Helt siden i fjor da vi var på hytte-til-hytte tur, har jeg tenkt på hvor ferden skulle gå i år. Tobias ville på fire hytter og en topp, sa han. Men turen må legges til et tidspunkt som passer for både foreldre, besteforeldre og Tobias. Dermed begynte jeg å bekymre meg for været. Fire turer i regnvær, nei, og hvilken topp skulle vi velge?
Yr ble oppsøkt flere ganger om dagen. Det er flott i nord, sto det, men ikke så verst i sør heller, neste dag var det motsatt, dårlig vær i nord, sånn passe i sør, og så venter lavtrykk fra England, årets første høststorm i nord, mye regn på Vestlandet, ingen nedbør øst for Oslo. Det skifta ikke bare hver dag, men flere ganger om dagen, så da var det bare å ta et brutalt valg.
Det ble Telemark. Der så det ut til å bli bra vær inntil dagen før vi skulle dra. Da hadde jeg allerede bestilt overnatting som ikke kunne avlyses. I Telemark var at det også var andre fristelser der som kunne kombineres med fjell. Gaustatoppen var målet. Den er på over 1800 m, men lett tilgjengelig. Kan nås av nesten alle, sto det i brosjyren. Bård og jeg hadde vært der minst en gang før og jeg husker at det gikk veldig greit, men det er jo mer enn 20 år sida. Den eneste dagen med sikker godværsmelding var dagen for toppturen. Om det ble litt regn de andre dagene, kunne vi jo finne på noe annet. Nå har det seg slik at Tobias, snart 9 år, er blitt veldig opptatt av 2. verdenskrig og sabotørene på Vemork. The heroes of Telemark. Og museet om sabotørene befant seg på Rjukan.
Denne gangen var det ikke noe i veien med utstyret, vi hadde både regntøy, lakenposer og DNT nøkkel, samt tørrmat som Kylling i karrysaus og Pasta bolognaise i sekken. Planleggingen var bedre enn i fjor. Men vi fikk ikke bruk for noe av det vi glemte i fjor, som vi huska å ta med i år.
Vi dro i retning Rjukan og hadde bestilt to netter på Kvitåvatn fjellstoge, fin beliggenhet ved Kvitåvatn, god utsikt til Gaustatoppen som viste seg i all sin prakt da vi ankom. Det var uvanlig mange dansker der, de var i flertall faktisk, både blant personalet og gjestene. Vi har truffet dansker i fjellet før, men aldri så mange på en gang og på samme sted. De så både sporty og freshe ut. Nettsida deres var på dansk, det tenkte jeg ikke så mye over. Det var først seinere vi fikk høre historien om fjellstova. Den hadde tidligere hatt en engelsk eier, engelskmenn var jo virkelig pionerer i den norske fjellheimen, og hotelleieren fra England hadde drevet stedet i over 20 år før han gikk konkurs. Da kom danskene på banen. Over 100 danske familier slo seg sammen i et andelslag og kjøpte hotellet.
Det er et flott sted uten dikkedarer og «nymotens greier» , en avdeling for rimelig overnatting der man må dele bad med andre, men også hytter med høyere standard. I spisesalen er det langbord og enkel servering til frokost og middag (buffé). Det er noen fellesrom, et med ping pong og et filmrom der man kan se dvd filmer, ute går det an å sitte på en fin terrasse og skue ut over fjellheimen. Der er det også bålpanner, benker og bord, lekeapparat osv. Fjellbussen stopper like ved og den tar deg til Stavsro der den greieste oppstigingen til Gaustastoppen begynner. Møbler og innredning har høy dansk kvalitet og er praktiske. Men vi syns maten var vel enkel. Frokosten er muligens bedre enn middagsbuffeen. Prisene er over middels. Neste kveld spiste vi en bedre middag på nabohotellet, Gaustablikk, som var litt dyrere.
Hytta vi fikk var kjempefin med gode senger. Men ikke så mye plass til at det var bekvemt for tre personer å sitte og spille kort. Neste dag var det topptur. Vi hadde planlagt å ta bussen for det ble fortalt at det var kaotiske parkeringsforhold på Stavsro, det mest populære utgangspunktet . Ved siden av oss ved frokostbordet satt det to voksne damer som skulle ta egen bil, så da gjorde vi det også. Bussbilletten koster 50 kr pro pers, så da sparte vi de penga. Det var god plass til både oss og andre biler da vi ankom, men de tar naturligvis parkeringsavgift. Gratis parkering i veikanten,.
Været var bra, sol og litt vind, få folk i løypene ved 10 tida om morgenen. Brei, fin sti, men mye stein så langt vi kunne se. Av og på med hette, lue, votter ettersom vinden tok tak. En solbrun, eldre mann med ullue kom nedover. Han hadde starta klokka 4 om morgenen og vært på toppen, på begge toppene, påsto han. Men hvorfor måtte du starte så tidlig? Jo, fordi jeg så på værmeldinga at det skulle skye til kl 12. Klokka er ikke 12 ennå. Nei, men jeg skal rekke toppen der borte også før den tid, sier han, og peker på fjell i motsatt retning.
