Far from men (Loin des hommes)

Denne filmen er laget av David Oelhoffen, fransk filmskaper, merk dere navnet. Jeg hadde aldri hørt om han før. Han kommer vi helt sikkert til å høre mer fra. Jeg ville se filmen fordi jeg interesserer meg for å forstå mer av Algerie krigen.

Den er basert på en novelle av Albert Camus, Le hôte, som betyr både «gjesten» og «verten», men er utvidet og tilpasset det filmkonseptet Oelhoffen har valgt, en slags western lagt til Nord Afrika (Atlasfjellene). Tittelen på novellen varsler om noe delt, både- og. De har valgt et annet navn på filmen som henspeiler mer på der handlingen finner sted, i et øde landskap langt fra folk. Jeg syns Gjesten hadde vært en bedre tittel.

Handlingen utspiller seg i begynnelsen av femtitallet i Algerie da frigjøringskampen starta. En trenger ikke ha historiske kunnskaper for å ha utbytte av å se den. Det er en anti-krigsfilm, i Camus sin ånd. Et av slagordene fra den franske revolusjonen, Brorskap, er et gjennomgående tema.

Albert Camus, kom fra en fransk familie som etablerte seg i Algerie på 1830 tallet da landet ble kolonisert av Frankrike. Disse familiene (samt andre europeiske innvandrere) ble kalt pieds-noirs, de var både franske (utenlandske) og algirske. Både – og. Hovedpersonen i filmen Daru, spilt av Viggo Mortensen, er en pied-noir, med blandet familiebakgrunn, fra Andalucia, som ikke ble akseptert verken av arabere eller franskmenn.

Historien er fortalt med få ord og vi får ikke vite hvem denne Daru er før langt ute i filmen. Vi lurer på hvorfor den fransk-arabisk-spansk talende folkeskolelæreren befinner seg i dette øde landskapet, der den isolerte skolen ligger som et tempel omringet av ugjestmilde fjell.

En dag kommer politimesteren med en arabisk fange, Mohammed, og ber Daru følge fangen til nærmeste by for at han skal få en fransk rettergang. Det sies at han har drept fetteren sin. Daru nekter, han vil ikke ha noe med det å gjøre. Men når han forstår at Mohammed er i livsfare, truet av sine egne, bestemmer han seg for å hjelpe han. De starter turen over fjellene til fots. Det er nå Western landskapet kommer til sin rett i møte med både algirske opprørere og franske soldater. Uhyggen hviler over de to vandrerne. De er i midten,midt i mellom begge gruppene, tilhører verken den ene eller den andre, men drar fordeler av å være sammen og at den ene er «fransk» mens den andre er «araber». I denne delen av filmen får vi vite mer om Darus bakgrunn og krigserfaringer, og brorskapet som ironisk nok oppsto mellom han og de algierske opprørerne under 2. verdenskrig da de kjempet på samme side. Gjennom de forskjellige prøvelsene Mohammed og Daru blir utsatt for, knyttes det sterke bånd mellom dem. Mohammed er splittet mellom å følge tradisjonene i sin kultur eller frigjøre seg fra den. Daru mellom å fortsette som skolelærer eller delta i krigen. Men hvilken side skal han i tilfelle slutte seg til?
Camus’ vekt på det å ta egne valg, blir veldig tydelig i sluttscenen når Mohammed bokstavelig talt står ved et veiskille.

Det er en veldig god og spennende film, med nyanserte persontegninger som ikke glorifiserer krig og helter. Den handler om dem som står midt i mellom og hvilke valg de har. Viggo Mortensen er imponerende og troverdig både som lærer og medmenneske, det samme gjelder også Reda Kateb, som spiller Mohammed.

På noen måter ligner den på filmen Mandarinene, som utspiller seg et helt annet sted, nemlig i Georgia, men som også tar opp lignende dilemma.

Retour a Reims (en klassereise)

Didier Eribon har skrevet en bok om oppveksten sin i et arbeidermiljø i Reims. Min interesse for den ble vakt da jeg hørte Edouard Louis omtale av den på Litteraturhuset (har skrevet om hans bok her på bloggen). Didier Eribon er en kjent intellektuell skikkelse i Frankrike, han er filosof og universitetsprofessor i begynnelsen av 60 åra, og har skrevet flere bøker, bla. om Foucault, homoseksualitet, Bourdieu.

