You are toxic

Del 9 Vinterreisen Sri Lanka-India 2017

Jeg har fått utslett øverst bak på lårene. Det brenner og klør. Utslett, allergi, stikk, eller hva i h… er det?

Det står en fyr på et hjørne som selger oljer og ayurvediske kremer.  Vi blir invitert inn i butikken hans, som er et kombinert reisebyrå og butikk med medisiner,  basert på produkter fra naturen. Råvarene er lette å dyrke eller de kan plukkes gratis og bearbeides til ayurvedisk medisin. Merkelig at de likevel er så dyre.  En bitteliten flaske aloe-vera og en myggolje som også hjelper mot andre hudproblemer koster omtrent like mye som maten vi nettopp har fortært på restauranten over gata.

Jeg kjenner en veldig flink doktor, sier fyren forståelsesfullt, når jeg forteller om det plagsomme utslettet.  En kvinne. Jeg får umiddelbart tillit til den eldre fyren med briller. Er det en ordentlig lege?  Ja, ja, selvfølgelig. Kom hit i morgen tidlig kl 10. Neste dag vinker han til en tuk-tuk (liten bil med tre hjul), er det ikke den samme vi har sett hver gang vi har passert butikken hans? Sjåføren manøvrerer  virtuost mellom gående og kjørende og vi ankommer et sted der det står ayurvedisk senter med store bokstaver. Ved inngangen sitter en voksen dame i fargerik sari og leser i en bok som ser ut som en dameroman. En yngre mann ønsker oss smilende velkommen og tar oss med på en liten runde i hagen der vi ser på medisinske planter og  får vite hva slags olje de produserer. Han ser skeptisk på mine åreknuter og mener at de kan jeg bli kvitt om jeg bruker en olje fra en pepperaktig plante.

Jeg trodde jeg skulle bli behandlet av en kvinnelig lege, sier jeg, når han ber meg løfte på skjørtet for å vise fram utslettet. Okei,okei, svarer han og peker på dama med dameromanen. Hun tar meg med inn på bakrommet for å studere mine rødflammete lår.  Oi, Oi, dette ser ikke bra ut, sier dama som ikke snakker engelsk, og ber den yngre, engelskkyndige mannen om oversettelse. Oi, oi, sier han også, dette ser ikke bra ut, men vi kan hjelpe, vi kan hjelpe. No problem. Det vil bli bra, det vil gå bra. «Legen» kjenner på skjørtet mitt og konstaterer at det ikke er bomull og blusen min er en blanding av bomull og silke. Bomull er best, bare bomull.  Syntetisk er farlig. Så tar mannen over med innsmigrende stemme.  Vi har krem og olje som hjelper, han tar fram en rødbrun salve på boks, farve som bæsj,  og en flaske med kullsvart olje. Massere først, blande ingrediensene og legge på utslettet, deretter skylle to ganger om dagen.

Damelegen i sari står i døråpningen med boka si og ser bekymret ut.  Hun har noe å tilføye. Det hjelper ikke i lengden. Ikke nok. Problemene kommer innenfra, det er gifter i kroppen din. You are toxic, sier hun på stotrende engelsk og retter en advarende pekefinger mot meg. Mannen  istemmer, you are toxic. Blodet ditt er giftig. Du må drikke urtete. Vi har en spesiell te for deg som vil gjøre underverker, to ganger om dagen drikker du denne, han tar fram en liten boks. «Legen» tilføyer, Du må ikke spise ananas, mango og tomater, toxic, toxic. Jeg prøver først å smile og le litt av den rørende omsorgen. Det hjelper ikke. Nå har også fyren fra butikken stilt seg opp sammen med tuk-tuk sjåføren,  og alle ser anklagende på meg. Idyllen er brutt. Nå er det nok.   I prefer to stay toxic. Jeg vil nyte all den deilige frukten her selv om jeg blir toxic av det, vi har ikke slik frukt i mitt hjemland, sier jeg høyt og bestemt. Den forføreriske tonen legger seg, de prøver seg en gang til med teen. Men konsultasjonen går over i en annen fase når jeg spør: Hvor mye koster alt dette? Han er unnvikende med det samme. Det er billig, veldig billig. Jeg insisterer på å få vite hva hvert produkt koster. Det er ikke lett å få presset ut av han at salven og olja bare koster 50 us dollar og den helbredende teen 30 us dollar. Hva? Det er da veldig dyrt i et land som Sri Lanka? Er det høyere pris for utlendinger, ville jeg spørre, men når jeg legger jeg merke til at det bare er utlendinger rundt oss som ligger på massasjebenken eller studerer ayurvediske produkter, er det unødvendig. Det er billig, veldig billig, gjentar han og  gir han meg et  ayurvedisk visdomsord, helt gratis. Ikke tenk så mye på pengene, han smiler fortsatt, men ikke like bredt,  smilet har stivna i litt hengende munnviker, penger er ikke alt her i verden! Da ler jeg fritt og uhemmet og klarer ikke stoppe. Jeg tar salvene, sier jeg mellom latterhikstene, bare salvene.  På dette tidspunkt har både legen med sari, butikkmannen med briller og tuk-tuk sjåføren forsvunnet, det er bare den ikke- så smilende- lenger mannen igjen.

Vil du ikke ha litt massasje? Så  legger vi på salven så du får kjenne virkningen. Før jeg får svart, fortsetter han. Ikke bekymre deg, massasjen er gratis, men du trenger bare gi litt tips til massasjedama, 50 kroner er nok. Massasjen er verdt de 50 kronene og litt til.

Når den er over, blir vi vist bort til en betalingsterminal hvor vi kan bruke kredittkort, det er ikke mange steder på Sri Lanka det har vært mulig.  Rundt oss kryr det av andre turister på vår alder som har kommet for å få hjelp av naturen  til å bli kvitt sine alderdomsplager.

Stemningen i tuk-tuken på hjemveien er laber. Neste gang vi ser han stå på det samme hjørnet, blir vi ikke invitert inn i butikken. Det går bedre, roper jeg til han når vi går forbi. Salven har hjulpet litt, men også satt sine brune spor på lakenet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s