Tyven

Jeg hadde vært noen uker i landet, reist rundt i tre provinser, besøkt bortgjemte landsbyer, opplevd et jordskjelv og unngått et nattlig geriljaangrep i hovedstaden, Bujumbura.. Hadde fått gaver på hvert et sted, en stor utskåret trefigur , mange små figurer, kjøpt et åtte meter langt afrikansk tøystykke, en liten stol, vært på markeder – og nå brukte jeg mine siste mynter på å kjøpe kaffebønner, whisky og cognac på flyplassen. Flyplassen i Burundi er den verste jeg har opplevd, sa en kollega til meg før jeg dro av gårde med alt mitt pikkpakk. Hva mente hun med det? Men det var ikke tid til å fundere over det spørsmålet. Fullasta kommer jeg til innsjekkingsskranken.

Kofferten veier noen kilo for mye og mannen bak skranken sier at jeg må betale overvekt, men jeg viser han mitt bonuskort som tillater noen ekstra kilo. Vi blir stående å krangle på fransk – flyet er klar til avgang, men han vil ikke se på kofferten min en gang før jeg har betalt. Jeg roper at jeg ikke vil betale og vifter med en bekreftelse som dessverre er på engelsk. Han ser ikke på meg en gang, men betjener andre kunder mens han innimellom slenger ut noen ekle advarsler. Jeg truer med å klage og blir stående og snakke med andre passasjerer om hvor dårlig jeg blir behandla. Til slutt hører jeg til min forbauselse at han sier: La gå for denne gangen, men det må ikke gjenta seg. Jeg nikker og løper av gårde mot flyet sammen med et par andre passasjerer som er seint ute.

Vel ombord finner jeg ikke posen med trefigurer og heller ikke den andre med cognac og whisky. Reiser meg og går tilbake til avgangshallen. Flyet er litt forsinka, sier flyvertinnen. Jeg ser meg rundt, veksler et tomt blikk med skrankemannen, men posene mine er borte vekk. Noen må ha stjålet varene i all ståheien ved skranken. Jeg går tilbake til flyet, og setter meg ned. Fra min utkikkspost saumfarer jeg passasjerer som allerede er ombord i flyet og dem som er på vei inn. Hva har de i posene sine?

Pytt, det er jo ikke så viktig, sier jeg til meg sjøl, men klarer ikke å bli kvitt tanken på hvem tyven kan være og om han er ombord i flyet. Da oppdager jeg en pose som ligner mistenkelig på min. Den står på et sete ved siden av en mann som sitter to rader foran meg og blar i passet sitt. Jeg reiser meg opp, later som jeg skal hente noe i bagasjehylla. Han er ung, slank, pen, har elegante sko og skinnjakke, gullringer og kjede med et lite kors i rundt halsen. Han er libanesisk ser jeg når jeg smugkikker i passet hans. Sånn kan altså en tyv se ut, en simpel tyv. Han later som posen med cognac og whisky ikke er hans, men kommer det noen og setter seg der, vil han ta den og legge den i bagasjehylla. Jeg venter på det øyeblikket. Glattslikka type. Kanskje han har falsk pass, han har tuska til seg en ny identitet, kler seg fint for å se ut som en vanlig passasjer

Om jeg nå gikk bort til han og sa, Oi, har visst glemt posen min, ville han svare, dessverre, den er nok min, og jeg kan jo ikke bevise at den er min, for jeg har ingen kvittering. Han kom til å si med rolig stemme at han hadde kjøpt akkurat det samme som meg og at jeg må leite etter posen min et annet sted. Han kunne til og med tilby seg å finne den! Blir svett bare ved tanken på den sleipe stilen hans. Jeg kunne jo bare gå bort og ta posen med den største selvfølge, men det ville bli bråk om han tilkalte flyvertinna.

Jeg kunne prøve en annen taktikk, Takk for at du tok vare på posen min, var en fin opptakt. Han ville bli satt ut av spill. Og svare med et sleskt smil, Den er nok min. Etter mange overveielser tar jeg endelig mot til meg, går bort med bankende hjerte, lener meg mot han og sier lett henslengt mens jeg nikker mot posen: Is that yours? Han løfter blikket, ser på meg og deretter på posen, Nei, sier han, og blar videre i passet sitt. Jeg tar posen, går tilbake til plassen min og legger den i bagasjehylla.. Han torte ikke si noe annet. Bra jeg handla resolutt og bestemt.

Lener hodet tilbake mot stolryggen, fornøyd med meg sjøl, nå kan jeg endelig slappe av, men er fortsatt rasende på tyven og hans metoder. Når opphisselsen endelig slipper taket, begynner jeg å le, først litt, etterhvert mye, høyt og ubehersket, klarer ikke stoppe. Andre passasjerer snur seg, noen humrer.. Kanskje det var latter jeg skulle brukt overfor skrankemannen. Ler enda mer ved tanken på hvordan det ville gått.

