Det var bare jeg og en fransk dame i salen under premieren på Ringen kino. Filmen er løselig basert på en sann historie, sies det innledningsvis. Historien handler om den søkkrike Marguerite (i den sanne varianten heter hun Florence Foster Jenkins) gift med en baron, hvis store drøm er å bli operasanger. Ettersom penger ikke er noe problem, gir hun opptredener i engere kretser for mennesker som vet å sette pris på hennes generøse donasjoner til veldedige formål. Sannheten er at Marguerite synger skjærende falskt og ingen tør å fortelle henne det. Grunnen til at hun aldri får høre sin egen stemme – før helt mot slutten av filmen – er at det hele starter i 1920 den gang man ikke hadde hadde båndopptakere. Marguerite lever på en livsløgn, støttet opp av dem hun omgir seg med, ektemann, tjenere, et utsøkt publikum som vet å klappe og holde tett om hemmeligheten om at keiseren er naken. Noen fordi de syns synd på henne, andre fordi de vil innynde seg hos en rik baronesse med tanke på å få støtte til egne prosjekter. Når hun får god omtale i en avis, blir hun smigret og oppsøker de to unge journalistene, som sier hun er «interessant» og «annerledes». En livsløgner er et lett bytte. Verken ektemannen, operainstruktøren eller journalistene forteller sannheten. Marguerite har en stor samling av musikk og partiturer, samt flere fotografier av seg selv i kostymer som viser de forskjellige rollene hun har hatt som operasanger. I virkeligheten er det hennes trofaste tjener gjennom alle år som har tatt alle disse falske bildene. Hun har aldri har opptrådt på en offentlig scene.
Marguerite er både en tragisk, sårbar, komisk, eksentrisk og modig skikkelse. Hennes motiv for å synge skal visstnok være at ektemannen skal se henne og bli stolt av henne. Det oppnår hun ikke, for han skammer seg over henne og finner alle mulige grunner til å komme for seint til hennes annonserte opptredener. I tillegg har han en hemmelig elskerinne.
Selv om filmen er for lang og «veldig fransk» – i den forstand at det terpes for mye på den ulykkelige kjærligheten til ektemannen – er den interessant. Det interessante er skikkelsen Marguerite og hvordan hun blir oppfattet. Hun lever i et trangt rom, underlagt mannen og samfunnets krav om å oppføre seg tekkelig og plettfritt, men Marguerite vil bryte ut av den borgerlige fortreffelighet og utfolder seg i overdådige kostymer blant eksentriske og gale kunstnere av ymse slag. Hun lar seg ikke knekke og beholder sine drømmer om å opptre og synge for et større publikum. Hun lever i sin egen verden, en form for galskap. Særlig de to yngre journalistene ser hennes fortvilelse og storhet, hun er uredd og annerledes og har enormt behov for å skrike ut sin lengsel og lidenskap. Av og til treffer hun også tonen og synger vakkert. På slutten forandres forholdet til ektemannen seg, han skammer seg ikke lenger, men beundrer hennes standhaftighet.
Filmen er lansert som en komedie, den er morsom, men latteren er blandet med medfølelse og alvor. Den har vunnet Cesar prisen i Frankrike for beste skuespillerinne. Cathérine Frot som spiller Marguerite, er god og uttrykksfull, men jeg syns Andre Marcon som ektemannen er svak. Selv likte jeg best de to unge journalistene, Lucien (Sylvain Dieuaide) og Kyrill (Aubert Fenoy). De er akkurat passe rampete og sjarmerende. Regien er ved Xavier Giannoli, og filmen er en samproduksjon mellom Frankrike, Tsjekkia og Belgia.
Det som er veldig pussig er at historien om Florence Foster Jenkins også er bakgrunnen for en amerikansk film med Meryl Streep og Hugh Grant i hovedrollene. Den kommer ganske snart på norske kinoer. Det er jo et stjernepar og det skal bli spennende å se hvordan den amerikanske varianten skiller seg fra den franske.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 