Hjemreisen – Carpe diem
Dagene og ukene gikk i Villacana. Det ble kaldere. Jeg hadde ikke gitt opp håpet om å komme på skinner hjemover. Fikk gode råd fra tog-gruppa som kom med flere alternativer.
Når vi nå hadde kommet oss så langt sør i Spania og vært der i fire uker, var vi klare for å utforske andre deler av landet. Vi har feriert på Kanariøyene og Mallorca, men bare vært i Spania (fastlandet) et par ganger og nå hadde vi mulighet til å reise langsomt nordover i landet. I vår alder (79 og 77) må man gripe dagen. Kanskje var det siste gang vi kunne ta en slik reise. Vi var ikke sikre på om vi ville klare det. Hadde aldri vært på interrail, men øvd oss litt med tog i Danmark, til Hamburg og Berlin, fra Athen til Thessaloniki og andre land utenfor Europa.
Det går litt tregere med alderen og min mann har demenssykdom, men vi er begge fysisk sterke. Vi snakker portugisisk, jeg forstår en del spansk, og av og til var det nyttig med fransk også. Vi måtte ta en beslutning. Og da gikk det fort. Gode venner (Åshild og Kjell) tok med seg en sekk hjem for oss. Da sto vi igjen med en middels stor sekk, en liten trillebag og en enda mindre Osprey sekk. Vi bestemte oss for:
- Å ta direktetog.
- Ikke for lange strekninger pr. dag– 4 -5 timer i det lengste
- Bruke mest tid på steder i Spania.
- Reise bekvemt på 1. klasse – (AVE comfort (i Spania)
- Overnatte på gode hoteller nær jernbanestasjonen
- Ta drosje når vi kom til steder vi aldri hadde vært.
- Bestille billetter og hotell på forhånd (booking.com)
- Reise med ferje når det var mulig
Vi fikk hjelp av en av vertene på Villacana med å bestille reiseruta på nett. Jeg brukte DB navigator og bahn.com. Printa ut både ruta og billettene (fikk dem også på mobilen). Vi kjøpte enkeltbilletter hele veien. Ikke interrail. Hadde allerede kjøpt AVE confort billett fra Malaga til Madrid på jernbanestasjonen i Malaga, ca. en måned før. Nå var vi spente på hva vi kom til å oppleve på hjemreisen.
Malaga-Madrid
Fredag 2.12 tok vi drosje fra Villacana til Malaga og ble kjørt helt til jernbanestasjonen Maria Zambrano. Det var enkelt å finne fram på stasjonen, og vi ble orientert på en lystavle når vi kunne gå ombord. Det var ikke så mange passasjerer. Bagasjen vår ble gjennomlyst – slik en gjør på flyplasser. Og presis 13.58 dro vi av sted. 3 timer seinere var vi i Madrid P. Atocha. Toget gikk raskt, men stoppa på flere stasjoner. Fin og behagelig tur. Vi hadde vært i Madrid før, men nå skulle vi utvide vår horisont og være der i tre netter.
Hotellet vi hadde bestilt lå i nærheten av jernbanestasjonen, men drosjene ville ikke kjøre oss dit, fordi det var for kort avstand. Så vi måtte gå oppover gata til Hotel Madrid Atocha. Rommet var supert. Selv om det lå rett ved en trafikkert gate, ble vi ikke forstyrret av det. Å få Tv’en i gang var vrient. De hadde bestemt seg for å være supermoderne, men glemt at mange seniorer ikke er opptatt av det. De vil ha en enkel fjernkontroll. VM i fotball var i gang. Ellers var det et fint hotell, god frokost, men kundeservicen var vi ikke så fornøyd med.
Vi lette etter en hyggelig restaurant hvor vi kunne feire min manns bursdag (2.12). Men de nærliggende spisestedene åpna ikke før kl. 20.Det visste vi ikke. Slik er det i Madrid, sa de vi møtte. I stedet havna vi på en pub hvor vi spiste god spekeskinke og drakk champagne, mens fotballentusiastene i baren så på en VM kamp.
Spekeskinke – bakbeinet på grisen er best
Vi gikk til julemarkeder på Plaza Mayor, stappfullt av folk og kaldt, og vandra videre nedover mot Almudena katedralen og Consejo de Estado. Lange køer for å komme inn til severdighetene og fullt på restaurantene. Så havna vi på et sted der de serverte en nokså beskjeden lunsj. Mens vi satt og gomla på spekeskinke (en stor favoritt i Spania, nå har vi lært alt om spansk spekeskinke!), kom det mange kunder inn og kapra et bord ved siden av oss. Seniorer. En eldre herre bestilte en drikk i små kopper som han delte ut til sine venner. Jeg spurte hva det var. Gløgg? Nei det var Vermut. De drakk vermut før et måltid. På veien hjem forvilla vi oss inn i en kirke hvor det var en vielse. Deretter fant vi et gammelt, ærverdig konditori som serverte høye kaker med krem, og avslutta lunsjen med kaffe og kaker.
