Topptur og sabotører 2017

Helt siden i fjor da vi var på hytte-til-hytte tur, har jeg tenkt på hvor ferden skulle gå i år. Tobias ville på fire hytter og en topp, sa han. Men turen må legges til et tidspunkt som passer for både foreldre, besteforeldre og Tobias. Dermed begynte jeg  å bekymre meg for været. Fire turer i regnvær, nei, og hvilken topp skulle vi velge?

Yr ble oppsøkt flere ganger om dagen. Det er flott i nord, sto det, men ikke så verst i sør heller, neste dag var det motsatt, dårlig vær i nord, sånn passe i sør, og så venter lavtrykk fra England, årets første høststorm i nord, mye regn på Vestlandet, ingen nedbør øst for Oslo. Det skifta ikke bare hver dag, men flere ganger om dagen, så da var det bare å ta et brutalt valg.

Det ble Telemark. Der så det ut til å bli bra vær inntil dagen før vi skulle dra. Da hadde jeg allerede bestilt overnatting som ikke kunne avlyses. I Telemark var at det også var andre fristelser der som kunne kombineres med fjell.  Gaustatoppen var målet. Den er på over 1800 m, men lett tilgjengelig. Kan nås av nesten alle, sto det i brosjyren.  Bård og jeg hadde vært der minst en gang før og jeg husker at det gikk veldig greit, men det er jo mer enn 20 år sida. Den eneste dagen med sikker godværsmelding var dagen for toppturen. Om det ble litt regn de andre dagene, kunne vi jo finne på noe annet.  Nå har det seg slik at Tobias, snart 9 år, er blitt veldig opptatt av 2. verdenskrig og sabotørene på Vemork. The heroes of Telemark. Og museet om sabotørene befant seg på Rjukan.

Denne gangen var det ikke noe i veien med utstyret, vi hadde både regntøy, lakenposer og DNT nøkkel, samt tørrmat som Kylling i karrysaus og Pasta bolognaise i sekken. Planleggingen var bedre enn i fjor. Men vi fikk ikke bruk for noe av det vi glemte i fjor, som vi huska å ta med i år.

Vi dro  i retning Rjukan og hadde bestilt to netter på Kvitåvatn fjellstoge, fin beliggenhet ved Kvitåvatn, god utsikt til  Gaustatoppen som viste seg i all sin prakt da vi ankom. Det var uvanlig mange dansker der, de var i flertall faktisk, både blant personalet og gjestene. Vi har truffet dansker i fjellet før, men aldri så mange på en gang og på samme sted. De så både sporty og freshe ut. Nettsida deres var på dansk, det tenkte jeg ikke så mye over. Det var først seinere vi fikk høre historien om fjellstova. Den hadde tidligere hatt en engelsk eier, engelskmenn var jo virkelig pionerer i den norske fjellheimen, og hotelleieren fra England hadde drevet stedet i over 20 år før han gikk konkurs. Da kom danskene på banen. Over 100 danske familier slo seg sammen i et andelslag og kjøpte hotellet.

Det er et flott sted uten dikkedarer og «nymotens greier» , en avdeling for rimelig overnatting der man må dele bad med andre, men også hytter med  høyere standard. I spisesalen er det langbord og enkel servering til frokost og middag (buffé). Det er noen fellesrom, et med ping pong og et filmrom der man kan se dvd filmer, ute går det an å sitte på en fin terrasse og skue ut over fjellheimen.  Der er det også bålpanner, benker og bord, lekeapparat osv. Fjellbussen stopper like ved og den tar deg til Stavsro der den greieste oppstigingen til Gaustastoppen begynner. Møbler og innredning har høy dansk kvalitet  og er praktiske.  Men vi syns maten var vel enkel. Frokosten er muligens bedre enn middagsbuffeen. Prisene er over middels. Neste kveld spiste vi en bedre middag på nabohotellet, Gaustablikk, som  var litt dyrere.

