Minnebok

Det var det året vi leste Doris Lessing. Den gylne notatbokk. Seinere kasta vi oss over Martha Quest serien. Vi slukte den. Vi klagde over mødrene våre. Mora di ringte hver dag og spurte hvordan det gikk. Det gjorde mora mi også. Mødrene våre var hjemmeværende. De skjønte ikke hva slags arbeid vi hadde og hvorfor vi måtte jobbe så mye. Vi betrodde oss ikke til dem, men fortalte om barna som vokste og gikk i barnehagen.

Mora di var skeptisk til barnehager. Hun kom fra landet og snakka varmt om der hun vokste opp med kuer og grønne enger. Mora mi mente park var best. Et par timer hver dag kunne ikke skade. Husker du det røde huset i parken ? Der likte du deg, sa hun. Men jeg husker bare den strenge parktanta. Nå var det andre tider. Vi elska heldagsbarnehagen og dro av gårde til jobben, lette til sinns. Vi hadde grått oss til en barnehageplass,

Vi kvitta oss med bh og den tekkelige bikinioverdelen. Gikk aldri til frisør. Garderoben var enkel. To kordfløyelsbukser og en slitt olabukse hang i skapet. Islenderen hadde jeg funnet i ei kiste på loftet. Gensere, kjoler og andre antrekk fikk vi tak i på loppemarked . En hjemmesydd bomullskjole forvandla seg til bryllupskjole etter at jeg farga den i badekaret. Barna arva klær og cherroxstøvler fra sine eldre kusiner. De så fortsatt like fine ut da vi ga dem videre til naboens barn.

Vi gikk i de samme klærne år etter år. Det avsløres på bildene som ble tatt. Det var sjelden vi ble fotografert. Bare ved spesielle anledninger. Fotografiene var ikke akkurat sylskarpe. Noen var små og grå. Resultatet var en diffus kopi av det originale motivet. Måtte bruke lupe for å identifisere dem som var avbilda.

DBS syklene ble flittig brukt. De hadde ikke gir eller batteri og var blytunge i oppoverbakkene. I nedoverbakkene gikk det fort. Vi ringte med sykkelklokkene og håret sto til alle kanter når vi suste av sted. Barna satt på bagasjebrettet uten barnesete, seler og hjelm.
I marka møtte vi syklister og gående på grusveiene – men vi så ingen som løp i stram treningsdrakt og joggesko. Vi traska rundt i gummistøvler. Stoppa for å plukke bær, men sopp turte vi knapt ta i fordi vi hadde hørt om “falske” og giftige eksemplarer. På hjemover veien dansa bæra i spannene og vi lurte på hva slags sopp vi hadde funnet. Stor var gleden når vi fikk bekrefta at det var lekkerbisken i kurven – de gule soppene nikka og smilte – ja, vi er ekte kantareller.

Publisert i KK 08.06.22