Nomadland

Endelig er det mulig å gå på kino i Oslo! Vi var på cinemateket fredag kveld og så den amerikanske filmen Nomadland, som fikk Oscar prisen. Deilig å sitte i mørket på et svalt sted. Pilsen tok vi i kinosalen.

Det er en slags road movie og handler om mennesker som har bobilen som sitt hjem. De drar fra sted til sted og er alltid underveis. Det kan være rastløshet, nysgjerrighet og eventyrlyst som driver dem. Eller at de ikke klarer å være så tett på andre mennesker. De har tatt et valg om at de ikke ønsker et stabilt liv med familie, hus og hytte. De kvitter seg med sine eiendeler og starter et nytt liv, selv om det er mer uforutsigbart. Alle bærer på en historie som har tvunget dem til å endre retning. Det kan være familiære konflikter, sykdom, dødsfall eller oppsigelser, konkurser og mangel på jobber. På bobilplassene møter de andre i samme situasjon og fellesskapet mellom dem blir som i en familie. Unge og eldre hjelper og støtter hverandre. Og det oppstår varige vennskap. Særlig inntrykk gjør det å bli kjent med eldre bobilkvinner med livserfaring, som er selvstendige og har praktisk sans. De ordner opp, og veileder nykommere.

Hovedpersonen i filmen er Fern – spilt av Frances McDormand – som gjør en enestående og troverdig innsats. Hun bodde i Nevada med sin mann og de arbeidet på en fabrikk som ble nedlagt. Lokalsamfunnet falt fra hverandre, butikker og skoler ble nedlagt, naboene forsvant, og mannen hennes døde. Hun reiser fra sted til sted, tar seg strøjobber, og er ikke redd for å få skitt på henda. Amazon er et av stedene der hun får jobb og stadig kommer tilbake til. Selv om lønna er dårlig, møter hun venner fra bobilmiljøet der og er sammen med dem. Bobilen har hun laget så praktisk som mulig, og hun sover bedre der enn i en vanlig seng. Hun reiste fra familien i ung alder og gifta seg og bodde langt fra familien. Søstera har hus i et pent strøk med mann og barn, og hun mener Frances bør flytte inn til henne. Fern får flere tilbud om å slå seg til ro, blant annet av en annen eldre bobilmann, men takker nei.

Selv om det dreier seg om flytting, oppbrudd og lange reiser, er det ikke et hektisk liv vi er vitne til, men hverdagsliv med andre i lignende situasjon. Det ser ensomt ut når Fern går inn i sin enkle bolig, lukker døra og lager suppe eller når hun går rundt på boplassen med stjerneskudd og ønsker godt nytt år. Hun og hennes venner er både sårbare og sterke. Og lever på kanten av stupet. Når bobilen går i stykker, må Fern få hjelp av familien til å betale utgiftene. En må være sterk og tåle ensomhet, motgang og usikkerhet for å klare seg.

Det er blitt en fin, langsom film, varm og rørende, hvor særlig kvinnene er tydelige aktører.Den minner meg om to andre filmer i samme sjanger, Leave no trace og Captain Fantastic – om mennesker som bryter ut og vil leve et enkelt liv i pakt med naturen eller med bobilen.

Filmen er basert på en bok av Jessica Bruder (2017) Surviving America in the Twenty-First Century. Regissøren er Chloë Zhao, hun kinesisk, og er den første ikke-hvite kvinnen som vinner prisen for beste regissør.

Senger og penger

Victor og Paula er kjærester, men de bor i hver sin by. Det er langt fra Chimoio i Manica provinsen til Nampula. På slutten av 90 tallet kunne det ta et par dager med buss å kjøre den strekningen på dårlige veier. Lengselen etter å komme sammen ble uutholdelig for dem begge. Paula kan bo hos meg, mener Victor, jeg har jo både kjøkken og stue. Men er hun ikke litt for ung? Kjæresten er 18 år og ikke ferdig med videregående. Victor er sikker i sin sak. Kjærligheten overvinner alt. Neste gang vi kommer på besøk står det ei diger dobbeltseng i stua. Det er åpenbart hva som kommer til å skje når Paula flytter inn.

