Legg deg flat, men stå oppreist

Å legge seg flat er et råd som ofte gis til folk høyt på strå når det blåser kaldt. Da blir det straks lunere når en legger seg ned. Men en må absolutt ikke legge seg ned på ryggen. Det er åpenbart en provoserende posisjon som indikerer at en ikke tar det så alvorlig. En må legge seg på magen. Det skal ikke være for lunt og koselig der heller, for hensikten er å bli mer ydmyk. Mens en ligger flat på magen og forsøker å angre, kan en benytte anledningen til å slappe av og tenke over livet. Samtidig kan en lage en plan for hvordan en skal håndtere påstandene om dårlig ledelse og det som verre er. Du må framstå som en ærlig angrende synder og ikke bare lese opp noe som advokaten din har forfattet og si unnskyld uten å mene det. For det blir avslørt på TV, og uærlighet er verre enn noe annet.

Samtidig skal folk på toppen ha vært ute enn vinternatt før. Og vinternatta skal være iskald og vindfull uten måne og sovepose. Vi vil heller ikke ledes av dem som har en krypende holdning, en som kryper for dem over seg. Nei, da skal de stå oppreist med  klart blikk, men uten å være blåøyde. De skal i alle fall ikke være fomlete og tafatte. Det kan være sympatisk i noen sammenhenger å tvile og være rådvill for det viser at sjefen har følelser som alle oss andre (selv om noen påstår det motsatte). I slike tilfeller  må det være en planlagt, ekte og kontrollert usikkerhet som viser at ledelsen etter mye tvil har kommet fram til å nedlegge en del av bedriften. Men det var med tungt hjerte. Det må heller ikke sås tvil om evnen til å fatte ansvarlige og upopulære avgjørelser når det kreves. Da må lederen vise handlekraft. Men oops – nå gjelder det å skjerpe seg for det er akkurat i balansegangen mellom handlekraft til rett tid, passe ydmykhet og kontrollert usikkerhet at det er lett å trå feil. Det kan ganske enkelt bli for mye av det ene eller det andre. Handlekraft for eksempel. Det kan gå for fort i svingene og bære galt av sted. Før man vet ordet av det kommer tingene ut av kontroll og det går i rasende fart mot kanten av stupet. Da er rådet om å legge seg flat på sin plass. Men for all del, ikke be om godt vær og husk: ikke snu kappa etter vinden.
+++++
Denne teksten ble publisert i Klassekampen i 2007. Ble inspirert til å skrive den etter Valla-saken. Fortsatt like aktuell både for sjefer og ansatte. Til oppmuntring, fortvilelse eller hysterisk oppgitthet for alle som er, har vært eller ønsker å bli ledere.

Fargerikt

Sommeren gjør hvit hud brun, mens de som er naturlig brune helst vil være mer hvite. I Brasil er det mange slags brunfarger og få som er helt svarte. Dette fargespektret pirrer nysgjerrigheten og jeg tar til slutt mot til meg og spør baptistpresten jeg akkurat har truffet om hva han syns om å bli kalt neger. Jeg hvisker det nærmest, men det føles som om jeg skriker det ut som et skjellsord. Derfor syns jeg det trengs en forklaring med referanse til diskusjonen om at neger er diskriminerende og bør erstattes med noe mer moderat og nøytralt. Han ser forundret på meg. Hudfargene i Brasil finnes som sagt i så mange nyanser at det kan være vanskelig å vite hva som er mørkt nok til å kvalifisere til betegnelsen ”neger”. Kanskje vil han oppfatte det som en fornærmelse. Han smiler. Nei, negro (svart, bøyd i hankjønn på portugisisk) hadde han ikke noe mot å bli kalt. Vi omtaler oss selv som negros, sa han. Det er bare en betegnelse. Men det er ikke enkelt å vite hvor man hører hjemme. Det er vrient for myndighetene også å finne ut i hvilken kategori barna hans skal plasseres ettersom kona hans er hvit, det ene barnet negro mens det andre er branca (hvit). Diskusjonen dreier inn mot ”preto” som også betyr svart på portugisisk. Det liker han derimot ikke å bli kalt. Preto blir brukt om svarte penger og svart arbeid og assosiert med uærlighet og lyssky virksomhet. Men negro er greit. Du skjønner, sier min kritthvite, kultiverte brasilianske venninne, som blandet seg inn i samtalen, Vi har alle både negerblod og indianerblod i oss vi brasilianere. Det var ikke Portugals overklasse som kom hit, men banditter og røvere. Kanskje har vi litt preto i oss også, se bare på all korrupsjonen i landet, ler hun hjertelig, uten antydning til rødming (lett å se på hvit hud, men ikke på brun).

