Soroa og Las Terrazas

Reisebrev 7.

Du skal ikke reise langt fra Havana, før du kommer til grønne områder, innbydende innsjøer,elver og fjell.   Soroa og Las Terrazas er to favoritter.

Første gang vi var i Las Terrazas var det lett å komme dit med Viazul bussen, men i 2018 var det ikke mange avganger. Hvis en skal på dagstur fra Havana,  er guidet busstur tingen. Om en vil være lenger, kan en ta buss, colectivo, taxi eller leie bil. Noen sykler. Det tar litt lengre tid, men opplevelsen av landskap, folk og fe blir helt annerledes.

Soroa ligger i Pinar del Rio, mens Las Terrazas befinner seg  i Artemisa provinsen. Noen spør, gjerne de som har dårlig tid, hva de skal velge, Soroa eller Las Terrazas? Ja, takk begge deler. Av forskjellige grunner.  Om du liker å gå turer på små grønne fjell eller i jungelen, se fugler, blomster og trær, svømme i naturlige basseng,  slappe av og nyte livet  i landlige omgivelser, er begge steder å anbefale. Det er heller ikke bortkasta tid å overnatte en natt eller to. Vi traff  barnefamilier som tilbrakte et par netter både i Las Terrazas og Soroa. Gåturene er barnevennlige og opplevelsesrike.

 

Det er åpenbart større interesse for å besøke Las Terrazas i 2018 enn det var for fire år sida. Mange er dagsturister, men det er også flere som overnatter.

Vi dro dit på grunn av de grønne åsene i Sierra del Rosario,  området ble erklært som naturreservat av Unesco i 1984. Jeg hadde lest om alle turmulighetene der i en guidebok.  Guide og tur kan du bestille på det offisielle turistkontoret, Rancho Curujey.  Det er obligatorisk med guide og det koster litt. Men det er verdt pengene. Guidene snakker flere språk og har solide kunnskaper om fauna og flora. Du får mye mer utbytte av en tur med guide.

Første gang vi var der, møtte vi opp på hotellet el Moka, der det sto en gruppe og venta på guiden. Han starta med en runde i nærområdet og fortalte historien om Las Terrazas.  Han pekte på noe som ligna på Obos blokker og rekkehus- ikke akkurat det en forventer å støte på i et naturreservat. De var ikke til utleie, det er/var boliger for dem som bor og jobber i dette lille samfunnet som oppsto på 1970 tallet. Et av løftene etter revolusjonen var å fremme utvikling i rurale strøk, skole og utdanning skulle være tilgjengelig for alle, de skulle dyrke og være selvforsynte med mat. Innbyggerne ble oppfordra til frivillig innsats i et storstilt regjeringsfinansiert  prosjekt for bærekraftig, grønn utvikling. De ble inndelt i brigader som skulle plante trær i Sierra del Rosario hvor det ikke var noen trær igjen. De var hogd ned for å lage kull.  Brigadene måtte rydde unna og lage terrasser i fjellsida for å unngå erosjon.   Derav navnet, Las Terrazas,  Når det gjelder trær og grønne landskap, har de lyktes, men i dag er det turisme de fleste innbyggerne er involvert i.

avisutklipp fra nybyggingen av terrasser

Historien var interessant nok, men tok sin tid og jeg skjønte fort at vi hadde kommet i feil gruppe.  Vi måtte skynde oss tilbake til guidekontoret,   men de hadde ingen ledige guider dessverre. Var det mulig å slå følge med to andre franske turister som var klare for avmarsj? Ja visst. Forsinkelsen kom beleilig da det viste seg at vi hadde fått verdens beste veiviser. Bedre guide enn Anaïs, fantes ikke, var vi enige om. Hun snakka fem språk flytende, og tok seg god til å forklare om landskapet vi befant oss i, lokalkjent som hun var, og hadde imponerende kunnskaper om fugler, dyr, planter og trær.  Det var på den turen jeg lærte om den unnselige mimosa blomsten som lukker og åpner seg. Det hender guidene tar deg med på en annen tur enn du har bedt om, fortalte det franske paret, de gidder ikke gå så langt. De hadde opplevd at en rute de hadde bestilt over fjellet ikke ble noe av fordi guiden mente den var for strevsom. Denne gangen sørga vi for å bestille både guide og hva slags tur vi ville gå noen dager i forveien gjennom casa particular.

Oppstiging til Loma del Taburete

De to turene vi har gått er ikke så krevende at en trenger guide for å finne fram i terrenget.  Men de er ikke merka. Av en eller annen grunn er det forbudt å gå på stiene i Las Terrazas uten guide og det samme har vi opplevd andre steder i landet. Hvordan de klarer å kontrollere det, er en annen sak.

Det er flere valg, noen er korte, andre lengre.  El Contente er en 8 km tur som går mellom to fjell og ender i Rio San Juan. Ikke mye stigning, en grei tur. Den andre som vi gikk i år, heter Loma del Taburete. Loma betyr et lite fjell, en ås,  taburettfjellet, og navnet viser til fasongen på det lille fjellet. Den er mer krevende, bratt opp i kronglete skog, og enda vanskeligere å gå ned i løs sand. Men den er ikke så lang (7 km)  og anbefales på det varmeste. Fjellene i dette området er ikke  høye, rundt 4-500 m.

 

Che Guevara monumentet på toppen av Loma del Taburete

Grunnen til at vi ville opp på det fjellet, var at det skulle finnes et minnesmerke der over Che og en gruppe menn fra Las Terrazas som var med han til Bolivia. Vi hadde snakka med et par turister i Playa Larga som fortalte om det, men vi var ikke sikre på om det stemte, ettersom det ikke var nevnt i min gamle Rough guide.

Det er et utrolig vakkert monument, både beliggenheten og utformingen. Fra den grønne, frodige toppen kan en se helt ned til kysten på klare dager, og vi gikk en solrik, klar dag.  Denne turen ender også i Rio San Juan som lenger ned danner bassengene,  Banos de San Juan. Der kan en bade i friske, naturlige basseng, og bare den opplevelsen etter en svett tur, er grunn nok til å komme seg dit til fots. Selve premien.   Det er også en bra restaurant der eller en kan ta med  egen mat, ettersom det er tilrettelagt for grilling og picknic i området.  Det er vanlig i helger og på fridager at familier slår seg ned der for dagen. Herlig, innbydende og livlig. Om du har lyst til å overnatte, kan du leie ei hytte der.  Det hadde vi egentlig planlagt, men slik gikk det ikke. Det koster 25 cuc natta for ei enkel hytte, og da kan du ta morgenbad dagen etter før andre turister kommer strømmende til.

Det går  bilvei til Banos de San Juan, det er bare 3 km fra Las Terrazas. Men det er definitivt mye morsommere å gå over fjellet. Denne gangen gikk vi bilveien tilbake, nokså kjedelig, men ikke mye trafikk.

Oversikt over Rio San Juan

Banos de San Juan

En utfordring i Las Terrazas er overnatting. Det er ikke så mange casas particulares der, så det er lurt å bestille på forhånd. Vi bestilte via tu familia cubana i Playa Larga. Til vår store overraskelse viste det seg å være det samme casa particular der vi bodde i 2014. Villa Duque. En veldig hyggelig og hjelpsom familie med 3 rom til utleie. Om en kommer kjørende i bil, må en betale inngangspenger for å komme inn i Las Terrazas. Men når sjåføren fra ditt casa particular kjører deg i sin bil, betaler du ikke. Hotel el Moka er det eneste hotellet, det ligger i sentrum. De samarbeider med turistkontoret om guiding og turer. Det ligger flott til på en høyde med store trær og grøntområder, men trenger oppgradering, mente noen av dem vi snakka med. Det er både musikk og dans der. Hotellets beliggenhet er mer praktisk enn å bo i Villa Duque,men det er alltid både hyggeligere og rimeligere å bo privat.   Vårt vertskap kjørte oss til sentrum når vi trengte det, mot litt betaling.

Chevrolet anno 1955

En annen grunn til at vi ville til Las Terrazas var fordi vi hadde hørt om en fantastisk vegetarrestaurant der, El Romero.  Den ligger ikke langt fra hotellet med utsikt mot innsjøen. Den er liten og veldig populær, så det er best å bestille på forhånd. Det var lange køer da vi var der, men så var det også Valentines day, 14. februar..  Det er vanskelig å finne vegetarmat på Cuba, det går mest i kjøtt og fisk. På El Romero, tryllet de fram de lekreste drinker, hovedretter og desserter, alt vegetarisk.

Las Terrazas har også blitt stedet hvor kunstnere etablerer seg, keramikere, malere, fotografer, forfattere, musikere. De bor i små hus nærmere Plaza Comunal. Et av husene som ligger ved den kunstige innsjøen, tilhørte Polo Montanez, en berømt og populær musiker,  sanger og låtskriver som ble født i Sierra del Rosario,  ikke langt fra Las Terrazas.  Han kom fra en barnerik familie og ble døpt Fernando Borrego Linares, kalt Polo. Kunsternavnet Montanez, fikk han fordi han kom fra fjellene. Varemerket hans var «guajiro natural», han var en vanlig bonde, som kjørte traktor, melka kuer, lagde kull og jobbet på familiegården. Fra han var ganske liten gikk han med faren fra hus til hus for å synge og spille i selskaper og større forsamlinger. Veien fra omreisende sanger til ikke bare nasjonal, men internasjonal berømmelse virket uoverstigelig. Han skrev mange sanger som han gjemte i en skuff, og fortsatte å spille på forskjellige turiststeder.  På midten av 80 tallet dannet han gruppa Cantores del Rosario.  De sang blant annet på hotell Moka.   Tilfeldigvis ble han kjent med eieren av Lusafrika, et kjent platekompani og fikk utgitt noen plater der. Dermed var det gjort. Hans folkelige bakgrunn ble slått stort opp. En ekte guajiro natural, bondegutten  som skrev sanger fra Sierra del Rosario og livet i fjellene.  Han ble særlig populær i Colombia, deretter i Frankrike og andre europeiske og latinamerikanske land.

