Agota Kristof

Det skulle gå lang tid før jeg fikk øynene opp for den ungarske forfatteren Agota Kristof. Nå er jeg ferdig med hennes trilogi. Det ligner ikke på noe annet jeg har lest. Grunnen er språket. Usentimentalt, klart, realistisk, brutalt, ærlig, omsorgsfullt. Hun flyktet fra Ungarn til Sveits med mann og barn og bosatte seg i Neuchatel. Der lærte hun seg fransk og bøkene er skrevet på det språket. Når man skriver på et fremmed språk, må en være nøye med hvilke ord en velger og sparsom med digresjoner. Bøkene er tynne og lette å lese.

Hun tar utgangspunkt i egne erfaringer om krig, okkupasjon og diktatur. Men stadfester verken land eller steder.Hun skriver om mennesker og hendelser som kan være like gyldige i Asia, Afrika og Latin Amerika som i Europa. Beretningene er samlet i tre bøker: Tvillingene, Beviset og Den tredje løgnen. De er spennende og vanskelig å legge fra seg, En blir sugd inn i et underlig og uhyggelig univers som handler om barn, voksne, eldre og hvordan de strever med å overleve fysisk og psykisk når krigen raser og hva som venter etterpå.

Vi følger en familie. Det starter med at to små gutter, tvillingene Lucas og Claus, blir overlevert til sin bestemor som bor på landet. De har ingen andre slektninger som kan ta seg av dem. Heksa blir bestemoren kalt, og hun kaller guttene for drittunger. Men er den gamle heksa brødrenes bestemor eller en annen slektning? Fra første stund setter hun dem til å arbeide. Hvis de ikke gjør det, får de ikke mat. Og guttene tar fatt. De blir satt til å passe dyra på gården, finne ved, dyrke, luke, vanne, snekre, plukke, bære, rydde og bære. Tidlig bestemmer de seg for å bli sterke og utholdende for å tåle motgang. Det er et fascinerende vennskap og samhold mellom dem,. De får ikke gå på skole, men lærer seg likevel å lese og skrive. De venner seg til bestemora og hennes krav. Etterhvert er det tvillingene som får overtaket. Uten dem hadde hun ikke klart seg. Det foregår mystiske ting i hagen der skatter er gjemt. Mora som hadde lovt å komme og hente dem -dukker ikke opp. Andre personer går inn og ut av deres liv. Navnet på den første boka heter Le grand cahier på fransk. Det betyr en stor bok som en av tvillingene jevnlig skriver i.

I den andre boka, Beviset, har tvillingene kommet bort fra hverandre. En av dem har klart å krysse grensa til nabolandet. Er det bedre å bli værende eller å flykte? Vi følger utviklingen til begge to og hva som skjer når bestemora dør. I den siste boka, le troisième mensonge, blir alt kastet rundt. En ny versjon av familiens historie blir løfta fram, men er den riktig? Hva er løgn og sannhet? Selv om det er forvirrende, klarer Kristof å mane fram krigens kaotiske og uhyggelige stemning. Hvem er venn og hvem er fiende? Hva er en familie? Hvem kan vi stole på? Er tvillingene ekte? «Tvillingene» bestemte seg tidlig for å stole på seg sjøl og hverandre . Men det har sin pris.

Det mest interessante i trilogien er hvor voksne og fornuftige barna opptrer. De blir selvsikre og sterke og tar riktige valg. Særlig kommer det fram i den første boka. Bestemora blander seg ikke inn, og mang en gang er det guttene som irettesetter henne og ikke omvendt. De er høflige og bestemte. Hjelper andre når det trengs og straffer med den andre handa når det er nødvendig. De er både sjenerøse og nådeløse. . De viser også en stor ømhet og omsorg overfor andre barn som er svakere enn dem. I bunn og grunn dreier boka seg om familierelasjoner der to barn er hovedpersoner og viktige støttespillere for andre barn og voksne. Anbefales på det varmeste!

Shuggie Bain

Jeg har lest denne boka med stor interesse, smerte og glede. Den handler om vond, sosial arv, fattigdom og mennesker som ønsker seg et verdig liv, men ikke klarer det. Alkohol og misbruk av kvinner er en rød tråd. Brutale skildringer av hvordan det er å vokse opp i en familie der mor er alkoholiker og bruker sine siste mynter på øl, mens barna sulter. Det er en intens, brutal og observant studie av en familie vi følger fra begynnelse til slutt. Familien Bain består av Agnes og hennes barn, en datter og to sønner. Shuggie er den yngste, sønnen til hennes andre ektefelle. Hennes første mann var katolikk, og hun skiller seg fra han da hun møter Big Shug, en Don Juan som er glad i damer. Men det er historien om Shuggie og forholdet til moren som står sentralt fra begynnelse til slutt.