Boka er en blanding av selvbiografi og sosiologisk analyse.Med skarpt blikk på sosiale forhold og en imponerende ærlighet om egen barndom, er det blitt en svært interessant bok om det vi kaller «klassereise» her i Norge. Den er verken skjønnlitterær eller faglitterær, vanskelig å plassere i en kjent kategori. Han skriver i det jeg oppfatter som Bourdieu tradisjonen. Om en skal skrive sitt liv, må en sette det inn i en sosiologisk sammenheng, forstå enkeltmennesket i forhold til tidsepoken og ikke minst, sosial klasse, ikke psykologisere. Det kan jo gjøres på forskjellige måter, implisitt eller eksplisitt. Eribon skiller eksplisitt mellom det selvbiografiske og det sosiologiske. Det gjør han på forskjellige måter. Når han for eksempel skriver om hendelser i barndommen, som kan være både sjokkerende og såre, løfter han dem opp på et nytt nivå ved å trekke inn annen litteratur om det samme. Til å begynne med irriterte jeg meg litt over det, jeg ville han skulle gå dypere inn i sitt eget, men etterhvert likte jeg det – av og til.

Han begynner først å tenke på å reise tilbake til sin barndoms by Reims når faren hans ligger for døden. Hatet til faren, en voldelig hustyrann, har holdt han borte i mange år og han vil ikke gå i begravelsen hans. Han siterer fra boka til James Baldwin (Notes of a Native Son) som heller ikke ville besøke sin far da han var døende. «Jeg sa til moren min at jeg ikke ville det fordi jeg hata han. Men det var ikke sant. Sannheten var at jeg hadde hata han og at jeg ville bevare det hatet. (….) Jeg tror at en av grunnene til at folk fastholder sitt hat, er fordi de tror at hvis hatet en gang forsvinner, vil de bli konfrontert med smerten.» I motsetning til Baldwin, mener Eribon at hatet hans til faren ikke ble erstatta av smerte, men av et ønske om å forstå seg selv og » hvorfor det var så vanskelig for meg å ha den minste kontakt med en som jeg i grunnen knapt kjente. (..) Hva tenkte han om den verden han levde i? Om seg selv? Om de andre? (..) Om vårt (vanskelige) forhold?». Eribon sier han aldri har hatt en ordentlig samtale med faren. Først etter hans død får han vite at faren hadde begynt å gråte en gang han så sønnen på fjernsyn da han presentert boka si om homoseksualitet. Faren som var homofob, var villig til å forsvare han overfor naboer og innbyggerne i landsbyen fordi han var så stolt over at en av sønnene hans hadde oppnådd en så høy sosial status. En sterk åpning.

Så begynner fortellingen om farens oppvekst som eldste sønn i en familie med 12 barn som levde i dyp fattigdom. Det slår meg at klasseforskjellen i Frankrike er enorme, sammenligna med Norge. Fattigdommen går i arv til neste generasjon. Ingen av Eribons brødre tok høyere utdanning. Moren sier om faren «Ikke døm han for hardt, han har ikke hatt et enkelt liv». Didier forteller knapt, konkret og usentimentalt om krigen, boforhold, alkohol, vold, og om alle ydmykelsene foreldrene blir utsatt for. I en periode var begge fabrikkarbeidere og stolte over å ha et ærlig arbeid.

Særlig er bestemoren og morens liv fortalt med innlevelse og varme. Han starter gjerne med setninger som er typiske for moren eller faren og minnene kommer stykkevis som observasjoner fra miljøet han var en del av. Selv skammet han seg over sin bakgrunn og fortalte aldri om den i de akademiske kretser han seinere ble en del av. Som ung gymnasiast leste han, foruten politiske bøker om marxisme og Sartre, Simone de Beauvoirs memoarer. Det ble jeg overrasket over.Han erklærer seg som Trotskist som 17 åring. «Du snakker som en bok», sier mora.