Hytta vi fikk var kjempefin med gode senger. Men ikke så mye plass til at det var bekvemt for tre personer å sitte og spille kort.  Neste dag var det topptur.  Vi hadde planlagt å ta bussen for det ble fortalt at det var kaotiske parkeringsforhold på Stavsro, det mest populære utgangspunktet . Ved siden av oss ved frokostbordet satt det to voksne damer som skulle ta egen bil, så da gjorde vi det også. Bussbilletten koster 50 kr pro pers, så da sparte vi de penga. Det var  god plass til både oss og andre biler da vi ankom, men de tar naturligvis parkeringsavgift. Gratis parkering i veikanten,.

Været var bra, sol og litt vind, få folk i løypene ved 10 tida om morgenen. Brei, fin sti, men mye stein så langt vi kunne se.  Av og på med hette, lue, votter ettersom vinden tok tak. En solbrun, eldre mann med ullue kom nedover. Han hadde starta klokka 4 om morgenen og vært på toppen, på begge toppene, påsto han. Men hvorfor måtte du starte så tidlig? Jo, fordi jeg så på værmeldinga at det skulle skye til kl 12. Klokka er ikke 12 ennå. Nei, men jeg skal rekke toppen der borte også før den tid, sier han, og peker på  fjell i motsatt retning.

Vi stoppa på Gaustatoppen turisthytte, en DNT hytte der de selger vafler, cola og kaffe. 40 kroner pr. enhet.  Kun kort. Litt dumt for dem som trodde at det beste var å ta med kontanter til den type hytte. Kan jo bli litt tungt for betjeningen å holde styr på pengene og måtte bære alle de tunge myntene nedover fjellsida på hjemturen.  Praktfull utsikt i alle retninger, men vanskelig å lokalisere de fjerntliggende fjellområdene. Det eneste jeg gjenkjente var Hårteigen i vest. Den sto opp som en grå bue med sin karakteristiske runde form. Den andre fjell toppen på Gaustatoppen ligger lenger bortover fjellryggen. Tobias og jeg sa nei takk, mens Bård satte av gårde i ura, det så både farlig og vanskelig ut. Bare for de barskeste.

Det går an å ta heis både opp og ned. Fint at fjellet er tilgjengelig for alle, både unge med barn i magen eller på ryggen og eldre som har problemer med å gå. Men hvis en skal bruke de moderne doene ved inngangen til heisen, er det  korttvang for trengende.. 20 kroner pr. besøk. Av en eller annen grunn fungerte ikke det sinnrike kortsystemet, så vi fikk utført vårt ærend gratis.

Jeg liker langt bedre å gå oppover enn nedover, og selv med staver, tok jeg det med ro på nedturen. Det gamle venstre kneet hadde begynt å knurre på veien opp, men jeg hadde flere knebind i sekken og bare tanken på at jeg hadde huska å ta dem med, gjorde at murringa i kneet forsvant.  Alle slags folk på tur, med og uten sekk, med barn på ryggen eller på skulderen, joggere, gamlinger,  små babyer med smokk, store familier. En liten gutt hadde snubla og slått seg på nesa, han hylte og silblødde, men med kleenex  var det glemt.  Vi hadde både gnagsårplaster og lommetørkler for dem som måtte trenge det, men  kom heldigvis helskinnet ned igjen alle tre. Det var ikke akkurat vanskelig, men litt anstrengende å måtte se ned hele tida for å finne det riktige stedet å plassere føttene. Brukte ca. 6 timer inkludert alle pauser. Ingen klaging  fra Tobias, han hoppa fra stein til stein og trengte ikke verken materiell eller mental oppmuntring.  Alle tre var enige om at det hadde vært en fin tur, men litt mye stein da.

Det skya til om kvelden og neste morgen var Gaustatoppen helt borte da vi så ut av vinduet. Dekka av tåke som hang som et grått ullteppe nedover fjellsida. Vi hadde febrilsk håpa på bedre vær til det siste, men nå var det regn, regn, og mer regn i vente, avbrutt av tåke nå og da. Det gjorde ingenting for kroppen trengte en hviledag.  Uansett hvilken del av Telemark vi oppsøkte på yr, så var det advarsler om store nedbørsmengder, flom, veier som kunne bli oversvømt, ras etc. Blefjell var et alternativ, Kongsbergtraktene også, der er det flere ubetjente hytter, men værmeldinga var omtrent lik overalt. Hardangervidda er det naturlige utgangspunkt for hytte-til-hytte når en oppholder seg i Rjukan/Gaustatopp området, og selv om det hadde vært sol, var det faktisk ikke så fristende. De nærmeste turene er lange og det er stort sett bare betjente hytter i nærheten (Kalhovd, Mogen, Mårbu). Tobias foretrekker selv/ubetjente hytter og det gjør vi også.

