Det tar ca to og en halv time med tog fra Nice til Marseille. Togene på Rivieraen er et kapittel for seg. De går ofte, men ikke alltid. Det er nemlig punktstreiker stadig vekk. Men heldigvis ikke da vi dro.
Togstasjonen i Marseille (Saint Charles) er gammel og staselig. Det er en plass rett ved som heter Narvik square, den har sikkert fått navnet sitt etter slaget i Narvik under siste verdenskrig.
Det sies at Marseille er et sted med mye vold og kriminalitet. På 70 tallet herja mafiaen der – den kontrollerte kjøp og salg av heroin som ble sendt til USA. En ung, ivrig advokat ble utnevnt som dommer i disse sakene, Pierre Michel, men han ble til slutt drept på åpen gate etter å ha fått hull på det kriminelle nettverket. Jeg så filmen, The French, bygget på hendelsene, i håp om å lære mer om Marseille, men den brakte meg ikke nærmere en forståelse av hvordan det er der i dag. Det skal visstnok være uro i de nordlige delene av byen, men vi merka ingenting til det ettersom vi bodde i et turiststrøk rett ved Vieux Port. Overnatta på Hotel Relax, ved siden av Operaen. Et familiedrevet hotell med 20 rom, tre av dem har separate senger. Fikk en «to-roms», et rom m større seng, og et med vanlig seng, kjøleskap, gratis wifi,for ca. 65 euro. Ingen heis, men en smal trapp opp.Rommene er små og trange, men ellers ok for den prisen. Fransk frokost, dvs. baguette, croissant, pain au chocolat,juice og kaffe, kosta 8 euro. Sentralt beliggende og veldig god service, Vi prata mye med eieren, resepsjonen befinner seg i stua hans.
Brukte mesteparten av tida der på to muséer. Først på MUCEM (Musée des civilisations de l’Europe et de la Méditerranée). Flott, moderne museum helt nede ved sjøen (le fort St Jean). Hele området er nydelig med stier, hage, planter, tårn og fantastisk arkitektur. Presentasjonen av gjenstander er både pedagogisk og estetisk. Omfatter flere forklarende, morsomme videoer som gjør museet tilgjengelig for alle aldersgrupper. Inngangsbilletten kosta 8 euro, pluss 2 euro for audioguide. En positiv overraskelse var restauranten i 3. etasje som serverte kald lunsjbuffet for rundt 20 euro. Det var det beste måltidet vi hadde i byen. Utsøkt. Dette er det eneste museet som er åpent på mandager (stengt tirsdager).
Det andre museet, Musée d’histoire de Marseille, bymuseet, befinner seg rett bak turistinformasjonen, ved et kjøpesenter. Der fikk vi seniorrabatt og betalt 3 euro pr. pers. inkl. audioguider. Den viser Marseilles historie. Imponerende presentert med tekster, videoer og gjenstander, i tillegg til filmsnutter hvor spesialister på sine felt gir korte, forståelige oppsummeringer av hver sin tidsepoke. Men vi ble skuffa og overraska over at det ikke var et ord om den franske revolusjonen og hvordan den påvirka byen! Heller ikke det multikulturelle Marseille var vektlagt. Store menn fikk mye plass, mens arbeidere og innvandrere var usynlige. Museet har åpne tema-kvelder, og vi fikk være med på en filmkveld og så dokumentarfilmen La traversée, laget av Elisabeth Leuvrey. Filmen følger algirske arbeidere på en båtreise fra Marseille til Alger og de blir bedt om å fortelle om synet på både hjemlandet og Frankrike. Mange arbeider i Frankrike, men må dra fram og tilbake fordi de ikke får fornya visumet sitt.Bare dem som ble født i Algerie før frigjøringa (i 1962) fikk automatisk fransk statsborgerskap. Marseille har alltid hatt en stor andel algirere. Avstanden fra derfra til Alger er kortere enn fra Marseille til Paris.
Frankrike innlemmet Algerie i sitt imperium i 1830. Fikk status som fransk provins. Mange franskmenn og andre europeere bosatte seg i landet. 130 års kolonisering satte sine spor. Det danna seg både franske og algirske overklasser ettersom koloniherrene favoriserte noen grupper framfor andre. De utvalgte fikk adgang til «franske» skoler i motsetning til arabere/berbere. Mange har beskrevet hvilke forferdelige forhold de innfødte levde under. Frigjøringskampen mot kolonimakta utvikla seg til en borgerkrig. Etter over 100 år med fransk herredømme var det mange franskmenn født i Algerie – de ble kalt pieds-noir – et underlig navn -som kjente en sterkere lojalitet til Frankrike enn det landet de var født i. De kjempa innbitt mot frigjøringshæren (FNL), men etterhvert også mot det offisielle Frankrike da de Gaulle inngikk avtale om selvstendighet i 1962. Etter frigjøringa rømte de i hopetall til Frankrike. De ulike grupperingene under frigjøringskampen og motsetningene mellom dem er kompleks, mye av det som skjedde er ennå ikke kartlagt. En vi prata med mente at en av grunnene til at opprøret mot Frankrike starta, var at de Gaulle hadde gitt Algerie løfter som han ikke holdt. Under krigen ba han algirere om å verve seg på fransk side i bytte mot forbedring av forholdene i Algerie. Mange tusen algirere hadde ofra sitt liv for å forsvare kolonimakta. Var det ikke noe med Frihet, Likhet og Brorskap?
Frankrikes koloniale fortid er ikke ærefull, for å si det mildt. (Jfr også koloniseringen av Indochina). Det er nødvendig å sette seg inn i denne historien for å forstå hvordan Frankrike har utvikla seg til hva det er i dag. Jeg syns alltid det har vært vrient å diskutere Algerie med franskmenn, det er som et sår som aldri vil gro. Marseille har hatt stor innvandring fra Algerie (men også fra andre land), og det er merkverdig for ikke å si sjokkerende at ikke bymuseet forteller noe om den delen av byens historie, sett fra innvandrernes synsvinkel. Når verken den franske revolusjonen eller den arabiske innvandringen til byen blir omtalt, begynner jeg å lure på om det er noe de skjuler eller skammer seg over?
It was amazing and shocking to find that the French Revolution’s influence on Marseille as well as Arabic influence through Algerian immigrants are not mentioned in the historic museum. Do they hide something or are they ashamed?
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 