De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.

Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!