Under et besøk hos frisøren for å få fikset litt på hårfargen, blir jeg betjent av en firkanta kar i dongeribukser, med gyllen hudfarge og  langt krøllete blondt hår i hestehale. Han er lykkelig over å farge håret mitt rødt og drar uhemmet i mine musebrune hårtuster. Ikke mye grått her. Jeg trodde alle norske damer var blonde jeg, sier han. Og jeg trodde alle brasilianere var mørke, svarer jeg. Du skjønner, moren min var fransk og faren min indianerhøvding, forklarer han, du ser jo på kroppen min hvor jeg stammer fra. Han viser meg nevene sine. Jeg er en salig blanding, roper han ut i frisørsalongen og humrer fornøyd.

Publisert i Klassekampen ca. 2004

Anonym turist

Vi krysser av i rubrikken for ”turist” når vi skal søke visum enda det ikke er helt sant. Anonym turist ville passet oss bedre. Ikke har vi påfallende stor ryggsekk og rastahår og heller ikke kamera hengende rundt halsen. Likevel er vi rystende klar over at de lokale oppfatter oss som turister og at vi går rundt som levende målskiver for deres oppmerksomhet. I brosjyren vi får utdelt på flyplassen står det at vi må være oppmerksomme på at det dessverre finnes personer som kan være plagsomme og som turister bør passe seg for.. Med en gang vi løfter blikket fra brosjyren er det en vennlig sjel som spør om vi trenger hjelp med bagasjen.. Nei takk, sier vi og tenker på historien vi nettopp har lest fra en flyplass der lokale sjarmører tilbyr seg som bærere mens deres hensikt er å bære bagasjen hjem til seg og ta alle verdisakene. Nei takk, sier vi igjen til den ene etter den andre mens vi sleper på den blytunge kufferten samtidig som vi manøvrer businesstrillekofferten og skulderbagasjen på en kjekk og ubesværet måte. Ikke en tralle i sikte.

”Unngå de hvite taxiene og ta alltid de mørkeblå som har taxameter” står det i den medbrakte reisehåndboka. Køen av tilbydere er så tett at vi knapt ser fargen på taxiene. Etter å ha sagt nei takk til alle sammen, følger de likevel etter oss i lang rekke for å se hva som skjer. Vi må på en eller annen måte få sjekket utstyret i en taxi med riktig farge, men for å få utført denne handling må vi sette kofferten fra oss uten å slippe den helt av syne. Denne manøvren er ikke helt enkel, særlig ikke med mange tilskuere rundt som bare venter på en anledning til å grabbe kofferten og slenge den inn i bagasjerommet uten at vi kommer med. Vel inne i en lyseblå taxi, er vi delvis lettet, men også uroet ved tanken på at den ikke har riktig farge selv om det ser ut som den har taxameter. Sjåføren begynner å prate og til vår skrekk skjønner vi ikke et ord av hva han sier, men vi tror det er engelsk. Vi har lest i reisebok at i dette landet står høflighet og vennlighet høyt i kurs og får oss derfor ikke til å si at vi ikke forstår bæret. I boka står det også hva prisen på drosjeturen skal være fra flyplassen til vårt bestemmelsessted og dessuten et lite kart som viser kjøreruta. Vi følger med i smug på pilene i boka og legger merke til at han tar en sving til venstre der han skulle kjørt rett fram.

Endelig framme ved hotellet som heldigvis er godt skiltet, får vi hjelp av en ung mann som bærer bagasjen inn på rommet. Vi får umiddelbart et godt inntrykk av ham inntil vi åpner hotellets veileder hvor det står ”hotellet tar intet ansvar for verdisaker. Det anbefales at disse plasseres i hotellet safe”. Den er imidlertid så liten at vi så vidt får trykket billett og pass inn og vi lurer på om dette er verdisakene det siktes til. Pengene har vi i et magebelte etter anbefaling fra reisehåndboka. Men det er umulig å fiske ut penger på en diskret måte fra magebeltet som vi har gjemt under kjolen. Kjole var et plagg som ble anbefalt for ferierende kvinner i dette landet. Hvor gjør vi så av nøkkelen til safen? Jo, den legger vi i en turistpung som igjen legges i magebeltet. Ettersom vi ikke får fotoapparatet inn i safen, henger vi det rundt halsen. Det skal jo brukes og ikke bare ligge bortgjemt i en boks. Når vi endelig våger oss ut av hotellet, ser vi ingen andre kvinner med kjole. Ikke før vi har tatt et par skritt ut i ferielandet, så løsner magebeltet fra festet sitt og vi må foreta en rask retrett i retning toalettet mens beltet siger nedover hoftene. Det har har røket og dermed havner verdisakene nedi en gammeldags turistveske som vi forutseende har tatt med oss. Magebeltet havner i søpla. Reisehåndboka la vi igjen i kofferten. Den er for tung å dra på i varmen. Kjolen byttes ut med shorts. Med solfaktor, solhatt, solbriller og kamera rundt halsen tar vi farvel med den anynome turist.

