På dette tidspunktet prøver han om og omigjen å skrive sin egen historie, men får det ikke til. Han får hjelp av sine skrivende venner, og endelig sender han manus og blir antatt av le Seuil.

Det er en reflektert og ærlig bok, han legger ikke skjul på sine feil og mangler og hvilke midler han har brukt for å komme seg ut og opp i verden. Hans navn er kjent og han har møtt mange av sine yndlingsforfattere. Det er lett å lese historiene hans, det er ikke alltid slik med franske forfattere. Det enkle er oftest vanskeligst. Men jeg er sikker på at han har valgt denne måten å skrive på fordi han vil nå ut til dem som ikke leser bøker. Jeg tviler på om hans venner fra landsbyen leser det han skriver. Det burde de gjøre. Han er en veldig interessant forfatter som jeg har stor respekt for.

Minnebok

Det var det året vi leste Doris Lessing. Den gylne notatbokk. Seinere kasta vi oss over Martha Quest serien. Vi slukte den. Vi klagde over mødrene våre. Mora di ringte hver dag og spurte hvordan det gikk. Det gjorde mora mi også. Mødrene våre var hjemmeværende. De skjønte ikke hva slags arbeid vi hadde og hvorfor vi måtte jobbe så mye. Vi betrodde oss ikke til dem, men fortalte om barna som vokste og gikk i barnehagen.

Mora di var skeptisk til barnehager. Hun kom fra landet og snakka varmt om der hun vokste opp med kuer og grønne enger. Mora mi mente park var best. Et par timer hver dag kunne ikke skade. Husker du det røde huset i parken ? Der likte du deg, sa hun. Men jeg husker bare den strenge parktanta. Nå var det andre tider. Vi elska heldagsbarnehagen og dro av gårde til jobben, lette til sinns. Vi hadde grått oss til en barnehageplass,

Vi kvitta oss med bh og den tekkelige bikinioverdelen. Gikk aldri til frisør. Garderoben var enkel. To kordfløyelsbukser og en slitt olabukse hang i skapet. Islenderen hadde jeg funnet i ei kiste på loftet. Gensere, kjoler og andre antrekk fikk vi tak i på loppemarked . En hjemmesydd bomullskjole forvandla seg til bryllupskjole etter at jeg farga den i badekaret. Barna arva klær og cherroxstøvler fra sine eldre kusiner. De så fortsatt like fine ut da vi ga dem videre til naboens barn.

Vi gikk i de samme klærne år etter år. Det avsløres på bildene som ble tatt. Det var sjelden vi ble fotografert. Bare ved spesielle anledninger. Fotografiene var ikke akkurat sylskarpe. Noen var små og grå. Resultatet var en diffus kopi av det originale motivet. Måtte bruke lupe for å identifisere dem som var avbilda.

DBS syklene ble flittig brukt. De hadde ikke gir eller batteri og var blytunge i oppoverbakkene. I nedoverbakkene gikk det fort. Vi ringte med sykkelklokkene og håret sto til alle kanter når vi suste av sted. Barna satt på bagasjebrettet uten barnesete, seler og hjelm.
I marka møtte vi syklister og gående på grusveiene – men vi så ingen som løp i stram treningsdrakt og joggesko. Vi traska rundt i gummistøvler. Stoppa for å plukke bær, men sopp turte vi knapt ta i fordi vi hadde hørt om “falske” og giftige eksemplarer. På hjemover veien dansa bæra i spannene og vi lurte på hva slags sopp vi hadde funnet. Stor var gleden når vi fikk bekrefta at det var lekkerbisken i kurven – de gule soppene nikka og smilte – ja, vi er ekte kantareller.

Publisert i KK 08.06.22

Prøvesmaking

Sprø utenpå og seig inni, står det på oppskriften. Åtteåringen ser på bildet av rosa, grønne og brune makroner.

Vi snakker om den franske presidentkandidaten. Hvorfor heter han makron, bestemor? Det er jo navnet på en kake – han smiler lurt. Han har hørt om det franske valget på Supernytt og følger spent med på om det er Le Pen eller makronen som vinner.

