Verdens verste menneske (m.m)

De siste filmene jeg har sett på kino, har vært en skuffelse. French dispatch var kjedelig og uforståelig. Jeg skjønte ikke humoren og handlingen. Men jeg har jo sett flere filmer av Wes Anderson som jeg har gledet meg over. Edgar Wrights film Last night in Soho, var en blandet opplevelse. Ei ung jente fra landet får stipend og kommer til London for å bli motedesigner. Den første delen er morsom. Jenta er oppslukt av musikk og moter fra 60 tallet og liker det bedre enn dagens London. Men så skifter den takt og går over til en horror film. Jeg er ikke begeistra for den sjangeren og kunne med glede lent meg tilbake for å nyte en film om Soho og London på 60-tallet.

I går så vi Verdens verste menneske på Vega scene. Prisen filmen fikk i Cannes gikk til beste kvinnelige hovedrolle, ikke til filmens regissør. Og den rollen mestrer Renate Reinsve til fulle. Jeg har lenge lurt på tittelen ( som er annerledes på fransk, den peker mot hovedpersonen Julie (Renate). Hvem er verdens verste menneske? Er det Julie, eller noen av kjærestene hennes? Ettersom jeg inntil da trodde det var hovedpersonen som var verdens verste, ble jeg spesielt opptatt av hva det var med henne. Var hun slem, dum, naiv? Bare det siste treffer. Naiv. Men det dekker absolutt ikke hennes mangslugne personlighet, som ikke er så lett å fange. Allerede som ung medisinerstudent tar hun en modig beslutning om å avslutte studiet. Hun vil noe annet og ettersom hun har 6 i alle fag, kan hun velge og vrake. Hun begynner på psykologi, men ombestemmer seg og vil bli fotograf i stedet, og får en deltidsjobb i en bokhandel. Det kan ligge noe skjult i valget om psykologi, som hun tok for å lære mer om følelser og relasjoner. Bak kameraet kan hun i stedet observere andres følelser.

Beslutningene hun tar er dristige og ligner overhode ikke på hvordan det var da jeg var student. Hadde man valgt et studium, var det få som forandra mening og gikk over til et annet fagfelt. I dag er det mye å velge mellom, altfor mange muligheter, og det kan ta lang tid å finne ut hva som er best. Julie er ikke redd for å kaste seg ut i det ukjente. Hun er på jakt etter verdens beste kjæreste og hva som er viktig i livet. Hun oppfører seg som en 20 åring, mener noen, men hun er 30. Det er betydelig vanskeligere og viktigere å finne den rette livsledsager enn å få et givende yrke. Hun ønsker nærhet, trygghet og samhørighet både fysisk og psykisk. Og da må hun begi seg ut på dypt vann.

Forholdet til den noe eldre kjæresten er varmt, intellektuelt og de har gode samtaler om sin egen relasjon og andres. Samtalene er noe som binder dem sammen. Men har hun funnet den rette? Vil han ha barn, vil hun? Til slutt bestemmer hun seg for å slå opp med kjæresten. Hun liker ikke at han definerer hennes psyke og handlinger.

Det er hun som tar initiativ til å avslutte forholdet. Jeg elsker deg, men jeg elsker deg ikke, sier hun. Er det typisk for henne å ta raske beslutninger? Er det intuitive eller rasjonelle valg? Vi veit ikke svaret på det.

Hun er uredd, kåt og søkende. Og hun får en ny kjæreste som må være hemmelig – og hvordan det forholdet starter og utvikler seg er blant de største høydepunktene i filmen. Det er et mye mer avslappende og humoristisk forhold.

Det er en morsom og underholdende film, ikke akkurat høylytt latter i salen, men gjenkjennelig humring. Den er også alvorlig. Ingen happy ending. Men jeg tror den ligner på virkeligheten for mange unge mennesker i dag som leter etter meningen med livet. Filmteknisk er det også mange overraskende og surrealistiske perler – den hopper litt fram og tilbake i tid og følger ikke kronologiske linjer. Leken og intuitiv. Som hovedpersonen Julie.

Amalies teppe

I 1985 var jeg Fullbrightstipendiat på Universitetet i Berkely. Min kollega Millie, hadde ordnet med leilighet til meg rett ved campus. Det var et lite brunt murhus. Huseieren Amalie, bodde i 1. Etasje og leide ut to leiligheter i 2. Etasje. Utafor vinduet mitt hang appelsiner på trærne og det dufta av eksotiske planter og blomster i hagen.