Kommunikasjonskonsulentene

Lillegutt er 2 år og i ferd med å erobre sitt morsmål. Det skjer av seg selv uten pedagogiske hjelpemidler. Naturmetoden er såre enkel, ja nesten for latterlig til at den anbefales til andre. Hermegåsa kalles den på folkemunne. Den kan virke sårende og fornærmende når den brukes av voksne, men ikke når to-åringen benytter seg av den. Da skaper den istedet overstadig munterhet.

Voksen: ”Svarte fa….”
Lillebror: ”Svarte fa….”
Voksen: ”Ikke si svarte fa.., lillegutt”
”Ikke si svarte fa…, lillegutt”, gjentar han

Faren har forsøkt å lære lillegutt å si Maren i stedet og han sier nå høyt og tydelig:
«Ikke si svarte fa…, men svarte Maren». Det lyder nesten likt ettersom han ikke kan si r. Men nå har det seg slik at Maren er navnet på ei ny jente i barnehagen, så den varianten må han være forsiktig med å bruke.

Lillebror er helt utvitende om at han ved hjelp av hermegås blir ekspert på kommunikasjon og konfliktløsning.. Hans evner i så måte er noe enhver kommunikasjons-konsulent kunne misunne han, men som konsulenten selv ville kvie seg for å ta i bruk.

Far (til mor): ”Nå må du gi deg a’ mor” (brygger opp til konflikt)
Lillegutt : ”Nå må du gi deg a’mor” (konflikt ikke bare avblåst, men erstattet av uhemmet latter).

Tvillingsøsteren er litt mer avansert språklig. Hun har en annen tilnærming som også har sin virkning. ”Hva snakker dere om” spør hun stadigvekk. Da klarer ikke den voksne å si «Vent til jeg har kjefta ferdig». Istedet renner konfliktene ut i sand når en skal forklare hva de handler om på en måte som en to-åring kan forstå. Den forenklede forklaringen bidrar til at konflikten høres latterlig bagatellmessig ut.

Så hender det at de to små snakker sammen.
«Ikke si svarte fa…, men svarte Maren», sier lillegutt når han mister yndlingsleken sin i gulvet
«Hva snakker du om?» spør søsteren
«Hva snakker du om?» gjentar han

Publisert petit

Muslimer og katolikker på badestranda

Å være på badestrand i Egypt med muslimer og italienske katolikker er en merkelig opplevelse. De muslimske damene sitter stort sett i skyggen og svetter i sin svarte kledning. De som liker å bade ifører seg badedrakta si som er svarte tights, knekort vid kjole samt hodesjal. Anstendig når du er på land, men høyst uanstendig når du kommer våt opp av vannet og alt klistrer seg til kroppen. Andre bader med klærne på. Utfoldelsen i vannet er det ikke noe å si på, de plasker i vei og storkoser seg.

Hos katolikkene går det i tanga truser og noe tilsvarende smått oventil for damene. Ingen toppløse å se heldigvis. Rett vi siden av oss ligger det et ungt italiensk par og kliner. De har kjøpt seg retten til to solsenger, men kunne klart seg med en. Ikke soler de seg og ikke bader de. Aktivitetene de utfører er 1001 versjoner av kyssing, kroppsbeføling og samleiestillinger. Dette pågår i flere timer. Sola rekker å skinne på dem og forsvinne bak palmen. Vi sitter ved siden av med barnebarna på fanget og prøver å late som ingenting. De er vant med muslimsk tildekking men ikke med katolikkenes kroppslige utfoldelse. ”Hva er det, bestefar”? Spør treåringen og peker på paret som nå ligger oppå hverandre. ”Det er to som er kjærester” sier bestefar diplomatisk. Hun går ned fra fanget hans og stiller seg opp ved siden av paret for å se nærmere på fenomenet. Det forandrer ingenting. De fortsetter som før. Sola er i ferd med å gå ned og senga ligger nå nesten i skyggen.

