Itinerary etc Sri Lanka – India 2017

Del 12, Vinterreisen Sri Lanka-India

Febr. 11  Finnair, Oslo-Helsinki-New Dehli. Excellent.

Febr. 12 New Dehli-Colombo. Sri Lanka Airways. Very good. Three nights in  Renuka hotel, Colombo, midrange,  centrally located and very comfortable

Febr. 15 Early morning train to Kandy. Expo-Rail booked from Oslo. Very good.

Febr.15-18 Three nights in River Valley residence, B&B, about 5 km from Kandy. Very cheap. Lovely, excellent service.  Visited temples, University,  Botanic Garden. Hiking in Royal Forest Park, Udawattakele.  One day’s excursion to Sigiriya.

Febr. 18-22 By car to Nuwara Eliya. Stayed four nights. Very nice town. The Golf Green guesthouse, B&B. Good/very good. Cheap. Hiking to Single tree hill, Lover’s leap. Excursion and hiking  in Horton plains national park.

Febr. 22-24  By train to Ella. Fabulous.  Stayed in Country homes B&B. Average/below average. Better to find a more quiet place near the mountains. Unforgettable hike to Ella Rock on a clear day. Small Adam’s peak next day.

Febr. 24-26 By car to Le Green Udawalawe. Family hotel. Very good, close to Udawalawe national park.  Good food.

Febr. 26-1.3 By car to Birds View hotel, Debarawea, Tissamaharama.  Close to Yala park. Average. Quiet, very good for birdwatching. Excursions to Bundala bird sanctuary and Yala park.

March 1-3 By car to Galle. Rampart View Home stay, Fort Galle. Very good

March 3-9  By Tuk-Tuk to Unawatuna beach. Manidi beach resort, below average, very noisy,  moved to Manidi Villa, quiet, comfortable.  Main beach is good for swimming, but Jungle beach about 1 km from Unawatuna is even better

March 9 – 10 By car to Negombo, overnight in Shanketha Palace hotel. Cheap, very comfortable room. Free airport shuttle.

March 10 Sri Lankan Airways to New Delhi. Comfortable, but had to be at the airport four hours before departure (!)

March 10- 19. New Delhi and Agra.  Cottage, Yes Please in New Delhi, very good location, spacious rooms, quiet and cheap in a lively area, Pahar Ganj, close to train station and Metro.  Train New Delhi -Agra- New Delhi, cheap, comfortable and fast. One night in Aman homestay. Excellent. Visited Taj Mahal, Agra Red Fort, Itimad-ul-Daulah. The last night was spent in Holiday Inn hotel New Delhi, near the airport. Excellent. Free Airport shuttle.

March 19 Finnar. New Delhi-Helsinki-Oslo.

 

 

 

 

 

 

 

New Delhi og Agra

17309546_10154476861006647_8150820064592081507_n

Taj Mahal i Agra

 

Cottage Yes Please New Dehli  og travel handlegate rett ved siden av

Del 11, Vinterreisen Sri Lanka-India 2017

Vi kom til New Delhi uten å ha lagt noen planer. Det eneste vi visste var at vi ville til Agra for å oppleve Taj Mahal.

Det fins hoteller i New Delhi i alle prisklasser, men hva skal man velge? Et finere hotell i et pent strøk der du er skjermet fra støy, støv og gatebarn? Det er gudsjammerlig kjedelig å bo på fine hotell, selv om det er behagelig, som hjemme, med svømmebasseng, dyre restauranter og spa. Ingen snakker med hverandre, etter én dag er det et eneste stort gjesp. Vi foretrekker å bo på mindre hoteller eller aller helst bed and breakfast, gjerne på steder med backpackere der man har tilgang til kjøkken og kjøleskap. Der finner vi likesinnede, deler erfaringer og lytter til anbefalinger. Vi kan slå oss sammen med noen når vi skal leie bil videre.  Jeg kunne skrive en hel bok om alle rådene vi har fått underveis som har gjort reisene våre mer spennende.  Morsommere å høre levende turister fortelle enn å lese gamle guidebøker. La meg ta bare ett eksempel.

Da vi var i Kerala i India for fem år siden, tok vi inn på et lite gjestehus i Cochin de første nettene (Saj homestay). Ved frokosten første dag ble vi sittende ved siden av et engelsk par på vår alder. De fortalte at de skulle til Otty (i naboprovinsen Tamil Nadu). Der var det visstnok et tog som kjørte gjennom et spektakulært landskap. De hadde sett et Tv program om det, ble vilt begeistret og sporenstreks bestemt seg for at dit ville de. Otty? Det hadde vi aldri hørt om.  Vi fortsatte vår  rundtur i Kerala noen uker og fikk med oss både fjellturer, bading, naturreservater og severdigheter. Men det ble varmere og varmere, ikke lenger så morsomt å være turist.

Etter Varkala, bestemte vi oss for å dra opp i fjellene, til et sted hvor temperaturen var mer behagelig. Spør på reisebyrået, sa vår hjelpsomme vertinne i Varkala, der er det en dame fra Wales som har god peiling.   Wayanad, sa dama fra Wales, det er der indere pleier å feriere,  og dit kan dere ta toget. Men hvor skal vi bo? Hm, sannelig om jeg vet, jeg hadde et par her i går som hadde bodd på et sted der, de var fra seg av begeistring, jeg har aldri hørt om det,  la meg se om jeg finner kortet….Sådan havna vi i Varnam House som ligger på 1000 moh. Der var det store rom, behagelig temperatur, fine turmuligheter, få turister, men vi ble kjent med andre gjester (som vi fortsatt holder kontakten med.)  Tre måltider pr. dag var inkludert i prisen. Alt økologisk og vegetarisk. Vi ble seks dager i stedet for tre,  og den siste dagen kom jeg på det og lufta spørsmålet, Er det mulig å komme seg til Otty herfra?  No problem,   valget var tatt og vi dro av gårde  med bil dagen etter og fikk oppleve både Otty og den spektakulære togturen.

Denne gangen valgte vi å følge rådet fra min venninne Kristin som har vært i India mange ganger, ang overnatting i New Delhi.,  Hun anbefalte et sted der hun pleide å bo – Cottage Yes Please i Chuna Mandi, Pahar Ganj. Det står omtalt i Lonely Planet, og er veldig populært. Vi fikk et rolig, romslig rom for en billig penge.  Roof top terrasse og restauranter over gata. Den ene tok til og med kredittkort.  Det aller morsomste  var en overmåte livlig  basargate rundt hjørnet der man fikk tak i alt og hvor du bare kunne sitte ned på en kafé eller gå rundt å glo for å bli underholdt. Never a dull moment. Riktignok var det med fare for å bli kjørt ned at du bevega deg til fots i den trange gata, det hadde vært bedre å sitte på motorsykkel eller tuk-tuk. Det underlige var at det var aldeles tyst på rommet så vi sov utmerket. På hotellet er det også en utmerket reiseavdeling der de tar seg av togbilletter, overnatting og alt annet du måtte trenge om du vil på utflukt.

New Delhi er en stor by med mange severdigheter. Vi dro av gårde på egen hånd og besøkte Gurudwara Bangla Sahib, Sikh templet, som ikke lå så langt fra der vi bodde. Både templet, seremonien og maten de lager og deler ut, var en stor opplevelse. Vi dro om kvelden og fikk se området i full belysning. Det er også et interessant museum der.