Historien om å stå fram som homofil den gangen er opprørende. Han har også med lange passasjer om foreldrenes selvfølgelige politiske tilhørighet til kommunistpartiet som seinere forandret seg til støtte for Nasjonal Front. Det er en interessant utvikling, men det blir for mange ord og teoretiske utlegninger til at jeg klarer å følge med på tankegangen hans. Det er også spennende å lese om hans reise i det akademiske miljøet som viser hvordan han hele tida blir minnet om sin arbeiderklassebakgrunn.

Boka er skrevet av en velskolert intellektuell som har mye på hjertet. Språket er preget av det med referanser til en mengde filosofer og forfattere. Dette i motsetning til en kvinnelig forfatter han refererer til i den samme tradisjonen, Annie Ernaux, som jeg holder på å lese nå. Hun har en helt annet skrivestil, mer poetisk, nøktern, men begge forfatterne har mye å bidra med. Det er synd at de ikke er oversatt til norsk, antagelig heller ikke til engelsk.

Opplever disse bøkene (inkl. Edouard Louis) som relevante for å forstå de enorme sosiale forskjellene i Frankrike. Tenker på hva som skjer i forstedene der mange innvandrere bor eller i landsbyer som der Edouard Louis vokste opp. Det er både tragisk og skremmende. Hvor ble det av Frihet, likhet og brorskap???

Kolonienes triumf

Da jeg skulle veksle penger i Angola i 1999 og ikke fant noen vekslingskontorer, foreslo jeg at vi skulle gå i banken. Sjåføren hadde et bedre forslag og kjørte meg til sentrum av Luanda. Han stoppet rett ved en bank. Den rosa bankbygningen var, i motsetning til mange andre bygninger, hel og fin, men hadde ingen kunder. Bankene fungerte ikke, sa sjåføren, og dessuten var kursen for dårlig.
Rett utenfor banken satt det ferme damer med mange store lommer og vekslet penger. De var absolutt pålitelige, mente sjåføren, mer til å stole på enn banken. Jeg ga han mine dollar og han vinket en av damene bort til bilen. Dama bladde raskt og effektivt gjennom dollarbunken, plukket ut en hundredollarseddel og sa «falso», seddelen er falsk.
Dette er forsøk på lureri, sa jeg og ga sjåføren sinte instrukser om å gå til banken i stedet. Han ba dama sjekke på nytt, men hun mente det ikke var nødvendig, seddelen var falsk. Vi kjørte videre til en annen gruppe med veksledamer.
Dollarsedlene ble overlevert og dama bladde gjennom dem med samme autoritet som den forrige. De ble «falso» igjen da hun plukka ut den samme seddelen.Det var bare å gi opp. Sjåføren stolte blindt på disse damene. De kunne verken lese eller skrive, men penger hadde de greie på og når de sa en seddel var falsk, så var den det.
Da jeg kom hjem til Norge og fikk verifisert seddelen i en maskin, viste det seg at den var falsk. Den har siden hengt på oppslagstavla mi hjemme for å minne meg om de angolanske veksledamenes overlegne kunnskaper.
I dag står det mye bedre til med Angolas banker og økonomi. Det er en av de raskest voksende økonomier i verden. Veksledamene har antagelig mistet jobben sin.
Den tidligere koloniherren Portugal, går det derimot dårlig med. De må selge unna sølvtøyet sitt. Men Angola har penger til å kjøpe opp portugisiske banker til en god pris. Angolas ressurser ble en gang utnyttet og plyndret av Portugal. Angola er landet med alle slavene som ble sendt til Brasil- også en tidligere portugisisk koloni. Brasil er verdens sjuende største økonomi. Nå vurderer de å kjøpe Portugals flyselskap, TAP. Dette er bare begynnelsen.
Portugal syns kanskje det er bedre å bli spist av Angola og Brasil enn av Kina. En kineser sa en gang at det ikke spiller noen rolle om katten er svart eller hvit, så lenge den fanger mus. Jeg er ikke så sikker på det.
Publisert i Klassekampen 21.11.12