Vi stoppa på Gaustatoppen turisthytte, en DNT hytte der de selger vafler, cola og kaffe. 40 kroner pr. enhet. Kun kort. Litt dumt for dem som trodde at det beste var å ta med kontanter til den type hytte. Kan jo bli litt tungt for betjeningen å holde styr på pengene og måtte bære alle de tunge myntene nedover fjellsida på hjemturen. Praktfull utsikt i alle retninger, men vanskelig å lokalisere de fjerntliggende fjellområdene. Det eneste jeg gjenkjente var Hårteigen i vest. Den sto opp som en grå bue med sin karakteristiske runde form. Den andre fjell toppen på Gaustatoppen ligger lenger bortover fjellryggen. Tobias og jeg sa nei takk, mens Bård satte av gårde i ura, det så både farlig og vanskelig ut. Bare for de barskeste.
Det går an å ta heis både opp og ned. Fint at fjellet er tilgjengelig for alle, både unge med barn i magen eller på ryggen og eldre som har problemer med å gå. Men hvis en skal bruke de moderne doene ved inngangen til heisen, er det korttvang for trengende.. 20 kroner pr. besøk. Av en eller annen grunn fungerte ikke det sinnrike kortsystemet, så vi fikk utført vårt ærend gratis.
Jeg liker langt bedre å gå oppover enn nedover, og selv med staver, tok jeg det med ro på nedturen. Det gamle venstre kneet hadde begynt å knurre på veien opp, men jeg hadde flere knebind i sekken og bare tanken på at jeg hadde huska å ta dem med, gjorde at murringa i kneet forsvant. Alle slags folk på tur, med og uten sekk, med barn på ryggen eller på skulderen, joggere, gamlinger, små babyer med smokk, store familier. En liten gutt hadde snubla og slått seg på nesa, han hylte og silblødde, men med kleenex var det glemt. Vi hadde både gnagsårplaster og lommetørkler for dem som måtte trenge det, men kom heldigvis helskinnet ned igjen alle tre. Det var ikke akkurat vanskelig, men litt anstrengende å måtte se ned hele tida for å finne det riktige stedet å plassere føttene. Brukte ca. 6 timer inkludert alle pauser. Ingen klaging fra Tobias, han hoppa fra stein til stein og trengte ikke verken materiell eller mental oppmuntring. Alle tre var enige om at det hadde vært en fin tur, men litt mye stein da.
Det skya til om kvelden og neste morgen var Gaustatoppen helt borte da vi så ut av vinduet. Dekka av tåke som hang som et grått ullteppe nedover fjellsida. Vi hadde febrilsk håpa på bedre vær til det siste, men nå var det regn, regn, og mer regn i vente, avbrutt av tåke nå og da. Det gjorde ingenting for kroppen trengte en hviledag. Uansett hvilken del av Telemark vi oppsøkte på yr, så var det advarsler om store nedbørsmengder, flom, veier som kunne bli oversvømt, ras etc. Blefjell var et alternativ, Kongsbergtraktene også, der er det flere ubetjente hytter, men værmeldinga var omtrent lik overalt. Hardangervidda er det naturlige utgangspunkt for hytte-til-hytte når en oppholder seg i Rjukan/Gaustatopp området, og selv om det hadde vært sol, var det faktisk ikke så fristende. De nærmeste turene er lange og det er stort sett bare betjente hytter i nærheten (Kalhovd, Mogen, Mårbu). Tobias foretrekker selv/ubetjente hytter og det gjør vi også.
Men Rjukan har mye å by på. Det var dessverre ikke aktuelt å ta den flotte Krosso taubanen opp til Hardangervidda på en regnsværsdag. Men vi fikk vite at Sam Eyde var den som skaffa denne taubanen, den første i Europa, for at arbeiderne hans skulle få nyte sola tidligere om våren. Jeg kan huske at jeg tok den med foreldrene mine da jeg var 10-11 år.
Vi valgte Rjukanbadet, som foruten stort svømmebasseng, har både sklie og boblebad både inne og ute. Deretter skulle vi besøke Vemork og industrimuseet. Der fikk vi se filmer om sabotørene og sprengningen av fabrikken som produserte tungtvann. Vi lærte om fire forskjellige aksjoner, om hell og uhell, mislykte og vellykte sabotørangrep. Det var mange lokale helter fra Rjukan som vi ikke hadde hørt om før, men supermannen Claus Helberg var den mest kjente og hans historie etter Vemorkangrepet måtte bestemor fortelle. Han rømte fra tyskerne – som de andre sabotørene- men var så uheldig å havne på et hotell hvor fienden befant seg og han ble tatt. Han hadde heldigvis falsk legitimasjon, så de fikk ikke avslørt hans befatning med Vemork. Helberg hadde vært uheldig og blitt skada i den ene armen under flukten. Han og andre som ble arrestert, ble satt i en buss som skulle til Grini fangeleir. I et ubevokta øyeblikk om natta klarte den skada sabotøren å komme seg ut av bussdøra og rømme fra fienden. Jeg var heldig, sa han, og det gjaldt også under Vemork aksjonen da tyskerne ikke oppdaga skisporene våre fordi det var en gunstig vind som raskt skjulte dem. De hadde flaks, bestemor, mente Tobias da han fikk se de bratte sidene sabotørene måtte klatre og brua der tyskerne gikk vakt.
Da det begynte å regne for alvor, satte vi kursen mot Oslo, der skulle det bli minst nedbør ifølge værdamene, men det hølja ned hele natta. Neste dag var fin og klar og da dro vi på ny fjelltur i kjente trakter, i Maridalsalpene, Mellomkollen på rundt 500 m, i strålende vær og kom ikke hjem før langt på kveld. Fint i Nordmarka også. Tobias var strålende fornøyd med dagen og med Pokémon fangsten. Dessverre ble det ingen hytte-til-hyttte i år, men vi håper på bedre vær til neste år.