Hendelsesforløpet trer tydelig fram. Jeg kommer stressa inn i flyet, fulllasta med poser og sekk på ryggen. Hvor er billetten? For å finne den må jeg sette fra meg flaskeposen. Dernest snur jeg meg mot bagasjehylla på motsatt side og dytter sekk og andre ting inn der. Mens jeg står med ryggen til, kommer den elegante tyven inn i flyet, ser min pose på setet sitt og flytter den til det ledige nabosetet. Så tenkte han ikke mer på den saken. Ha, ha. Det kunne vært på sin plass å be om unnskyldning. Unnskyld at jeg trodde du var en skurk, du er sikkert en hederlig kar, kunne jeg si forsonende. Kanskje han ville ta det humoristisk. Men når jeg ser på gullenka hans med kors, de velpleide hendene med gullringer og en lang lillefingernegl på venstre hånd, er jeg ikke så sikker.
(Burundi, 2002)

The Undoing

Jeg har fått HBO inn i tv abonnementet og har sett filmen The Undoing med Hugh Grant og Nicole Kidman i hovedrollene. Den er basert på en roman. Og det er Susanne Bier som er regissør. Kjenningsmelodien gir meg frysninger på ryggen – en smektende Dream a little dream of me, som varsler om noe som skal komme.

Handlingen er satt til New York der ekteparet Fraser bor med sin sønn .Grace Fraser er har doktorgrad i klinisk psykologi og arbeider som terapeut, hennes mann Jonathan er barnelege på et sykehus ved en avdeling for kreftsyke barn. Sønnen deres går på en kostbar privatskole og de har god økonomi og et harmonisk ekteskap, mener Grace. Men fra en dag til en annen, blir livet snudd opp ned. Det starter med at moren til en gutt som går på samme skole som sønnen, dør. Hun blir funnet drept på en grusom måte. Noen dager seinere forsvinner Jonathan og ingen veit hvor han befinner seg. Idyllen er snudd til et mareritt og i vi blir involvert i et psykologisk drama. Spørsmålet er hvem som har drept den unge moren og hvordan Jonathan og hans familie er innblandet i det som skjer. Han blir utpekt som morderen, men bedyrer at han ikke har drept henne, selv om han innrømmer å ha hatt et forhold til henne. Saken havner til slutt i retten.

I jakten på morderen rettes søkelyset både mot Grace, Jonathan og sønnen deres, samt den drepte morens ektefelle. Den erfarne parterapeuten tror hun kjenner sin mann etter 17 års ekteskap, men det gjør hun slett ikke. Nicole Kidman som spiller Grace er flott, men ikke lett å lese. Hva hun tenker og mener får vi bare se i hennes drømmer og mareritt. Hun er en god skuespiller og har hatt flere fine roller, men her syns jeg hun er lite uttrykksfull.Det er sjelden hun viser glede, sorg og fortvilelse. Hun holder maska og bevarer en stolthet og ro som jeg syns er forstyrrende. Jeg er heller ikke imponert over hvordan hun spiller rollen som familieterapeut. Hennes metoder for å hjelpe andre med samlivsproblemer er ikke overbevisende.

Hugh Grant er den mest troverdige skikkelsen i dette dramaet. Han får beskjed av advokaten om å innrømme sine feil og mangler – og spille en angrende synder. Og det vinner han mye på. Han er sjarmerende og særlig er forholdet mellom han og sønnen lekent og kjærlig. Etterhvert blir vi vitne til at både Grace og Jonathan har sine mørke sider. Og at det ikke bare er kjærlighet som binder dem sammen. Fallet er dypt for de rike og vellykkete og det går særlig utover sønnen. Foreldrene vil skjerme han fra innsyn i hva som har skjedd, men han følger rettssaken på mobilen sin og trekker sine konklusjoner.

Jeg er litt skuffa over at den er så action drevet, at det er så mye oppmerksomhet som rettes mot hvem som er morderen. Jeg syns det ligner mye på me-too og jakten på slemme mannfolk a la Weinstein. Men å se Hugh Grant i full vigør er en stor opplevelse. Det er verd å se filmen bare på grunn av han.

