Franske forlystelser

Rodin muséet

Da jeg var på det muséet, fikk jeg assosiasjoner til en film jeg jeg akkurat hadde sett i Nice, Un amour impossible (en umulig kjærlighet). Rodin har laget flere skulpturer om kjærlighetens mange ansikter.

Filmen, som er basert på en bok av en fransk forfatter, Christine Angot, hadde akkurat hatt première.  Filmskaperen heter Catherine Corsini. Vi følger personene fra vugge til grav så å si, og det starter på 50 tallet.

Rachel er jødisk og bor i Chateauroux, et avsidesliggende sted.  Hun arbeider som sekretær. Alt forandrer seg i livet hennes når hun møter Philippe som kommer fra en høyere sosial klasse. De blir kjærester,  hun blir gravid og de får en datter.  Men Philippe har erklært fra første stund at han ikke vil gifte seg. Og hvert fall ikke med ei jente fra en lavere sosial klasse. Philippe er ikke spesielt sjarmerende, men Rachel blir trollbundet av han, av alt han kan og vet, og lar seg forføre gang på gang. Philippe  er en gåtefull og uforutsigbar person som kaster lange skygger over forholdet mellom Rachel og datteren Chantal.

Det som gjør denne filmen så sterk og god, er hvordan relasjonene i den lille familien utvikler seg. Særlig forholdet mellom mor og datter, og mellom Philippe og datteren. Datteren anklager moren,  trekker seg unna henne og vender seg mot faren, som hun beundrer og som tar henne med på reiser. Det bygger seg opp til et dramatisk punkt som får katastrofale følger for både Chantal, Rachel og Philippe. Sjelden har jeg sett familierelasjoner bli så inderlig og troverdig belyst. Det er særlig barnet,  datterens reaksjoner som framprovoserer denne forståelsen. Chantal spillles av tre forskjellige skuespillere, og Estelle Lescure som spiller Chantal som tenåring, leverer en mesterlig tolkning. Det samme gjelder Rachel (Virgina Efira).  Anbefales på det varmeste.

Capharnaum heter en annen film, laget av libanesiske Nadine Labaki. Det er en hjerteskjærende film om en familie i Beirut som lever i slummen og ikke klarer å ta vare på barna sine.Hovedpersonen er gutten Zain (Zain al Rafeea) som ønsker at han ikke ble født. Det er uutholdelig  å følge Zains kamp for å overleve og samtidig hvordan han hjelper andre. blant annet  søsteren sin som blir tvangsgiftet. Han klarer å tilpasse seg livet selv om det ikke er mange lyspunkt i tilværelsen. Vi ser det hele fra hans perspektiv og det er ikke  overdrevet eller pynta på. En del av filmen handler også om papirløse fra andre land, som  blir en del av Zains liv.  Skuespillerne er amatører som selv kjenner miljøet. Zain spiller fantastisk. Han er en fighter og en hverdagshelt. Ikke undervurder gateguttene! De er smartere enn du tror. Filmen vant Grand Jury prisen i Cannes. Jeg syns det er en viktig og nødvendig film, men du må stålsette deg for å orke å se den.

Mon cher enfant, er en film laget av den tunisiske Mohammed Ben Attia. Jeg har faktisk sett hans første film, Hedi, den var veldig god. Denne er helt annerledes. Handler om en liten tunisisk familie der sønnen holder på med å  avslutte eksamen på videregående og foreldrene har store forventninger til han. Sønnen adlyder foreldrene og leser og studerer, men plutselig en dag forsvinner han. Han har dratt til Syria. Ingen skjønner noe av det, han var ikke en radikal muslim, gikk knapt i moskéen. Det samme gjaldt foreldrene. Faren selger bilen sin og skraper sammen det de har av penger og reiser etter for å finne han. Jeg får assosiasjoner til Åsne Seierstads bok to søstre når faren drar av sted til Tyrkia for å finne sønnen. Det er noen partier i den delen  som ikke er helt vellykkete,  men den tar opp et tema som mange familier er berørt av i Tunis. Filmens styrke er at den med få ord, men med talende scener, viser hvordan sønnens skjebne påvirker familien og foreldrene. Det er en lavmælt, sterk tone. Produksjonen har bla. fått støtte  av de belgiske Dardenne brødrene, som er mestre i å lage fine portretter av alminnelige menneskers hverdag som gir oss innsyn i samfunnet de lever i.