Kollegene mine på utdanningsfakultetet var vennlige, men holdt avstand. De hastet av sted og få brydde seg om å hilse på meg. Damene var iført drakt og sko med høge hæler, mens mannfolka gikk i finbukser, skjorter og jakker. Noen hadde dress og slips. Det var en stor overgang for meg som kom fra en høgskole der det var en avslappa klesstil og vi tok oss tid til å slå av en prat når vi traff hverandre i korridoren.

På den tida hadde vi ikke datamaskiner i Norge. Vi skrev fortsatt på skrivemaskin. Jeg hadde riktignok en avansert, elektrisk skrivemaskin med kulehode. En brukt, rød IBM maskin. Men på Berkeley hadde de datamaskiner. Kollegene satt på hvert sitt kontor og holdt på med sitt, og banka ikke på døra til naboen for å spørre om de skulle spise lunsj sammen. De foretrakk å lage avtaler via datamaskinen om når de skulle treffes. Den historien fortalte jeg om og om igjen da jeg kom tilbake til Norge, og vi lo like mye hver gang.

Jeg ble ikke overrent med invitasjoner og tilbrakte en god del tid aleine eller sammen med Millie, som inviterte til sammenkomster hjemme hos seg for at jeg skulle bli kjent med hennes kolleger.

En dag inviterte huseieren meg inn i leiligheten sin i 1. Etasje. Den var lys og stor og det lå en hund på det hvite teppet. Temmelig upraktisk, tenkte jeg og så for meg avtrykk av hundens skitne poter på det snøhvite teppet. Aamalie smilte og spurte om jeg var redd for hunder. Hun så strålende ut i en fargerik kjole. Hvor gammel kunne hun være?, kanskje 10 – 20 år eldre enn meg? Ansiktsløftninger og andre triks for å beholde et ungdommelig utseende var vanlig, hadde jeg hørt. Amalie var enke, men en glad enke, pratsom og livlig. Hver gang jeg traff henne hadde hun på seg et nytt antrekk. Kolleksjonen hennes dekka hele fargespekteret. Kanskje var det ikke tilfeldig, men nøye planlagt ettersom alle fargene passa godt med det hvite teppet.

Hun inviterte meg til et dameselskap uka etter. Det var en fin bukett av smilende og morsomme damer. Alle mye eldre enn meg, alle single eller enker. De var nøye med utseende sitt – stilig hårprakt og antrekk i duse farger var på moten. Noen hadde blått hår, andre hvitt og grått. Mens damene skravla og drakk te, holdt de på med håndarbeider, de strikket, sydde, lagde kurver, karamé, broderte og en hadde med seg en liten vev. En ivrig dame strikka på noe som ligna på en Marius genser.. Produktene skulle selges på en messe til inntekt for YMCA/YWCA, Young Men/ Women Christian Association. Aldersgrensene må ha vært fleksible i disse kristne organisasjonene. Kanskje de hadde en egen senioravdeling? De var unge til sinns hvert fall. Det kom det for en dag at inntektene skulle gå til å betale for levende musikk på dansekvelder to ganger i uka. Amalie spurte om jeg ville være med å danse på YMCA uka etter. Gjerne, jeg elsker å danse, sa jeg.

Jeg var i tvil når det gjaldt antrekk. Så for meg damene i elegante kreasjoner. Men jeg valgte noe enkelt som jeg trodde kunne passe, en svart, nøytral knekort kjole. Da jeg trådde inn på Amalies hvite teppe, ble jeg lettere oppspilt. Ikke ante jeg at det skulle være festantrekk på de ungdommelige dansekveldene. Damene var iført lange selskapskjoler i hvitt, lyseblått, eller turkis stoff – som ligna på silke.Det var utringninger både foran og bak. Noen hadde boa av pels eller fjær over skuldrene i samme farge som kjolen. Skoene hadde høye, tynne hæler og var også åpne både bak og foran så de fikk vist fram sine lakkerte tånegler. Små silkevesker med gull- eller sølvlenker hang diskret over skulderen, eller lå i en elegant hånd prydet med ringer og edle steiner. Vi ble servert en liten aperitif før vi skulle dra av gårde. Just applejuice for me, sa Fanny.