Sannheten

På vår vei til vinterfjellet, stoppa vi på Lillehammer. En av grunnene var at jeg ville se filmen La verité (Sannheten) med Catherine Deneuve og Juliette Binoche i hovedrollene. Lillehammer kino har flere små saler og det var flere enn oss som ville se denne filmen en lørdagskveld. Japanske Hirokazu Koreed har laget den. Han er en fremragende regissør som bl.a. står bak Shoplifters, som jeg har skrevet om i en annen blogg. Shoplifters var et kunstverk av ypperste klasse der familierelasjoner, antydninger og det usagte spilte en stor rolle. Sannheten er mer rett fram og føyer seg inn i et europeisk mønster både når det gjelder tema og framføring. Jeg undrer meg over at jeg ikke ser flere spor av den japanske regissørens finfølelse for detaljer og overraskende innspill.

Sannheten handler om en fransk diva, Fabienne (Catherine Deneuve) og hennes liv som fetert kunstner og mor. I tillegg er det nokså vanskelig å holde styr på hennes tidligere og nåværende ektemenn og kjærester. Datteren Lumir (Juliette Binoche) som bor i Ny York, kommer på besøk til Frankrike med sin mann (Ethan Hawke) og datter i anledning av at Fabienne har skrevet en bok om sitt kunstnerliv. Hun har en lang karriere bak seg og datteren mener at moren har tatt seg visse friheter når det gjelder hva som er sant og ikke. Noen personer er utelatt og andre har fått altfor stor oppmerksomhet, mener dattera. Men Fabienne sier at hun har skrevet om hendelser og personer slik hun husker dem, og tatt sine egne valg. Det er jeg som bestemmer hva som er sant for meg, hevder hun. Dattera minnes andre ting som hun mener mora har utelatt med vilje for å pynte på virkeligheten. Og hva er så virkeligheten, sant og usant?

Gradvis blir vi bedre kjent med mor og datter og deres forhold, svake og sterke sider og sårbarhet. De har bodd fra hverandre i mange år, og mora er selvstendig, stolt og sterk og raus med krasse karakteristikker av kolleger, elskere, ektemenn og andre personer. Hun er egenrådig og selvopptatt, og det er lett å forstå at hun kan støte folk fra seg med sine spydige replikker. Kanskje har hun feilet som mor, men ikke som filmstjerne. Det er når hun spiller at hun viser fram sine sårbare og myke sider, ikke som mor eller ektefelle. Etterhvert forstår vi at at det er sterke og varme bånd mellom mor og datter. Selv om mora har vært mer opptatt av sin kunstnerkarriere enn av å være mor. Binoche og Deneuve er begge stjerner og utfyller hverandre. Men det er Deneuve som tar prisen. Hun er feiende flott som aldrende kunstner, kokett og selvopptatt, slem, frekk og livsglad. Hun vil være midtpunktet i familien og det blir hun med sin spesielle sjarm.

Parallelt med mor-datter forholdet, er det en annen filmhistorie Fabienne er involvert i. Hun har en liten rolle i en science fiction film, der hun spiller mot en yngre, coming star, og selv om de to beundrer hverandre, tenker jeg at Fabienne ser på sin medspiller som sitt alter ego – fra den gang da hun var ung og talentfull . I denne delen av filmen blir det en del forvirring når det gjelder roller, tid og sted. Den unge kvinnen spiller en mor som bor i verdensrommet, der man ikke eldes. Hun viser seg bare hvert 7. år. Dermed er det Fabienne som eldes, mens den unge moren er forever young. Det blir en slags parallell til forholdet mellom Fabienne og Lumir, ettersom Fabienne får uttrykt såre følelser i forholdet til den yngre kvinnen. Men hun blir aldri helt fornøyd med sin prestasjon, hun er perfeksjonist og ber om å få gjenta den samme scenen gang på gang.

Innimellom er det noen riktig fine og lekne scener med barn, bestemor, datter, svigersønn, kjærester og tidligere ektemenn. Ethan Hawke er jo en veldig god skuespiller – husker han fra de tre filmene med Julie Delpy (Before Sunrise, Before Sunset og Before Midnight, alle tre anbefales på det varmeste!), men her har han en mer tilbaketrukken rolle og får ikke vist seg fram, annet enn som en leken pappa.

Jeg syns at det er noe forstyrrende og langtrukkent over sci-fi scenene som tar for mye plass – men forøvrig er jeg fortsatt en stor beundrer av Catherine Deneuve. Har sett henne i utallige filmer. Det begynte med Paraplyene i Cherbourg, og hun har holdt det gående til nå. Hun har fått god tid til å spille roller som eldre dame i ulike forkledninger og er ikke redd for å vise seg som røyker med uflidd hår, eller joggende i pysjamas (i filmen Potiche) – og hun får alltid mye ut av rollene hun blir tildelt. Jeg syns hun ligner på Wenche Foss, en elegant og dyktig skuespiller som kunne gestalte alt fra gloriøs dame til gammal og rynkete kjerring.