Et annet imponerende sted var Swaminarayan Akshardham. Det er  vakkert, og storslagent og gir oss en pedagogisk innføring i indisk historie, kultur og kunst,  laget til minne om en guru, Bhagwan Swaminarayan. Der fins det både templer og andre bygninger som viser pedagogiske filmer om guruens liv og hinduismen. Profesjonelt laget og lærerikt.  Det er et vannshow om kvelden, men det fikk vi ikke med oss. Det er restauranter og bokhandel på  området. Vi tok metro dit, stoppestedet heter Akshardham, veldig lett å finne fram.

Delhi Metro var også en opplevelse. En tur kostet 15 rupee pr. person, og det var moderne, sikkert, rent og ordentlig, høyere standard enn hjemme! I rushtiden var vognene stappfulle, men det gikk fint. Videre besøkte vi hotel Imperial, et gammelt historisk hotell og brukte en hel dag i Lodi gardens, foruten å delta i dagliglivet der vi bodde,  der vi kunne risikere å støte på  kuer blant alle kjørende og gående.

Dagen før vi skulle dra til Agra med tog, fikk vi vite at det var helligdager i vente,  alt ville være stengt, sa tuk-tuk mannen bekymret, derfor var det best om vi handla det vi skulle i dag. Han kunne ta oss rundt. Holi het festivalen, som var mer fest enn religion. Vi hadde sett at folk begynte å se litt annerledes ut i ansiktet og klærne, og at det ble solgt farger på markedet. Først da vi kom til Agra, fikk vi se hvordan det arta seg. Mange turister kom til India bare for å være med på denne festivalen. De kledde seg i hvitt og gned seg inn i ansiktet med grønne, gule og rød farger, kasta farger på dem som ikke hadde noe, skålte, drakk og dansa. Vi hadde ikke forberedt oss på dette og fikk rådet om å holde oss innendørs fordi vi ikke hadde noe annet å ha på oss en det vi sto og gikk i. Vicky, vår tuk-tuk mann i Agra sa, ta det med ro, det varer ikke lenge. Klokka 13 er det slutt. Og slik ble det. Skrik og skrål fram til kl 13, deretter gikk folk hjem og sov ut rusen.

Gjestehuset, Aman, var et perfekt sted, fine rom, hyggelige og hjelpsomt vertskap, deilig mat og morsomme gjester. Vi fikk sett Taj Mahal mausoleet i morgenlyset, magisk. Shah Jahan ville bygge det til minne om sin elskede hustru, den tredje i rekken, den persiske prinsessen Mumtaz Mahal, som døde i barsel da hun fødte sitt 14. barn! Jeg tenkte mye på den stakkars fødemaskinen og på gemalens store sorg som fikk utløp i den guddommelige bygningen, særlig hovedkuppelen, som løfter seg mot den blå himmelen. Agra Fort var en minst like stor opplevelse, samt Itimad-ud-Daulah, også kalt Baby Taj,  et mausoleum fra samme tidsepoke.Agra er verd en overnatting eller to.

Noe vi ble overraska over både i Agra og New Delhi,  er de profesjonelle sikkerhetskontrollene over alt, både ved inn- og utgangen til metroen og ved alle severdigheter var kontrollen omfattende og grundig. Særlig gjaldt det i Akshardham. Der ble vi både gjennomlyst , befølt og fratatt mobilene! Det var forbudt å fotografere. Det var også veldig streng sikkerhetskontroll ved Taj Mahal. Det tok sin tid, men var betryggende.

Vicky viste oss en teppebutikk, der vi kjøpte  et teppe med typisk Agra mønster og han tok oss med til enkle, gode indiske restauranter.

IMG_1431Et godt måltid med Vicky i Agra

Den siste dagen i New Delhi da vi satt og spiste frokost på restauranten tvers over gata for hotellet vårt, satt vi ved siden av en engelskmann som hele tida snakka i mobilen sin om møter og kommende reiser. Men stolen hans var ikke stødig, så den røslige mannen tippa nesten over da stolen knaka i fortøyningene og den gule mobilen hans datt på bakken og telefonens forskjellige deler spredde seg rundt omkring. Dermed løsna vi på lattermusklene og fikk kontakt. Han hadde et hotell ved foten av Himalaya, Eagle’s nest, het det, vi fikk se bilder og høre historier… kanskje Himalaya neste gang?

 

Farvel til Co-op og Sri Lanka

Del 10, vinterreisen Sri Lanka-India

Etter  mange og lange svømmeturer begynner Bård å få vondt i øret og det forsvinner ikke. Da er neste skritt å gå til lege. En ordentlig doktor denne gangen. Sri Lanka har etter sigende, et godt helsevesen. Legene jobber på offentlige sykehus fram til kl 16 og etter den tid kan de  drive privat praksis, sier hotellvertinna. Dere kan bare dra til sykehuset, blir vi fortalt, men der kan vi bli sittende og vente i flere timer, så vi velger det private. Vi bruker det offentlige sykehuset, forteller tuk-tuk sjåføren.  Det koster lite, alle har råd til det, men å oppsøke spesialister er dyrt.

Co-op er navnet på det private sykehuset vi oppsøker.  Flott navn, kooperasjonen, samarbeid mellom likesinnede. Her har helsearbeidere  gått sammen om å dele utgifter og lokaler, eller er co-op  et samarbeid mellom det offentlige og private?  Ikke godt å si.  På dette sykehuset  skal det visstnok være leger, spesialister til og med, selv om klokka er midt på dagen.  Så det er vel lov med litt privatisering på dagtid også i den sosialistiske republikken.

Lokalet er flott både utvendig og innvending og vi stiller oss i kø bak skranken i det store venterommet. Der sitter damer i beige uniformer og betjener flere på en gang, de lokale betaler og får kvittering. Men vi får vår egen veileder. En høy, slank dame i rød, gul og grønn sari kommer bort til oss. Hun har rødmalt munn  og tar oss ut av køen. Betal 250 (ca 2 kroner) sier hun, og vi betaler uten å forstå hva vi betaler for. En sympatisk liten sum. Vi forteller vårt ærend og hun ber oss sitte og vente i fem minutter. Bare fem minutter, smiler hun.  Etter 10 minutter kommer vår dame bort til oss og skrur på ei vifte rett over der vi sitter, ingen andre i venterommet får maken behandling. Vi lurer på hva hennes stilling er. Å betjene utlendinger? Ingen av de andre helsearbeiderne er kledd som henne, de har  uniform som markerer at de er forskjellige fra pasientene.  Sykepleierskene er iført hvit uniform med belte i livet, hvite sko og hvite sokker til midt på leggen. På hodet har de noe som ser ut en plissert vinge, den er festa med spenner og ligger og vugger øverst på hårprakten.

Det står ikke noe skilt på  døra som fører inn til legen, spesialisten?,  men utenfor er det en kø av ventende pasienter. Dette kan ta tid, sier vi til hverandre. Da kommer vår engel og tar oss til en inngang på den andre sida, det viser seg at den fører inn til det samme rommet. Der sitter det allerede en pasient med en slange ut av nesa.  Ved et bord er det to sykepleiersker som betjener telefonen og skriver på lapper, mens vi blir vist bort til en seng der vi kan sette oss. Den kvinnelige legen er iført dongeri bukser og bluse og hun lyser inni Bårds øre, fisker ut noe grums med en pinsett. Det er en infeksjon, sier hun og skriver ut tabletter og dråper. 3 ganger pr. dag. Husk å dusje med ørepropper. Det står en mann uten uniform ved siden av henne, som rekker henne pinsett og papir.  Nå er det til sammen åtte personer i rommet med to innganger, langt flere hjelpere enn pasienter.

