Gamlehjemmet

 

Det var både barnehjem og gamlehjem i Chimoio. Barnehjemmet var et sted for barn som hadde kommet bort fra familien sin under krigen. Sosialtjenesten prøvde å finne spor etter dem slik at de kunne forenes med slektninger. Noen ble tatt imot av fosterforeldre, men de funksjonshemma var det ingen som ville ha. De blinde, døve og fysisk funksjonshemma ble værende på barnehjemmet. Oppfatninga var at barna var tilbakestående. På barnehjemmet var det mangel på alt fra opplæring til mat, klær, leker og hjelpemidler.

Tilstanden var ikke stort bedre på gamlehjemmet, som var et tilbud til fattige gamle uten familie. Det er en myte at det er så mye bedre å bli gammel i Afrika enn i Norge. Sosiale forskjeller følger deg fra vugge til grav.

Knugende passivitet og apati rådet. Grått og trist begge steder. Se ut av vinduet, vente – på måltidene, på at noen skulle komme, på at noe skulle skje.

Mens vi bodde i Chimoio, døde faren min. Mine kjære pappa etterlot seg fine skjorter, gensere, bukser, jakker, dresser og slips som hadde kommet inn i hans liv via hans elegante kjæreste. Hun kjøpte dyre klær til ham for at han kunne bli mer velkledd, men klærne ble stort sett liggende pent bretta i skapet. Han brukte dem bare når han skulle treffe kjæresten. Den utsøkte samlinga av nesten nye herreklær som lå igjen etter ham, var altfor fin for loppemarkedet. I stedet havna den på gamlehjemmet i Chimoio, hvor det lokale sosialkontoret fikk i oppgave å fordele den rettferdig. De utarbeida lister over klesplagg og hvilke beboere som skulle tilgodeses med hva. De gamle stilte seg i kø og ble kalt fram en etter en for å motta plaggene.

Pappa var en elskelig, livsglad mann som ugjerne brukte penger på klær. Det var helt i hans ånd å bidra til å skape litt glede i eldreomsorgen, men han hadde nok ikke sett for seg at det var afrikanske menn som skulle nyte godt av garderoben hans.

Jeg kikker på fotografiet jeg fikk i posten. En eldre mann strekker ut ei hånd for å motta gaven av ei dame i hvit uniform. Håper de fikk sett seg i speilet før de gikk ut av døra og retta ryggen når de spankulerte i hovedgata iført sin nye habitt. Noen hadde fått litt for lange bukser, for trange jakker eller for vide skjorter, men det var uvesentlig. Viktigst var det å sprade rundt i nye klær. Bare så synd at ikke faren min fikk være med på seansen. Han hadde elska det.