I garasjen sto en stor, hvit amerikansk bil med plass til tre foran og fire bak. Amalie kjørte ikke selv, men fikk sin venninne Fanny til å sitte bak rattet. Fanny var pensjonert lærer og avholds. Ingen bilseler så klart. De var ikke oppfunnet på den tida.
Vi ble stuvet inn i bilen og først da fikk jeg vite at vi hadde en to timers biltur til Palo Alto foran oss. Festen starta i bilen og praten handla særlig om menn de likte å danse med og andre menn de hadde et godt øye til, hadde vært gift med eller kvitta seg med. Fanny satt med høye skuldre og stivt blikk retta mot veien . Selv om hun ikke hadde drukket, så det ikke slik ut på kjøringa hennes. Hun snudde stadig hodet bakover for å få med seg poenger og latterkulene bølget fram og tilbake. Bilen skjente hit og dit, noen ganger langt over fartsgrensen, andre ganger i gåfart. En stor svart Buick tuta hissig og kjørte forbi, damene vinka og ropte til sjåføren.

Endelig framme. I lokalet var dansen allerede i full gang. Mannfolka i salen så heller ikke ut som unge kristne, de var eldre enn damene men danseglade og spreke. Bandet besto også av godt voksne menn, de spilte swing, country , cha-cha-cha, vals og av og til en rockelåt. Nå var det Are you lonesome tonight, med en Elvis lignende, aldrende sanger som sto på podiet, og mine dansevenner ble straks engasjerte og svingte seg i selskapskjolene sine. Jeg ble sittende sammen med Fanny. Det virka som alle kjente hverandre og dansa med faste partnere.

En herre med sølvhvitt hår kommer bort til meg og bukker. Vi skal danse swing og det går så det jubler. Rock around the clock, men han blir sliten og en annen banker han på skulderen og vil overta. Slik holder de på. Ettersom den ene etter den andre av dansekavalerene oppdager at det er en yngre dame til stede, blir jeg den foretrukne dansepartner. Det blir knapt tid til å sette seg ned å drikke cola og tørke svetten. Her serveres det nemlig ikke alkohol, men noen av mennene har en lerke på lomma og forsvinner diskret ut med jevne mellomrom. En type med sirlig skill og briller som jeg dansa vals med, spør om jeg vil bli med ut og det sier jeg ja til. Håper han ikke blir innpåsliten. I bakgården står det et par og kliner i et hjørne jeg ser bare ryggen på dama, boaen hennes har havna på asfalten og den lille gullveska henger halvåpen over skulderen hennes. Andre står med flaska diskret i lomma og tar seg en en slurk.

Så går vi inn igjen til nye dansenummere. En herre i smoking stepper opp på podiet og annonserer at nå er det siste dans, en vals, og flere løper mot meg for å få den. Så valser jeg rundt med en liten, tykkfallen mann med svart bart og bredt smil, men uten hår på hodet. Han hvisker morsomme vitser i øret mitt, som han ler veldig godt av, men jeg får ikke med meg poengene. Trykker kroppen sin mot min, men heldigvis er det den store maven hans jeg kjenner mot bekkenet og ikke det han har nedenfor.

Under bilturen hjemover snakker damene om mennene de har dansa med og dem de ikke fikk danse med, men kunne tenke seg å kapre neste gang. Amalie har en fast dansepartner men han var ikke der i dag. Fanny dansa med en veldig kjekk, pensjonert kollega, de andre lurer nok på hvordan det kunne ha seg at han valgte akkurat Fanny. Fanny spør Amalie om hun kunne tenke seg å gifte seg med dansepartneren sin. Spørsmålet kastes ut i bilen og alle ler. Amalie høyest.

• Nei, du, John er både kjekk og hyggelig, men jeg vil bare se han i selskapsklær på dansegulvet. Kunne ikke tenke meg å ha en mann boende hos meg. Skitne sokker, og vond lukt, nei takk. De andre er helt enige, De vil heller ikke ha nye menn inn i livet sitt. Det har de prøvd, noen mer enn én gang, men nå er de fri.

Jane med rosa hår, forteller om den siste mannen hun var gift med, han var god til å danse, men enda bedre til å fiske. Han dro ut i all slags vær med støvler og fiskestang, Hun fikk han ikke med seg på dans når han var i fiske-stemning. Jeg ble lei av både lukta og fisken, sier hun.

Ja, sier, Amalie, Fiskere tenker ikke på det, vet du, de liker skitt og dårlig lukt. Aldri i livet om en sånn en får trampe inn i stua mi og skitne til teppet mitt.