Victor jobber i kommunen. Han er nøysom, målretta og sparer penger til ny bolig og til at de to kan få gifte seg. De får leie en splitter ny kommunal bolig som ligger avsides til. Etter to innbrudd hvor alt kjøkkenutstyret forsvant, var de overbevist om at det var sjalu naboer som hadde vært på ferde. Det hviler en forbannelse over huset, mener Paula.

De gifter seg, flytter inn i et nytt og større hus, og 9 måneder seinere kommer det en baby. Det er ubegripelig hvordan Victor har klart å finne tomt og få huset i stand på kort tid. Jeg er sparsommelig, sier han med glimt i øyet. Jeg verken røyker eller drikker.

Barnet fødes uten problemer. Paula ringer og spør fortvilet hva hun skal gjøre når babyen skriker. Du må amme så ofte du kan, sier jeg, og husk å gi henne kokt vann. Men etter hvert begynner jeg å tvile. Det er sikkert andre tradisjoner og kjerringråd i Mosambik. Hun hører kanskje mer på heksedoktorens råd. En venninne har anbefalt henne å oppsøke han. Det hjelper ikke. Babyen skriker natt og dag selv om hun får nok mat. Jeg har prøvd alt, sier Paula. Det er noen som ødelegger for oss. Misunnelse. Det onde øye.

Vi kommer på besøk og jeg legger meg på senga for å leke med barnet. Det er ei frisk og blid jente, ingenting i veien med henne. Det går nok over, sier jeg for å berolige henne. Men kanskje er det noe mer alvorlig? Om natta får jeg ikke sove. Jeg klør over hele kroppen. Kjenner igjen den kløen. De har lopper i madrassen. Babyen hadde også fått stikk.

Madrassen må brennes. Lopper forsvinner ikke, sier vi som har erfaring med den slags. Victor nøler, han er uvillig til å svi av en madrass, en ny koster penger. Vi tilbyr oss å skaffe dem en ny. Du må måle senga, så tar vi oss av resten, sier vi. Men tida går og vi hører ikke fra dem. Sover de fortsatt i loppekassa? Har de solgt madrassen? Eller veit han ikke hvordan han skal måle ei seng? Vår kunnskapsrike venn har orden på penger, men ikke på senger. Han har aldri trengt å bruke målbånd. Og hittil har han klart seg utmerket i livet uten den slags hjelpemidler.

(Chimoio, 1997)

Hvor er vi nå?

Turgåing har blitt vår favoritt. Det gir energi og nye inntrykk, særlig når en ikke haster av sted. Å være underveis er mer spennende enn å nå målet, sier min gamle kollega. Det gjelder både når jeg forsker, snekrer båter eller går på tur. Det blir en oppdagelsesreise hvor en må gå fram og tilbake, stoppe og undre seg. Da finner jeg alltid noe som må studeres nærmere.

Å dele minner fra turer i andre land hjelper for å holde motet oppe. Det dreier seg ofte om mennesker vi har møtt. De har åpnet dører og invitert oss inn. En invitasjon vi sjelden sier nei til. Som den gang vi gikk gatelangs i Trinidad på Cuba og kom til en hage med plankegjerde der det sto «Bananer til salgs». Den gamle mannen åpna porten til sin praktfulle hage og viste oss trær, blomster og frukt vi aldri hadde hørt om, men han kunne de latinske navnene. Med barnebarnet ved sin side gikk han fra tre til tre og pekte på knopper og blomster. Hagen hadde en gang vært en stor plantasje der slaver arbeida. Først etterpå fikk vi vite at han var blind. Husker også da vi rusla rundt i Aswan under Ramadan og ble invitert til et måltid på gata. Værsågod, Ramadan karim. For en gjestfrihet kunne vi si, slik er det ikke i Norge.