Så tar vår fargerike dame med de smukke røde leppene Bård under armen og går over gata til apoteket for å kjøpe medisiner. Legen har skrevet dem ned, men det ser ikke ut som en resept. Ikke noe stempel som viser navn og posisjon og underskriften hennes ser ut som et spørsmålstegn.  Etterpå får vi overrakt et ark som viser de tjenestene vi skal betale for.  Diverseposten er høy og sluttsummen er skyhøy, omtrent som i Norge. Nei, dessverre, sier den sarikledde, vi tar ikke kort.  Kun kontanter. Men kvitteringen, hvor ble det av den. Vi finner den ikke.

Tuk-tuk mannen,  er målløs. Hårreisende! Hun tok dere til Co-op’s butikk, det er helt andre priser i regjeringskontrollerte apotek, sier han. Vi lurer på hva diverseposten, Miscellaneous, omfatter.  Misc sto det på «fakturaen» vi fikk et glimt av. Hm, vi  kan jo spørre både om det og kvittering,  men vår fargerike sari dame står ikke lenger til vår disposisjon, hun  har forduftet.

Den siste natta i Sri Lanka tilbringer vi i Negombo. Det ligger ikke langt fra flyplassen. På veien dit blir vi minnet om at Sri Lanka er et land med flere folkegrupper, religioner og kulturer som lever side om side, muslimer, hindi, buddhister, katolikker, kristne, alle har satt sine avtrykk.  Slik er det også i mange andre asiatiske land.  De buddhistiske munkene er ikke fredeligere og mildere enn representantene for andre religioner. Den første presidenten i det frie Sri Lanka Bandaranaike, ble skutt av en buddhistisk munk. De konservative buddhistene har også seinere hatt  innflytelse på politikken i landet.

Vi har opplevd og lært litt av hvert på denne reisen. Den har vært variert og  gitt oss et inntrykk av både kultur, natur og mennesker. Særlig har vi hatt noen flotte naturopplevelser i nasjonalparkene og fjellene. Fuglene i Debarawewa, leoparden i Yala og skilpadda i Unawatuna rager høyt for min del.  Men selv om vi har fått med oss mye i løpet av de fire ukene vi har reist rundt i landet, har vi fulgt en turistløype. Det fins et annet Sri Lanka i nord, Jaffna,  og nordøst langs kysten, som det hadde vært spennende å utforske. Det kan vi bare drømme om.

Etter Sri Lanka gikk ferden videre til New Delhi. I den neste bloggen skal jeg oppsummere reiseruta vår i Sri Lanka på engelsk før jeg går løs på India.

17342635_10154488194376647_2582315921406795236_n
en liten smakebit av New Delhi, fra Lodi parken

You are toxic

Del 9 Vinterreisen Sri Lanka-India 2017

Jeg har fått utslett øverst bak på lårene. Det brenner og klør. Utslett, allergi, stikk, eller hva i h… er det?

Det står en fyr på et hjørne som selger oljer og ayurvediske kremer.  Vi blir invitert inn i butikken hans, som er et kombinert reisebyrå og butikk med medisiner,  basert på produkter fra naturen. Råvarene er lette å dyrke eller de kan plukkes gratis og bearbeides til ayurvedisk medisin. Merkelig at de likevel er så dyre.  En bitteliten flaske aloe-vera og en myggolje som også hjelper mot andre hudproblemer koster omtrent like mye som maten vi nettopp har fortært på restauranten over gata.

Jeg kjenner en veldig flink doktor, sier fyren forståelsesfullt, når jeg forteller om det plagsomme utslettet.  En kvinne. Jeg får umiddelbart tillit til den eldre fyren med briller. Er det en ordentlig lege?  Ja, ja, selvfølgelig. Kom hit i morgen tidlig kl 10. Neste dag vinker han til en tuk-tuk (liten bil med tre hjul), er det ikke den samme vi har sett hver gang vi har passert butikken hans? Sjåføren manøvrerer  virtuost mellom gående og kjørende og vi ankommer et sted der det står ayurvedisk senter med store bokstaver. Ved inngangen sitter en voksen dame i fargerik sari og leser i en bok som ser ut som en dameroman. En yngre mann ønsker oss smilende velkommen og tar oss med på en liten runde i hagen der vi ser på medisinske planter og  får vite hva slags olje de produserer. Han ser skeptisk på mine åreknuter og mener at de kan jeg bli kvitt om jeg bruker en olje fra en pepperaktig plante.

Jeg trodde jeg skulle bli behandlet av en kvinnelig lege, sier jeg, når han ber meg løfte på skjørtet for å vise fram utslettet. Okei,okei, svarer han og peker på dama med dameromanen. Hun tar meg med inn på bakrommet for å studere mine rødflammete lår.  Oi, Oi, dette ser ikke bra ut, sier dama som ikke snakker engelsk, og ber den yngre, engelskkyndige mannen om oversettelse. Oi, oi, sier han også, dette ser ikke bra ut, men vi kan hjelpe, vi kan hjelpe. No problem. Det vil bli bra, det vil gå bra. «Legen» kjenner på skjørtet mitt og konstaterer at det ikke er bomull og blusen min er en blanding av bomull og silke. Bomull er best, bare bomull.  Syntetisk er farlig. Så tar mannen over med innsmigrende stemme.  Vi har krem og olje som hjelper, han tar fram en rødbrun salve på boks, farve som bæsj,  og en flaske med kullsvart olje. Massere først, blande ingrediensene og legge på utslettet, deretter skylle to ganger om dagen.

Damelegen i sari står i døråpningen med boka si og ser bekymret ut.  Hun har noe å tilføye. Det hjelper ikke i lengden. Ikke nok. Problemene kommer innenfra, det er gifter i kroppen din. You are toxic, sier hun på stotrende engelsk og retter en advarende pekefinger mot meg. Mannen  istemmer, you are toxic. Blodet ditt er giftig. Du må drikke urtete. Vi har en spesiell te for deg som vil gjøre underverker, to ganger om dagen drikker du denne, han tar fram en liten boks. «Legen» tilføyer, Du må ikke spise ananas, mango og tomater, toxic, toxic. Jeg prøver først å smile og le litt av den rørende omsorgen. Det hjelper ikke. Nå har også fyren fra butikken stilt seg opp sammen med tuk-tuk sjåføren,  og alle ser anklagende på meg. Idyllen er brutt. Nå er det nok.   I prefer to stay toxic. Jeg vil nyte all den deilige frukten her selv om jeg blir toxic av det, vi har ikke slik frukt i mitt hjemland, sier jeg høyt og bestemt. Den forføreriske tonen legger seg, de prøver seg en gang til med teen. Men konsultasjonen går over i en annen fase når jeg spør: Hvor mye koster alt dette? Han er unnvikende med det samme. Det er billig, veldig billig. Jeg insisterer på å få vite hva hvert produkt koster. Det er ikke lett å få presset ut av han at salven og olja bare koster 50 us dollar og den helbredende teen 30 us dollar. Hva? Det er da veldig dyrt i et land som Sri Lanka? Er det høyere pris for utlendinger, ville jeg spørre, men når jeg legger jeg merke til at det bare er utlendinger rundt oss som ligger på massasjebenken eller studerer ayurvediske produkter, er det unødvendig. Det er billig, veldig billig, gjentar han og  gir han meg et  ayurvedisk visdomsord, helt gratis. Ikke tenk så mye på pengene, han smiler fortsatt, men ikke like bredt,  smilet har stivna i litt hengende munnviker, penger er ikke alt her i verden! Da ler jeg fritt og uhemmet og klarer ikke stoppe. Jeg tar salvene, sier jeg mellom latterhikstene, bare salvene.  På dette tidspunkt har både legen med sari, butikkmannen med briller og tuk-tuk sjåføren forsvunnet, det er bare den ikke- så smilende- lenger mannen igjen.