Han har sett flere bilder av mannlige presidenter med briller og grått hår, og lurer på om det bare er menn som kan bli president. Spørsmålene hagler og jeg må tenke fort og svare kort. Hvorfor kunne ikke Martine (han kaller henne det, og jeg korrigerer han ikke) bli det? Fins det noen dame presidenter?, spør den observante gutten. Du har helt rett, det er nesten bare menn som er presidenter og mange av dem er gamle. Det kan ta lang tid før de vinner et valg. De må bli kjent med regler og lover og hva en president kan bestemme. Og de må komme med gode forslag som de tror velgerne liker.

Er Macron ung eller gammel? I 2017 ble han den yngste presidenten Frankrike noen gang har hatt. Men gutten syns 39 høres gammelt ut, og setter tenna i en ny makron.

På Tv skjermen ser vi den nyvalgte presidenten som kommer marsjerende, iført frakk og alvorsmine. Han går og går i fine blankpussa sko, det er langt til mikrofonen og stedet der han skal holde tale for folket. Hvorfor må han gå så langt og så sakte, bestemor? Han har laget et parti som har noe med marsj å gjøre, en marche heter det, på frammarsj, å marsjere framover. Er det mange som stemte på han? Ja, men det er et helt nytt parti han har funnet opp, bare han er medlem. Hvordan kan de vite om partiet hans er bedre enn de andre? De tror på det han sier, han er veldig flink og smart, blir det sagt. Hvordan vet de det da, bestemor? Kanskje det bare er noe han finner på, sier gutten mens han gomler på den siste makronen.

Men se, bestemor, se hvordan de hopper opp og ned og vifter med flagget! Gamle og unge blir intervjuet om hvorfor de liker Macron. De tror han vil gjøre livet bedre for de unge i landet. Nå vifter de frammøtte med flagg, de hopper opp og ned, klapper og jubler. Leve Frankrike, leve republikken, roper de.

Alt tar slutt, festen er over og makronene fortært. De var både sprø og seige, sier gutten fornøyd. Akkurat som det sto i oppskriften. Noen ganger går det ikke så bra selv om vi følger oppskriften., sier jeg. Vi må først prøvesmake, og etter at kaka er spist, kan vi si om vi er fornøyd med resultatet. En kan aldri vite hva som er inni ei kake selv om den ser fin ut utenpå.

Publisert i KK 29.4.22

Til Vanvidd, til døden

Kirsten Thorup har skrevet en spennende og tankevekkende roman om nazismen i Tyskland. Handlingen finner sted i München i 1942. . Dit kommer danske Harriet for å besøke tyske venner. Der skal hun være noen måneder for å komme seg over tapet av sin ektefelle, Gerhard, krigshelten som falt i kamp på Østfronten. De to traff hverandre i Danmark der de begge gikk på Ollerup gymnastikkhøgskole og lærte disiplin, utholdenhet og forakt for svakhet.

Det er imponerende hvor mye forfatteren får med av detaljer under oppholdet i München .Det ligger mye research bak.Det er er særlig kvinnene som er interessante i denne boka.

Harriet tror oppholdet skal bli en avslappende ferie, men fra første minutt skjer det noe som pirrer hennes nysgjerrighet. Blikket blir skjerpet når man kommer til et nytt sted og hun suger til seg inntrykk fra turer i parken, museer, forestillinger, filmer, kunst. Forfatteren legger til rette for at Harriet skal få innblikk i hvordan krigen og nazismen styrer samfunnet og den tyske befolkning. Og Harriet er en skarp observatør som legger merke til den nådeløse disiplinen i barnehagene, kjønnsforskjeller, byråkratiet, absurde regler og begrensninger i dagliglivet. Det er mange fattige som knapt har mat og klær, og rike som forakter lukta av fattigdom. I det skjulte, bryter Harriet ofte regler når hun treffer mennesker på gata som hun snakker med og bryr seg om.