Utstilling i huset til Polo Montanez som ligger ved innsjøen

Polo Montanez døde i en trafikkulykke i Pinar del Rio i 2002, bare 47 år gammel. Vi snakka med flere om den folkekjære,  lokale musikeren og hans endelikt. Han «tomava», mente de, han drakk for mye, han var alkoholiker, lik mange andre cubanske musikere, bl.a. Benny Moré, som også døde i ung alder.  Det gikk flere rykter om hvordan det hadde skjedd. Han hadde fått en bil i gave av regjeringa, og det var tre personer i denne bilen da de kjørte hjemover en mørk natt. Å kjøre om natta er ikke å anbefale verken på Cuba eller i andre lignende land der det er så som så med belysning på veien. Han skulle passere en bil, det var glatt etter regnvær og han frontkolliderte med en som kom i motsatt retning.

Det virker som han er blitt enda mer populær etter sin dramatiske død. Turistgrupper besøker det beskjedne hjemmet hans i Las Terrazas, det var stinn brakke da vi var der, og bilder og tekst forteller om hans liv og kunsteriske karriere. Broren hans selger cd’er med Polos musikk og lar seg avbilde med turister. Det er bevegende å høre Montanez’ livshistorie og se videoer fra hans konserter, musikken hans høres overalt, og cubanere blir veldig emosjonelle når de hører den musikken, de feller en tåre og vil gjerne snakke om han. At en vanlig, fattig bondegutt kunne nå så langt, er de stolte av.  Kulturhuset i Vinales har som tidligere nevnt, kalt opp senteret sitt etter han.

Ved inngangen til Soroa, Castillo de las Nubes i det fjerne

16 km. sørvest for Las Terrazas ligger Soroa, en liten landsby med fine attraksjoner. Det går an å kjøre bil dit fra Las Terrazas uten å passere motorveien, en hyggelig, liten tur. Casa particular hjelper deg med det, vi betalte 12 cuc for transporten.

Oppstiging til El Mirador

Neste dag tok vi først turen opp til El Mirador, som starter ved parkeringsplassen. En bra stigning med trapper mot slutten, det tok ca 40 minutter opp til fjelltoppen, med fin utsikt over området. Underveis støter du kanskje på en liten bod der det står en mann og selger små søte bananer og ananas. På veien opp før du tar bratt til høyre, ser du  en sti som går  rett fram og videre inn i jungelen – det er mange turmuligheter i området som ikke er så godt kjent.

El Salto

Bassenget i el Salto

Neste mål el Salto, et vannfall på 20 meter. Der betaler man inngangspenger. Det er ikke så langt til vannfallet, det går bratt nedover og noen steder er det trappetrinn. El Salto ligger fint til, men det er ikke på langt nær så imponerende som El Nicho for eksempel, lite vann i fossefallet og  lav vannstand i bassenget.  Likevel tok vi oss en dukkert. Her er det også noen som selger leskende drikker og frukt.

Det vi ble mest overrasket over, var en tredje attraksjon, orquideario, en botanisk hage med orkidéer, andre blomster og flotte trær.

Vi kom etter stengetid, men fikk adgang likevel så lenge sola ikke hadde gått ned. Klimaet er ideelt for blomstene. Hagen ble påbegynt i 1943 av en advokat, Tomas Felipe Camacho fra Kanariøyene (!), og fikk navnet Rancho Pilila, etter hans yngste datter som døde i ung alder. Den er nydelig tilrettelagt med små springvann, grotter og skulpturer blant de mest fargerike blomster og imponerende trær. Små benker der en kan sitte og nyte utsikten. Det er også en liten kafé der, men den var stengt da vi kom.  Det som gjør den eksotisk og spennende er beliggenheten midt i jungelen.

Utsikt mot fjellet fra den botaniske hagen

Om du følger den asfalterte veien lenger oppover, kommer du til El Castillo de las Nubes, der  er det hotell og restaurant.  Vi traff noen kinesiske jenter som bodde der, de hadde akkurat kommet tilbake fra en lang ridetur i jungelen. Flere turmuligheter derfra. Med guide, selvsagt. Men stort annet er det ikke å gjøre der oppe. Hotellet var dyrt i forhold til standarden, mente de kinesiske turistene. Utsikten fra toppen er hvert fall gratis, og særlig fint ved solnedgang.

Etterpå satte vi oss på en benk nær restauranten ved parkeringsplassen og lyttet til kveldskonserten i trærne mens vi nøt en kald øl.

Et blanda kor med fugler sang kvelden inn

Vi overnatta på et hyggelig casa particular et godt stykke fra attraksjonene – vertskapet kjørte oss fram og tilbake. Om man ønsker litt mer komfort, er Villa Soroa et  alternativ. Det ligger rett ved den botaniske hagen og er et stort kompleks med bungalower,  og grønne plener. De kan også arrangere fotturer. Overnattingssteder er ikke noe problem i Soroa, som har langt flere casa particulares enn Las Terrazas.

hyggelig hilsen  på Valentine dagen fra Casa Oliva i Soroa

Selv om opplevelsene sto i kø i Soroa og Las Terrazas, er det fortsatt mange, mindre kjente perler igjen som vi gleder oss til å utforske –  neste gang.

Neste reisebrev blir nok det siste. Vi får se hvordan vi får sagt adjø denne gang til Cuba.

 

 

 

Playa Larga og Grisebukta

Reisebrev 6

Sauls nabo kjørte oss til Playa Larga, kona hans var med og hun peker og forklarer underveis. Vi skal bare til naboprovinsen Matanzas, men det tar to timer å komme dit fra Cienfuegos. Matanzas er en provins som har kystlinje og strender både i nord og sør. Grisebukta og Playa Larga i sør,  i nord  Varadero.

Playa Larga er ikke bare ei strand, det er et tettsted med mange små hus hvor det bor cubanere som har rom til leie,  ingen store hoteller, bare et lite hvor det ikke er noen gjester.  Sentrum er beskjedent, men de har både helseklinikk, skole, vekslingskontor (CADECA), internettbutikk (ETECSA), restauranter og vanlige butikker. På benkene i sentrum er det trangt om plassen. Der sitter både cubanere og turister med mobil og internett-skrapekort. Det er nemlig her det er dekning.  En oppfinnsom ung kremmer kan tilby Pina Colada for 1 cuc, servert i et innbydende hvitt plastglass.

Ved inngangen til tettstedet, ligger det en stor krabbe på utstilling, det er ikke tilfeldig for det kryr av levende krabber  i sesongen.  Fra april til juli kan det være vanskelig å kjøre bil nedover den øde veien i Ciénaga de Zapata på grunn av  horder med krabber som er på marsj til havet for å legge egg.   Utenfor sesongen holder de på med andre ting. I et blomsterbed med grønne planter i hagen til casa particular der vi bodde i, så vi en stor krabbe som forsynte seg av de grønne bladene.

vår vertinne i Playa Larga

Vi bodde i et hus som påsto at de var Tu familia cubana, din kubanske familie,  det hørtes pretensiøst ut, men stemmer faktisk, det blir din familie om du er der lenge nok. Igjen ble vi lenger enn  planlagt, i stedet for 3 dager ble det ei uke. En kan trygt kalle Playa Larga er et laidback sted. Det var sol og varmt hver dag og ettersom vi ikke hadde noen bestemte planer, kunne vi ta det med ro, sitte lenge ved frokostbordet og prate med familien, følge med på de daglige rutinene. Alt fra grønnsaker og frukt til feiekoster blir solgt fra vandrende butikker. Selgerne roper ut priser og kvalitet på varene fra bilvinduet eller de kommer med sykkel eller med produktene i ei kjerre. Så begynner tu familia cubana forberedelsene til lunsj og middag, risen må renses, bønnene likeså og vi må ta stilling til hva vi skal ha til middag, krabbe, hummer, reker, fisk, kylling, eller en blanding av litt av hvert. Desserter er det også,  hjemmelaget flan (karamellpudding) eller pudim, som er noe annet, men like godt.

Noen dager tar vi morgenbad før frokost. Da er det stille på stranda. Det tar fire minutter å gå dit. Playa Larga stranda er annerledes enn andre strender vi har besøkt på Cuba.   Den mest berømte  ligger  i samme provins, men i nord, Varadero. Et kjent og yndet turiststed.  Vi har bare sett den på bilde,  kan hende tar vi en titt innom en gang.    Å bo der frister ikke.  Varadero og Playa Larga er ikke bare på motsatt side av kysten, men de er like forskjellige som natt og dag.