Levern

På hytta spiser vi havregrøt. Utløps datoen ser vi ikke på. Havregrynene kan ha overlevd både vinter og vår og ha gjemt seg bak en forførerisk sukkerpose. ”Passer inn i et balansert kosthold og er en del av sunn livsstil”, står det bak på pakka.
Femåringen som ikke vil ha grønnsaker eller frukt, elsker havregrøt
Før han stikker den første skjea i grøten, vil han si noe.
Han løfter hånda i hviskeposisjon, senker stemmen og ser på bestemor med runde, brune øyne:
Bare bitte litt sukker?, hvisker han som om foreldrene hører på.
Og hun tar en bitteliten teskjekjerringskje med sukker og strør utover.
Men det har skjedd noe. Det er noe som mangler.
Hva med kanel da? Skal du ikke ha det i dag?
Han mumler over grøtfatet.
Det er ikke godt for levern min. Sier mamma.
Kanelboksen står lett synlig på bordet . Han ser på den og sier:
Bare litt da. Bitte litt.
Så finner hun en pose med gamle, skrukkete rosiner i skapet.
Dem vil han ha mange av.
Bestemor rister dem ut av posen og de klumper seg sammen på grøtfatet.
Han spiser seg god og mett, løfter hodet og ser tomt ut i lufta. Lenge. Snur seg og spør:
Hva er egentlig levern, bestemor?

Hun kunne svart at det er mange slags levere, og at det var vanlig å spise lever til middag i gamle dager. Men det kan skape forvirring i et barnesinn å holde orden på den vi spiser og den vi ikke spiser. Kan vi spise menneskelever? er et spørsmål hun kunne fått. Det er heller ikke tidspunktet for å dra en historie om havregrøt før og nå. Om barna i gamle dager som fikk havregrøt med masse sukker, kanel og inntørka rosiner.

Bestemor er glad han ikke vil vite mer om det farlige stoffet kanel som han inntil nylig har forsynt seg av med stor glede. Kan man dø av det, bestemor? er et nærliggende spørsmål. Hun ville ha svart at det ikke er farlig å spise litt kanel. Hun kunne ha sagt mye kanel, om hun var ærlig. Jeg har spist det siden jeg var liten, kunne hun sagt, og tilføyd: og det har foreldrene dine også gjort. Men da hadde det bare blitt bråk hjemme.

”Lever ja, det er skumle saker. Det gjelder å passe seg for levern”. sier hun lattermildt.

De ler så tårene triller. Rosinposen detter på gulvet, hun tar den opp og tømmer de skrukkete, ekstra søte godbitene i grøtfatet hans. Mens kanelboksen står og skammer seg.

Publisert i Klassekampen 14.8.14 Tilegnet T. 7 år.

Karneval

I februar er det karneval. Alle som kjenner barn som går i barnehage vet at der tar de det alvorlig. Til karnevalsdagen kommer det sjørøvere, prinsesser, Ole Brumm’ere, sirkusartister, spider-man, he-man (Fantomet het de i riktig gamle dager), spøkelser, troll og løver. Noen kommer i hjemmelagde kostymer, andre har kjøpt sine i butikken. Oppfinnsomme foreldre har løst kostymeproblemet med kunstferdig ansiktsmaling. Spider-man er i enkel svart trikot og malt som en edderkopp i ansiktet, den franske kokken har fått rødt halstørkle og påmalt snurrebart. Så må alle komme fram gruppevis, ole brummene i en gruppe, prinsessene i en annen, og de får en sang hver. Noen av barna benytter anledningen til å synge en sang selv også. Deretter er det som på juletrefestene da jeg var barn, at barna løper rundt og rundt og tar hverandre. Kostymene henger etter hvert på halv tolv, vonde prinsesse-sko sparkes av og erstattes med fornuftige tøfler som ikke er så fine å snurre med naturligvis. På spider-man er det bare nesetippmalingen igjen. Løven er rød som en tomat i ansiktet etter anstrengelsene, og Ole Brumm har vippet opp masken for å få puste litt. Prinsessene holder hverandre i hendene og snurrer og snurrer og bytter klær. Spøkelset skriker på de voksne fordi trollet tråkket på gevantene hans og musene løper forskremt foran en illsint katt. Snekker kvikk slår med hammeren sin på en sirkusartist. Så skal en Ole Brumm tisse og det er ikke gjort i en fei når en har bjørnekostyme på. Dermed kommer det en skvett og Ole Brumm’en vil heller skifte til vanlige klær. Karnevalet er over og utstyret henges i skapet. Men minnene lever. Det gjelder bare å finne en anledning til å bruke kostymet igjen.