Vil du ikke ha litt massasje? Så  legger vi på salven så du får kjenne virkningen. Før jeg får svart, fortsetter han. Ikke bekymre deg, massasjen er gratis, men du trenger bare gi litt tips til massasjedama, 50 kroner er nok. Massasjen er verdt de 50 kronene og litt til.

Når den er over, blir vi vist bort til en betalingsterminal hvor vi kan bruke kredittkort, det er ikke mange steder på Sri Lanka det har vært mulig.  Rundt oss kryr det av andre turister på vår alder som har kommet for å få hjelp av naturen  til å bli kvitt sine alderdomsplager.

Stemningen i tuk-tuken på hjemveien er laber. Neste gang vi ser han stå på det samme hjørnet, blir vi ikke invitert inn i butikken. Det går bedre, roper jeg til han når vi går forbi. Salven har hjulpet litt, men også satt sine brune spor på lakenet.

Siste etappe i Sri Lanka

16999208_10154441109116647_4633553061936594153_n

Soloppgang Galle 06.15

Del 8, Vinterreisen Sri Lanka – India

Som sagt dro vi av gårde i regnvær, men jo lenger sør øst vi kom, desto bedre ble været. Målet var byen Galle der vi skulle overnatte i to netter.

Alle anbefalte Galle (uttales Gål, på engelsk), som en by man ikke bare skulle ta en titt på men overnatte i. Det rare navnet skal visstnok ha portugisisk opprinnelse. Da den portugisiske flåten  i 1505 stranda der under et forrykende uvær, ble de værende og kalte byen Galo, som betyr hane på portugisisk. De hadde visst hørt et hanegal, som minna dem om hjemlandet.  Seinere ble byen tatt av nederlenderne som bygde fortet og den ble Sri Lankas mektigste havneby i 200 år. Gamlebyen står fortsatt, men den ble hardt rammet under tsunamien. Utenfor den gamle byporten og murene ligger det nye Galle, en mer alminnelig, livlig og travel by.

Det er fint å gå på den gamle bymuren, flere lokale gjorde det om morgenen. Vi våkna til takfaste skritt  klokka 6, da var det byens militærrekrutter som var på joggetur. Det er fort gjort å gå den historiske ruta for å se på fine, gamle bygninger, det gamle nederlandske hospitalet er gjort om til eksklusive butikker og kaféer, men det blir ulidelig varmt utover dagen.  Om ettermiddagene kom det busslaster med turister og skolebarn for å stå på et hjørne på muren og se solnedgangen.

En morgen ved 7 tida traff vi stivpynta  mennesker utafor tingretten. Det var brudepar som lot seg avfotografere. Å få av og på disse brudeantrekkene er ikke gjort i en fei, En komplisert variant av bunader, men i brodert silke med hatter og vester, og lange kjolegevanter.

Gamlebyen har trange gater, små dyre butikker og restauranter, hoteller, ligner mye på andre lignende byer jeg har sett i Europa. Det syns vi ble litt kjedelig. Det var noen gode restauranter der, men det er så å si bare turister som ligner på oss som vi treffer. Hyggelig by, fine solnedganger, men en overnatting er nok. Tror jeg heller ville valgt å bo i den nye Galle, der er det et mer normalt liv.

17021780_10154439671691647_8461555824676159354_n

Bilde fra fortet, Galle

Vårt neste og siste stopp i Sri Lanka var badestedet Unawatuna. Her skulle vi være i seks dager. Vi visste at det var mange flotte strender på øya, særlige for surfere og dem som liker å hoppebade i bølger, men jeg var mest opptatt av å finne ei strand der det gikk an å svømme langt i rolig farvann. Unawatuna er ei bukt, bølgene er ikke så store og det er fint å svømme. Også behagelig å bare sitte og se utover havet for å kjøle seg ned i varmen. Her ble det både morgenbad, lunsjbad og kveldsbad. Men svømmeturene ble ikke så lange som jeg hadde håpa, det var sjelden blikk stille. Noe annet som ble en virkelig plage, var  bråket fra omkringliggende restauranter/barer. Det er et laid back sted med mye rasta og overvintra hippier, både unge og eldre. Ingen store grupper med turister. Vi bodde på et hotell rett ved stranda og på den ene sida var det en rasta kafé kalt One love, med den slags musikk både natt og dag. På den andre sida var det også noen ubestemmelige typer som spilte rock og det som verre var  både natt og dag. Jeg syntes vi måtte tåle litt fra lørdag til søndag og tenkte at nå var det over, nå tok det slutt, men musikken dura rett inn til oss hele natta fram til kl. 6 om morgenen. Da dro vi ned for å inspisere stedet. Der hang rastafletter ut av et fargerikt tynt teppe, den unge mannen hadde lagt seg til å sove på en madrass rett ved bar disken der musikken sto på full guffe. Umulig å vekke han, men vi tok kameraten hans fatt, og han skrudde meget motvillig ned lyden.  Da vi sa fra, ble han rasende, litt må dere tåle. Det ble siste sang for oss, vi bytta til et roligere sted, litt lenger unna stranda, en såkalt Villa, mer komfortabelt og vi våkna til fuglesang.

Ikke langt unna Unawatuna ligger det en annen strand, Jungle beach, som er veldig populær. Der er vannet blikkstille og en kan svømme langt og lenger enn langt utover. Dit kom vi første gang en søndag, det var stappfullt med både turister og lokale, vanskelig å finne en skyggefull plett. Etter det besøket tok vi beina fatt hver morgen, tidlig, og gikk til Jungle beach for et langt morgenbad. Vidunderlig. En dag prøvde vi å gå litt videre til den andre litt større stranda rett ved, det er antagelig den opprinnelige Jungle beach for den var større og mer tilrettelagt for turister. Vi var helt alene, ikke et menneske å se, og kasta oss ut i vannet, men snudde fort igjen, for det var ikke så fint å bade der. Når vi kommer tilbake, er plastposen med briller og håndkle borte. Vi hang den på en staur. Litt etter litt fant vi restene av posen samt innholdet, apekatten hadde vært på ferde for å se om det var noe spiselig i posen, og nå satt den vel i et tre og lo av oss. Vi verken hørte eller så noen ting til den.

I Unawatuna fikk jeg adrenalinkick under en kvelds-svømmetur da jeg så en stor skilpadde rett foran meg, det var 8 mars, og jeg tror det må ha vært ei dame. Jeg svømte etter den en stund, en bevegende, overraskende opplevelse.  Jeg bruker både ørepropper og badehette når jeg svømmer, da unngår jeg, vann og infeksjon i øret. Det fikk nemlig Bård og vi måtte til lege. Jeg har også med fine, små svømmebriller som gjør at jeg kan kikke på fisker og sjødyr. Ikke nødvendig med snorkler og annet utstyr. Badesko er også lurt når bunnen har spisse steiner.

I Unawatuna spiste vi deilig sjømat på restaurantene på stranda, rimelig, rikelig og stort utvalg,  hummer, kreps, små, søte krabber, små og store reker, deilig fisk….nam, nam. Det koster ikke mye. En annen god restaurant er Kingfisher. Deilig mat, litt dyr. Men den er litt for vestlig, litt for fin liksom. Veldig god service.

Badestranda Unawatuna hvor jeg traff skilpadda            Jungle beach

Jeg fant også et kjempefint yoga sted, rett ved der de bodde, det ligger i Secret Garden Villa, Yogalæreren er singalesisk og heter Upali Rathnayaka. Flott lærer, musiker, har langt krøllete hår og en vidunderlig stemme. Her kommer et bilde av han og meg. Det ser ut som jeg har veldig god balanse, men det har jeg ikke, det er han som holder meg oppe.