Stranda er rein og upretensiøs, den er ikke lang, du kan gå en liten tur fram og tilbake, vannet er ikke klart, det ser heller grumsete ut. Det kommer av bunnforholdene og vindretningen. Selv om det blåste litt hver dag, hindrer det ikke oss i å svømme langt utover i bukta. Langs stranda er det små hus, med rom til utleie, og noen få restauranter og barer. Om kvelden er det grupper som spiller og en kan danse i sanda.  Du kan leie solseng eller legge deg under kokospalmene. Hvis du syns musikken fra baren blir for høy, kan du flytte deg  til en roligere del av stranda der det ikke er hus.  I helgene er det musikk og dans i sentrum også.  En kan gå turer i området, enten til fots eller på sykkel. En gang om dagen går det Viazul buss fra Playa Larga til Havana.  Det er bare en to timers reise.

Det er mye annet å oppleve. Ciénaga Zapata er en nasjonalpark og vi ville dra på ekskursjon til Enigma de las Rocas, Gåtefulle grotter/steiner. Guiden kommer med sjåfør som henter og bringer. Alt må gå via guidekontoret der vi betaler 15 cuc p.p i inngangspenger og 25 cuc for kjøring og guiding.

Det gåtefulle med steinene og grottene, er at man ikke kan forklare hvordan underjordiske grotter med dypt vann så klart at man kan se bunnen, har oppstått. En  gang for tusener av år siden, har taket på grotten falt ned. Det er flere av dem. Det samme fenomenet finner man på Yucatán halvøya i Mexico, der det er et mye større område med langt flere slike grotter, eller cenotes, som det kalles på spansk.  På turen i enigma de las rocas går det en sti ned til en cenote med fristende grønnblått vann.    Og jeg blir dødsmisunnelig på turistene som kommer etter oss, som har vært forutseende nok til å ta med badetøy og kan kaste seg ut i vannet (der det ikke var krokodiller!)

På denne turen får vi også se og høre nasjonalfuglen Tocoroco og Todi, se de rare små krokodillene, fisker, trær og planter. Guide er obligatorisk , det fins ikke brosjyrer eller forklaringer, knapt oversikt over stiene på guidekontoret. Vår kubanske guide er kledd i et smart «guide» antrekk, han har  t-skjorte med bilder av fugler, en fin fuglebok i handa og  kikkert på magen.  Han snakker med heavy amerikansk aksent og svarer vennlig og ivrig på hvert spørsmål. Kollegaen hans  ser ikke ut som en guide, han ser helt vanlig ut, har ikke fuglebok, låner bort kikkerten sin til en turist i gruppa, er flink til å kalle på fuglene og han har bilde og lyd av dem på mobilen sin. Dessverre snakker han ikke så godt engelsk. Når turen er over og alle er fornøyde, begynner den smarte guiden med fugle t-skjorte å klage over hvor vanskelig alt er på Cuba. Lønningene er lave, her er det diktatur, ingen frihet, og  dere aner ikke hvor mange som har flykta fra landet.  Det er som om han forteller oss det fordi han tror vi ikke har noe kjennskap til Cuba, og siden vi  kommer fra  land som flyter av melk og honning, kan vi sette oss inn i hvor sørgelig annerledes det er her. En annen norsk guide vi traff i Havana som var på tur med 30 nordmenn, mente at det dessverre fantes flere cubanske guider som nedsnakka landet sitt.  Hvis man er prisgitt en slik guide fordi man ikke kan språket eller kjenner Cuba, får turistene ensidig informasjon og sprer den videre til andre.

Neste dag kommer en skranglete gul skolebuss og henter oss utenfor vårt kubanske hjem. Vi skal besøke en annen cenote, cueva de los peces, en underjordisk grotte, som er 70 m dyp. Det summer av alle slags språk i bussen, flertallet av turistene skal dykke i havet, mens vi holder oss til snorkling og svømmetur. Vi har fått låne to snorkler i vårt casa particular.  Vi prøver  først snorklene i det krystallklare grønne vannet i sjøen. Det er den samme bukta, men vannet er klarere, saltere og mer innbydende her. Vi håper å se fargerike fisker i det klare vannet,  men fisker er det ikke mye av, selv om bilturistene ved siden av oss blir oppfordret av guiden sin til å lokke dem fram ved å kaste mat i vannet. Det er ikke særlig behagelig å svømme med loffskiver rundt seg og det ser ikke ut at fiskene lar seg friste heller. Vi må svømme lenger  ut for å se dem, men det er stusselige greier for oss som har sett fiskelivet i Rødehavet utallige ganger. På den andre sida av veien ligger Cueva de los peces. Den er lang, smal og dyp, det er allerede mange turister der, men det kommer flere etter lunsj, får vi høre.  Veldig fint å snorkle, sikkert enda bedre å dykke. Sola skinner gjennom vannet og ned til bunnen, trolsk å svømme innover på stadig smalere område. Når det er fullt av folk, er det kamp om plassene i vannet. Det er en grei restaurant på området, der spiste vi to retters lunsj. Bussturen inkl. eventuelle inngangspenger kosta 10 cuc p.p.

Grisebukta heter Bahia de Cochinos på spansk, Bay of pigs på engelsk. Navnet er verdenskjent på grunn av den nordamerikanske invasjonen  som endte med et ydmykende nederlag  for USA. En pinlig historie som de helst vil glemme. Men amerikanere som kommer hit på besøk, sier vår guide i museet i Playa Giron, ber om unnskyldning. De har ikke vært klar over hvor alvorlig  angrepet var.

Husverten vår i Havana mener at amerikanerne fortsatt bærer nag til Cuba på grunn av det forsmedelige nederlaget for 57 år sida. De tilgir dem aldri.  Det er mange grunner til at den evigvarende konflikten mellom USA og Cuba ikke blir løst, det som skjedde i Bahia de Cochinos i 1961 er en av dem.

Jeg lurte på hvorfor det het Grisebukta. Hadde det noe med invasjonen å gjøre, at amerikanerne var pigs? Men bukta og navnet har jo eksistert lenge før 1961 og hvor stammer navnet fra? Hadde det vært griser der? Jeg  spurte både guider og vertskapet på casa particular, og fikk svar som tyda på at ingen kunne si det sikkert. En mente det var fordi det hadde vært så mange dyr  på Zapata halvøya en gang.  Jeg klarte ikke å se for meg en haug med griser i den skogen. Lå de og fløt ute i bukta?  Halvøya er et stort sumpområde, uframkommelig og ubarmhjertig, ingen ville vel holde griser et slikt sted? Zapata navnet stammer ikke fra den meksikanske revolusjonshelten, men er navnet på godseieren som i sin tid fikk tildelt halvøya av den spanske kongen. Det er et rikt dyre- og fugleliv der fortsatt, og kanskje har det vært  andre ville dyr der også, men det med grisene stilte vi oss tvilende til.  En annen teori er at «cochinas»  er blitt forvekslet med navnet på en fisk som er vanlig i bukta, en såkalt «triggerfish»(Balistes vetula). Vet ikke hva den heter på spansk, men på Cuba har de jo så mange ord de finner opp sjøl, så det er muligens en rimeligere forklaring. Et tredje forslag er at «snuta» på halvøya Zapata ligner på en grisesnute.

Playa Larga ligger innerst i bukta, skjermet for store bølger, der er det rikt med fisk, kunne vår husvert fortelle, som var en pasjonert fisker. Han viste oss bilder av storfisker han og naboen hadde fanga  i nattens mulm og mørke. De dro ut med lykter og fangstredskaper i en liten båt og kom nesten alltid tilbake med noen godbiter. Derfor visste vi at fisken vi spiste var fersk. Det er ikke bare å dra ut, det er en vitenskap å tolke vær- og vindforhold, månen og andre stjernetegn før de legger av sted.

På den ene sida av bukta ligger halvøya Zapata (Cienága de Zapata), og på den andre  Playa Giron.  Der er museet som både forteller  om revolusjonen i 1959 og invasjonen i 1961,  Et lite museum,  men veldig interessant fordi det viser både den store og den lille historien. Den store om revolusjonen i 1959 og om hva som skjedde etterpå når leiesoldater fra nordamerika og andre land i mellomamerika  forsøkte å styrte Castro. Den lokale innsatsen fra kvinner, menn og barn viser cubanernes heroiske innsats for fedrelandet og sine ledere.

Fidel Castro og hans venner var i eksil i Mexico der de planla revolusjonen.  I november 1956 satte båten Granma kursen mot Cuba. Om bord var det over 80 menn. Den lille båten var overbelasta, været var dårlig  og de kom ut av kurs.  Dermed rakk de  ikke fram til avtalt tid og sted på Cuba der Celia Sanchez venta på dem. Hun skulle bringe dem i sikkerhet. Først tre dager seinere  havna de et annet sted,  i Playa las Colorados.  Motoren trakk sitt siste sukk og de måtte vade i land.  I et sumpområde med tett ugjennomtrengelig vegetasjon, slitne og medtatte måtte de ta seg fram i jungelen med tung oppakning og  kutte siv og trær med machete for å lage vei.   Vi har vært på Playa las Coloradas og sett dette ugjestmilde landskapet, det er utrolig at de klarte å forsere det. Planen var at de skulle gå videre til Sierra Maestra og fortsette kampen derfra. Men på vei dit ble de møtt av skuddsalver fra Batistas tropper som lå og venta på dem. Bare en liten gruppe på 11 menn, det strides om antallet, klarte å komme videre og installere seg i fjellene. Hadde det ikke vært for Celia Sanchez forberedelser på bakken, hadde de ikke klart seg.