Hun bor hos venner av Gerhard: Klaus og Gudrun. Gudrun er dansk og hjemmeværende husmor, mens tyske Klaus er generalløytnant i Luftwaffe. De bor i et stort hus med god plass og har rettigheter som ikke tilfaller «vanlige folk». Tilgang til alkohol, franske oster, dyr mat og overdådige fester. De kommer fra overklassen og har adgang til butikker, tjenester og arrangementer som bare er forbeholdt nazister på høyt nivå. Harriet er også fra overklassen og er glad for å bo i luksuriøse omgivelser.

Hennes blikk er særlig retta mot kvinner og barn. Sine egne små barn har hun overlatt til venner i Danmark. Gerhard og Harriets syn på nazismen er ikke fastlåst. Gerhard deltok på Østfronten fordi han ville bekjempe kommunismen. Harriet vil ikke ta stilling – hun har bestemt seg for å være nøytral. Hun fører samtaler med seg sjøl. Målet er å ikke bli svak, men framstå som sterk og bestemt og ikke hisse seg opp. Hun straffer seg sjøl når det skjer. Men etter hvert er det umulig for henne å skjule sin misnøye med nazismen og militær underkastelse. Vertskapets lille sønn blir opplært til å marsjere i takt og lærer å håndtere våpen og disiplin i ung alder. Etterhvert får hun vite at det også er et annet lite barn i familien, men det må de holde hemmelig. Den lille jenta til Gudrun og Klaus er ikke helt som andre, og blir gjemt bort. Nazistene liker ikke barn som er annerledes. Barn må være perfekte og ikke lide av uhelbredelige sykdommer.

Etter hvert begynner Harriet å tvile på om der Führer virkelig tar hånd om tyskere og om det er sant at Stalingrad vil falle. Gudrun sitter støtt foran radioen og hører på oppbyggelige nyheter fra fronten og Hitlers taler til folket.

Klaus og Gudrun har rett til å ha hushjelp på grunn av Klaus sin stilling. Ellers er kvinnenes plass i heimen og det er forbudt å ha annet arbeid. Unge jenter som kommer fra bl.a. Russland og Ukraina, har blitt tvunget til å forlate sitt land og blir plassert i arbeids- og fangeleire. Noen av dem får arbeid i rike hjem. Klaus og Gudrun har fått tildelt to unge jenter som skal varte dem opp, lage mat, passe barn, vaske og holde rent fra morgen til kveld. De er undermennesker, svake, skitne og uvitende, mener Gudrun. Fritt vilt for overgrep fra husherren. Men Harriet er mer interessert i å lære jentene å kjenne. Hun hjelper dem og vil heller snakke med hushjelpene enn med vertskapet. De blir behandla som slaver, utnytta og forakta, men Harriet beundrer deres utholdenhet og overlevelsesevne.

Det er interessant å følge samtalene mellom Gudrun og Harriet.Gudrun kjeder vettet av seg som hjemmeværende, og bruker både piller og alkohol for holde hjula i gang. Tanken på den lille datteren plager henne. Mannen hennes er ved fronten. I begynnelsen føler Harriet seg forsiktig fram i samtalene med Gudrun – hun vil ikke flagge meninger om verken nazismen eller vertskapets livsførsel. Men etterhvert blir hun mer åpen og de to venninnene kan diskutere politiske spørsmål. Gudrun forsøker nå og da å ta seg sammen og gjøre noe meningsfylt. Hun bestemmer seg for å gjenoppta sykepleieryrket på lasarettet der det stadig er behov for helsearbeidere etter hvert som tallene på syke og sårede unge menn stiger. Det er mangel på medisiner, hjelpemidler, mat og medisinsk materiell. Hun endrer livsstil, står grytidlig opp om morgenen og får mer energi selv om hun er dødstrøtt når hun kommer hjem. Og det passer Harriet godt, som får være i fred og leve sitt eget liv. Sakte men sikkert forandrer de seg begge to.Forholdet til Klaus blir også bedre.