Men Rjukan har mye å by på. Det var dessverre ikke aktuelt å ta den flotte Krosso taubanen opp til Hardangervidda på en regnsværsdag. Men vi fikk  vite at Sam Eyde var den som skaffa denne taubanen, den første i Europa, for at arbeiderne hans skulle få nyte sola tidligere om våren. Jeg kan huske at jeg tok den  med foreldrene mine da jeg var 10-11 år.

Vi valgte Rjukanbadet, som foruten stort svømmebasseng, har både sklie og boblebad både inne og ute. Deretter skulle vi besøke Vemork og industrimuseet. Der fikk vi se filmer om sabotørene og sprengningen av fabrikken som produserte tungtvann. Vi lærte om fire forskjellige aksjoner, om hell og uhell, mislykte og vellykte sabotørangrep. Det var mange lokale helter fra Rjukan som vi ikke hadde hørt om før, men supermannen Claus Helberg var den mest kjente og hans historie etter Vemorkangrepet måtte bestemor fortelle. Han rømte fra tyskerne – som de andre sabotørene- men var så uheldig å havne på et hotell hvor fienden befant seg og han ble tatt. Han hadde heldigvis falsk legitimasjon, så de fikk ikke avslørt hans befatning med Vemork.  Helberg hadde vært uheldig og blitt skada i den ene armen under flukten. Han og andre som ble arrestert, ble satt i en buss som skulle til Grini fangeleir.  I et ubevokta øyeblikk om natta klarte den skada sabotøren å komme seg ut av bussdøra og rømme fra fienden. Jeg var heldig, sa han, og det gjaldt også under Vemork aksjonen da tyskerne ikke oppdaga skisporene våre fordi det var en gunstig vind som raskt skjulte dem. De hadde flaks, bestemor, mente Tobias da han fikk se de bratte sidene sabotørene måtte klatre og brua der tyskerne gikk vakt.

Da det begynte å regne for alvor, satte vi kursen mot Oslo, der skulle det bli minst nedbør ifølge værdamene, men det hølja ned hele natta. Neste dag var fin og klar og da dro  vi på ny fjelltur i kjente trakter, i Maridalsalpene, Mellomkollen på rundt 500 m, i strålende vær og kom ikke hjem før langt på kveld. Fint i Nordmarka også. Tobias var strålende fornøyd med dagen og med Pokémon fangsten. Dessverre ble det ingen hytte-til-hyttte i år, men vi håper på bedre vær til neste år.

 

 

 

 

 

 

 

Den andre siden av håpet av Kaurismäki

Jeg ser alltid fram til filmer fra Kaurismäki med stor forventing. Det er  to Kaurismäki brødre som av og til lager film sammen, den siste er laget av Aki.   Den forrige fra hans hånd, Le Havre, rager også høyt på min liste over filmperler. Man må kanskje ha spesiell sans for finsk humor for å bli så begeistra som meg. Jeg leser også uten blygsel og med stor fornøyelse finske Arto Paasillinnas bøker, som har noe av den samme humoren, ellevill fortellerglede om usannsynlige og sannsynlige hendelser befolket av en gjeng med aparte typer.

Som i Le Havre, handler filmen om flyktninger, denne gangen en ung mann fra Syria som søker asyl i Finland. Den andre hovedpersonen er en finsk forretningsmann i dress og slips, som vil begynne et nytt liv. Wikstrøm kaller han seg,  Han selger sin portefølje i klesbransjen,  kvitter seg med sin alkoholiserte kone og kjøper en restaurant for penger han har tjent i poker. Følg nøye med på hvordan de transaksjonene foregår er mitt råd. Mens jeg skriver dette kommer jeg på at den første boka jeg leste av Paasilinna, Harens år,  har en lignende start- en journalist på biltur i Finland med en kollega stopper når han finner en skadet hare på veien, tar den i armene sine, forsvinner inn i de dype finske skoger og forblir der.