Et annet overraskende møte med en forfatter og en dokumentarfilm om hans liv, fikk jeg i Nice. Der ble Franz Fanon feiret med arrangementer over tre dager. Og bøkene hans ble utstilt i bokhandelen på Massena. Foranledningen var en ny dokumentarisk bok om han. (Sous la dictée de Fanon av Marie-Jeanne Manuellan). Forfatteren traff Fanon da han arbeidet på et sykehus i Tunis, og hun ble hans sekretær. Han dikterte og hun skrev ned to av hans bøker, blant annet les damnés de la terre.

Det var stappfull sal i kino Mercury på Garibaldi plassen søndag kveld. Mange kom ikke inn. «Og dette skjer av alle steder i Nice», sa han som introduserte filmen. Nice er en veldig konservativ by og jeg hadde heller aldri trodd at det var så mange som interesserte seg for revolusjonære Algerie forkjempere. Jeg hadde bare overflatiske kunnskaper om Fanon, trodde han var fra Algerie og klarte aldri å bli ferdig med Jordas fordømte, selv på norsk. Men nå skal jeg prøve på nytt.

Til sist vil jeg anbefale et besøk på det franske cinémateket i Paris. Det er både interessant og morsomt og omfatter  bibliotek og utstillinger,  blant annet en spennende presentasjon av egyptiske Youssef Chahines filmer. Det er flere saler og jeg fikk med meg en film av Jean Renoir, en filmskaper jeg liker godt. Men filmen Toni fra 1935 er ikke blant hans beste. Jeg kjeda meg faktisk. Det var stappfullt i denne salen også. Jeg befinner meg i et land med en lang og rik filmproduksjon som blir tatt vare på.  

 

Franske tilstander

Et år siden sist jeg var i Frankrike – det har skjedd  forandringer, noen av dem ser jeg, andre bare aner jeg.

Første stopp er Nice.   Uka før hadde det vært storm og uvær der. Mye regn. Men nå var det varmt og sol midt på dagen. Det ble tid til både turer langs kysten til Villefranche, sjøbad og andre utflukter.

Turen til Juan-les-Pins for å treffe norske venner,  gikk som planlagt. For en gangs skyld var det ikke streik, togene var presise.  Jeg tok tog flere ganger og alt gikk som smurt.  Men de som la ut på de store motorveiene derimot, kunne få problemer. For nå  bygga det seg opp til kamp mot høyere priser og avgifter på bensin.

Macron vil ha en grønn revolusjon, vekk med diesel og andre forurensende energikilder, bytt til mer miljøvennlige transport. Fartsgrensene er satt ned på motorveien. Det vil ikke  bilistene ha noe av. Jeg satt  og så på TV til øyet ble stort og vått. «De gule vestene» (gilets jaunes) strammet musklene. De blokkerte motorveiene, bompengestasjoner, tente bål og kontrollerte at varmen fra bålet holdt seg gjennom hele natta. Innimellom er det lange reklameinnslag på tv ruta, særlig om nye, raske, biler, som både er komfortable og elegante. Forurensing og drivstoff nevnes ikke med et ord.

De første store mønstringene skulle foregå lørdag 17.11, men det merka vi ingenting til verken i Nice eller Juan-le- Pins. Jeg tenkte togene kom til å være stappfulle av folk som valgte tog framfor bil den dagen.   Men det var langt mellom passasjerene på toget. En  stille og fredelig demonstrasjon bevega seg sakte gjennom hovedgata i Nice lørdag ettermiddag.

Etterhvert kommer det fram at det ikke bare er bensinprisene, men høye levekostnader, reduserte ytelser, lave pensjoner og lønninger som er problemet for lavtlønte. Minstelønna holder ikke måneden ut, husleiene er skyhøye, alt er blitt dyrere. Men ingen av dem forteller om ytelsene de får, hevder drosjesjåføren fra Elfenbenskysten, han har bodd i Paris i 15 år og mener franskmenn er late. De vil ikke jobbe. De får barnetrygd, bostøtte, gratis skolemat etc.

