Sex, tenner og hudfolder

Hva er det? sier den lille gutten og peker på en løs hudfold på halsen til bestefar. Det er sånn halsen blir når du blir gammel. svarer han. Vi ler, har aldri opplevd noen andre som har turt å påpeke løse hudfolder. Det er visse tema man sjelden snakker høyt om her på berget, sex, tenner og hudfolder for eksempel. Både i Afrika og Latin Amerika har jeg opplevd at folk kan påpeke at du er tjukk eller tynn, har stor nese, stygge tenner eller dårlig hud. De kan til og med understreke det med kallenavn som beinrangel eller tjukka, uten at noen reagerer, de bare ler. I vår kulturkrets skal man ikke kommentere utseende, særlig ikke hvordan kvinner ser ut. Samtidig er alle sykelig opptatt av nettopp det. Idealet er glatt hud, hvite, feilfrie tenner og flott kropp iført ungdommelige klær. Facebook spør hele tida om du ikke vil bytte profilbilde. Det kan umulig være fordi vi forandrer oss til det bedre. Ingen vil legge ut stygge bilder av seg sjøl, nei de skal være lytefrie, slik at du får kommentarer om hvor fin og sprek du er og at du blir yngre og yngre med åra. En gang jeg ble intervjua om ei bok jeg hadde skrevet, var det en av vennene mine som påpekte at hun ikke likte bildet av meg, men hun nevnte ingenting om intervjuet eller boka.

Tenner ja, det er også et forbudt samtaleemne, litt skammelig å blottstille sine mangler på den fronten. Men den lille gutten tenker ikke på det når han sier. Hvorfor har du gule tenner, bestemor? Jeg har lagt merke til at fargen har gulnet med alderen, omtrent som gammelt papir, men har ikke vurdert å gjøre noen forbedringer av den grunn. Inntil forfallet setter inn for fullt og jeg må underkaste meg en større tannbehandling. Det er verre ting enn fargen på tenna det dreier seg. Nytter ikke å flikke og lappe, her trengs en grundigere opprydding . Må vel vente med å fornye profilbildet til alt er på stell. Eller jeg kan legge ut et før og etter bilde. Hva er det,? kan det frimodige barnebarnet komme til å si når han får se resultatet og peker på en hvit og jevn tannrekke.

Sex? Nei det holder vi for oss sjøl. Det tilhører privatlivet, bortsett fra når det dreier seg om voldtekter, jomfruhinner og omskjæringer. Ikke at vi lufter temaet med barnebarnet heller, men å bli pappa er han opptatt av. Hvordan blir man pappa? spør vi. Jeg bare vokser og vokser, svarer han, og blir like høy som pappa.

Publisert i KK 18.12.17

En fantastisk kvinne

Jeg ser at denne chilenske filmen  som ble vist på Filmer fra Sør, snart blir satt opp i Oslo. Filmskaperen heter Sebastian Lelio, han som laget Gloria, en utmerket film som også ble vist i Norge. Jeg merker meg at en av produsentene er Maren Ade, hun som sto bak filmen Toni Erdman.

En fantastisk kvinne handler om Marina som er sangerinne, og den mye eldre kjæresten Orlando. De skal feire Marinas fødselsdag med en reise til Iguazu.  Den reisen blir det ikke noe av, billettene forsvinner, et symbolsk forvarsel om det som seinere skjer med Orlando. Han får plutselig et illebefinnende og dør kort tid etter på sykehuset. Det er gjennom det som skjer etter Orlandos død at vi blir kjent med Marina og de utfordringene hun står overfor som transkjønnet kvinne.  Hun blir mistenkt for å ha forårsaket hans død,  fornedret av politi og leger, latterliggjort og ydmyket på det groveste av Orlandos eks kone og andre i familien.  De kan ikke tro at en respektert mann som Orlando kunne ha et ekte kjærlighetsforhold til Marina. Hun blir sett på som en hore,  som farlig og upålitelig, en illegitim person uten rettigheter, en alle kan herse med, som må støtes ut og forsvinne.  Vi tar del i hennes sorg over tapet av kjæresten og kampen for å beholde sin verdighet og ikke la seg knekke.

Behandlingen en person som Marina blir utsatt for er ikke spesifikk for Chile, den er like gyldig i andre land. Det er fortjenestefullt at Lelio setter søkelys på kjærlighetsforhold som er annerledes, på hva det framkaller av sterke følelser, hat, fordommer og fortvilelse. Det er noe Almodovarsk over filmen. Den er både realistisk, og drømmende, surrealistisk og spennende.  Det hele står og faller med valg av hovedpersonen Marina, som spilles vakkert og fandenivoldsk av Daniela Vega, en imponerende prestasjon.  Anbefales!

