Jeg befinner meg i Nice på skriveopphold, og får også god tid til å gå på kino. Filmutvalget er mye større her enn hjemme, ikke bare franske filmer, men også fra andre kanter av verden. Her er det «filmer fra sør» hele året. Yndlingskinoen min heter Mercury og befinner seg på plass Garibaldi. Billetten koster 5 euro (for pensjonister og studenter), vanlig billettpris er 7,50. Hvorfor er billettene så himla dyra i Norge? Det er også et stort cinematek her, hvor prisene er enda rimeligere. Frankrike har en stor filmproduksjon og bare få av dem vises i Norge.
Jeg fikk høre om den brasilianske filmen Aquarius av mine brasilianske venner på Facebook. Den er laget av Kleber Mendonca Filho, merk dere navnet. Vi kommer til å høre mere fra han. Det er mye som er spesielt og fint med denne filmen. For det første at det er en voksen dame, Clara, i 60 åra, som er hovedpersonen. Sonia Brava er virkelig fantastisk i rollen. Vakker, bestemt, tydelig, sensuell og veldig sta. Hun har langt svart hår, fine rynker, bader i store bølger selv om hun blir frarådet å gjøre det, bor alene og gjør akkurat som hun vil. Det er en film om hennes liv, og det starter med et tilbakeblikk fra 70 tallet og følger henne opp til vår tid. Hun kommer fra en stor, velstående akademisk familie i Recife, der hun fortsatt bor og er pensjonert journalist. Det er et befriende positivt trekk med filmen, at vi får innsyn i livet på solsida i Recife som ellers blir trukket fram som et sted med kriminalitet, narkotika og vold.Clara lever et rolig liv og vi blir kjent med både hennes venner, elskere, barn og barnebarn. Ikke minst får vi nyte Claras store platesamling, det er en herlig rekke med musikkperler gjennom hele filmen, både amerikansk og brasiliansk musikk.
Etter en rolig opptakt utvikler filmen seg til en thriller.Alle leilighetene i blokka hun bor i er nå solgt, hun er den eneste som ikke vil flytte. Ivrige og griske utbyggere har kjøpt de andre leilighetene og vil bygge nytt og moderne, og de bruker alle midler for å få henne til å selge. Her skal jeg selvsagt ikke røpe hvordan det ender, men spennende er det hele veien. Samtidig er ikke denne filmen action preget på samme måte som mange amerikanske thrillere, der det går så fort i svingene at det er umulig å følge med på detaljer i plottet. Mendonca Filho har en langsom stil, vi får tid til å tenke og lene oss tilbake, bli kjent med hovedpersonene og fange inn stemninger. Den varer i minst 2 og en halv time, men det kjennes ikke lenge ut i det hele tatt.
Den andre filmen er laget av canadiske Xavier Dolan, en ung wonderboy som har rukket å lage flere produksjoner. Den siste Juste la fin du monde vant en pris i Cannes. Dolan er en mester i å lage film om dysfunksjonelle familier, tonen er omtrent som i Who is afraid of Virginia Wolfe. Det er dramatisk, nervepirrende og vi aner ikke hvordan det vil ende. Men det er ingen som blir skutt eller slått, bare nesten. Dialoger, relasjoner og familiekonstellasjoner driver historien framover mot stupet.
Hovedpersonen Louis er forfatter og har ikke besøkt familien sin på 12 år, nå har han bestemt seg for å dra til hjembyen for å fortelle at han er døende. Vi blir kjent med en skrullete mor, en fortvila søster og en illsint bror som får temperaturen til å stige atskillige hakk. Gradvis er det forholdet mellom brødrene som trer fram som brennhett. Louis er den begavede,intellektuelle, vellykkede, mens broren Antoine, er en vanlig arbeider og hater alle ordene hans, de betyr ingenting. Han gjør narr av Louis og alt det han står for. På en biltur med brødrene skriker han ut sin vrede og fortvilelse, mens Louis trekker seg mer og mer tilbake. Den yngre søsteren er fortvila fordi hun beundrer Louis og vil ha mer oppmerksomhet fra han. Den eneste utenforstående er svigerinnen, spilt av Marion Cotard, som er gift med Antoine. Selv om både søstera Suzanne og Antoine spiller godt, er det særlig Louis, spilt av Gaspard Ulliel og svigerinnen Marion Cotard som fanger meg. Spesielt Louis som ikke sier så mye, men som har et veldig uttrykksfullt ansikt. Cotard er også glimrende i sine forsøk på å forstå og spille ubehjelpelig når hun ikke finner de riktige ordene. Samspillet mellom de to er varmt og gåtefullt.En fantastisk film.
Den siste filmen er laget av Dardenne brødre, de aldrende belgiske filmskaperne som har laget flere sosialrealistiske filmer. Jeg har sett så å si alle. Den siste heter Den ukjente kvinnen (La fille inconnue) og jeg tror også den fikk en pris i Cannes. Det typiske for disse filmskaperne er at de tar for seg vanlige menneskers liv, de som er fattige, syke, hjemløse, arbeidsløse, flyktninger, dem som faller utenfor. Personene er ikke glamorøse og lytefri, men de lengter etter et verdig liv. De er alltid plassert i triste omgivelser, grå betongbygninger, campingvogner, trange leiligheter rett ved en motorvei. Det er også typisk i deres filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. I denne filmen er det en ung kvinnelig lege som er hovedpersonen, vi følger henne i arbeidet med alle slags pasienter, hun blir både elsket og truet, for miljøet hun arbeider i er tøft. Det moralske spørsmålet som oppstår er hva hun skal gjøre når hun oppdager at hun har avvist en ung, svart kvinne som seinere blir funnet drept. Hun velger å forfølge saken på egen hånd selv om politiet advarer henne. De personene som er involvert i saken blir også nødt til å ta moralske valg.
De sterke sidene i denne filmen er at vi følger legen i hennes krevende arbeid, hvordan hun tar i mot pasienter til alle døgnets tider og sover på legekontoret når det er nødvendig. Hun er uredd, bestemt og omsorgsfull og sier nei takk til en mer bekvem jobb i et bedre strøk. Hun følger sin samvittighet selv om hun blir truet på livet.Hun bryr seg om pasientene og den menneskelige kontakten med dem gjør arbeidet meningsfylt. Telefoner og dørklokker spiller en stor rolle. Hun får meldinger og telefoner fra pasienter hele døgnet og blir alltid avbrutt når hun har konsultasjoner og hjemmebesøk. Det er en rett fram historie og en hyllest til allmenlegene og den store jobben de gjør.Bortsett fra det, er jeg ikke helt fornøyd med hvordan det moralske dilemmaet blir løst, det syns jeg er svakt. Det burde ha vært mer utdypet.
De tre filmene er vanskelig å sammenligne og rangere. Jeg opplever den siste som den svakeste, selv om jeg vil anbefale den også.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 