Det som begynte i det små, vokser seg større  i løpet av mitt opphold, og ender med en kraftig knyttneve lørdag 24.11  i Paris. Dit de gule vestene fra fjern og nær ble oppfordra til å samle seg på valen for å komme nærmere maktsenteret. De fikk ikke lov til å demonstrere på place de la Concorde som de ville, men ble henvist til et stort grøntområde ved Eiffeltårnet. Demonstrantene, dvs. de mest ivrige, protesterte. For å bli lagt merke til ville de utfolde seg på selveste Champs-Elysées.

Ingen veit hvem som tok beslutningen om å erobre paradegata. Det sto noen betutta gule vester med hjemmelaga protestplakater og venta på med-demonstranter ved Eiffeltårnet,  men plakatene deres var det bare noen turister som fikk se, og de skjønte ikke fransk. De forsto heller ikke hvorfor de ikke fikk lov å komme opp i tårnet den dagen. Stengt. Ingen adgang. I mens bevega demonstrantene seg til Champs- Elysées.

De gule vestene er en broket forsamling. Mange har aldri demonstrert før. De kom med familiene sine til hovedstaden for å protestere mot regjeringas politikk. De tilhører ikke de rikeste, men en fattigere del av befolkningen. De bor i utkantområder der de trenger privatbil fordi det er mangel på offentlig transport.  Andre deltar for å gi uttrykk for en generell protest og aggresjon mot politikerne og for å lage kvalm.

Det påstås at bevegelsen har oppstått av seg sjøl, at det er et folkelig opprør. De har ingen tilhørighet til politiske partier, verken til høyre eller venstre. Ingen ledere, sies det. Når de ikke har ledere, er det noen som opphøyer seg til det. Talsmenn-kvinner kalles de. Det er ganske naivt å tro at det ville gå fredelig for seg med en masseprotest mot regjeringa i gatene  i Paris der det ulmer fra før både på ytterste høyre og venstre side.

Men mange solidariserer seg med dem. Noen av demonstrantene kom ikke med gule vester, men med svarte hetter og skjerf. De representerte noe annet, og møtte godt forberedt med hammer og andre redskaper, gassmasker og harde knyttnever.  Og satte i gang for full musikk med å banke i stykker barrikader av betong og hamre løs brostein som de kasta i hodet på politiet. De rev ned gjerder og stengsler og brukte dem som våpen, knuste vinduer i luksusbutikkene og forberedte seg på tåregassangrep og vannkanoner. Skrekkslagne fredelige demonstranter trakk seg tilbake. Kan det bli en ny revolusjon? spør noen.

De vil ha presidentens hode på et fat. Ikke at han skal halshogges, men gå av.  Presidenten sendte andre ministere ut for å ta støyten. Det likte ikke protestantene, men jeg tror det var et lurt valg av Macron.

I går holdt han en tale for å berolige de gule vestene og inviterte dem til samtaler, men ingen vet hvordan det vil ende. Om han mot formodning går av, hvem står klare til å overta? Det er ingen klare kandidater som er bedre.  Populistiske krav om «å senke skattene med en gang», «trekke tilbake forslag øyeblikkelig», «trekke seg»,  er ingen løsning.

Mange franskmenn jeg traff visste ikke noe om de gule vestene og mente at uansett protester, kom det ikke til å skje noen ting. Selv tok jeg meg en gåtur i en annen del av byen den dagen, Det var utrolig rolig og stille  fordi politiet hadde sperret av gater og stilte i full mundur for å passe på gående og syklende. Franskmenn er vant til opptøyer og demonstrasjoner, det er stadig noe og noen som holder temperaturen oppe, never a dull moment. Uansett hvor forstyrrende og ødeleggende det er for turismen. Men det voldsomme mediafokuset på de få voldelige demonstrantene gir ikke et riktig bilde av det gule opprøret.

Mange solidariserer seg med de lavtlønte, men støtter regjeringens mål om et grønt skifte. Men de går stille i dørene. Politikere som mener at folk må begynne å sykle og gå  i stedet for å ta bil eller kjøre  kollektivt,  er ikke populære. Alle som setter grenser for bilisme får gjennomgå.