Solnedgangen er tatt fra templet på høyden ved Unawatuna, siste kveld før vi dro videre.

I neste blogg har jeg planer om å fortelle litt om hvordan det er å gå til legen i Sri Lanka og mitt møte med ayurvedisk behandling.

Safari på Sri Lanka

16938822_10154429983896647_4638452157115719508_nDel 7, vinterreisen Sri Lanka – India

Etter de grønne fjellturene, la vi goretex sko, vindjakke, votter, ullgenser og gåstaver nederst i sekken, Bård vil nok ha understreket at det bare er ett sett gåstaver. Vi gjemmer det bort til vi kommer tilbake til vinterlandet.  Nå var det tid for safari. Vi trodde ikke noe på det som sto i guidebøkene om at safari i Sri Lanka (SL) er minst like bra som i Afrika. Sannheten er at de ikke kan sammenlignes, de er helt forskjellige. Vi måtte bare glemme det vi har opplevd i Afrika,   Sri Lanka er annerledes.

Parken over alle parker sies å være Yala nasjonalpark. Den ligger sørøst for Uda Walawe, helt nede ved kysten.Det er der leopardene befinner seg. Vi hadde hørt og lest mye om Yala, den er stor, mye større enn Uda Walawe, men ettersom den har alt å by på, både elefanter, krokodiller, sjakaler, bøfler, leoparder, villsvin, og et vell av forskjellige fugler, er den også den mest etterspurte, en I was there park. Alle vil dit og det er mye mas og kjas fra dem som kaller seg sjåfører og guider som fallbyr sine produkter. Dermed bestemte vi oss for at vi ikke ville dit, det var både dyrt og masete. Ikke var det sikkert vi fikk se leopard heller.

Uda Walawe, er en Yala light versjon, en liten park som hadde nesten alt, bortsett fra leoparder.Tidlig om morgenen suser jeepene av gårde  for å komme først, det er allerede lang kø. Alle hoteller og gjestehus med respekt for seg sjøl, har en sjåfør med bil  å anbefale. Sjåføren vår er grei nok, men plutselig dukker en annen fyr opp der vi sitter og venter. Han har caps og fettete hår som stikker ut i nakken, har på seg noe som ser ut som en safari uniform, og begynner å snakke om guiding. Om dere vil ha guide, må dere  tipse han med et par tusen rupies, sier fyren. Det er riktignok bare 100 kroner, men hvordan kan vi vite at han er god, at han er verd prisen? Problemet vi har støtt på flere ganger er at det er få som snakker godt engelsk. Den er umulig å forstå. Og når jeg sier umulig, så mener jeg umulig. Det har ikke noe med rar aksent å gjøre. Da Sri Lanka ikke lenger var under britene og kunne bestemme selv, innførte de regelen om å ha  bare to offisielle språk, singalesisk og tamilsk, engelsk forsvant. Seinere forsvant også tamilsk. Sri Lanka innførte gratis utdanning for alle i 1943. Fantastisk! Men det er vel så som så med kvaliteten på skolene og undervisningen, særlig når de befinner seg på landsbygda.Min singalesiske venn fra Kandy, S.B., forteller at det er stor pågang på Universitetene og det er nesten like mange jenter som gutter som søker seg til medisin og jus. Men det er få damer i offentligheten. «De  vil heller gifte seg og være hjemmeværende, hevder han, de bare pynter seg med høy utdanning». Dette inntrykket får vi stadig bekreftet.

Men tilbake til fyren som tydeligvis ville være guiden vår, nei takk, sa vi, nei takk, driks er noe vi gir om vi er fornøyde. Da snudde han på hælen og forsvant. Og den stakkars sjåføren som ikke kunne engelsk og ikke var guide, gjorde så godt han kunne. Først seinere  når jeg kikker på inngangsbilletten, får jeg vite at guide er inkludert i prisen.

Uda Walawe viser seg fra sin beste side denne morgenen, sol, elefanter og krokodiller, samt bøfler, apekatter og mange fugler. Men det er noe som mangler. Elefantene er små, annerledes enn de afrikanske, og ingen av dem har støttenner. Jo men, se der er det en, sier sjåføren. Det er en liten elefant med små melketenner. De er jo så små, syns nesten ikke. Fin safari, oversiktelig og rolig park, familievennlig. Men det blir ikke tid til å studere fugler når sjåfører og guider tror at det turistene helst vi se er så mange elefanter som mulig. Vi så fiskeørn og et stort ørnerede, men mange andre fugler fløy fort forbi. Det er ingen bokhandel der vi kan kjøpe fuglebok. Boka vår om fugler i  det sørlige India står i bokhylla hjemme, jeg ser den for meg.

På det lille familiedrevne hotellet Green hotel Udawalawe, hadde vi de samme språkproblemene. Ryddegutten som viste seg å være 24 år, ville gjerne snakke med oss, men det var helt umulig, han skjønte ingen ting dessverre. Det eldre, hyggelige ekteparet som driver stedet, var også vanskelig å forstå. Dermed kommer vi i kontakt med et britisk par, godt voksne, som er på bryllupsreise. De skal gifte seg i Ella og har med sri lankesisk bryllupsutstyr i sekkene. Det er ikke småtteri for brudgommen drar på en stor brodert stiv silkehatt og kjolen til bruden er lang og har flere lag.  De har tilbrakt noen uker i India og dermed får vi tips om gjestehus og guiding i Agra, samt invitasjon om å besøke nord England der de bor for å se på fugler. Det regnet som hadde vært spådd lenge, kom natta før vi dro og brudeparet kunne se fram til vielse opp i fjellene til akkompagnement av regn og torden.

Neste stopp for oss er fugleparken, Bundala bird sanctuary. Det viser seg å bli et høydepunkt, selv om det har akkurat har styrtregna og det er mye våtere enn vanlig i våtmarksområdet. I denne parken kan en kjøre i egen bil, hvis den klarer å forsere vanndammer og våtområder.  Vi bestiller offisiell guide i grønn uniform, det er inkludert. Han snakker bra engelsk, men det er litt vanskelig å forstå detaljer. Parken er nydelig, stille, med sanddyner, sjølinje, og på stranda mot havet overvåker de skilpaddenes liv og levnet. Det første dyret vi ser på lang avstand er en stor elefant, men ellers er det fugler og krypdyr, krokodiller som er hovedattraksjonen. Guiden ser  fugler med det blotte øye, han har ikke kikkert og spør om å få låne vår. Hvor mye koster den, vil han vite, med den lønna han får, må han nok se langt etter kikkert, som skulle være guiders arbeidsredskap i en fuglepark. Han peker på sjeldne fugler som black bittern, den lurer i sivet og vi ser ser bare nesa på den .  Vi er heldige, mener han, han hadde et par engelske turister her to dager på rad som  kom utelukkende for å se black bittern. Yellow bittern derimot er ikke så uvanlig, mens glossy Ibis, som vi også ser, er sjelden. Ellers får vi studert en flott, glitrende iguana på nært hold, mange forskjellige Kingfisher fugler, ørner, vadefugler, særlig vadefugler.