De bor i Glasgow i thatcherismens Storbritannia. Arbeidsløshet, fattigdom, alkoholisme, psykiske lidelser er utbredt og det er et hardt liv for både foreldre, barn og besteforeldre. Jeg hadde en gang en venninne som kom fra Glasgow og ble invitert hjem til hennes familie for å feire Hogmanay – nyttår. Feiringa pågikk i to dager, gjerne flere. De var glade i å feste og drikke, men ikke ante jeg at det var så store deler av befolkningen som var rusavhengige og fikk sosialhjelp.

Forfatteren, Douglas Stuart, vokste selv opp med en alkoholisert mor, og han vant Bookerprisen i 2020. Vel fortjent. Det er en imponerende debut-bok. Selv om omstendighetene er sørgelige og det ikke fins lys i mørket, er den skrevet med varme, dybde og kjærlighet for karakterene. Både naboer, søsken, fedre og særlig mødre og kvinner blir tydelige med sine sterke og svake sider. Han løfter dem fram som både omsorgsfulle og avvisende og viser hvordan de mestrer utfordringer de står overfor. Selv om familien Bain ikke skiller seg ut i nabolaget – er det mange som undrer seg over at Agnes holder ryggen rak og hjemmet rent og pent og er fint kledd når hun er ute en tur. Men ikke alle legger merke til at hun går hjemmefra til byen når hun ikke har penger til å betale bussbilletten. I nabolaget er det stadig konflikter. En mor med mange barn går amok og blir liggende på gata. Agnes trer til og hjelper henne, hun er forferdet over at nabokona må ligge der i blodige klær og fillete undertøy, så hun tar av seg sitt eget, fine undertøy og kler på henne, fasaden må være i orden. Ingen skjønner hvordan Agnes klarer å holde seg så ren og ordentlig, hårfrisyren er perfekt og klærne er fine. Hun lærer barna sine å kle seg pent og være høflige.

Big Shug er drosjesjåfør og skiftarbeider, han foretrekker å kjøre om natta og oppsøker damer. Det er i det hele tatt flere overgrep som skjer i sjåførmiljøet. Kvinner blir voldtatt, eller betaler med sex, og særlig de som har tatt seg en drink for mye, er lett bytte. Det gjelder Agnes – og etterhvert skyver hun barna fra seg. Den eldste, datteren, forsvinner, og deretter den eldste gutten. Men lille Shuggie holder seg krampaktig til moren. Faren hans, drosjesjåføren, frister Agnes med at alt skal bli bedre om de flytter til en annen bolig, og hun og barna havner i et mørkt, svart område der det tidligere var gruvedrift. Familiefaren forsvinner, overlater ansvaret for barna til Agnes, både praktisk og økonomisk, og Shuggie mister all kontakt med faren sin. I en kort periode oppsøker Agnes AA, blir tørrlagt og får seg kveldsjobb. Hun får en ny kjæreste. Denne delen av historien er lys og håpefull. Agnes virker samlet, glad og fornuftig. Men alkoholen tar sin hevn.

Lille Shuggie er ikke som andre barn. Han viser omsorg for moren sin, og hun beskytter han. Han må være hjemme fra skolen for å passe på henne, kan ikke gå før Agnes kommer hjem fra festlig lag. Han er interessert i feminine sysler, leker med dukker og figurer, og klær, og han danser. Mor og sønn er avhengig av hverandre. Han er det perfekte mobbeoffer, han er ikke normal, mener de andre barna, hvorfor kan han ikke være som de andre? Han liker ikke fotball, er han homo? Bildet av Shuggie er fortalt med innlevelse og avhengigheten til moren er nesten sykelig. Han gjør alt for henne, blir sendt i butikken for å kjøpe mat, men må lyve på morens vegne for å få kreditt.

Man kan lure på hvordan barn klarer seg i slike omstendigheter. Shuggie har ingen venner, men får etterhvert kontakt med en gutt på samme alder som vil introdusere han til ei jente han kjenner. Hun har også en alkoholisert mor og de to blir gode venner. Hun er hans eneste venn og de kan betro seg til hverandre om ting de ikke forteller til andre. Det er et rørende vennskap, der han også viser omsorg for mora hennes.