Amalies prikkfrie, hvite singel teppe var en stadig påminnelse om at hun ikke skulle falle for fristelsen til å invitere en ny mann inn i livet sitt.

Frankofil

På 50 tallet var det ikke mange utlendinger i Oslo, og om det hadde kommet noen fransktalende, var det ikke mange de kunne snakke med. Vi hadde lingafon kurs på grammofonplater og kunne sitte hjemme i stua og lære både engelsk og fransk. Men det var noe helt annet enn å snakke med levende mennesker fra fremmede land. I 1952 dro mine foreldre på busstur til Frankrike og viste meg bilder av Seinen og Notre-Dame. En drøm hadde gått i oppfyllelse. Jeg syns de så litt franske ut da de kom tilbake. Selv om de ikke kunne fransk og ikke hadde hatt nærkontakt med franskmenn, var det eksotisk å komme til et land med historiske bygninger og kunstverk, verdenskjente parker og muséer. Franske chansons hadde de hørt på ønskekonserten der La Mer, framført av Charles Trenet, var en gjenganger.

Min første kontakt med fransk kultur og språk fikk jeg da jeg begynte i gymnaset. På Folkeskolen lærte vi engelsk og i realskolen tysk. Jeg kan huske at jeg også gikk på esperanto kurs da jeg begynte på realskolen. Nå skulle jeg velge et nytt fremmedspråk, og det var ikke mye å velge mellom den gangen. Det ble fransk. Jeg var ikke spesielt opptatt av akkurat det språket, men generelt interessert i fremmede språk. Jeg gikk på latinlinja på Katta og valgte fransk. Det var i alle fall ikke fransklæreren på gymnaset som inspirerte meg. Han var sikkert trøtt og lei av å undervise i et fag elevene ikke anså som viktig. De var umotiverte og tok fransk fordi det ikke fantes bedre alternativ. Det gjaldt også meg.

Det kan ha vært filmen A bout de souffle, Til siste åndedrag, av Jean Luc Godard i 1960, som vekka min interesse for det franske. Særlig gjorde Jean Paul Belmondo inntrykk, med sin slentrende, avslappa stil, han røyka og tok ikke en gang av seg de hvite tennissokkene sine da han hadde sex med Jean Seberg! Den nye franske filmbølgen var starten på min lidenskap for franske filmer.

Jeg ble kjent med ei frankofil jevnaldrende jente som bodde i et stort hus. Hun hadde eget rom, egen platespiller og mange grammofonplater. Og hun hadde vært i Frankrike. Vi satt titt og ofte på rommet hennes iført svarte antrekk, svarte bukser og genser med høy hals mens vi drakk te, røyka og hørte på franske visesangere. Favoritten hennes, som jeg aldri hadde hørt om, var Georges Brassens. Han skrev samfunnskritiske tekster og brukte ord og uttrykk vi ikke forsto, selv om vi spilte sangene om og om igjen, og sang med. Trompettes de la renommée vous êtes bien mal embouchées… Det endte med at jeg seinere kjøpte alle platene hans.

Etter artium gikk jeg et år på sekretærlinja på Oslo Handelsgym. Det er en kort utdanning og lett å få jobb, sa min mor. Det var første og eneste gang jeg gjorde som mora mi sa. Men mitt viktigste motiv var å lære meg fransk for å få jobb i et fransktalende land. På sekretærlinja hadde vi skriftlig og muntlig undervisning i engelsk, tysk og fransk.

Læreren var en ekte franskmann som bare snakka morsmålet sitt i klasserommet. Han het Lesoil og prata i ett sett, men nekta å oversette. Jeg var litt redd han. Det tok lang tid før jeg skjønte hva han sa. Åksijen, ropte han hver gang han kom inn i klasserommet, men ingen turte å spørre hva han mente med det. Etterhvert gikk det opp for meg da han åpna vinduet. Jeg likte grammatikk, pugga gloser og verb, leste bøker. Det var nok den strenge Lesoil som bidro til at jeg ble frankofil. Brevene vi skrev til franske forretningsforbindelser begrensa seg til varer som skulle kjøpes og selges, som torskelevertran, sjømat og maskindeler, men vi lærte både grammatikk, språklig takt og tone, etikette og ærbødige uttrykk. Den avsluttende høflighetsfrasen på forretningskorrespondansen var alltid den samme.» Veuillez agréer, Messieurs, nos salutations distinguées.