Jula nærmer seg og Harriet må skaffe billett til toget hjem. Det er nervepirrende om hun i det hele tatt klarer å få tak i en billett. Men venner av vertskapet klarer å hjelpe henne. Den siste delen av historien handler om togreisen til Hamburg og videre til Danmark. Vi får korte og presise beskrivelser av den krevende reisen. Det er raske glimt som når du ser ut av togvinduet. Boka er spennende til siste slutt. Den er på rundt 1000 sider, men språket er lett og levende og den er vanskelig å legge fra seg.

Belfast

Vi har vært på reise i Danmark og Sverige. Uansett vær og årstid, har naturen og kulturen mye å by på. En trenger ikke dra langt for å oppleve noe nytt og annerledes.

I Gøteborg fikk vi se filmen Belfast, laget av Kenneth Branagh. Den ble vist i Roy kino i Kungsportalléen, en fin,nyrestaurert, gammeldags kino, der en får kjøpt billett over disk og noe å drikke og spise. Gøteborg har alt – konserter, teater, opera, jazz, kinoer – og Liseberg om sommeren.

I København dro vi på kino en kveld og bestemte oss for å bli underholdt av Mordet på Nilen. Så viser det seg at den produktive Kenneth Branagh også har laget den filmen. To helt forskjellige historier Mordet på Nilen var underholdende med Poirot i hovedrollen, men som alltid, innvikla å forstå hvem som er morderen.

Belfast hadde premiere dagen før vi kom til Gøteborg. Det er laget flere filmer om konfliktene i Nord Irland. Som oftest handler de om kamper mellom politi og opprørere – konflikten mellom protestanter og katolikker. Det gjør denne filmen også, men den bringer inn flere perspektiver. Vi følger en familie, mor, far og to brødre, og deres besteforeldre. De bor i et område der protestanter og katolikker lever side om side som gode naboer. Verken barn eller voksne tenker på at forskjellig religionstilhørighet skal bli et stridstema som kan splitte dem.

Vi får se hvordan konflikten oppleves fra både barn, foreldre og besteforeldres synsvinkel. Hovedpersonen er 9 år gamle Buddy, en aktiv og nysgjerrig gutt. Gata er barnas lekeplass, og det er alltid noen som følger med på hva som foregår og kan gi opplysninger om hvor barna befinner seg. Mødrene roper høyt på barna sine når de skal inn og spise. Slik var det også der jeg bodde i min barndom. Vi får innblikk i familienes hverdagsliv. Det ser idyllisk ut inn til slangen kommer inn i paradiset. Religionen har stor betydning for både protestanter og katolikker.. Buddys familie er protestanter. Prestens opphissende taler om Gud og Djevelen, treffer Buddy som ligger søvnløs og lurer på hvilken vei han skal velge. Den onde eller den gode veien? Han tegner den ene og den andre, men klarer ikke bestemme seg. På skolen utveksler han blikk med ei jente han liker, men som han aldri har snakka med. Han lurer på hvordan det skal gå om de gifter seg når hun er katolikk og han protestant. Faren sier at det ikke spiller noen rolle – foreldrene vil godta både katolikker, buddhister og ateister. Vi følger Buddy og hva han foretar seg og tenker på. Spørsmålene er mange og både han og broren følger med på hva foreldrene snakker om og bekymrer seg for.

Faren hans arbeider i England og pendler fram og tilbake. Det er mora som har ansvar for barneoppdragelsen og heimen. Foreldrene krangler om penger og tilbakebetaling av skatt. Livet deres er ikke annerledes enn naboenes. Foreldrene går på dans og barna går på kino. Branagh kommer selv fra Belfast og har henta fram barndomsminner og gode historier som viser både hverdagslige og skremmende scener.

Det strammer seg til. Arbeidsløsheten stiger, vold, branner, angrep på butikker, og trusler mot voksne og barn tiltar. Både barn og voksne menn blir truet med våpen og hevn hvis de ikke innordner seg. Buddys far får et tilbud om en ny arbeidsplass i England som også omfatter hus og hage.Kan vi fortsette å bo her, spør han, er det ikke bedre å dra? Men mora mener de må se det an. Inntil det skjer noe som får henne til å ombestemme seg.