Bak en søppelkasse ved Wikstrøms restaurant – der sild og potet med øl til har vært dagens rett i en årrekke  – har den syriske flyktningen Khalid tilbrakt natta og det første møtet mellom de to er kostelig. En god del av handlingen finner sted i restauranten som forblir Khalids oppholdssted etter at han har fått avslag på sin søknad om asyl. Han blir tatt i mot på en liketil måte, uten dikkedarer, ittno knussel, av både Wikstrøm og de tre ansatte i restauranten. De hjelper han med penger, jobb, mat  og andre ting som er viktige for en papirløs flyktning. De utroligste scener utspiller seg i og rundt denne restauranten som når de får besøk av mattilsynet som med argusøyne og radar undersøker rensligheten på mat og lokaler,  og setter i gang med utallige forsøk på fornyelse av meny og navn på restauranten for å øke omsetningen og bli mer trendy.  Det veksler mellom  Sushi corner, Indian house, Gourmet surprise. Til og med når Khalid blir angrepet av skinheads som mener Finland må renses for utlendinger med mørk hud, stiller en forhutla gruppe av samfunnets utstøtte, alkiser, uteliggere, halte og blinde,  opp for han. Politi og andre myndigheter opptrer ikke spesielt vennlig, ikke spesielt hatsk, men korrekt og firkanta. spontan hjelp kommer fra annet hold, andre flyktninger og vanlige folk. Khalids oppfatning av Finland, uttrykkes slik overfor en venn: Jeg elsker Finland men vær så snill og gi meg tips om hvordan jeg skal komme meg herfra. Vennen, som også er flyktning, råder han til å være blid, ikke se så trist og lidende ut. «De som  er triste, får ikke opphold, Du tjener mer på å være blid».

Filmen er langsom, litt dvelende, men det er fordi du skal få tid til å legge merke til viktige detaljer, alt fra rekvisitter til ansiktsuttrykk. Den er ikke overlesset med unødig prat og lange forklaringer, her snakkes det i korte, kontante setninger. Vil du ha jobb? spør Wikstrøm, og Khalid svarer ja. Hans velgjører setter seg ikke ned og spør hvordan han har det, men bretter opp ermene og gjør noe konkret. I flere sekvenser blir det ikke sagt noe i det hele tatt, men blikk og handlinger forteller hva det dreier seg om. Som under pokerspill.  Humoren sitter løst og ligger på lur i hvordan de kler seg, ter seg, i  situasjonskomikk og fyndige setninger.   Kaurismäki har som alltid et persongalleri som ikke er polert og velfrisert, de er verken pene eller stygge, men alminnelige, de kan være tjukke, skallete, rynkete, syltynne med  og uten tenner og hår og du kan fornemme en lukt av vodka og røyk.  Damene kan opptre i morgenkåpe med hårruller og sigarett i handa, usminka og ujålete. Min yndlingsdame er Kati Outinen, hun har bare en liten rolle i denne filmen, men de få replikkene hennes utløser stor begeistring hos publikum.  (Outinen er dama som spilte Frelsesarmesoldat i en annen film av Kaurismäki.)  Vi blir presentert for en utsøkt samling av snåle typer. I denne filmen er det også mye fin musikk, rock og folk, gode tekster og melodier framført av avblomstra rocke stjerner med cowboyhatt,  hentesveis og mørkeblå fløyelsjakker.  Personene er trauste og uttrykksløse, litt kjedelige, men nettopp det framkaller det komiske.  Det er ikke en heisan-hopsan film, den er  realistisk og surrealistisk, alvorlig, trist og ustyrtelig morsom, men også varm og forhåpningsfull. Som Le Havre. Den andre siden av håpet. Jeg håper bare han lager en film til av samme kaliber. Han har trua med at dette blir hans siste. Noen av filmene hans vises på Cinemateket i Oslo i disse dager.