Den cubanske revolusjonen er full av  tilfeldigheter og overraskelser. Slaget  i Playa Giron i 1961 føyer seg inn i den rekka.

Etter at Castro kom til makta  i 1959, fortsatte  kampen mot diverse kontrarevolusjonære grupper på Cuba i mange  år. Tidligere cubanske militæroffiserer  flykta til Usa og andre land i mellomamerika og danna paramilitære grupper. Brigade 2506 var en slik  gruppe som ikke bare besto av eksilkubanere men leiesoldater fra andre land. Med støtte fra  CIA og USAs president ble den storstilte invasjonen planlagt. De skulle angripe både fra lufta, sjøen og med infanteri. .

Luftangrepet var totalt mislykket. De amerikanske bombeflyene hadde kubansk maskering og ble styrt av eksilkubanere. Hensikten med bombingen var å ødelegge Cubas luftvåpen. Flyene, som tok av fra Nicaragua,  ble skutt ned av cubanerne.  Castro hadde allerede fjernet og kamuflert sine egne fly, så de var intakte.  To dager etter landa brigade 2506 i Playa Giron. Men Castro, som hadde fått vite hvor fienden befant seg, flytta basen sin til et annet sted og kommanderte sine styrker til å slå inntrengerne tilbake.  Zapata halvøya var som kjent ikke det beste stedet å gjemme seg, de undervurderte både terrenget,  sumpområdets utfordringer og cubanernes kampvilje.    Det ble et dundrende nederlag.  I løpet av tre dager var det hele over. Flere hundre cubanere ble drept. Men Cuba sto mer samlet og konsolidert enn før.  De hadde all grunn til å feire den store seieren over sin mektige nabo Det var grunn til å takke amerikanerne for invasjonen sa Che ironisk, fordi den hadde vært en enestående politisk gave til Castro, aldri før hadde Cuba stått mer samlet.

Guding i Giron muséet

Hvordan i all verden klarte cubanere å vinne slaget?, lurte vi på.  De hadde såvidt begynt å få hjelp fra Sovjet militært, men ikke nok til at det kan forklare seieren, mente flere vi snakka med.  Det var bare to år siden revolusjonen og de hadde fersk erfaring med lokal organisering. Fidel Castro var en god strateg. Ikke bare militæret,  men vanlige folk ble mobilisert. Alle mann til pumpene, både menn, kvinner og barn. De hadde brennende hjerter, en overbevisning om at de måtte forsvare det de hadde oppnådd,  i motsetning til en tvilsom gruppe leiesoldater med bedre våpen og utstyr. Og inntrengerne var ikke på hjemmebane, de kjente ikke terrenget.

Det er verd å se filmen om invasjonen som blir vist i museet, og selv om det er mye tekst og mange bilder som forklarer hendelsen, er det en god idé å ha en lokal guide som kan utdype historien.

I neste reisebrev skal jeg ta for meg hva vi opplevde i Las Terrazas og Soroa.

 

 

 

 

 

Cienfuegos

 

På takterrassen i Hostal 1940

Reisebrev 5.

Noe av det første de spør deg om i casa particular er hva som er neste stopp. For oss som er i tvil, sier vi som det er at vi ikke veit. Om vi svarer, til Cienfuegos kanskje?  begynner de med en gang å legge planer. De anbefaler et overnattingssted som de har en forbindelse med. Du tenker kanskje  at det er bedre å finne noe på egen hånd, men det beste er å gi seg over. Prøv det de foreslår, det er sjelden det ikke klaffer.

Vår kjære husvert i Havana anbefalte sin venns hus i Cienfuegos, Hostal 1940. Et flott kolonialt hus bygd i 1940. Som har klart seg gjennom jordskjelv og sykloner. Hyggelig vertskap, her bor bestemor og bestefar sammen med en av døtrene og hennes to barn. Vi har et fint, lite  rom, og kan også sitte i familiens store stue om vi vil. Der er det fullt av nips på alle kanter,  fargete glassboller og vaser, fugler, dyr, glassskap med glass i og et rikholdig barskap. Den lille spisestua ligger vegg i vegg og der blir vi sittende seint og tidlig og snakke med familien og andre som dukker opp. Stadig noen som kommer innom for å fikse ei kran, et rør, en brødrister eller bare slå av en prat.

Husverten Saul har tre rom til leie, et ligger på takterrassen, med utsyn over byen. Han er pensjonert – jubilado heter det på spansk – et herlig ord. Heretter skal jeg kalle meg jubilada og ikke pensjonist, som høres utrolig grått og kjedelig ut. Saul har pensjonert seg etter mange år i staten og viet seg til oppgaven som utleier. Det er et seriøst arbeid som krever sitt. Men han har mange hjelpere som trår til når noe går i stykker. Om det er ei lampe som ikke virker eller en do som er tett, gjør de alt de kan for å få det reparert så fort som mulig. Det er konkurranse mellom casas particulares om hvem som har best service. Derfor ordner de slike ting  raskere enn hotellene.

Her koster overnattingen 25 cuc i tillegg kommer frokost til 5 cuc. Frokosten er grei nok, stort sett det samme overalt. Egg i alle varianter, hver dag. Enten kokt, speilegg stekt på en eller to sider, eggerøre eller tortilla. Brødet er temmelig intetsigende, hvit loff, men det smaker bedre når de rister det. Juice, noen steder er den hjemmelaga. Marmeladen kan være kjedelig, men ikke når vi får  hjemmelaga mangomarmelade. Kanskje vanker det en liten kake til slutt. Det aller beste er kaffen, den kubanske kaffen er sterk og god.

Cienfuegos er både navnet på provinsen og hovedstaden, på samme måte som i Pinar del Rio. Daglig  går det en Viazul buss fra Vinales til Cienfuegos, men det er en hel dagsreise, så vi valgte colectivo. Den koster 35 cuc pr. person og vi deler den med to østeriske damer som ikke sier et ord. Umulig å få dem på gli.   Sjåføren derimot er blid og pratsom. Cienfuegos ligger i en bukt ved kysten, men det fins ingen kystvei dit, vi må kjøre via Havana. Når vi nærmer oss Havana, stopper drosjen ved en treklynge  der det står andre passasjerer og biler. Vi må ut med bagasjen og bytte til en gul minibuss, som vi deler med nye reisende. Selv med colectivo tar tid før vi er framme. 6 1/2 time fra vi starta i Vinales. Ganske flatt og kjedelig landskap. Du kan komme dit med tog også, sies det, det tar 14 timer og er sikkert mer spennende. Men da må du belage deg på å  bytte tog tre ganger.

Byen ble etablert av franske innvandrere. Navnet har ikke noe med Camilo Cienfuegos å gjøre, revolusjonhelten som er avbilda på 20 pesos sedlene, som døde ung og har fått sin plass blant de store på Revolusjonsplassen i Havana. Cienfuegos er et vanlig navn på Cuba. Hundre flammer, betyr det. Det har ikke sammenheng med historiske branner i byen eller at den lyser som hundre flammer, noe revolusjonært,  men med alle smijernsdekorasjonene. I 2005 kom den på Unescos verdensarv liste. Spanjolene var der før franskmennene og hadde satte sitt arkitektoniske preg på byen, som er oppkalt etter en spansk general.

Av en eller annen grunn hadde vi aldri tatt turen til Cienfuegos tidligere på tross av varme anbefalinger. Alle mente den skilte seg ut.  Fine bygninger, spennende arkitektur og mye mer avslappa enn nabobyen Trinidad.  Vi hadde vært i Trinidad to ganger før,  men den ville vi unngå. Altfor mye bråk, mas og kjas.   Det var andre ting som også frista  i nærheten av Cienfuegos. I naboprovinsen Matanzas ligger Playa Giron i den berømte Bay of Pigs, Grisebukta, der nordamerikanerne led et voldsomt nederlag i 1961.  Der ligger også Peninsula Zapata og Playa Larga. Kanskje ble det neste stopp?

Saul, husverten vår, mente at Cienfuegos hadde kommet litt i bakevja når det gjelder turisme. Det er en by turistene bare passerer eller blir værende i en eller toppen to dager. De vil videre til Trinidad med gamleby og brosteinsgater.  Trinidad er et av de stedene man må besøke, heter det, et must, som blir presentert med gitarspillende trubadurer,  dans, sang og hester i gatene.  Jo livligere Trinidad framstår, desto roligere blir det i Cienfuegos. Hvis man absolutt vil til Trinidad, er det bedre å dra dit først så du kan slappe av litt i Cienfuegos. Spørsmålet er om Cienfuegos gjør nok for å  å tiltrekke seg flere turister. Vi mener de kan bli mye flinkere til å framheve sine attributter.

Dagene i Cienfuegos og omegn gikk fort for oss, vi hadde tenkt å være der i tre netter, men ble i seks. Det regna en del de første dagene, og selv om det legger  begrensninger på hva man kan gjøre, er det også behagelig med lavere temperaturer når en er på tur.