Neste dag regna det. Vi skulle gå i retning Museo de Historia de Madrid, men tok feil gang på gang. Vanskelig å orientere seg når en må manøvrere google maps, paraply, briller, rennende øyne og nese, samtidig. Men vi har i grunnen ikke noe mot å gå oss vill. Det er alltid noe overraskende som skjer. Så vi bare traska i vei og kom til Tribunal. Kunne jo ha tatt metro dit, men det er morsommere å gå. Området var helt annerledes enn der vi bodde. Kan minne om Grünerløkka, mange små kaféer og restauranter, men det var søndag og fullt overalt. Vi fikk plass på en livlig, italiensk kafé.
Vermut
Museet var en gledelig overraskelse. Gratis inngang. De hadde akkurat renovert bygningen som ble et kommunalt museum i 1929. Tidligere hadde det vært et gammelt sykehus, bygd i 1721-1726 av arkitekten Pedro de Ribera. Interessant å lære om Madrids historie fra 1561 og hvordan den etter hvert ble en moderne og kosmopolitisk by.
Museo de historia de Madrid
Madrid-Barcelona
Neste etappe var Madrid-Barcelona. Vi hadde aldri vært i Barcelona. Nå skulle vi være der i 4 dager. Vi hadde kjøpt togbilletter da vi var i Villacana. I San Pedro var det et reisebyrå i El Corte Ingles. Vi bestilte «confort» med Tarjeta dorada (gullkortet for seniorer).
Det var sannelig ikke lett å finne togene som gikk til Barcelona – det var flere av dem, og ulike aktører. Løsningen var å merke seg nummeret på toget, sa dama i informasjonskiosken. Det var tog til Frankrike, Italia, Spania. Nummeret på vårt tog kom etter hvert opp på lystavla. Og presis kl. 13.25 forlot AVE/TGV 19725 stasjonen.
Det ble nok en fin togtur og vi ankom Barcelona-Sants 16.22. Tok drosje til hotellet i den gamle bydelen. Det var vanskelig å komme seg dit på grunn av omfattende gravearbeider i gatene. Hotellet Well and Come var ok, stort rom, med liten balkong. TV med enkel fjernkontroll. Hyggelig frokostrom, flott takterrasse med basseng på toppen og godt utstyrt treningsrom i kjelleren. Det var et såkalt boutique hotell, men vi har aldri skjønt hva det betyr. Har ikke noe med butikk å gjøre hvert fall. Vi fikk ikke tid til å nyte verken balkongen eller takterrassen på grunn av vær og vind. Det er nok bedre å benytte de fasilitetene når det er sommer.
Vi hadde ingen spesielle planer, annet enn å rusle rundt i gatene. Det er alltid spennende. Sagrada Familia var ikke langt unna, men vi var ikke klar over at vi måtte forhåndsbestille billetter. Det var stappfullt med folk, så vi fikk bare sett den imponerende bygningen utenfra. Billettene måtte bestilles i en app, ikke mulig å kjøpe dem i papirversjon. Det var lange køer – så det droppa vi. I stedet gikk vi videre til Nasjonalteateret (som var stengt) og besøkte i stedet et lite, interessant museum hvor vi lærte noe om musikkens historie i Spania og fikk innblikk i gamle, rare instrumenter.
Utstilling foran Nasjonalteateret
Barcelona så passe stor ut når vi rusla i byen, men vi ble anbefalt å ta hop on-hop off buss for å få mer oversikt. Det var to linjer, en rød og en blå. Den blå tok oss opp i høyden hvor vi så byen fra en annen side – det går en taubane der fra havna. Det var det mange fine parker og historiske bygninger – men vi fikk ikke tid til å hoppe av og studere dem nøyere. En kunne brukt en hel dag bare i dette området. Der var her de rike bodde. Guiding med hodetelefoner foregikk på mange språk, – også norsk, og den fikk vi mye ut av. NB! maske var påbudt.
Vi tok en pause da vi var ferdig med den blå ruta og spiste lunsj på en italiensk restaurant – Luigio. Deilig lasagna med tilbehør og gratis kaker både før og etter. Deretter hoppa vi på den røde bussen som tok oss til den nedre del av byen, museer og severdigheter og særlig var havneområdet imponerende. Det var en dagstur å kjøre med hop on-hop off bussene. Og vi var enige om at fire dager er altfor kort tid for å bli kjent med en så stor og innholdsrik by.