Dunkirk

Christopher Nolan har laget en krigsfilm om slaget ved Dunkirk. Den er basert på en faktisk hendelse som skjedde i 1940, da BEF (British Expeditionary Force) ble sittende fast i den franske havnebyen Dunkerque, splittet fra andre allierte styrker (franske og belgiske). Tyskerne hadde klart å rykke fram raskere enn franskmennene forventa. Jeg er ingen ekspert på krig og militære beslutninger, men det var åpenbart at Tyskland spilte sine kort langt bedre enn de allierte på det tidspunkt. Britene må til slutt foreta en retrett og lykkes med en redningsaksjon for de tusener av soldater som kom hjem med halen mellom beina.

Jeg var sterkt i tvil om jeg skulle se denne filmen ettersom jeg er ikke spesielt begeistra for krigsfilmer hvis de bare handler om skyting og bombing. På grunn av en anmeldelse som framheva det tekniske filmhåndverket, lot jeg meg friste. Men det ble en  skuffelse av flere grunner. Først fordi vi ikke fikk en innledning som tegner et større historisk bilde av hvordan britene og de allierte hadde havna i den situasjonen. Det var bare en pinglete liten intro om at i 1940 sto britene i ei klemme i Dunkirk, filmen var løselig basert på «en sann historie» osv.  Jeg mistenker at de fleste i salen ikke forsto hva det historiske slaget dreide seg om, de hadde ikke kommet fordi de ville vite mer om det som faktisk skjedde, men for å bli underholdt, for å få en spennende krigsopplevelse med nogo attåt, og for å juble over at the good guys til slutt vant over bad guys.  «Nogo attå» var det ingenting av, for dem som måtte lure på det, ingen kjærlighetshistorier verken mellom menn eller kvinner. De eneste damene vi får se er iført tekkelige sykepleieruniformer og tilbyr te og mat til slitne soldater.

Selv jeg som er av eldre årgang og hadde hørt om Dunkirk før, det ble til og med laget en film om Dunkirk på 50 tallet, huska ikke hva det dreide seg.  Christopher Nolan har tatt seg mange friheter som ikke stemmer med historiske fakta.  Det er han jo ikke alene om, mange filmskapere gjør det, men måten det er gjort på, forsterker min oppfatning om at filmen er spekulativ, konstruert med fart og spenning som gir penger i kassa. En kan virkelig lure på om det er noe mer subtilt han vil si, noe som har  paralleller til vår tid, flyktninger til havs osv.. Eller om det bare er for å styrke britene i deres oppfatning om fordums overlegenhet til sjøs.  Anmeldelsen jeg leste la vekt på det gode filmhåndverket. Og det er interessant å følge med på hva som skjer både på bakken, i sjøen og i lufta. Desperate soldater prøver å komme seg om bord i båter som blir bombet av det tyske Luftwaffe,  mens britenes spitfires prøver å hindre dem og lykkes i flere tilfelle.  Særlig er de engelske pilotenes manøvrering spennende. En annen tråd er at vi følger dramaet ombord i en privat båt hvor kapteinen har satt seg fore å evakuere engelske soldater.  Det vises også tilløp til alvorlige konflikter mellom engelske og franske soldater når det strammer seg til. The survival of the fittest. Sånn sett viser den krigens grusomheter.

Slaget strakte seg over  10 dager, fra 26. mai til 4. juni. Iflg. Wikipedia, var det store deler av tida både veldig dårlig vær,  noe vi får se lite av i filmen, og dårlig sikt, det var bare godt nok flyvær   i to og en halv dag i løpet av perioden. På tross av inntrykket om store tap på britisk side, viser det seg at det var langt flere som ble redda (330.000 soldater), enn dem som ble drept. En tredjedel av de evakuerte var franske.  I filmen blir bl.a. den heroiske innsatsen fra private engelske båter  framheva, men en viktig forutsetning for den vellykkete evakueringen var at tyskerne tok en merkelig beslutning om tre dagers våpenstillstand, historikere strides om årsaken. Det sies at tyskerne mente at kamper kunne vinnes fra lufta og på bakken, men de hadde ikke tro på at britene kunne redde seg sjøveien.

Franske troppers tapre innsats, mange franske soldater ble tatt til fange av tyskerne, omtales ikke, og heller ikke innsatsen til soldater fra engelske kolonier som India og andre land i Asia. Mørkhudete soldater fra Nord Afrika, Algerie, blir heller ikke nevnt.