Min venninne tenkte ikke på at det var karnevalstid da hun skulle besøke barnebarnet sitt. Hun hadde dårlig tid og tok på seg en gammel jakke med leopardmønster (slike som med årene er blitt hypermoderne) som hang innerst i skapet. Barnebarnet jublet høyt da bestemor kom : Bestemor, har du tatt på deg leoparddrakten din? Hun løp inn på rommet sitt for å hente sin egen Ole Brumm-drakt slik at de kunne leke sammen.

Publisert i Klassekampen ca. 2006

Her skinner sola hele dagen

De som ikke hadde hytte på fjellet eller landsted ved sjøen da jeg var barn, kunne komme på feriekoloni. Det var sunt å reise vekk fra byen til frisk luft i landlige omgivelser, het det. Det var ikke så verst landlig der jeg bodde heller, på østkanten i Oslo. Store utearealer med forlatte tyskerbrakker, lite trafikk og null lekeapparater. Men på landet skulle vi. Feriekolonien var foreldrenes barnevakt. Guttene så vi ikke snurten av. De ble plassert på Sedsvoll I, mens jentene kom til Sedsvoll II.

Vi skrev hjem om lyse, lette dager. En kunne drømme seg bort og fantasere videre på historier om sol, bading og morsomme nye venninner. Vi satt i et stort hvitt rom hvor sollyset strømma inn av de høye vinduene, og skrev på medbrakt rosa brevpapir. Tanter i hvite forklær og blå- og hvitstripete skjorter dikterte og sensurerte.

“Kjære mor og far”, starta de med. Ingen der jeg bodde kalte foreldra sine det, de het mamma og pappa. ”Her skinner sola hele dagen. Vi spiser masse god mat. Det er veldig morsomt her. Mor og tantene er snille. Vi er gode venner alle sammen både Unni og Turid og Brit og Kari”, dikterte de englehvite tantene. Alt var løgn. Sannheten var at vi lengta hjem. Men det var det forbudt å skrive noe om. Det regna mye, vi likte ikke maten og det var ingen som het Unni eller Brit. Vi hadde bada bare to ganger, og kjeda oss. Tantene og hun som kalte seg Mor var kjempestrenge. Vi krangla, erta hverandre og sloss både ute, i matsalen og på sovesalen. Særlig jeg fikk beskjed om å understreke i brevene hjem hvor morsomt det var der fordi jeg hadde vært “obsternasig”. Jeg likte verken tantene eller Mor. Hadde begge deler hjemme, som de fleste av de andre barna.

Høydepunktet var da jeg fikk besøk. Det var ikke lov å sende “noe spiselig”. Men det sto ikke noe om at det var forbudt å få det personlig overrakt. De hadde vel ikke forestilt seg at det kunne dukke opp ekte, snille tanter med spiselige gaver. Det var spennende å bryte ut av rekka, åpne porten og løpe bort til tante Inga og onkel Henry’s fine bil mens de andre barna pressa nesene sine mot sprekkene i gjerdet for å få et glimt av det som skjedde utafor. Men det kan ha vært en drøm, noe jeg fantaserte om da jeg satt på utedoen og kjeda meg.
Publisert i Klassekampen 13.6 og 15.6.2015

Ha en god dag

I det fine været drar vi på sykkeltur med to åtteåringer. Det er fullt av folk på stien langs Akerselva, og voksne syklister i begge retninger stormer fram i full fart mellom barnevogner, hunder, barn og andre rotete gående.

Vi tråkker er av gårde i bedagelig tempo og glemmer at sykkelferdighetene til barna ikke omfatter hvordan de skal klare å svinge forbi gående og trillende. Plutselig ligger en av dem på bakken over sykkelstyret. I det han forsøkte å svinge rundt en gående, gikk det galt og han støtte borti buksebeinet hans. Han som ble påkjørt løper bort til den uheldige sykleren og spør hvordan det gikk, om det var vondt, og tar seg tid til å hjelpe og trøste. Ha en fortsatt god dag, sier han, før han går videre. Vel dagen ble jo ikke så god da, tenker jeg, og nå er den snart over. Faktisk helt upassende å si i en sådan stund. En irriterende, intetsigende frase som en hører overalt. Sier han det for å gjøre inntrykk på oss?