Til dere som har sett filmen eller kommer til å se den, har jeg et spørsmål jeg håper å dere kan gi svar på. Marina finner en nøkkel som tilhører Orlando, men det tar tid før hun skjønner hva slags nøkkel det er. Jeg skal ikke røpe flere detaljer her, annet enn at jeg lurer på hva Marina fant da hun åpna døra med denne nøkkelen? (legg merke til at jeg ikke sier noe om hva slags dør det er…..) Jeg satt hele tida og venta på at billettene til Iguazu skulle komme til rette og at hun kom til å foreta den reisen de begge hadde drømt om….

 

Lille land (Petit pays) av Gaël Faye

Gaël Faye er en ung fransk-rwandesisk forfatter som vokste opp i Burundi.   Moren kommer fra nabolandet Rwanda og faren er fransk. Romanen handler om Gaby, som hovedpersonen blir kalt, og hans oppvekst i et bedrestilt strøk i Bujumbura (hovedstaden i Burundi). Det er en sorgløs, beskyttet barndom, de bor i fine hus, har store hager, og leker som barn flest. Faye tegner et levende bilde av kameratenes særegenheter, vennskap og konflikter..

Foreldrene skiller lag, de flytter fra hverandre og etterhvert blir Gaby og søsteren boende hos faren. Foreldrene er ganske fraværende, og barnas nærmeste voksne, som hjelper og beskytter dem, er the “boys” , voksne menn som er ansatt som kokk, vaktmester, vakt. Hvor viktige disse personene var for han i barndommen blir illustrert med små, betydningsfulle historier, som for eksempel hva som skjedde den gang Gabys sykkel blir stjålet.

Etterhvert blir tonen i boka mørkere. Vi blir kjent med morens familie i Rwanda der hatet mot Tutsiene vokser og ender i blodbad og massakre. Det får dramatiske konsekvener for Gaëls mor og hele familien. I Burundi starter urolighetene etter det første demokratiske valget av ny president. Militærkupp, drap og forfølgelser kommer i kjølvannet. Klimaet hardner og hutuene er utsatt. Tutsiene vil ha hevn for det som skjedde i Rwanda og er også rasende på franskmenn fordi de ikke forsvarte dem. Ungdomsgrupper herjer i gatene i Bjumbura, den ene dagen blir en hutu drept, den neste en Tutsi. De har våpen og kan både angripe og forsvare seg. Hatet vokser. Venner som har bodd side om side, blir satt opp mot hverandre. Gaby er i tvil, han vil ikke være med på angrepene og trekker seg tilbake. Vennegjengen splittes, de må ta stilling til hvilken gruppe de vil slutte seg til, hvem de skal hevne. Uhyggen sprer seg, drap på uskyldige skjer hver dag, ingen blir pågrepet, lovløsheten rår. Unge gutter med gevær ruler og Gaby blir trukket med. Faye forteller ikke bare om drapsmennene, men om ofrene. Om hvordan familien hans lider, om hvordan moren forandrer seg til det ugjenkjennelige, om en splittet og fortvilet familie. Fordi de er franske blir både han og søsteren til slutt evakuert fra Burundi av en fransk ambassadør og de blir bosatt i Frankrike.

Dette er en bok om krigens redsler sett fra barns synsvinkel. Forfatteren klarer også å formidle kulturelle særtrekk i sitt hjemland og i den urolige regionen på en kortfattet, nøktern og virkningsfull måte.. Det er både poetisk, vittig og spennende, lett å lese, lett å følge.

Det kreves mot og styrke for å gå tilbake i de svarte kapitlene fra oppveksten. 20 år seinere drar han til Burundi og treffer gamle venner som var med i draps- og hat gruppene. Hvorfor meg? kan han ha tenkt, hvorfor klarte jeg meg? Gaby ble reddet, ikke bare på grunn av sitt franske opphav, men av en spesiell dame i nabolaget, en gresk dame de pleide å erte og le av. Hun inviterer han inn til sitt enestående bibliotek og han begynner å lese. Det åpner seg nye dører, han blir fanget, han drømmer seg bort, han forandrer seg. En bok kan forandre deg, hadde damen sagt, Den kan til og med forandre livet ditt, det er som en forelskelse. Og en vet aldri når det møtet vil finne sted.

Jeg har vært på jobb  i Burundi et par ganger på nitti-tallet,  men aldri  klart å skaffe meg et klart overblikk over den kaotiske, politiske situasjonen i landet. Men jeg har sett virkningene av den på landsbygda. Det er vanskelig for de overlevende å snakke om krigen når den er så nær, det tar sin tid før de orker å ta fram minner, noen vil aldri snakke om det. Gaël Fayes stemme er viktig og skremmende aktuell med tanke på desperate unge som flykter fra etniske konflikter, religiøs fanatisme, krig og nød.   Jeg vil også sterkt anbefale en annen opplysende, medrivende bok om det som hendte i Rwanda, Gil Courtemanche´s Un dimanche a la piscine a Kigali. Den er oversatt til engelsk, A sunday at the pool in Kigali.

Faye har vunnet flere priser for boka si, bla. Prix Goncourt des lycéen, vel fortjent, det er bare å glede seg til neste utgivelse.. Boka er oversatt til norsk, Lille land, og blir utgitt i 2018.