Det er rent og pent i Cienfuegos, fint å bli kjent med byen til fots. Jose Marti parken er et bra sted å starte. I bygningene rundt denne plassen, er det flere musikk og dansesteder, sjekk programmet som er oppslått utenfor. Det er også et stort teater der, Tomás Terry, bygd i italiensk stil i 1890,  finansiert i sin tid av en rik velgjører. Der er det både musikk, danse- og teaterproduksjoner. Vi dumpa tilfeldigvis innom en kveld og fant ut at det var fem minutter til en forestilling skulle begynne. Utlendinger betaler 10 cuc, men får også gode plasser i losjen. Det var stappfullt i salen – barn, voksne, besteforeldre  strømma på. Forestillingen kunne begynne. Men i stedet for en konsert med en populær sangerinne som det var bilde av utenfor, var dette en forestilling for barn! Ikke så farlig å la seg imponerende av talentfulle unge utøvere heller. Samtidig som vi hadde god utsikt til hva som foregikk blant publikum.

Teatersalen i Teatro Tomás Terry

 

Det er  gågate fra calle 37  til José Marti parken, og i midten av calle 37, kalt Prado,  som går nedover mot sjøen er det også et et areal hvor man kan spasere og sette seg ned på en benk. Der står det en bronsestatue av Benny Moré, en av Cubas aller største sangere.   Musikken hans var populær tidlig på femtitallet, men spilles fortsatt. Vi hadde aldri hørt om han da vi kom til Cuba første gang. På en takterrassen i Bayamo traff vi José og Xiomara som ga oss en grundig innføring i Benny Morés musikk. Vi havna der ved en tilfeldighet… Det ble ikke servert middag i huset der vi skulle overnatte, men de guidet oss til en fantastisk kokk i nabogata, Xiomara. Hun hadde bare 10 andre middagsgjester fra før, en tysk sykkelgruppe,  så to gjester til eller fra spilte ingen rolle.  Husets herre var Benny Moré fan, og hans musikk ble spilt om og om igjen til langt på natt på takterrassen, vi dansa til Benny Moré,  sønnen i huset sang til Benny Moré og vi fikk til slutt med oss Benny Morés samlede på en liten minnepinne som vi hadde vært forutseende nok til å ta med. Jeg kan ikke si at vi ble like frelst som våre nye cubanske venner, men vi visste hvert fall hvem han var da vi så statuen.  Han kom ikke fra Cienfuegos, men fra naboprovinsen. Hvorfor er byen så preget av han, mon tro? Han som har fått både et diskotek og minst en restaurant oppkalt etter seg.    ´

Statuen av Benny Moré

I gatene kan du kjøpe hjemmelaga sandwich og nasjonal coca cola gjennom et åpent vindu, eller stikke innom en lokal bar og drikke kaffe,  rom og lese bok. Det er flere små sosiale møtesteder, i ei lita sjappe kan man se videoer, gamle filmer sammen med andre med samme interesse. Lenger ned i gata oppdager vi et hus der det spilles sjakk fra morgen til kveld. På veggen henger et avisutklipp av en vi gjenkjenner, Magnus Carlsen som barnesjakkspiller! Nå verdensmester står det. Det blir liv i salen når vi forteller at vi er fra Norge. I ei sidegate  kan du besøke noe som ser ut som et lokalt revolusjonsmuseum. Det henger mange interessante minnesmerke fra tida før og etter revolusjonen på vegger og dører i gatene.

På dette minnesmerket står det at Tamara Bunker Bider – kalt Tania la Guerrillera – bodde i leilighet nr 4 i denne bygningen i 1964. Der forberedte hun seg på det hemmelige arbeidet hun skulle utføre i geriljaorganisasjon Che ledet i Bolivia.

Om kvelden spiser vi  hummer på restaurant Campesino. Der er det en forførerisk, eldre dame som synger Bessa me mucho med jazzfeeling.

Prado

Vi gikk til fots ned til Punta Gorda, passerte Club Cienfuegos og Palacio de Valle. Fantastisk utsikt på toppen av Palacio, der kan man spise lunsj, men de hadde ikke kaffe!.I stedet fortsatte vi til Camillas restaurant ved sjøen som serverer deilig grønnsakssuppe. Det er litt stusselig å sitte og skue ut på havet i like-før-det-kommer- regn vær. Etterpå var vi på jakt etter et sted det gikk an å få kaffe og iskrem, og havna til slutt i en kafeteria der de bare hadde kaffe, rom og øl.

Vi våget oss inn i en frisørsalong, stor som en dansesal. Frisørene sto på rekke og rad langs veggene og svingte sakser og barbermaskiner, mens foreldre, søsken, og kjærester satt midt i rommet og så på.

Her fikk Bård klipt seg

En dag tok vi ferja til til fortaleza, et gammelt spansk festning. Overfarten tur-retur kostet 1 cuc, sikkert mye mindre i nasjonale pesos, for dette er egentlig et transportmiddel for lokale som er på handletur, ikke for turister. Folk i alle aldre og størrelser hoppa om bord med tunge esker og bager,  redskaper og malingsspann, det var knapt sitteplass og den rustne ferja tøffet sakte av gårde gjennom bukta.  På festningen Castillo de Jagua fikk vi fri omvisning av en meget kunnskapsrik dame som snakka tydelig spansk, vi fikk se både bajonetter og muskedundere og høre om  hvordan soldatene hadde bodd og levd på der 1700 tallet.  Det er fin utsikt mot cienfuegos og  sjøen.  Der skulle vi vært mye lenger, men  vi hadde ikke planlagt denne turen så godt.

 

ferja til Castillo de Jagua

Vi hadde hørt om den  botaniske hagen ved Cienfuegos og bestemte oss for å dra til stedet som skulle være så makaløst, en av de beste parkene om ikke den beste  i Cuba. For å komme inn der, måtte vi vise pass (!) og betale 2,50 cuc i inngangspenger per person. Drosjen som skulle vente på oss kosta 25 cuc. Ved siden av kaféen er det en liten bokhandel. Den vennlige bokhandleren beklaget at det ikke fantes ei eneste bok om den berømte botaniske hagen og heller ingen om fauna, flora og ikke minst fugler på Cuba! Vi traff et amerikansk ektepar som hadde kjøpt sin bok om cubanske fugler i hjemlandet.  Heller ikke i Havana fant vi noe om fugler og botanisk hage i bokhandelen.

En stor gruppe mennesker venter på oss, guide var et must og en må regne med å betale for det, men hvor mye er det ingen som sier.  Den mannlige guiden slo an tonen med en støyende, platt vits som fikk de franske damene til å knise og han fortsatte i den duren, vi kunne høre stemmen hans på lang avstand. Da lista vi oss stille ut av gruppa, men det var ingen andre ledige guider, så vi måtte fortsette på egen hånd. Her får du ikke mye ut av besøket når du verken har guide eller bok. Så å si alle trærne er markert med latinske navn som henger på en liten pinne på treet. Det er omtrent alt du får av skriftlig informasjon. I den tørre årstida er det  ikke så mange fugler å se og  lite blomstring.  Området er ikke stort. Men stien rundt i palmeområdet er fint, grønt og rolig. Stedet  er nokså oppskrytt. De kunne gjort mye mer ut av det.  Det beste er nok å engasjere en guide på forhånd og forsikre seg om at en kommer i en liten gruppe.

Bambus i Botanisk Hage

Desto smartere var det å ta turen til El Nicho, et vidunderlig område med vannfall og naturlige svømmebasseng i Escambray fjellene, i Parque Topes de collantes. Inngangspenger er 10 cuc pr.pers.  Det tar vel en times tid å komme dit fra Cienfuegos, noen av veiene er i dårlig forfatning, men det er først og fremst ganske bratt opp enkelte steder, og mange sjåfører i Cienfuegos hadde ikke biler som klarte den turen.

Vi reiste fra Cienfuegos ved 9 tida om morgenen, det lønner seg å komme tidlig, for å unngå de mange guidete turgruppene som vi så på veien tilbake. Været var sånn passe, det var kanskje derfor det ikke var så mange i løypa. El Nicho er en tur alle kan klare, lett oppstigning, men det kan være litt glatt etter regnvær. Det er en slags rundtur, med flere naturlige basseng underveis og kjempefin utsikt på toppen mot Hanabanilla som vinker i det fjerne. Det er en kunstig innsjø som ble laget etter revolusjonen og sto ferdig i 1963. Da ble det også anlagt en skole og en helseklinikk i landsbyen nær dammen, som  forsyner Cienfuegos provinsen med vann og strøm. Urfolket Taino bodde der før den spanske koloniseringa. Hanabanilla betyr en kurv full av gull på Taino språket. Der har de ørrettfiske, fiskekonkurranser  og du kan få deg et ørretmåltid på lokale steder på veien til El Nicho også. Dessverre var det for tidlig for lunsj – så vi fikk ikke smakt på fisken. Vi bada i Poceta de Cristal,det  øverste bassenget, mye vann og fin dusj fra vannfallet. Du bruker ca 2 timer på gåturen avhengig av hvor mange stopp du tar. 50 cuc tur – retur med drosje fra Cienfuegos.

Vi hadde vært i Topes de collantes en gang før da vi tok turen fra Trinidad og gikk til Salto Caburni. Hovedinngangen til den delen av parken er et annet sted der det er flere turmuligheter.  Stien  går nedover til et vannfall og  naturlig basseng. Grønt og fint med kaffeplanter,  ganske bratt den siste halvdelen, men ikke mye stein og greit å komme seg fram. Det er ca. 200 m høydeforskjell. Vi brukte litt over to timer på den turen inkl. pauser. Det kan ta lengre tid om det er mange i løypa for den er veldig smal. Vannet var friskt og deilig, men det var ikke så mye vann der som i el Nicho.

