Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!

En kommentar om “Agota Kristof

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s