Drømmen var å komme til Paris, men jeg havna i et annet land og en annen by hvor jeg fikk jobb som sekretær. Frankrike lå ikke langt unna. Vi kunne ta trikken fra Genève til den franske grensen. Og vi var stadig i nabolandet. Jeg lærte å stå på slalåm i Frankrike. Vi dro til Chamonix og andre franske skisteder.

Å reise fra Oslo til Genève på 60 tallet, tok sin tid. Jeg måtte først ta båt til København, derfra fly til Basel og videre tog til Genève. Gjennom Manpower fikk jeg varierte oppdrag i franske, sveitsiske og amerikanske firmaer. Min fransktalende kjæreste delte sine erfaringer om politikk og samfunn og lærte meg pussige og frekke franske uttrykk som han mente kunne være nyttige for meg. Han lærte meg også hvordan jeg skulle spise froskelår og snegler på fine franske restauranter.

Språket lærte jeg på kafeer og med fransktalende venner. De fleste var ikke franske, men kom fra Midtøsten, Latinamerika og Europa. De snakka godt fransk, men med forskjellig aksent. Jeg plukka opp ord, uttrykk og aksenter og ble ganske god på korte samtaler. Gikk aldri på kurs eller universitetsstudier, men kjøpte Grammaire Larousse du 20e siècle og Larousse dictionnaire. Abonnementet på Le nouvel observateur var gull verdt. Ved hjelp av det tidsskriftet fikk jeg innføring i fransk politikk og samfunnsspørsmål. Leste russiske klassikere på fransk, bøker om franske filmer og Sartre. Jeg dro tilbake til hjemlandet etter 3 år , i 1967, og begynte med studier på Samfunnsvitenskapelig fakultet.

Tilbake i gamlelandet syns jeg Tigerstaden var usigelig kjedelig og provinsiell. Når jeg ville overraske familien med fondue a la Suisse, måtte jeg dra helt til Bygdøy allé for å finne Gruyère ost og Vacherin. Og foreldra mine rynka på nesa når de fikk servert loff med flytende ost. Jeg reiste også halve byen rundt for å finne et fransk spisested, og havna til slutt på bistroen Petit, som jeg stadig vendte tilbake til..

På 80 tallet var jeg ofte i Paris på konferanser ettersom jeg var medlem av den norske Unesco kommisjonen. En gang var jeg så heldig at jeg fikk billett til en forestilling med Charles Trenet. Det kan ha vært en av hans siste forestillinger. Det var stappfullt og jeg satt langt bak i salen, men ble helt bergtatt av den eldre mannen med hatt og stokk. Det aller mest overraskende var hvordan publikum responderte. De sang med, lo, ropte og klappa. Og jeg var sikker på at alle elska han. Etter forestillingen som jeg var vilt begeistra for, sa min sidemann, ja, han er veldig god, men ikke av de beste. Hun fortalte ikke hvem «de beste» var og jeg lurer fortsatt på det.

På begynnelsen av -90 tallet bodde jeg noen måneder i Nice og Antibes for å skrive ferdig doktoravhandlingen min. Seinere kom det nye språklige utfordringer inn i vårt liv, arabisk da vi bodde i Egypt og portugisisk i Mosambik. Jeg hadde god nytte av å kunne fransk da jeg skulle lære portugisisk, men det ble også en del forvirring – fransk med portugisiske innslag og vice versa. Dermed ble det konkurranse mellom de to språkene. Hvordan skulle jeg klare å holde begge ved like?

Jeg bestemte meg for at jeg måtte ta vare på det franske og at jeg skulle dra til Frankrike minst en gang i året, i november, den mørkeste måned i Norge. Da satt jeg på et hotellrom og skrev bok, og fant franske badevenner på stranda i Nice som også likte morgenbad. Den eldste var over 90 år. Jeg fikk med meg konserter, utstillinger og gikk på kino flere ganger i uka. Jeg lærte også mye av å se på interessante debattprogrammer og dokumentarer på TV. Og bokhandelen på hjørnet var et fint sted for å bli kjent med nye forfattere. Men jeg savna franske venner. Møtet mellom mennesker er den beste måten å bli kjent med et lands kultur og språk. Samtalen der vi møtes fysisk og deler inntrykk og oppfatninger kan være både enkel og komplisert, men det er den jeg har lært mest av.