 

 

Poceta de Cristal El Nicho

Utsikt til Hanabanilla

Vi hadde planlagt å se et show og danse på fredag da det begynte å regne. Neste dag var det strålende sol og det var spådd fint vær hele uka. På tide å komme seg videre til ei strand.  Målet var Playa Larga. Valget hadde modnet seg i løpet av oppholdet i Cienfuegos. Det amerikanske paret vi traff i botanisk hage fortalte detaljert og begeistret om en tur de hadde gått på Zapata halvøya, Enigma de las Rocas. Den og andre opplevelser  skal jeg fortelle mer om i  neste reisebrev.

Pinar del Rio

Reisebrev 4.

Når du leter etter tips på nettet om hva du skal se og oppleve på Cuba, finner du flere forslag av typen, dette er et must,  «I was there».  Anbefalingene er ofte basert på kortere reiser, en eller toppen to netter på hvert sted.  Det er dessuten umulig å si hva som er de beste stedene, det avhenger av hva du er mest interessert i. Selv etter tre turer til øya, 4 uker hver gang, kan vi ikke si at vi kan Cuba. Det er fortsatt steder vi ikke har vært.  Hvor du vil dra, avhenger av tid og hva du prioriterer. Byliv, dans og musikk, strender, fjellturer eller historiske steder fra revolusjonens vugge?

Havana har mye å by på av både  musikk og dans, museer, arkitektur, forestillinger, restauranter , barer og gateliv. En uke der er ikke for lenge. Etterpå er det en god idé å utsette kropp og sinn for andre inntrykk, og da peker provinsen Pinar del Rio seg ut som det perfekte sted.

Pinar del Rio (furulund ved elva) heter halvøya sør-vest for Havana, det er den vestligste provinsen på Cuba. Den ser ut som et skummelt dyrehode på kartet ovenfor. Landskapet er variert og det er både strender, skog, fjell og tobakksplantasjer som er verd et besøk  En kan tilbringe minst en uke  der uten å kjede seg. For å komme seg dit, kan en reise med turistbussen Viazul.  Vi betalte 12 cuc hver for reisen fra Havana til Vinales, som tok ca 2,5-3 timer. Det lønner seg å kjøpe billett noen dager før, sies det. Den kan bestilles på nett. Colectivo er et annet alternativ, der deler man taxi med andre. Turistbusser som inkluderer sightseeing er en tredje mulighet.  Det går også an å leie bil. Mange flere gjør det og bilene som er til utleie er langt bedre enn dem som ruller rundt på veiene.  Leiebil er dyrt og må bestilles i god tid på forhånd. Et par vi traff hadde leid en liten Suzuki med god plass til bagasjen, for ca 10 dager og betalte 60 cuc pr. dag. Om man er flere, kan det lønne seg å dele på en leiebil. Det er også vanlig å haike på Cuba, mange cubanere står langs motorveien og ber om lift. Forrige gang traff vi et finsk par som hadde haika fra Havana til Trinidad og det var en så positiv opplevelse at de ville prøve å komme seg videre på den måten. De betalte noen nasjonale pesos til sjåføren.

Det må være ganske lett å kjøre bil på Cuba,  ikke mye trafikk, fartsgrensene blir tett overvåka.  Problemet er at en må være påpasselig med å fylle bensin når du ser en bensinstasjon, som det ikke er mange av (men langt flere enn før). Om det er noe sted det kan være lurt å ha  leiebil, så er det i Pinar del Rio. Det fins mange bortgjemte perler langs kysten i nord og sør,  som er lettere tilgjengelig med egen bil. Men en må forhøre seg om  veienes tilstand.

Vinales dalen

I 2011 valgte vi sightseeing buss med Cubanacan da vi skulle til Vinales i Pinar del Rio provinsen. Vi kjøpte billett  på hotell Inglaterra og fikk med oss noen severdigheter på veien.  Guiden var en sleivkjefta drukkenbolt, som serverte gamle, forslitte  vitser på løpende bånd. Romflaska gjemte han i innerlomma. Da vi ankom Vinales, og han fikk vite at vi skulle tilbringe fire dager der, ropte han ut til de andre passasjerene, Kjedeligere sted enn Vinales fins ikke. Det var synd på oss som skulle være der i hele fire dager! Noen tar nok bare en svipptur innom før de drar videre til neste sted. Andre drar bare på dagstur fra Havana. Men flere og flere har oppdaga at Vinales er juvelen i provinsen. Det er kort vei fra Havana og har alt, bortsett fra badevann. Den nordlige del kysten er ikke langt unna, dit kan man dra på dagstur. Da vi var i Vinales første gang, var det et herlig, avslappa sted, det passa oss utmerket. Jeg er i tvil om om en kan kalle det en by. Det meste foregår langs hovedgata Salvador Cisneros.

Hva har dette stedet å by på? Det er et stort utvalg av casas particulares. Det kan være lurt å velge et sted som er i gåavstand fra hovedgata der det er musikk, kultursenter, restauranter, dans og barer.   Denne gangen bodde vi i huset til Ridel og Claribel.    Litt dyrere enn andre steder, den vanlige prisen er 25 cuc, de tar 35. Hyggelig og hjelpsomme. De serverer også middag, men den var vi ikke så imponert over.  Det er også flere casas som ligger mer bortgjemt, litt lengre å gå, men roligere. En annen mulighet som vi kanskje vil prøve neste gang, er å velge et sted nærmere tobakksplantasjene.

Første gang vi gikk på tur i dalen klatra vi opp ei trapp langs en bratt fjellside, passerte en grotte og gikk ned på den andre sida. Der sto det to unge karer i høye gummistøvler utafor et lite uthus, rett ved plantasjen sin. De inviterte oss inn på sigarer og rom, og etter en lang og hyggelig prat, spurte de om vi ville bli med dem hjem og spise lunsj.  Familiehuset var rett ved. De insisterte faktisk. Jeg angrer den dag i dag på at vi ikke sa ja takk til den invitasjonen. De var bønder og fornøyd med yrket sitt. På en annen tur traff vi  Luis, en ung mann som fortalte oss om tobakk prosessen fra A til Å. Det sies at tobakken fra Vinales er blant verdens beste. De må levere 90% av det de høster til staten, men mener de får en god pris. 10% beholder de selv og den dyrker de økologisk. De lager en miks av honning, ananas og yucca (maniok) som de gir til plantene. Merket Romeo og Julietta er den mildeste sigaren, Cohiba den sterkeste og dyreste. Sigarene som går til staten lages industrielt – for eksport. Luis arbeider sammen med en onkel, bror og faren. Hardt arbeid, men han er fornøyd. En annen fyr stikker hodet inn i huset der de tørker tobakksbladene og gir oss utfyllende detaljer om sigarproduksjonen.  Onkelen ligger på en skrå seng  og røyker sigar, men bare 12 om dagen, sier han.

Vinales er supert for dem som liker å gå fottur. Det fins stier på kryss og tvers  overalt i dalen , du passerer tobakksplantasjer, dyrka mark og folk til hest.  Mange bestiller guidet fottur, noen rir.  Det er ikke nødvendig med guide i parken, det gjelder også for dem som ikke kan spansk. Skaff deg et oversiktskart og gå på egen hånd. Det er ikke vanskelig å vandre på måfå, du finner alltid tilbake om du biter deg merke i de to mogotes (runde fjell) som er i nærheten av inngangen til parken (det er flere innganger). I de fjellene er det populært å klatre, vi har truffet norske gutter der en gang og denne gangen så vi to jenter som klatra oppover den stupbratte fjellsida. Ellers er ikke stiene krevende, nokså flatt, men det kan være gjørmete og vanskelig å gå etter kraftig regnvær.

En gåtur vi fikk nyss om, gikk til grotten Cueva Silencio. . Vi hadde egentlig tenkt oss et annet sted, men fulgte spor og da vi mista dem, passerte en guide med to turister.  Vi fulgte etter for å finne åpningen til grotten. En bonde holder på i åkeren, vi vinker, han pløyer jorda, uten maskiner selvfølgelig. Guiden sier at grotten dessverre er stengt i dag fordi det er søndag. Bonden vi hadde vinka til som vanligvis hjelper med guiding gjennom grotten, tar seg fri på søndager. Den er privateid og det er bonden som har rettighetene. Privateide grotter? Det tror vi ikke på. Men bondens åker går helt inntil grotten, og jorda bestemmer han over. Jordreformen var den første som ble innført etter revolusjonen. Jorda ble fordelt til bøndene. Eiendommene kan ikke selges, men overtas av neste generasjon. Noen arbeider kollektivt og fordeler inntektene etter innsats. Bonden påtok seg å guide turister  gjennom grotten, samt å rengjøre den når det var mye vann. Det tjente han nok litt på. Grotten er 250 m lang med naturlig, fristende svømmebasseng. Vannet ser deilig ut og jeg tar meg en liten dukkert. Det er et vakkert, attraktivt område. Det viser seg at det har vært en langvarig konflikt mellom staten og bonden, som har ført til at inngangen til grotten ble stengt, og ikke bare om søndager.  Staten ville bruke sine ansatte guider der, men bonden nekta.