Et synlig grønt skifte jeg så i gatene, er elektriske rullebrett. Det var flere av dem enn elektriske sykler. De ruller både i gatene og på fortau innimellom syklister og gående, uten hjelm selvfølgelig og ofte to på ett brett,  i stor fart.   Fort, fort må det gå, derfor er rullebrettene så populære.

Nok om opptøyer og demonstrasjoner, i neste epistel skal jeg fortelle andre franske historier.

 

 

 

 

 

Ministeriet for den høyeste lykke – Arundhati Roy

Arundhati Roy er en sjelden fugl i det litterære landskap, hun ble verdenskjent for sin første bok Guden for små ting, vant Booker prisen for den. Først 20 år seinere kommer den andre romanen, Ministeriet for den høyeste lykke. Men i alle årene i mellom de to utgivelsene, har hun ikke ligget på latsida. Som politisk aktivist har hun vært opptatt med å skrive artikler og bøker som retter søkelyset mot korrupte politikere, feilslåtte prosjekter, utstøtte og glemte folkegrupper, krigshissere og fanatikere av alle slag i sitt hjemland, India.  Og her har hun nok å ta av.  Hun er en uredd vaktbikkje og en torn i øye på the establishment.

Første gang vi var i India, Kerala, kom vi ved en tilfeldighet over et gjestehus i det området Arundhati Roy hadde vokst opp, Ayemenem, i et ortodoks-syrisk kristent miljø. Vi overnatta i huset og fikk bekreftet mye av det Roy skrev om i sin første roman gjennom samtaler med den gjestfrie vertinna, som kjente familien hennes.

Ministeriet…. ble utgitt i 2017 og jeg lasta den ned på min Kindle som alltid er med meg på reiser. Så var jeg på Litteraturhuset i Oslo hvor boka ble presentert i en samtale mellom forfatteren og Aslak Sira Myhre. Den lille dama utstrålte energi og autoritet, men det er ikke lett å få med seg detaljer om ei bok du ikke har lest.  Den er ikke bare omfattende i sidetall, men også når det gjelder historier fra flere kanter av det enorme landet,  som fletter seg i hverandre.

Men det er en rød tråd.  Hun skriver om  de fattige, utstøtte, forhatte som lever på gata eller stadig er på flukt fra politi og myndigheter. Om de kommer til Dehli, kan de få rom og forpleining på en kirkegård der den driftige Anjum har tatt seg til rette. Anjum er en hijra, tvekjønnet,  og  utstøtt av samfunnet.   Gjestehuset hun driver på kirkegårdene blir stadig utvida og får flere «fasiliteter», som et badebasseng uten vann.   Dit kommer også Saddam Hussein som påtar seg rollen som vakt og almuligmann.

Hun skriver  om hindunasjonalistene og massakren på muslimer  i Gujarat og ikke minst om helter, skurker og geriljakrigere i Kashmir. Ingen kan stole på verken den ene eller den andre fløyen i krigen som aldri tar slutt. I denne delen av boka er det en annen gåtefull og selvstendig kvinne, Tilo, hvis historie etterhvert rulles opp. På kirkegården krysses deres veier.

Boka kan virke rotete og kaotisk, full av navn og personer, som et bilde av India, og det kan være vanskelig å holde orden på alt og alle, men jeg bestemte meg for å konsentrere meg om historiene og språket, selv om jeg ikke huska navnene på alle og hvor de kom fra. Jeg har lest den stykkevis og delt, omtrent som den er skrevet, med mange bruddstykker. Det har tatt tid, men jeg har gledet meg over overraskende detaljer, spissfindige formuleringer, surrealistiske avstikkere,  fargerike og spennende skildringer av mennesker og deres uransakelige veier for å nå sine mål. Språket holder deg fast. Det er rikt og levende med både alvor,  ironi og humor. Boka er krevende, men aldri kjedelig. Og det som ser ut som løse tråder, føyer seg sammen til slutt, særlig gjelder det historiene fra Kashmir.

Ministeriet…  er et lite mesterverk. Selv om oversettelsen til norsk sikkert er god, anbefaler jeg deg å lese den på originalspråket.

Nå ser jeg fram til en spenningsroman, en thriller, fra hennes hånd med utgangspunkt i Kashmir.