Unge Ahmed

Vi så denne filmen på Cinemateket, der er det godt med plass og betryggende avstand mellom setene. Dardenne brødrene fra Belgia som har laget filmen, er blant mine favoritter. Jeg har omtalt dem flere ganger. Filmen om Unge Ahmed handler om en ung gutt på 13 år som kommer fra en muslimsk familie. Faren får vi ikke vite noe om, men moren er enslig forsørger for tre barn.

Ahmed, som tidligere har vært som de andre gutta i gata, begynner å forandre seg. Han får en religiøs oppvåkning, godt hjulpet av imamen i nabolaget, som han beundrer. Han er også påvirka av en fetter som døde som martyr.

Ahmed tar sine religiøse oppgaver alvorlig og overholder alle regler og rutiner før og etter bønn. Lukker seg inne på rommet og leser Koranen. Problemet oppstår når han nekter å håndhilse på sin kvinnelige lærer og blir oppfordra av imamen til å kalle henne uren og hore. Gutten gjør jobben sin, men skjønner ikke konsekvensene. Imamen har fortalt han om jihad og hevn, og Ahmed tar han på ordet og går til voldelig angrep mot læreren. Det fører til at han havner på en forbedringsanstalt for ungdom og må innordne seg deres strenge regime.

Den følgende del av filmen er interessant. Jeg hadde ingen anelse om at de har så god oppfølging av unge gutter som har kommet på skråplanet i Belgia. Han blir fulgt tett opp av kompetente personer som tilbyr forskjellige rehabiliteringsaktiviteter, men det avgjørende han venter på, er at psykologen som jevnlig følger han opp, skal si at han har forandra seg. Han må komme på bedre tanker for å oppnå reell forandring, sier hun. Ahmed foretar seg ting som kan tyde på at han har helt andre planer enn å tekkes psykologen.

Hn treffer ei jente på gården der han arbeider, som viser interesse for han – men han som verken vil håndhilse eller ta imot et kyss, rygger bakover når hun prøver å komme nær han, og forlanger at hun må bli muslim hvis hun vil være sammen med han. Det overraskende som blir utløst av møtet med henne, er at han havner i en krise. Skal han følge Allahs bud eller sine gryende følelser for jenta? Det er typisk for Dardenne brødrenes filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. De må velge, men det er ingen moralske anvisninger på hva som er rett og galt. Det er det som gjør filmene interessante.

Moren til Ahmed er en sentral person i hans liv, selv om hun bare opptrer i den første delen av filmen. Og han får bare lov å snakke med henne på telefon fra forbedringsanstalten. Det er hun som er hans tilknytning til et nytt liv utenfor anstalten og som er et moralsk kompass. Slik tolker hvert fall jeg det – det er noe med mødre som har sterke bånd til sine sønner. Da får jeg en assosiasjon til serien om det svenske togtyveriet som jeg så på TV. Ingen av skurkene ville røpe hva de andre involverte hadde gjort, og om de sladra, ville de bli utstøtt, forfulgt eller drept. Politiet lette etter svake punkt, og fant ut at en av forbryterne kunne være villig til å snakke. Grunnen var hans sterke tilknytning til moren som var alene med med sønnen. Hun klarte å overtale han og han ville ikke svikte henne. Hun appellerte til hans moral og han tok en beslutning.

Slutten på filmen er spennende når Ahmed prøver å rømme. Hvor skal han – hva vil han foreta seg?

Dardenne brødrene har laget flere filmer om barn og familier som befinner seg nederst på rangstigen, som ikke har verken bolig, penger eller utdanning, men likevel bevarer sin verdighet. Slik er det også i denne filmen, selv om jeg ikke syns den er blant de beste. Den sosialrealistiske stilen fungerer. Selv om vi ser beskrivelsen av Ahmeds daglige liv om og om igjen, hva han tar på og av seg, gjentagende ritualer, og det kan bli kjedelig til tider, skjer det noe hele tida. På forunderlig vis blir vi kjent med både Ahmed og hans hjelpere selv om vi bare får servert nøkterne fakta, hva de faktisk gjør og sier, men ikke hva de tenker. Vi veit ikke hva Ahmed drømmer om og planlegger, men trekker slutninger ut fra omgivelsene, samtaler og handlinger. Derfor blir filmen spennende til siste slutt. Vi er aldri sikre på hva Ahmed vil foreta seg. Og det gir heller ikke filmen noe svar på.

En brasiliansk, en belgisk og en fransk

Jeg befinner meg i Nice på skriveopphold, og får også god tid til å gå på kino. Filmutvalget er mye større her enn hjemme, ikke bare franske filmer, men også fra andre kanter av verden. Her er det «filmer fra sør» hele året. Yndlingskinoen min heter Mercury og befinner seg på plass Garibaldi. Billetten koster  5 euro (for pensjonister og studenter), vanlig billettpris er 7,50. Hvorfor er billettene så himla dyra i Norge? Det er også et stort cinematek her, hvor prisene er enda rimeligere. Frankrike har en stor filmproduksjon og bare få av dem vises i Norge.

Jeg fikk høre om den brasilianske filmen Aquarius av mine brasilianske venner på Facebook. Den er laget av Kleber Mendonca Filho, merk dere navnet. Vi kommer til å høre mere fra han. Det er mye som er spesielt og fint med denne filmen. For det første at det er en voksen dame, Clara, i 60 åra, som er hovedpersonen. Sonia Brava er virkelig fantastisk i rollen. Vakker, bestemt, tydelig, sensuell og  veldig sta. Hun har langt svart hår, fine rynker, bader i store bølger selv om hun blir frarådet å gjøre det, bor alene og gjør akkurat som hun vil. Det er en film om hennes liv, og det starter med et tilbakeblikk fra 70 tallet og følger henne opp til vår tid. Hun kommer fra en stor, velstående akademisk familie i Recife, der hun fortsatt bor og er pensjonert journalist. Det er  et befriende  positivt trekk med filmen, at vi  får  innsyn i livet på solsida i Recife som ellers blir trukket fram som et sted med  kriminalitet, narkotika og vold.Clara lever et rolig liv og vi blir kjent med både hennes venner, elskere, barn og barnebarn. Ikke minst får vi nyte Claras store platesamling, det er en herlig rekke med musikkperler gjennom hele filmen, både amerikansk og brasiliansk musikk.