En dag leide vi sykler. Vi ble anbefalt å gå til Aquatico. For å komme dit, sykla vi til  Mural de la Prehistoria, en mur som absolutt ikke ser prehistorisk ut, og passerte Campismo senteret Dos Hermanos før vi endte på Mirador, et utkikkspunkt der de serverte mat og drikke.   Verten der mente det var livsfarlig å gå alene til Aquatico. Forbudt sa han. Det er en nasjonalpark med veldig farlige fjell. Dere må ha guide. Fem franske turister hadde gått seg vill der nylig og blitt oppspist av mygg (!).  Ja men vi er norske, repliserte vi, og  har lang erfaring  både med mygg og fjell.

Vi rusla forbi et hus like ved og familien der sa det ikke var nødvendig med guide, det var lett å finne fram, men  vi engasjerte likevel en unggutt til hest. Han tjora fast hesten og fulgte oss til en snarvei oppover den grønne fjellsida. Da vi kom fram, var det ikke spor av aktivitet. Den eneste som bodde der var en mann uten tenner. Velkommen til  Aquatico sa han og fortalte stedets historie.  For 70 år siden hadde de funnet en vannkilde som helbredet sykdommer.   Men den som fikk behandling med vannterapi måtte tro på det for at det skulle virke.  Vannet kom fra en kilde lenger opp på fjellet og ble oppdaga  av en dame som han viste et fotografi av. Mange hadde kommet hit for behandling i årenes løp. Syklonen i 2008 ødela alle husene, unntatt et, og beboerne hadde flyttet til et annet sted. Utsikten er betagende. Kanskje var det utsikten og stillheten som helbredet og ikke vannet.

Utsikt over Vinales dalen fra Aquatico

På vei ned, treffer vi et par som mener at vi ikke hadde vært på Aquatico, det lå lenger opp, en times tid fra der vi hadde stoppa. Mannen vi snakka med hadde lurt oss. Husverten vår mente noe annet.Vi hadde kommet til riktig sted. Men hva var egentlig vannterapi? Det ble brukt som kur mot alle slags plager, tannpine for eksempel. En skulle ikke gå til tannlegen, men kurere tennene med vann. Det var nok grunnen til at mannen vi prata med var tannløs. En annen historie gjaldt en gravid kvinne som ble alvorlig skada i en brann. Vannterapi hjalp ikke i det hele tatt, det forverra hennes tilstand  og både hun og det ufødte barnet døde.

Denne gangen fikk vi ikke gått så mange turer som vi hadde ønska. Vi ble stoppa av regnvær. Men den siste dagen fikk vi endelig tatt hele rundturen fra Vinales, rundt fjellene  til Dos Hermanos og tilbake til utgangspunktet. Det er flere turmuligheter og severdigheter langs veien  mot både Cueva de San Miguel og Cueva Del Indio, samt mot Caverna Santo Tomás.

Sykler og Complejo Polo Montanez i bakgrunnen

Etter turen kan du sette deg på en kafé i hovedgata og seinere forflytte deg til casa de musica hvor det er musikk hver ettermiddag/kveld, forskjellige grupper. Om kvelden kan du forhøre deg om hva som står på tapetet i Complejo Cultural Polo Montanez, ved  kirka. I hjørnet der er det dans og musikk og du kan risikere å bli engasjert til dans av de samme bøndene med gummistøvler som du har møtt i tobakksplantasjen. De har skifta til dansesko og jeans. I komplekset gis det også danseundervisning, 10 cuc for en time. Vi hadde gleda oss til dans i Polo Montanez, et populært familiested på søndager.  Stemninga var på topp sist vi var der og hørte Valle Son spille. Denne gangen regna det og det ble ikke noe ettermiddagsdans.

(2014) Mens vi venter på at det lokale bandet Valle Son skal spille til dans.

En fordel med Vinales er at hvis du blir der en stund, kan du risikere å bli kjent med lokalbefolkningen. Men det skal sies at det er mange flere turister der nå, så sannsynligheten for at du blir kjent med andre reisende er nok større. Selv om Vinales ikke lenger er den idylliske landsbyen det en gang var, har den fortsatt sin sjarm.

Fra Vinales kan en ta Viazul buss eller annen transport til Trinidad. Men dit skal ikke vi, men videre til Pinar del Rio, hovedstaden i provinsen med samme navn. Viazul bussen går dit. Om du tar den fra Havana, er første stoppested byen Pinar del Rio.

Provinshovedstaden  er helt annerledes enn de andre byene vi har besøkt. Den er passe stor og har mange fine parker, men det mest bemerkelsesverdige er at det er så reint i gatene. Så å si ikke søppel. Vi har ikke funnet svaret på hvorfor det er sånn, men behagelig er det. Byen har et par museer, sigarfabrikk og romutsalg. Men det er morsommere å vandre i gatene for å studere folkelivet, stikke innom kafeer og titte inn i bakgårder. Det er flere flotte koloniale hus midt i byen med grønne trær og bakhager der vi kan høre fuglesang og beundre utsikten. Vi bodde i et slikt hus i en trafikkert gate. Vi fikk ikke nøkkel til inngangsporten.  Det var ikke nødvendig for det var alltid noen hjemme.  I en inngjerda bakhage luska en hund rundt og bjeffa, det hørtes ut som den gråt, syntes vi, den var så å si aldri ute og gikk tur. Nabohunden var plassert på en takterrasse  i solsteika og gneldra lenge hver gang vi kom og gikk. Bak de halvåpne portene i koloniale hus, er det mye som foregår av kjøp og salg, her kan en få hjelp til alt, hvordan en kan skaffe seg pass og visum, få reparert mobiler og tv, kjøpe internettkort, eller få barbert seg og klipt håret. Noen selger mat fra et vindu og har plassert et par stoler på verandaen der en kan få øl og cola. Vi passerer et stort bibliotek, provinsbiblioteket, i parken ved siden av spiller noen sjakk, andre prikker på mobilene sine, noen sover, på hjørnet står en mann med en diger kniv og selger fisk, på ei stor brun tredør i huset ved siden av henger en lapp om at Barbereren er i korridoren. Han har kanskje tatt seg en liten lur.  Da må kundene banke ekstra hardt på for at han skal åpne.

Cabaret filosofi med Munch plakat, en av de fine parkene og bakgården i huset vi bodde i

Det er flere konsertlokaler og dansesteder i byen,  men når vi titta inn var det ikke et menneske der.  Vår beste danse og musikkopplevelse fikk  vi på Hotel Vueltabajo, der spilte en stor og livlig musikkgruppe til dans på terrassen og det ble høy stemning, dans og moro. En fin opplevelse var det også å besøke et aktivitetssenter for ungdom med Downs.

Pinar del Rio er ikke en swinging town, mye mer laidback enn Vinales, men vi var der kanskje ikke lenge nok til å oppdage alt den har å by på. Den er et utmerket utgangspunkt for ekskursjoner.  Maria la Gorda ligger på sørspissen av provinsen og  er kjent for flott badevann og dykking.  Cayo Jutias og Cayo Levisa er også populære strender. Og en kan utforske fjellturer. Det skal jeg komme tilbake til i et annet reisebrev.

Casa Taller Grabadown, et aktivitetssenter for ungdom med Downs, drevet av frivillige

Cuba er vårt

Fidel er i mitt hjerte, bildet er laget av elever fra en skole i Pinar del Rio

3. reisebrev

Mye har skjedd siden 2014 da vi var der sist. Fidel er død, men hans idéer lever, vi støtter deg fortsatt, lyder slagordene, det samme gjelder den udødelige Che. I gangen på vei inn til leiligheten der vi bodde  i Havana, har eieren hengt opp et innramma bilde av Che. Plakater og slagord om revolusjonens helter er oppslått på tenkelige og utenkelige  steder. Langs motorveien er det god tid til å studere dem for bilene kjører ikke så fort og det er tett med fartskontroller.   Cuba er vårt,  står det. Cubanerne står side om side ved sine ledere og kampen de har ført i mange år for selvstendighet og mot USAs boikott  er ikke forbi. Endringer som vil komme er det ikke andre land, men Cuba som skal bestemme.

Meningene blant cubanere er delte når det gjelder ettpartistaten og landets politikk.  I 2014  traff vi unge mennesker som var rasende på byråkratiet som begrenset deres frihet. De mente at de politiske lederne overvåket internett tilgangen for å begrense ytringsfriheten. Internett var også både dyrt og dårlig den gangen, ingen kunne gi en tilfredsstillende forklaring på hvorfor det måtte være slik.  De hadde blitt lovet hjelp fra Venezuela, men det merket de ikke noe til. I dag er det helt annerledes. Gå inn i en hvilken som helst by, stor eller liten, og du ser både unge og eldre som sitter bøyd over mobiltelefonene i parker og andre hot-spots. De skriver meldinger, leser aviser og blogger, snakker med venner og slektninger på nettet. Internett skrapekort kjøpes i Etecsa butikker, du må vise legitimasjon for å få kjøpt dem, et kort som varer i en time koster en cuc= 1 us dollar. Det er en stor framgang, men når jeg spør om de er fornøyde, svarer de at internettforbindelsen er for treg!