Vi overnatter rett ved Tissamaharama, populært kalt Tissa, ved Debarawewa, en innsjø med rikt fugleliv. Derfra kan vi sitte på verandaen og studere fugler og apekatter, våkne til fuglesang, se påfuglen som bruser med fjøra på toppen av et tak, og studere planter og dyr. Det er som å bo midt i en jungel. Tidlig morgentur langs innsjøen og tett på naturens undere  er en deilig start på dagen. Vi blir der litt lengre enn planlagt, turister kommer og går, og alle tar turen til Yala. Allerede første dagen kommer det en guide/sjåfør som vil overtale oss til å ta turen. Men vi holder stand. Etter to dager gir vi etter. Alle vi har snakka med har sett leopard. Yala er som nevnt en stor park, delt inn i blokker. I blokk 1 sies det å være 25 leoparder. Vi bestemmer oss for en halv dags tur, han mener det er best med hel dag. Så begir vi oss ut på den dyre safarien og håper på å få valuta for penga. Men vi har vært på  safari mange ganger, så vi vet at det dreier seg om «luck» for å se de sky leopardene. Sjåføren kjører som en villmann til inngangen og passerer skilt der det står at man skal kjøre varsomt fordi elefanter kan passere.

Vel framme, sier vi tydelig fra at vi først og fremst vil se leoparder. Det har allerede samla seg en del biler på et bestemt sted og vi sitter og venter og venter. Det tar tid, bilene trenger seg på, så får jeg et glimt av ryggen på en leopard inne i jungelen rett ved veien og en halv times tid seinere, ser vi leoparden gli sakte forbi ikke så langt unna, jeg ble så paff at jeg ikke fikk tatt bilde. Det første jeg tenkte var at jeg ville  se mer av den, komme tilbake neste dag. Men det ble det ikke noe av. Parken viser seg å være fantastisk, stor og flott, ikke noen flere biler der enn i andre parker vi har vært og de fordeler seg på et stort område. Vi ser flere kjempestore elefanter som krysser veien og kommer tett på dem, masse krokodiller, bøfler, fugler, vakre innsjøer, fjell (der leoparden liker å ligge). Veiene er humpete, fulle av hull og det er ganske krevende å være passasjer, så en halv dag er mer enn nok for oss,  to halve dager ville vært supert. Dessverre var bokhandelen i parken stengt, så vi fikk ikke sett eller kjøpt bøker. Det fins sikkert i Colombo.  Husk å ha med en god kikkert!

Neste dag var det spådd regn. Så da hadde det ikke vært en god idé å dra til parken igjen. Kattedyr liker ikke regn. Allerede da vi ankom, lå det truende skyer med mange dråper på værmeldinga. Men når vi sa det til de lokale, lo de bare litt og rista på hodet, de trodde ikke det kom noe regn, kanskje litt. Vi hørte det tordna og brakte lenger nord, nær Ella. Og så kom regnet i bøtter og spann. Neste stopp for oss var byen Galle, vi leide sjåfør med bil og satte kursen vestover, langs kysten. Fortsettelse i neste blogg.

16999061_10154432883076647_3740894387132535149_n

Bundala

17021885_10154434653241647_2476340850130990412_nDebarawewa16939505_10154435335511647_3951499533236295910_nYala – fjellet der en kan se leoparden ligge

 

Grønne turer i fjell landskap

16681958_10154420760866647_1385938611729460589_nDet øverste bildet  er fra Baker’s fall, det andre fra World’s end i Horton plains national park

Sri Lanka, del 6

Den grønne øya har mye å by på. Mange drar på grunn av strendene, for å bade og surfe, se på fisker og dykke, andre for  kulturelle severdigheter eller for å se fugler, dra på safari, gå turer. Vi ville ha en blanding og særlig fjellturer står høyt på lista; vi har hatt flotte turer både i Latin Amerika, Afrika og Asia.  Den største utfordringen er varme og fuktighet, og på Sri Lanka er det tropisk klima. Men det er kjøligere i høyden. Ikke ante vi at landet har så mye flott natur og flere nasjonalparker. Vi fulgte en slags turistløype, uten at vi visste det, og holdt oss for det meste midt i landet, Hill country. Turister er det visst forresten overalt. En må dra nordover (Jaffna) for å finne roligere områder.

Dere som har fulgt oss på reisen i Latin Amerika i fjor, vil vite at vi ikke planlegger for mye på forhånd. Vi ser det an, hører på hva andre foreslår, leser litt i guidebøker, ser på været og kjenner på hva vi har lyst til. Vi reiser langsomt, farer ikke fra sted til sted, og kan bli en dag til om det passer. Vi tar det ikke tungt om vi ikke får med oss alt. Ruta blir til mens vi reiser.

Når det gjelder transport, er det rimelige busser overalt, men det tar tid og en må være forberedt på forsinkelser og bytte. Tog er en annen mulighet, de er også rimelige og en attraksjon i seg selv. Den tredje muligheten er å leie bil med sjåfør. Vi brukte det en del. Om man befinner seg langs kysten og skal være på samme sted en stund, går det også an å leie scooter eller motorsykkel for kortere turer.

Generelt er inngangsbilletten til så å si alle attraksjoner i Sri Lanka høye. For utlendinger. De har et to-pris system, rimeligere for de lokale. Den kan koste mellom 100-300 kroner pr. person for utenlandske turister. Det står på  billettene at alt overskudd går til å utvikle og ta vare på attraksjonene. La oss håpe det.  Det gjelder å ha nok kontanter,  enkelte steder kan man betale med utenlandsk valuta (us dollar eller euro), men kredittkort er ikke utbredt.

Det siste en må være oppmerksom på er at det er ganske fullt overalt. Øya er jo ikke stor, men veldig populær. En går ikke aleine på tur i skogen eller opp fjellet. Det er mye roligere i nord – Jaffna – og på østkysten.

Første stopp med mulighet for vandringer, var i Kandy. Den ligger høyere enn Colombo, men er likevel varm og fuktig. Der fins en fantastisk  og stor botanisk hage, Royal Botanic Gardens Peradeniya  med blomster, trær og planter og ikke minst fugler og digre, sjeldne flaggermus, samt en annen naturpark Royal Forest Park Udawattekele.  Botanic garden anbefales av de to, og da må man belage seg på å være der en stund og ha med kikkert.  I Uddawattekele er det et stinett i skogen og en del fugler, men det var ikke så godt tilrettelagt. Ikke så langt fra Kandy ligger fjellkjeden Knuckles. Dit kom vi ikke, den er ikke så mye besøkt, men ville gjerne dratt dit. I stedet dro vi til Sigiriya. En litt drøy dagstur med bil til og fra Kandy, men absolutt verd strevet.

Sigiriya, løvefjellet, ser ut som en diger firkanta stein, med et flatt toppnivå. Det er et historisk interessant område som ble utvikla under Kong Kassepa da han regjerte rundt 400 år f.Kr., og har fått plass på Unescos verdensarvliste. Kongen bodde i sitt høye slott og derfra kunne han  holde øye med rivaler som trua med å drepe han. Oppstigningen ser mer krevende ut enn den faktisk er. Trappetrinn fra nederst til øverst. Lurt å starte tidlig pga varmen. Storslagent, ikke for krevende, men fullt av folk som går i takt. Både skolebarn og eldre med stokk klarte det. Også resten av området  med andre kulturminner, parker, vann, kanaler og et lite museum, anbefales.

Neste stopp for oss var Nuwara Eliya, den har jeg skrevet litt om i en tidligere blogg. Klimaet der er perfekt for turer, ligger på ca 2000 moh. Kjølig og vi hadde litt regn. Der fikk vi noen fine turer bla. til Single Tree Hill  og Lover’s leap,  men det var også morsomt å rusle rundt i små landsbyer og studere  livet på teplantasjer, markeder, parker og  i templer. En av grunnene til at vi ble der i fire netter var fordi vi ville til Horton plains, en stor nasjonalpark.Ligger på over 2000 m. Det er et platå der det  ble dyrka  poteter og kaffe på lavere nivåer og jakta på ville dyr  fram til 1948. Britene klarte tidlig å få freda skogen mot hogst . Fra 1988 har det vært nasjonalpark og er nå  en del av verdensarven.