Den siste dagen spaserte vi i retning havna. Der ville jeg sjekke hvor GNV (Grande Navi Veloci) ferja til Genova lå. Spurte en mann i en kiosk, som pekte og forklarte, og vi fant den med en gang. Det var lett regn og vi håpa på sol dagen etter da vi skulle ta båt.
Barcelona er en flott, spennende by, som vi gjerne kommer tilbake til.
Barcelona – Genova – Milano
Det går tog fra Barcelona til Genova, men hadde bestemt oss for å ta ferje. Avgangen var kl 12 neste dag og vi skulle være fremme kl. 0900 dagen etter.
Vi tok drosje til havna der GNV lå. Der var det en lang og kaotisk kø foran en liten luke. Her sto det passasjerer med og uten billett – som skulle til forskjellige land og havner. Noen til Marokko, andre til Italia, spanske øyer etc.. Men ingen sa noe om Genova. Vi måtte bare sitte på en benk og vente – og det gjorde vi lenge og vel. Det var til sammen 5 personer som venta på Genova. Da var det god tid til å bli kjent med damene på benken. Den ene skulle med hund til Torino og den andre, Lynette, var fra Kanada på interrail i Europa. Ventetida var lang og vi begynte etterhvert å tvile på om ferja vår ble innstilt fordi det var så få passasjerer. Det vi ikke tenkte på var at dette først og fremst var en bilferje, og at det allerede var mange passasjerer i bilene som sto i kø utafor. Motet sank da det ble opplyst over høyttaleren at de hadde tekniske problemer, men endelig kom det en mann og geleidet oss inn i en liten buss som kjørte til ferja. Excelsior het båten og den var stor, men det var få passasjerer på denne tida av året. Vi fikk en flott lugar høyt oppe med sjøutsikt og merka ingenting til store bølger eller sjøsyke. Det var passasjerer fra både Spania, Afrika og andre land om bord, men spisesalen var halvfull. Maten var god og variert. Mange brukte tida på å se på VM i fotball, og det var skjermer over alt. Ikke så verst heller å sitte på dekk også og se på solnedgangen.
Neste dag ankom vi Genova kl. 7.30. Gråvær og regn, kaldt. Men vi tok på oss luer og votter og gikk av gårde til jernbanestasjonen. Det tok ca 20-30 minutter. Det går en buss dit, men vi tok beina fatt. Lynette skulle samme vei som oss – til Milano. Hun hadde billett, men vi måtte bestille på togstasjonen og fikk utsøkt service av en omsorgsfull dame. Vi elsker betjente togstasjoner. I samme slengen bestilte vi billetter til neste etappe – fra Milano Centrale til Zürich – Trenitalia, 2. klasse. Fikk plassbillettene både på papir og mobil. Hun ba meg om å få email adressen min, så jeg ble minnet om det i kalenderen min.
Vårt hotell i Milano -Andreola hotel – lå rett ved Milano Centrale og vi fikk et kjempefint rom der. Det er et stort, gammelt hotell – med staselig restaurant og frokostrom der ferme, vennlige damer hjalp oss med mat og drikke. Vi lette etter Tv´en, men fant den ikke, den sto inni et skap.
Der var vi i to netter og var strålende fornøyd. I en kafé på hjørnet spiste vi lunsj, gulasj, men kakene vi fikk etterpå var det aller beste. Det var jo snart jul, og italienere er visst veldig glad i kaker. Pistasjkrem, sjokolade – vanilje, you name it. Det var enkelt å finne fram til downtown, vi gikk gjennom en park og videre forbi teater og museer til katedralen. Det ble litt kaldt, så vi bestemte oss for å gå innom et flott museum rett ved. Vi likte oss veldig godt i Milano. Drar gjerne tilbake dit!
Milano-Zürich
Neste etappe var fra Milano Centrale til Zürich HB med EuroCity. Langdistansetogene var i 2. etasje. Og vi sto lenge og venta, men ble kjent med en dame som var i samme ærend. Hun var fra Sveits og hadde vært en uke i Milano på dansefestival, Kizombo. Vi fikk endelig gå ombord, men det var ikke lett å finne vogn nr 2. Vi måtte småløpe nedover perrongen forbi mange vogner før vi fant den. Det samme opplevde vi en annen gang.
Togturen vi hadde foran oss viste seg fra sin beste side. Det var sol og blå himmel, og vi passerte høye fjell, med snø på toppen og vakre innsjøer, snø og atter snø, men også grønne områder. Vi knipsa i vei før vi kom til Brennerpasset. Verdens lengste tunnel, og toget kjørte 250 km i timen. Litt kjedelig at vi ikke kunne se noe lenger. Men det var mye annet å glede seg over når vi kom ut av den. Snø og sol igjen og nye innsjøer, byer og fjell. Vi var framme i Zürich 14.27. Dro fra Milano 11.10.