Hun er vant til å få oppmerksomhet fra voksne når hun stiller seg opp, men det skjer ikke denne gangen. Da kryper hun resolutt inn under solsenga der de elskende ligger. Titt, titt, sier hun og stikker fingrene opp gjennom sengebordene. Ingen reaksjoner. ”Bestefar, han tar hånda på stumpe-stumpen hennes.” ”Kom hit”, sier bestefar som syns dette blir pinlig selv om paret ved siden av sikkert ikke skjønner norsk. Etter en stund hvor hun prøver ut nye tilnærminger som å helle og kaste sand på senga, gir hun opp. ”Bestefar, de kjærestene er dumme. De vil ikke bade en gang. Jeg tar meg en dukkert, jeg”.
Publisert petit i Klassekampen ca. 2004.Tilegnet R., idag 15 år

En uforglemmelig jul

Vi hadde gleda oss til å feire jul hjemme med hele familien. Det var flere år siden sist. Den hadde blitt feira på andre breddegrader uten juletre og julemat. Denne gangen skulle vi ha god, gammeldags norsk feiring med pinnekjøtt, kålrabistappe, multekrem, kransekake, juletre og mange gaver.

En uke før julaften, fikk bestemor magetrøbbel etter et julebord. Det var sikkert blåskjellene, mente tante Pose, som også hadde vært på julebord. Ikke noe å bry seg om, det går fort over, var hennes oppmuntrende kommentar. Hun hadde akkurat deltatt i et kurs om å tenke positivt. Bestemor prøvde som bare det å smile og tenke på noe hyggelig, med god støtte fra tante, uten at helsetilstanden bedra seg. Snarere tvert i mot. To dager før julekvelden var det Tante Poses tur. Hun hadde blitt smitta av omgangssyke i barnehagen der hun jobba. Noen dager før hadde husets herre som påstår at han aldri er ordentlig syk, gått ned for telling. Han ble liggende på sofaen og hoste med ullteppet trukket helt opp til haka. Influensa sa vi andre, men han var sikker på at det ville forsvinne med en gang bare han fikk ligge å slappe av. Hvis ingen masa om at han måtte bære og hente saker og ting,  ville han være på beina igjen dagen etter.   Barnebarnet på 7 år kjente seg heller i form og fikk Tv dager hjemme som straff. Mens lillebroren hennes på fire år solidariserte seg med alle syke og annonserte at han heller ville tilbringe jula på sykehus for han hadde hørt at der fikk barna så mye godteri de ville og fikk se på Donald filmer hele tida. Problemet var at han måtte bli syk først.

På tross av noen truende skyer på julehimmelen, klarer de syke å holde motet oppe ved å tenke positivt på den nær forestående familiefeiring. De stabber av gårde i litt saktere tempo. Mat skal på bordet, gavene skal pakkes inn og legges under treet og kranser skal legges på gravene på selveste julaften. Noen av de friske har bestemt seg for å gå til gravlunden, men veien dit er både lang og ikke minst speilglatt, og en av de yngre detter på isen og seiler avgårde i rasende fart nedover bakken. Heldigvis pådro han seg ikke noen nye plager – han kom bare raskere fram enn de andre.

De to minste barna har aldri vært på en gravlund før og gruer seg til hva de får se. Lillesøster lurer på om det er god utsikt der og broren hennes sier han tror det er en mann der som vil slå oss i hjel. Han ifører seg sitt nye nissekostyme med sverd og gjør seg klar til den store gravlund-duellen.

Julematen smakte fortreffelig, men selv etter mange tapre forsøk, lå det nesten like mye igjen på fatet som da vi starta måltidet. Under middagen kaster lillebror lange blikk mot peisen. Nissen skulle ikke få lure seg inn gjennom pipa uten at han ser det. Men nissen kom inn og gikk ut av døra. Riktignok hadde han med seg sekk med mange gaver, likevel ble lillesøster redd og begynte å gråte, mens lillebror lo. For å trøste lillesøsteren, kunne storesøster med mer juleerfaring berolige henne med at nisser ikke fins. Det er bare noen som har kledd seg ut. Og i år var det naboens sønn som gjemte seg bak julemaska, mente hun. Men det førte bare til enda mer gråt.

Så tok vi fatt på gaveutdelinga. Den varte og rakk fordi vi var blitt enige om – før sykdommer satte inn – at en og en gave skulle åpnes av gangen, kommenteres og takkes for. Takk og takk i ligemåde. Ja, den var nydelig, akkurat det jeg ønska meg. Du kan bare bytte hvis den ikke passer. Den fins i andre farger. Ikke bare har vi bytta gaver, men også sykdommer. Neste dag har de med hoste og influensa fått omgangssyke, mens de med omgangssyken har fått influensa og de friske har fått begge deler.

Publisert i 2004, her i redigert versjon.