For å komme dit måtte vi ha sjåfør og starte tidlig om morgenen. Det tar en time med bil til parken. Det er den eneste nasjonalparken der man kan følge en markert løype til fots, uten guide. Vi starta tidlig, men likevel var det smekkfullt ved inngangen da vi ankom og det var iskaldt, måtte stå i lang kø for å få billetter. Løypa er lett å gå og alle prøver å løpe så fort de kan for å komme til World’s end, en bratt kløft,  før klokka ni. Etter den tid er det ofte tåke og skydekke som stenger for utsikten.Det var flere store grupper med kinesere iført rosa sko og paraplyer som vandra rundt og skravla så høyt at vi ikke kunne hørte verken  fuglesang eller dyrelyder. Hvor du enn stopper, er det folk rundt deg. Likevel er turen en flott opplevelse, den er på rundt 10 km, ganske jevn, litt opp og ned mot slutten. Ikke så krevende.  Det står i guidebøkene at det er ville dyr i parken, bla leopard, men det tviler jeg på. Vi verken så eller hørte fugler og dyr.  Mindre søppel der enn andre steder, men den fins.

Etter de tidligere omtalte fjellturene i Ella, satte vi kursen sørover.  Målet var safari. Første stopp Udawalawe, deretter Bundala bird sanctuary, Tissamaharama og Yala. Det vil jeg fortelle mer om i den neste bloggen.

Topptur med guide og plastflasker

23. februar 2017, del 5. Sri Lanka.

Den tøffeste fjellturen i Sri Lanka er visstnok Adam’s peak, fjellet  strekker seg mer enn to tusen meter i været og vi kunne se den fra flere steder vi besøkte på turen vår. Konseptet minner litt om Mount Sinai i Egypt. En må starte ved to- tre tida om natta for å nå toppen før soloppgang.  Det er en drøy marsj og på travle og populære tider er det en pilgrimsvandring  der hundrevis av  folk  kravler seg oppover trappetrinnene langs den bratte fjellsida.  Ettersom de må gå i takt, kan det ta lang tid å nå fram til målet. Vi tok ikke den turen, som hørtes veldig krevende ut. I stedet var vi så heldige å ankomme Ella i strålende, klart vær og se toppen på Ella Rock vinke forlokkende til oss.

Klokka sju neste morgen står Abesundera og venter. Han er vår lokale guide, en ualminnelig høy og tynn eldre mann, med brun, skrukkete hud, uten hodeplagg,  iført sarong (et tøystykke bundet rundt livet) og chip-chaper. Han smiler bredt,  viser fram de få tenna han har, snakker så å si ikke engelsk, men hans lokale kunnskaper og kommunikasjonsevner er det ikke noe i veien med. Han kjenner alle stier og snarveier, trær, fugler og de beste utkikkspunktene. I en busk vi passerer trekker han fram noen fine turstaver som naturen har laget og turen kan starte. Det begynner med at vi går en halv times tid på jernbaneskinnene i morgensola, der er det mange som befinner seg på vei til skole og jobb. Togskinnene er en velsignelse for gående, alternativet er å bli våt på beina  når du traver i gresset i morgenduggen. Det gjelder bare å passe seg for toget.

Så bærer det videre under ei bru, over en elv, forbi en liten kafe, gjennom en teplantasje, og det er bare noen få andre vandrere som passerer oss. Så begynner den bratte oppstigningen mot toppen. Vi går gjennom skogen på umerka stier, det finnes visst en bredere vei, men  Abesundera velger snarveien. Han prøver å veilede en annen mindre erfaren guide til å ta den raskeste veien, uten hell. Det er svalt og luftig, og han løfter litt på skjørtet og går bredbeint oppover. Det er først da jeg oppdager hans overlegne ferdigheter. Han går sakte, men i den samme bestemte takten, stopper ikke, tar ikke pauser, mens jeg som har prøvd å gå litt fortere i mine solide goretex sko, stadig vekk må stoppe, trekke pusten og drikke vann. Det er fuktig og varmt allerede og vi når toppen før klokka 9. Der sitter det noen få andre turister, en gruppe yngre menn med moteriktig shorts og tatoveringer, som forteller at de bare har brukt en og en halv time oppover. De får en skikkelig overraskelse når det viser seg at  vi gamlinger bare har brukt et kvarter mer. Å nå toppen er herlig, sola damper og og utsikten er  dramatisk  til alle kanter,  flere utkikkspunkt med nye overraskelser venter.

På veien  har vi lagt merke til søpla som hoper seg opp både langs elva og i skogen, Bård begynner å plukke opp plastflasker og prøver å forklare Abesundera om resirkulering.  Vi har nemlig sett flere steder der myndighetene prøver seg på kildesortering.  Abesundera nikker forståelsesfullt og tar med seg noen store plastflasker på veien nedover. Når vi kommer til elva som er dekket av store greiner, tar han flaskene og kaster under buskasen. De kommer og henter dem her, sier han, Hæ? Nei det tror vi ikke noe på. Det gjør ikke den mer engelskkyndige guiden som passerer heller. Abesundera, som mange andre innfødte har den oppfatning at når plasten ikke syns, så er det ikke så farlig.

Så kommer jeg på at jeg ikke har sett guiden vår ta til seg verken mat eller drikke på turen.  Han fikk tilbud om en flaske vann, men takka nei. Han har gått både opp og ned i jevnt tempo uten å drikke en eneste dråpe. Det er hvert fall ikke han som bidrar til plastsøppel. Antagelig er det bare turistene som kjøper flaskevann.

På den videre reisen ser vi det samme andre steder – søpla flyter, den ligger og vugger i vannet, eller er gjemt bak et tre, der noen først har kasta en plastflaske, kommer det gjerne flere og gjør det samme, men det ser ikke ut til å sjenere lokalbefolkningen, de har vent seg til det. Men vi blir mer og mer opprørte. Sri Lanka is a land of beauty and garbage.

 

 

 

 

 

 

Spektakulære fjell og tøff tøff til Ella

Onsdag 22. – fredag 24.2 2017. Vintertur til Sri Lanka, 4

Det går unna her. Hadde ikke trodd det skulle bli så mye blogging underveis. Nå er vi kommet til Ella og her er det mye varmere, ligger bare på litt over 1000 MOH. Skuer ut over landskapet og Ella Rock som vi har planer om å bestige i morgen. Med guide. Det er visst ikke nødvendig, men da har man betalt for en som får deg helskinnet opp og ned og som  kan lære oss et og annet om dette området som har blitt så populært og er stappfullt av turister. Det kryr av gjestehus, ikke så mange hoteller. Vi bor på Country home, ikke akkurat landlig, men flott utsikt og litt utafor byen. I gåavstand fra jernbanestasjonen, sa de, men gåturen ble lang og varm da Bård fortsatte oppover gata i stormfart mens jeg forhørte meg med noen damer som sto utafor en restaurant. De var begge enige og pekte i motsatt retning.  Jeg løper etter han og sier fra, sa den yngste med rødlilla kjole, og for av sted. What are you looking for? spør en blid mann med motorsykkel. Det pleier å være opptakten til tilbud om billig skyss og overnatting. I am  looking for my husband, sier jeg og peke på mannen med rød sekk som spurter av gårde med to kofferter på slep.  Da fikk vi oss en god latter, en lovende start på møtet med Ella.

Men det var egentlig noe annet jeg ville skrive om, noe dere venter spent på. Hva med togturen, hvordan var den? Den vi hadde så store forventninger til. Et ord, fantastisk, det må naturligvis utdypes.