Vi tok drosje fra stasjonen og til hotell H+Hotel Zürich, i Badenerstrasse 537. Sjåføren var fra Ghana men hadde bodde lenge i Sveits. Han fortalte om familien sin og lengta tilbake til hjemlandet. Vi prata lenge med han, og takka for hyggelig samtale. Det viste seg at hotellet lå ganske langt fra sentrum. Snøen lå alt i gata og det var surt og kaldt.Det gikk an å ta trikk – men vi gjorde ikke det. Vi tok beina fatt og fant en veldig koselig kafé hvor vi spiste middag.
Vi skulle være i byen i to netter, men grunnet været med snø og vind, og lav temperatur, ble våre gåturer begrensa. Vi fikk med oss Landesmuseum Zürich som ligger rett ved jernbanestasjonen. Jeg har vært i Zürich noen ganger, men det er mange år sida. Jeg bodde i Geneve fra -64 til -67 og hadde venner i Zürich. Husker bare grønne plener og en elv som bukta seg gjennom byen. Og at vi var på jazzklubber. Jeg hadde også gleda meg til å spise ostefondue. Men vi fant verken jazz eller fondue. Tidene skifter, nå er det kanskje bare burger og pizza som er populært. Det var kaldt – vind, snø og regn. Det er nok atskillig bedre å besøke Zürich om sommeren. Og det hadde vært bedre å ta bare en overnatting.
Zürich – Kiel – Oslo
Hovedbanestasjonen i Zürich er imponerende og det er lett å finne fram. Derfra går det både lokaltog og langdistansetog. Den neste og siste tog-etappen var fra Zürich til Kiel. Det var rett og slett direktetog hele veien til Kiel. Enkelt å finne spor 18 hvor toget skulle komme. Det lå en informasjonskiosk rett ved, og dama bak disken kunne bekrefte at toget var i rute. Vi satt i kaffebaren og koste oss. Derfra kunne vi se når toget vårt kom.
Det ble en lang tur – ca 9 timer. Men vi hadde 1. klasse og behagelige seter. I Sveits var det ikke nødvendig med munnbind – men det var påbudt i Tyskland. Mange fulgte ikke rådet om munnbind. Det var ikke noe problem for oss. Særlig ikke når vi satt i restaurantvogna. Vi dro munnbindet opp og ned. Det ble en fin og ukomplisert reise – ikke var det så mange passasjerer heller. Ingen togstopp eller arbeider på skinnene, og toget var bare ca 40 min. forsinka. Det er godt gjort på en så lang distanse. Lystavla viste hvilke andre tog du kunne ta om du ikke rakk det du hadde bestilt. Men store deler av reisen i Tyskland var kjedelig, været var ikke så bra, litt bedre på den siste strekningen. Om det blir noe «neste gang», tror jeg vi tar natt-tog, og stopper i en by i Tyskland.
Nok en gang tok vi drosje til hotellet Ibis styles Kiel. Denne gangen ble det en svært ubehagelig opplevelse. Vi har knapt vært i Kiel og visste ikke hvor langt det var til hotellet. Etter den lange reisen var vi ganske utkjørt. Og det var helt mørkt. Sjåføren slang trillebag og sekk inn bak og kjørte i full fart på rødt lys til hotellet. Da vi fikk bagasjen vår, skjelte han oss ut og sa at hadde sittet 2 timer og venta på kunder, og så fikk han bare en kort tur – han holdt på å kaste pengene mot oss. Vi burde ha anmeldt han, men hadde ikke krefter til det.
Derimot endte kvelden overraskende. Vi kom inn i en pub som så ut som den var en del av hotellet. Og der var det gjester som så på fotballkamp, naturligvis. Det var store skjermer på de tre veggene, og alle satt og spiste burger og drakk øl. Vi holdt på å gå et annet sted fordi vi ville ha noe annet enn burger. Da vi oppdaga at det var rumpsteak på menyen, slo vi til. Makan til godt kjøtt, det var simpelthen himmelsk! Anbefales for alle som drar innom Kiel. Unn dere et godt kjøttmåltid!
Den siste turen gikk vi til fots i lett snøvær til Kielferja. Komfortabel lugar. Men før vi gikk om bord tok vi et glass julevin med en dæsj likør. Og i Oslo sto et av barnebarna og venta på oss. Da var det bare å sette seg i en varm bil, og forsone seg med at nå var det vinter i Norge. Vi hadde brukt to uker på hjemreisen og kom fram til Oslo fredag 16. desember. Grunnen til at vi måtte være hjemme før 17.12. var at vi hadde lovet våre venner å komme til rakfisk middag den kvelden.
evamarionjohannessen, forfatter og skribent 