Når vi ikke kan krysse landegrenser, er vi henvist til turer i nærmiljøet. Mange er ute og går. Flere enn i fjor. De oppsøker parker, utforsker byen eller skogen og gjør nye oppdagelser. I skogen er vi mer åpne overfor fremmede. Hei, sier vi til alle vi møter. Vi kan slå av en prat og få tips om veien videre. I utesamtalen glemmer vi både munnbind og avstand.

Vi har mobiler med digitale kart, men det er morsommere å spørre dem vi møter. Hvor er vi nå? lurer vi på, og får forslag om veien videre og alternative stier. Av og til utvider samtalen seg og tar nye vendinger. I fjor befant vi oss i ukjent terreng vest i Nordmarka. Det var vått og grått. Skulle vi ta til høyre eller venstre? Ut av tåka kom en dame på vår alder som var på tur med hunden sin. Hun var lommekjent og tok seg tid til å fortelle om stier og gammel bebyggelse i nærområdet. Det ble en lang prat om mer enn turer og terreng. Jeg må dessverre komme meg hjem. Vi har familie på besøk. Ellers skulle jeg gjerne invitert dere inn på kaffe og kaker, sa hun, men det får bli en annen gang. For en gjestfrihet, sa vi til hverandre. Akkurat som i Egypt.

Publisert i KK 18.5.21

Ping Pong Pin

• Hei, det er Frdplmnrå fra banken. Du har ringt oss. Hva kan jeg hjelpe deg med?
• Hva er det du heter, sa du?
• Frdplmnrå
• Ok (jeg forstår ikke hva hun sier og kaller henne bare Frida heretter). Vi har litt problemer med innlogging, Frida. Håper at kundeservice kan hjelpe oss. Vi blir bedt om å oppgi noe som heter ID pin. Det har vi ikke hørt om før. Hva er det?
• Det er en pinkode
• Ok, men vi husker ikke den koden
• Du kan prøve en annen innloggingsmetode – med skrapekort
• Skjønner. Nå dukker det opp noe annet her, har jeg trykka feil, eller? – nettbankpassord, står det
• Ja, det trenger dere
• Er ikke sikker på om vi har det
• Jeg kan sende dere et midlertidig passord på email
• Du mener, nettbankpassord? Kan vi få det på sms?
• Nei det må vi sende på mail
• Nå fikk vi eposten der det står at dere skal sende det. Men hvor er passordet?
• Det kommer i en annen email.
• Hæ? Hvorfor? Nå fikk jeg det, er det virkelig nødvendig med så lange og vanskelige passord? Vi kommer ikke til å huske det. Og så har vi bare 15 minutter på oss før det forsvinner
• Dere kan lage deres eget seinere
  Før vi vet ord av det har vi brukt opp det dyrebare kvarteret til å lete etter papir og blyant som ikke virker. Vi går tilbake til trykk-metoden, trykker og trykker for å finne ut hva vi skal gjøre når det superlange passordet har løpt sin vei. Neste skritt er å ringe kundeservice. Der er det lang kø
• Hei, jeg heter Sara, hva kan jeg hjelpe deg med?
• Vi snakka nettopp med en annen kundebehandler, Frida, kan vi ikke fortsette med henne?
• Hun er opptatt dessverre, hva gjelder det?
• Det er en lang historie, innlogging.
• Ja, dere har fem innloggingsmuligheter. Skrapekort, sms, ….
• Finner ikke skrapekortet. Og nå lurer vi også på noe annet, «personlig passord», er det det samme som pin kode og id pin, eller?
• Nei, det er for Bank ID
• Aha. Da noterer jeg det (vi aner uansett ikke hvor det personlige passordet befinner seg). Men vi ringer egentlig for å få et nettbankpassord. Er det mulig å sende det på sms?
• Nei, vi må bruke email av sikkerhetsmessige grunner.
  Kan du ikke bare stave det for meg nå som vi har deg på tråden eller aller helst sende det med posten i en gammeldags konvolutt? Sleng gjerne på et skrapekort og personlig passord, samt en enkel forklaring på forskjellen mellom pin, IDpin og nettbankpassord. Vi orker ikke mer kundeservice, skjønner du.