Slik ser internett kortet ut, forbindelsen med yoga er ubegripelig

Hvordan har de klart å skaffe seg så fine mobiler? De er vel antagelig asiatiske, kinesiske? Cuba har ikke bare fiender, men også mange venner. Kina er en av dem. De ser ut til å ha et godt grep om markedet på sykkel og scooterfronten. Mange kjører rundt på elektriske scootere fra Kina. Dessverre er det ikke så god kvalitet. Familien vi bodde hos i Playa Larga hadde en pen scooter, men den sto inne i stua og venta på å bli reparert. Det elektriske batteriet hadde gått i stykker og den eneste måten de kunne få et nytt på var via venner og kjente i USA. Mange har også  utrolig fine sykler. De går kledd i caps og T skjorter med påskriften New York, USA. Det er ironisk, sier jeg, at så mange unge går med reklame for USA på Tskjorta. Hvorfor gjør de det? Usa er jo det landet som har boikotta Cuba i over 50 år! De har flere ganger prøvd å invadere dem, ta over makta, sendt spioner, forsøkt å myrde Fidel. Men kjære deg, svarer husverten, som du vet har mange her familie i Miami, en fetter, kusine, onkel, bror eller sønn. Broren min har bodd der i over 30 år.  Men kan du diskutere politikk med han, det er jo en mafia der som undergraver det Cuba står for? Vi er ikke enige politisk, vi snakker ikke om det, men det er jo broren min, vi er familie. Det samme sier guiden i Las Terrazas. Vi er mot Trump og amerikanske politikere, men ikke mot det amerikanske folket. Vi angriper ikke dem.

Det er sant at nesten enhver familie vi ble kjent med hadde slektninger i Miami, de hjelper cubanske slektninger med penger, klær og annet. De er jo så fattige,  stakkar sa en cubansk-amerikansk dame. De tjener bare 16-20 cuc (dollar) i måneden enda de har jobba i mange år. Jeg har alltid med  klær og utstyr til dem. Klærne bruker de nok, men «utstyr» selger de helt sikkert for å få cash.

Jeg undrer meg over cubanernes  moderne klær, hårfrisyrer og sko. Gutter med tøffe  frisyrer, kortklipte på sida og hår rett opp på toppen. I Cienfuegos så jeg også mange stilige damer med kortklipt hår. Rundt halsen har gutta digre halskjeder, ser ut som hundelenker i det som ser ut som gull, ringer i øret og prangende armbåndsur. Noen har en lang lillefingernegl på venstre hånd. De sitter på moderne kaféer og røyker, drikker øl eller cola og spiser ikke opp maten de har bestilt. Det foregår noe, det foregår noe under bordet som vi av og til bare får et glimt av. Omsetning av varer? En dame som sitter rett ved oss i kaféen, tar opp en plastpose med to par nye sko, hun ser skrått på meg når servitrisen velger det ene paret, mens venninna tar det andre. Hvor kommer varene fra og hvordan har de havna her? Et annet sted blir vi tilbudt Cohiba sigarer, de dyreste i sitt slag, for en rimelig penge. Svartebørsen lever i beste velgående, ganske åpenlyst.

Vår vertinne i Playa Larga sier at mange unge  ikke liker å arbeide like hardt som foreldregenerasjonen. De vil ha lett tjente penger. «Jineteros» kalles de, gutta som henger på hjørnet og tilbyr turister overnatting og billige restauranter, veksling av penger,  internettkort og annen lyssky virksomhet. De hilser gjerne bredt og spør hvor turistene kommer fra. Norge? Det er det kaldt.  Jeg har en fetter som er gift med en norsk kvinne i Bergen. Etter en hyggelig prat, kan de tilby sine tjenester eller be om en liten skjerv. «Jineteras» fins også, jenter som frister med andre tilbud.

Foreldrene til dagens cubanske ungdom er fortvila over at barna deres ikke forstår betydningen av revolusjonen og hva foreldre og besteforeldre har ofret. Vår vertinne  forteller om da hun var ung og studerte på Universitetet i Pinar del Rio. Det var under det cubanerne kaller Periodo Especial, den spesielle perioden fra begynnelsen av 90 tallet som inntraff etter Sovjetunionens fall. Da var landet i dyp krise, det var matmangel, økonomien raste sammen,  de fikk ikke lenger hjelp fra Sovjet. Cuba hadde levert sukker til sin mektige storebror i øst, Sovjet hjalp dem med olje, drivstoff, traktorer og andre maskiner. Cuba ble aldri industrialisert, maskinene var for store for det lille landet, de ble stående og ruste og landet måtte tilbake til start. Mange rømte til USA i denne perioden, men de fleste ble værende. De bet tenna sammen, strammet livreima og holdt ut. Vi var langt nede, forteller hun,   du vil ikke tro det,  vi spiste det vi fant i skogen, dyr og insekter,  vi måtte klare det, holde ut. Kunne ikke gi opp. Vi hadde nådd bunnen, det kunne bare gå oppover. Derfor vil den generasjonen som opplevde den spesielle perioden og overlevde, ikke gi opp. Det har gjort dem stolte og sterke. Den førte blant annen til en grønn revolusjon i jordbruket om enn i liten skala. De begynte å dyrke organisk, det ser man resultater av både på landet og byene der det er eldre som tar seg av dyrking av grønnsaker, og kan tjene litt ekstra på salg.

På Cuba er både utdanning og helse gratis, og vi betaler ikke husleie., fortsetter hun. Gratis barnehager er det også. Og varm skolemat. Barn som bor langt unna skolen og ikke kan dra hjem til lunsj, får spise på skolen. Foreldre som har arbeid og inntekter betaler 7 nasjonale pesos i måneden (1 cuc = 1 us dollar = 24 pesos) for det daglige skolemåltidet. Disse godene har de ikke i USA, forteller hun til barna sine.  Dere kan drømme om det, men livet der er mye vanskeligere både for cubanere og andre utlendinger.

Dattera i en annen casa vi bodde i, hadde flyttet fra Miami og hjem til foreldrene sine på Cuba med sine to små barn. Her har barna skole og barnehage rett i nærheten og bestefar tar på seg hjelmen, setter seg på en elektrisk trehjuling fra Kina og leverer og henter barnebarna. Inntektene i familien kommer fra casa particular, utleie av rom til turister. Han har pensjonert seg etter nærmere 40 år og pensjonen er lav. Han tjener mer på utleien. Men staten tar sitt. Han betaler 40 cuc (40 us dollar) pr. måned for hvert rom som leies ut uansett hvor stort belegg han har. Rommet koster 25 cuc  pr natt og ligger sentralt i en stor og fin leilighet, så det lønner seg sikkert. Ja, mange utleiere har forlatt sitt yrke  og vier seg helt til utvikling og utvidelser av utleie eller de har to jobber. En lege vi ble kjent med hadde ikke bare to rom å leie ut, men hadde også bygd et nytt hus et annet sted i byen der han kunne tilby fire rom. Det hyggelige, eldre paret som driver et casa particular i Las Terrazas har trukket seg litt  tilbake og overlatt driften til sønnen og svigerdattera. Sønnen har universitetsutdanning i informatikk, fikk jobb på universitetet, men slutta da de skulle utvide utleievirksomheten fra to til fire rom.

Matutsalgfra en leilighet, det er for det meste cubanere som benytter seg av det tilbudet

Cuba har en todelt økonomi, nasjonale pesos (moeda nacional) for cubanere og cuc (pesos convertible) som turister betaler med.  Det er en stor fordel for dem som leier ut rom, de får betaling i turistvalutaen og kan handle det de trenger til driften med nasjonale pesos i butikker med subsidierte varer. Den doble økonomien har vart lenge, og gitt økte inntekter til stat og privatpersoner, men bare til dem som kan tilby noe som turistene trenger. Husly, mat, transport. Det skaper sosiale forskjeller.  Det gir dem som har virksomheter i turistbransjen et fortrinn og det passer ikke akkurat inn i et kommunistisk styresett  Presidenten Raul Castro har visstnok annonsert at systemet skal opphøre, men om og når vet ingen. Han skal tre tilbake i år og ny president skal velges.

De fleste cubanere har både bolig og mat.  På en lokal restaurant i Pinar del Rio kom det inn en sliten mann inn. Han som så ut som en uteligger og tok opp en seddel av lomma. For den fikk han både ris, suppe og noen kjøttbein. Cuba er et fattig land, men bolig, utdanning og helse betaler de ikke for. De har høy levealder, lav barnedødelighet og har kommet langt når det gjelder medisinsk forskning. Cubas viktigste kapital er høyt utdannete fagfolk som de utveksler med andre land. Leger sendes til land  som ikke har et like godt helsevesen,  for eksempel Venezuela. Til gjengjeld får de olje fra Venezuela. Og legene som har vært på oppdrag, får en bil i gave når de er tilbake.. Bilen har de ikke råd til å bruke selv, den selges videre.

Når vi går gatelangs i gamle Havana, ser vi falleferdige hus, knuste ruter og boliger som ser ubeboelige ut. Vertinna vår kan fortelle at det er cubanere fra andre byer i sør som bosetter seg i slike hus, de kommer til Havanna for å søke lykken.Men det bidrar til mer forfall og myndighetene har begynt å kontrollere hvem de er. Det er ikke lov å bosette seg uten videre i forfalne hus. Det er kanskje derfor det er så mye politi i gatene i den delen av byen.

Mange flinke og oppfinnsomme altmuligmenn på Cuba, alt kan repareres.