Vel hjemme kommer det fra et av barna:
Han mannen var snill.
Å sier jeg, hvem da?
Han broren min kjørte på.
Jaså?
Han sa ikke ”Dust” , ”Se hvor du kjører” eller ”Vær mer forsiktig” .
Nei vel
Han trøsta broren min og ikke seg selv
Broren tilføyer: Ja, og så spurte han meg om det gjorde vondt da jeg datt og hjalp meg opp igjen.
Gjorde det vondt da? Spør jeg
Litt, men ikke så veldig.
Han ble ikke sur en gang Ha en god dag, sa han.

Mmmm sier jeg og lurer på hvilket alternativ jeg ville valgt om jeg var den som ble påkjørt.
Mye å lære av åtteåringer.

Skrevet i 2008.

Julenissen og Jesus

8 åringen har vært i kirka i anledning julen. Det var hun i fjor også men da var det en annen prest, som så ut ”nesten som bestefar”. I år var det ung en som var veldig kristen, mener 8 åringen.
”Han sa halleluja til slutt. Og så måtte vi be”
”Måtte? Fikk dere ikke bestemme sjøl?”
”Jo da, jeg bedde ikke – jeg satt og så på programmet og sangene”
”Hva sa presten da før dere skulle synge?”
”Husker ikke alt jeg. Men han sa noe stygt”
”Stygt?”
”Ja, for han sa at julenissen ikke fins, og at det bare var mammaene eller pappaene som hadde kledd seg ut. Det var stygt for mange av førsteklassingene som satt på første rad gleder seg til jul og til å få gaver av julenissen. De tror på han nemlig”
”Hmm. Ja da tenkte han seg ikke så godt om.”
”Nei han mener at vi heller skal tro på Jesus selv om han ikke gir noen gaver. ”Presten i fjor var mye bedre, han som ligner på bestefar. Han har sikkert barn sjøl og kler seg ut som julenisse for dem. Han skjønner seg mer på barn.
Men du bestemor, tror du julenissen fins?
Hmmm. En kan jo aldri være helt sikkert. Tror du?
”Litt”
Publisert i Klassekampen 2008. Tilegnet R. som i dag er 15 år

I regnskogen

Da jeg skulle besøke yanomamiene i Amazonas, leste jeg flere bøker om hva om var passende klesdrakt i et slikt klima. Det var viktig å beskytte seg mot malaria sto det. Langerma bomullskjorter og bukser ble anbefalt. Det hørtes fornuftig ut. På egen hånd fant jeg ut at fottøyet var viktig, og valgte fjellstøvler. Da jeg ankom, så jeg med forbauselse på de innfødte som løp rundt nesten nakne og uten sko på beina. Etter å ha vært der en stund og vandra mellom landsbyene, trakk jeg den konklusjon at det var indianerne som hadde valgt den beste løsningen. Men det er ikke de som skriver reisebøker om Amazonas. Skjortene mine ble aldri brukt og bomullsbuksene ble etterhvert en plage i det fuktige klimaet. Spesielt da regnet hølja ned og gjorde dem flere kilo tyngre og slaskete i beina. De innfødte spratt av gårde så lett som ingenting og klarte oftest å unngå slangebitt. Malaria fikk de selvfølgelig. Regntida hadde begynt og det var derfor ikke mulig å gå tørrskodd over elvene. Igjen klarte indianerne seg best i balansegangen på trestammer som var lagt over elvene, mens jeg trengte deres støtte for å klare overfarten.
Som gammel fjellvandrer insisterte jeg naturligvis på å bære min egen sekk gjennom regnskogen. Den var ikke spesielt tung da jeg starta, men etterhvert kjentes det ut som den var fylt med stein og jeg trodde jeg skulle besvime. Flere ganger ble jeg spurt av mine ledsagere om de ikke skulle hjelpe meg, men nei, dette skulle jeg klare. De skulle få se at selv voksne damer kunne bære sekk. Det ble med den ene gangen. På neste tur bytta jeg i stedet t-skjorter mot sekkebæring. De innfødte derimot – selv unge jenter – bar tunge ting uten å mukke. En hadde en stensilmaskin i et bånd rundt panna, mens en annen bar bøker og en tredje en stor tavle, mens jeg altså slepte på klær jeg ikke hadde bruk for. Vi var i sannhet en fargerik tropp.