Etter en rolig opptakt utvikler filmen seg til en thriller.Alle leilighetene i blokka hun bor i er nå solgt, hun er den eneste som ikke vil flytte. Ivrige og griske utbyggere har kjøpt de andre leilighetene og vil bygge nytt og moderne, og de bruker alle midler for å få henne til å selge. Her skal jeg selvsagt ikke røpe hvordan det ender, men spennende er det hele veien. Samtidig er ikke denne filmen action preget på samme måte som mange amerikanske thrillere, der det går så fort i svingene at det er umulig å følge med på detaljer i plottet. Mendonca Filho har en langsom stil,   vi får tid til å tenke og lene oss tilbake, bli kjent med hovedpersonene og fange inn stemninger. Den varer i minst 2 og en halv time, men det kjennes ikke lenge ut i det hele tatt.

Den andre filmen  er laget av canadiske Xavier Dolan, en ung wonderboy som har rukket å lage flere produksjoner. Den siste Juste la fin du monde vant en pris i Cannes. Dolan er en mester i å lage film om  dysfunksjonelle familier, tonen er omtrent som i Who is afraid of Virginia Wolfe. Det er dramatisk, nervepirrende og vi aner ikke hvordan det vil ende. Men det er ingen som blir skutt eller slått,  bare nesten. Dialoger, relasjoner og familiekonstellasjoner  driver historien framover mot stupet.

Hovedpersonen Louis er forfatter og har ikke besøkt familien sin på 12 år, nå har han bestemt seg for å dra til hjembyen for å fortelle at han er døende. Vi blir kjent med en skrullete mor, en fortvila søster og en illsint bror som får temperaturen til å stige atskillige hakk. Gradvis er det forholdet mellom brødrene som  trer fram som brennhett. Louis er den begavede,intellektuelle, vellykkede, mens  broren Antoine, er en vanlig arbeider og hater alle ordene hans, de betyr ingenting. Han gjør narr av Louis og alt det han står for. På en biltur med brødrene skriker han ut sin vrede og fortvilelse, mens Louis trekker seg mer og mer tilbake. Den yngre søsteren er fortvila fordi hun beundrer Louis og vil ha mer oppmerksomhet fra han.   Den eneste utenforstående er svigerinnen, spilt av Marion Cotard, som er gift med Antoine. Selv om både søstera Suzanne og Antoine spiller godt, er det særlig Louis, spilt av Gaspard Ulliel og svigerinnen Marion Cotard som fanger meg. Spesielt Louis som ikke sier så mye, men som har et veldig uttrykksfullt ansikt. Cotard er også glimrende i sine forsøk på å forstå og spille ubehjelpelig når hun ikke finner de riktige ordene. Samspillet mellom de to er varmt og gåtefullt.En fantastisk film.

Den siste filmen er laget av Dardenne brødre, de aldrende belgiske filmskaperne som har laget flere sosialrealistiske filmer. Jeg har sett så å si alle. Den siste heter Den ukjente kvinnen (La fille inconnue) og jeg tror også den fikk en pris i Cannes. Det typiske for disse filmskaperne er at de tar for seg vanlige menneskers liv, de som er fattige, syke, hjemløse, arbeidsløse, flyktninger, dem som faller utenfor. Personene  er ikke glamorøse og lytefri, men de lengter etter et verdig liv. De er alltid plassert i triste omgivelser, grå betongbygninger, campingvogner, trange leiligheter rett ved en motorvei. Det er også typisk i deres filmer at hovedpersonene står overfor moralske dilemma. I denne filmen er det en ung kvinnelig lege som er hovedpersonen, vi følger henne i arbeidet med alle slags pasienter, hun blir både elsket og truet, for miljøet hun arbeider i er tøft. Det moralske spørsmålet som oppstår er hva hun skal gjøre når hun oppdager at hun har avvist en ung, svart kvinne som seinere blir funnet drept. Hun velger å forfølge saken på egen hånd selv om politiet advarer henne. De personene som er involvert i saken blir også nødt til å ta moralske valg.

De sterke sidene i denne filmen er at vi følger legen i hennes krevende arbeid, hvordan hun tar i mot pasienter til alle døgnets tider og sover på legekontoret når det er nødvendig. Hun er uredd, bestemt og omsorgsfull og sier nei takk til en mer bekvem jobb i et bedre strøk. Hun følger sin samvittighet selv om hun blir truet på livet.Hun bryr seg om pasientene og den menneskelige kontakten med dem gjør arbeidet meningsfylt. Telefoner og dørklokker spiller en stor rolle. Hun får meldinger og telefoner fra pasienter hele døgnet og blir alltid avbrutt når hun har konsultasjoner og hjemmebesøk. Det er en rett fram historie og en hyllest til allmenlegene og den store jobben de gjør.Bortsett fra det, er jeg ikke helt fornøyd med hvordan det moralske dilemmaet blir løst, det syns jeg er svakt. Det burde ha vært mer utdypet.

De tre filmene er vanskelig å sammenligne og rangere. Jeg opplever den siste som den svakeste, selv om jeg vil anbefale den også.