Vi var ute i god tid på stasjonen og heldigvis hadde sjåføren fått streng beskjed om å passe på oss helt til toget dukka opp og sørge for at vi kom oss vel om bord. Men da to tog tøffa inn omtrent samtidig, ble det litt uro i rekkene. Passasjerene begynt å løpe i hver sin retning, mens vi fulgte beskjeden om å bli stående. Vi hadde jo en som forsto språket, også togspråket. Men da han også begynte å løpe, fulgte vi etter med alt vårt pikk pakk.  Noen pekte på det siste toget som rulla inn og ropte, Det er toget  til  Bandulla (endestasjonen).Passasjerene hoppa fra perrongen ned på skinnene med sekker og kofferter, og det var luftige hopp, sikkert en meter ned, fortsatte mot vognene og måtte  bestige stupbratte trinn. Uten hjelp hadde ikke jeg klart det, heldigvis var det to staute hjelpere i mitt følge, kraftkarer begge to. Endelige inne i kupeen, kalt 1. Klasse – observation CAR, bakerste vogn, som så stusselig ut. Et lyspunkt var store, brede bagasjehyller, opp med alt, og da vi får satt oss, kommer den hvithårede sjåføren inn, everything all right, madam, sier han, yes, sier vi begeistret. Vi sitter med ryggen til kjøreretningen. Kupeen har et stort vindu helt bakerst og flere mindre, men ikke aircon. Det siste hadde vi grudd oss til, litt hvert fall. Togturen tok jo bare fire timer. Sidevinduene gikk det an å åpne og en kunne også stå i døråpningen  på begge sider og lufte tærne, det var  behagelig. Ikke full kupé, så vi kunne flytte oss fra side til side der utsikten var best. To unge damer fra et annet asiatisk land er ikke så opptatt av utsikten, men av å henge heiende ut av vinduet med selfie stang. Ei fransk dame bak oss sitter stille på setet sitt under hele turen og sier ikke et ord, mens mannen av og til tar bilder. Ikke av henne. men av naturen. Toget går i sakt fart i tamtara, tamtara takt og stopper av og til av forskjellige grunner vi ikke får forklart, men det gjør ingenting. Mange små stasjoner. Da får vi fotografert og uttrykt vår begeistring til andre reisende, alle ser ut til å være turister.  Et par smarte selgere tilbyr vann og noe mat, de hopper av og på stasjonene. Landskapet skifter, Små hus, hager, kyr, vinkende barn og voksne. Lange blader som stryker oss på kinnet, åpne landskap, grønne daler omgitt av høye fjell med skydott på toppen. Særlig den siste tredjedelen før Ella er betagende.

Ella er en bittelite fjellby, på ca. 1000 moh, den virker kunstig og kjedelig. Små kafeer og restauranter med turister som har truffet hverandre tidligere på stier og i andre byer i Sri Lanka. vi gjenkjenner flere. To netter der er mer enn nok, med mindre du er lidenskapelig opptatt av å finne nye fjellturer som ikke står på noe kart. For dette er stedet for spektakulære fjell. Hikers’ paradise og samtidig noe for enhver,smak. Small Adam’s peak kan alle klare, lett tilgjengelig og enkel, Ella Rock er mer krevende, lengre og flottere. Anbefaler lokal guide på denne turen.

 

Te, tamiler og togbilletter i Nuwara Eliya

Tirsdag 21.2.2017, vinterreise 3.

Har du lagt merke til det, spør jeg mitt reisefølge, det er mange flere her enn i Kandy. Nei, svarer han, det har jeg ikke sett. Det dreier seg om hudfarger, som er så vanskelig å snakke høyt om at vi ikke vet hva slags ord vi skal bruke på det åpenbare, på det alle ser,  at hudfarger finnes i alle slags farger og nyanser. En herlig blanding er det her, innflytelsen fra Great Britain, India så vel som Afrika og andre land har satt sine avtrykk. Portugiserne  tok med seg slaver fra Mosambik.

De mange med mørk hudfarge her i Nuwara Eliya kom ikke hit frivillig fordi de var eventyrlystne og tiltrukket av det kjølige klimaet, men fordi engelskmennene fant ut at de ville dyrke te her, og te fra Ceylon sto høyt i kurs i salongene i England. Det trengtes mange store og små hender for å plukke tebladene. Kvinne- og barnehender var de beste. Da var det praktisk å hente arbeidskraft fra det nærmeste nabolandet som britene også styrte over, India, nærmere bestemt Sør India, i provinsen Tamil Nadu. Tamilene arbeidet flittig på plantasjene og deres etterkommere ble værende. De vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med de krigerske tamiltigrene i nord.  De er hindi og har et kastesystem, vi er buddhister, forteller vår lokale sjåfør .

Det lille museet ved inngangen til Victoria parken, har ikke så mye tekst, men mange fine fotografier fra den gangen jernbanen ble bygget her oppe i fjellene, engelskmennene trengte dem vel for å frakte teen, og uten slavene hadde det ikke blitt noen skinner i dette uveisomme området. De som ikke la skinner, kunne arbeide på plantasjene. Hele familien i arbeid.

Sånn sitter jeg og tenker på hvordan det var den gangen, og hvordan er det i dag?  Er de fortsatt nederst på rangstigen? En tynn, eldre mann, mørk i huden tusler rundt i sarong,  plastsandaler og skitten jakke  her på gjestehuset, hilser med håndflatene mot hverandre og et bredt, vidunderlig smil hver gang vi møtes. Han bor under trappa, rett ved der jeg sitter og skriver. Han er nattevakt og altmuligmann, en slags buddhistisk  bawaab har vi kommet fram til, en som vokter porten og står til  rådighet for alt og alle. Om morgenen sprer han røkelse i rommene og velsigner dagen og huset.

Jernbanen og billettene ja.  Det har seg slik at jernbanestasjonen ikke ligger her vi bor, men 6 km unna i en annen by. Vi fikk sjefen på gjestehuset til å ringe og forhøre seg om det var billetter å oppdrive, nei, dessverre, ikke mulig , men kommer dere en time før kan  det hende dere får plass, på 2. eller 3. Klasse, kan ståplass være noe?

Da er det Don ringer, er her i byen sier han, har kjørt noen andre turister hit. Over en tekopp finner vi løsninger som passer både han og oss. Don er vår kjære sjåfør fra gjestehuset vi bodde på i Kandy, River lodge tror jeg det het, litt pretensiøst kanskje, men det lå hvertfall ikke så langt fra elva. Pent og rent, litt trangt og varmt, men det som betyr noe er service, og den utdeles med glede og mye omsorg. Jeg skal ordne billetter for dere. Veldig snilt av deg svarer jeg for å være høflig, men jeg har ikke tro på at det går.  Noen minutter seinere står han i døra med billetter til observation car, til den nette sum av ca 100 kroner, ikke hurtigtog, det tar fire timer til Ella som er vårt neste stopp. Overveldende, kunne ikke tro det var sant. Jeg drømte at billetten forsvant med et vindkast i natt, men den lå pent sammenbretta i pungen.

Å ha fleksibelt program gir rom for spennende møter og uventa  vendinger. Nå skinner sola også, det regna da vi kom hit for fire dager siden. Og i morgen bærer det av sted  mot nye opplevelser.

Ps. Etter at billettene var i boks, har jeg funnet ut at det også er noen andre måter å forhåndsbestille  billetter på, utover expo rail.   Se man in seat 61 sitt nettsted.,

PS. Anbefaler Nuwara Eliya på det varmeste, en fin, liten by og ikke en engelsk country garden som jeg forestilte meg.