Besteforeldrene er viktige personer i Buddys liv. Særlig er bestefaren, en working class mann som har arbeidet i engelske gruver, og en klok og interessant person. Han hjelper Buddy med matte og gir han leksjoner i livsfilosofi. Bestemora, glitrende spilt av Judi Dench, er også en støttespiller han lytter til. De er gode forbilder, og han kan spørre dem og få gode råd.

Filmen om Belfast er varm, morsom, skremmende, trist og rørende. Den er svært aktuell i vår tid. Den blir tilegnet «De som blir» og «De som drar» – ikke godt å vite hva som er best. Uansett er det umulig å viske ut barndomsminner. Vi kan putte dem i en skuff, men de dukker opp når vi blir eldre. Jeg ser for meg at «Buddy» – Kenneth Branaghs alter ego – har hatt stor glede av å trylle fram denne sterke og gode filmen. Tusen takk!

Honduras

I 2009 var jeg på et oppdrag i en fjellbygd i Honduras. Reisen var lang og krevende. Vi skulle over et bratt fjell og det tok knekken på bilen, så vi måtte fortsette det siste stykket til fots.

Det er mørkt når vi kommer fram. Vi er slitne og sultne, og håper at de som venter på oss har gitt opp og gått hjem. Men da vi åpner døra, ser vi at der er fullt av folk i det lille huset. Det står mat og drikke på bordet. Vi er kommet til et jordbrukskooperativ der de dyrker økologisk, og vi får vann i munn når vi ser de deilige rettene som står på bordet. Men først er det danseforestilling og dernest blir det servert mat og drikke.

Jentene har satt opp håret i en kunstferdig topp med en liten blomst ved øret. Kjolene er fargerike med stor vidde i skjørtet. Guttene er kledd i svarte bukser, hvite skjorter og hatt. Parene har benytta ventetida til å øve seg enda litt til. Svetteperlene drypper og danner små våte flekker på de nystrøkne skjortene. En-to-tre, gå, roper seremonimesteren. Og ungdommene tar sats med konsentrert blikk og sammenbitte tenner. Jentene rager høyere enn guttene. Ikke bare er de høyere enn dem, men kjolene tar mye plass. Og her skal de svinge under guttens arm. De tramper takten og danser til lyden av musikk fra en cd spiller. Håroppsatsen i er i veien selv om de løfter armen så høyt de kan. Noen forsvinner inn i de fargerike kjolefoldene og blir helt borte for oss. Andre strever med takten og vips så lander ei jente på gulvet fordi partneren har tråkka på kjolen hennes. Opp igjen og videre med samme mot og vilje til å gjennomføre.

Vi som ser på begynner først å le litt, etter hvert ganske mye. Vi ler uhemmet og klarer ikke å stoppe. Latteren vår legger ingen demper på utøverne. Publikum ler med, danserne blir oppmuntra av det og fortsetter med enda større besluttsomhet. Det er sjelden noen kommer på besøk hit– veien vi ble lovet er ennå ikke ferdig, sier en mor til meg.

Fjellbøndene vil vise fram ungdommene sine. De liker å danse og nå har de endelig fått en anledning til det. Dansegleden smitter over på publikum. Dans bringer glede og samhørighet på tvers av grenser. Til slutt står vi sammen med unge og gamle i det trange lokalet med elendig luft, og klapper og ler. Vi har glemt at vi er sultne, maten er blitt kald og svetten renner. Applausen vil ingen ende ta.

På samme tid et annet sted i landet ble det planlagt et militærkupp mot den folkevalgte presidenten Zelaya. De lyktes rett etter at vi hadde dratt. 12 år seinere har venstresida tatt over og Xiomara Castro, kona til Zelaya, har blitt den første kvinnelige presidenten i Honduras. Det er tid for å danse i gater og fjellbygder, og ønske Xiomara lykke til med valget.

Publisert i KK 20.12.21