Indianerne satte av sted i et forrykende tempo og vi andre måtte bare henge med. Det var ikke tid til å studere planter og trær eller undre seg over fuglenes sang. Til og med en bestemor og hennes fire barnebarn pusta meg i ryggen. Hun tok en liten pause da hun fant en skadet fugl hun drepte og gjemte under noen kvister slik at de kunne få seg et måltid i skogen på tilbakeveien.

Underveis ble det mange stopp for å plukke bær og frukter og drikke vann fra vekster vi andre ikke la merke til en gang. Da vi nærma oss den første landsbyen, traff vi en gammel indianer som bød på paranøtter. De var skjult i en stor rund nøtt som inneholdt de små delikatessene.

Vel framme hadde jeg drukket minst to liter vann som jeg hadde båret med meg. Det står jo i bøkene at man skal sørge for å ha med rikelig med drikkevann. Landsbyen vi kom til hadde imidlertid dårlig med vann. Ingen hadde fortalt oss at at det kunne være tørke i en regnskog. Vi måtte gå ned til det uttørka elveleiet og fylle flaskene våre med uappetittelig hvitt vann som var det eneste drikkelige på de kanter.
Så fikk vi hjelp av en liten skolegutt til å riste ned noen modne papaya som vi fortærte før vi forberedte oss for natta. Myggnettingen som skulle plasseres over hengekøya, fikk jeg ikke riktig på plass. I stedet fungerte den som en stige opp til køya for kakerlakkene som begynte å jobbe straks vi falt til ro. Hanen gol til de merkeligste tider, hundene bjeffet og småbarna gråt. Og hengekøya vugga oss i søvn.
Publisert i Klassekampen 13.08.02

I skibakken

Vinteren er på hell og sola tar godt tak i skibakkene på fjellet. Dagene er lange og lyse og snøen blir tyngre og tyngre. Det er på dette føret at tre barn skal lære å gå på ski. Det har blitt lite skigåing i vinter og ikke noe i fjor. De skal lære å gli bortover på flatmark, å kjøre nedoverbakke, gå fiskebein, ploge og å bruke staver. En kjempejobb både for de voksne og for barna.

Sekkene pakkes med termoser, matpakker, appelsiner, søte premier, ekstra klær, sitteunderlag og akebrett. Været er vakkert og barna syns det er morsomt selv om det er universalklisterføre. Men turen blir altfor kort for voksne og for lang for de små som snart maser om at de er sultne og vil ha pause. Dermed stopper vi med alt vårt pikkpakk rett ved en akebakke hvor de både kan øve seg i nedoverbakke og ake alt ettersom. Det går i knall og fall nedover bakken, men de kommer seg på beina og klatrer oppover igjen. «Det er ikke farlig å falle. Hvis en ikke faller, kan en heller ikke lære å stå nedover bakke. Alle som går på ski har falt mange ganger», sier de voksne til barna, og peker på andre voksne og barn som kravler seg oppover eller kjører nedover. Barna lærer at det er lov å le av dem som faller i bakken. En kan le av seg selv også. Tilskuerplassen i akebakken gir anledning til å observere mange morsomme fall og byr på stor underholdning.

Så kommer et barn omtrent på samme alder plogende nedover bakken og hun detter rett på nesa. Moren hennes kommer like etterpå og skal hjelpe, men i stedet detter hun omtrent på samme sted. Da hører vi en rå, men litt kunstig latter fra en av «våre» små: «Ha, ha, ha, den der klarte du ikke, ha ha ha, Bøy i knærne da vel» Dette gjentas om og om igjen, og vi voksne som står rett ved den leende og de falne, ønsker oss dypt og inderlig til et sted uten ski og bakker.

Publisert i Klassekampen 2006