Jeg har lest boka på engelsk – men har hatt problemer med å forstå Glasgow dialekten. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den på originalspråket. Kanskje er det en hel del jeg ikke har fått med meg, men det gir mening å lese den på glasgowsk. Noe annet som har vært litt irriterende er at forfatteren hopper litt fort fram og tilbake, men det har jeg vent meg til. Det er et stort persongalleri, en frodig fortelling, som framkaller både gråt og latter, skrevet i et herlig språk av en forfatter som er følsom og observant. En tar ikke farvel med den boka når den er ferdiglest – Shuggie og Agnes lever fortsatt. Kanskje blir det en oppfølger?

Primo Levi

Jeg har endelig tatt meg tid til å lese Primo Levis. Husker vagt at det var noen av hans verk i bokhylla i mitt barndomshjem, men den gang var det andre forfattere jeg var mer opptatt av. Sigrid Undset og Knut Hamsun var blant mine favoritter i min ungdom. Som barn var jeg en ivrig leser av Vill Vest og Frøken Detektiv. Og jeg fikk bøker som passa for piker i julegave av mine onkler. Men jeg ville heller ha voksenbøker og de fant jeg i bokhylla hjemme.

Vi hadde flere bøker om krigen. Faren min hadde fått dem gratis fordi han jobba i et bokbinderi. Men jeg leste ikke om krigen før seinere og da var det Max Manus og hans spennende og farlige oppdrag det dreide seg om.

Som nevnt i tidligere blogger, fikk vi vite mye om etterkrigstida i Tyskland da vi var der i 2020 før viruset stoppa alle utenlandsreiser.

Primo Levi var jødisk og bodde i Italia. Han kom fra en liberal jødisk familie, og klarte å utdanne seg til kjemiker før jødene ble bannlyst. Fikk til og med fullført en doktorgrad. På vitnemålet sto det at han «var av jødisk opprinnelse», og det stengte flere muligheter for å få jobb. Han klarte det likevel. Grunnen var at hans far hadde sine forbindelser, og Primo måtte bruke et annet navn og skjule at han var jødisk. Han kunne heller ikke flagge sine politiske sympatier.

Levi bodde i Turino og i 1943 tilslutta han seg han en motstandsgruppe som oppholdt seg i fjellene der. De ble oppdaga og han måtte avsløre sitt etniske opphav, ellers hadde han blitt skutt. Dermed havna han først i en leir i Italia og deretter i Auschwitz – hvor han oppholdt seg fra 1944-45 i leiren Monowitch. Det var 12000 fanger der. Levi fikk fangenummer 174517. Han ble der i 20 måneder.

Bøkene jeg har lest er If this is a man (Se questo é un uomo, på italiensk), Hvis dette er et menneske, heter den norske tittelen. Denne delen handler om tida i konsentrasjonsleiren fram til 1945 da russiske militære kom til leiren. Den neste boka heter The Truce – oversatt til Våpenstillstand på norsk. Den handler om hva som skjedde da krigen var over og overgangstida før fangene endelig kunne dra i samla tropp tilbake til Italia. Jeg har lest begge bøkene på engelsk, men de foreligger nå i norsk utgave.

Det har kommet en del krigslitteratur i de siste åra , og blant annet har Marte Michelets bøker vakt oppsikt – særlig den siste som handler om hva hjemmefronten visste om jødeforfølgelsen. Hva vanlige tyskere visste om jødene i konsentrasjonsleirene og det som foregikk der, tar Levi opp i et etterord, som er verd å lese.

Det har blitt skrevet svært gode bøker om fangenskap i tyske konsentrasjonsleire av norske ex-fanger, feks. Lise Børsum og Trygve Bratlie. De er tidsvitner og vi kommer tett på livet i fangenskap. Det er stor forskjell på å skrive historier om noe du selv har opplevd og historier som har blitt fortalt deg av andre. Tidspunkt er også en viktig faktor. Noen har skrevet om sitt liv i konsentrasjonsleir flere år etter at de kom tilbake til hjemlandet. Andre med lignende erfaringer ville ikke si eller skrive noen ting. Hva grunnen var til det, kan vi få innsyn i når vi leser Primo Levi. Ikke lenge etter at han kom tilbake til Turino skrev han sin første bok, Se questo é un uomo. Den bærer preg av at den er tett på opplevelsene fra Auschwitz. Han hadde et viktig budskap og bare måtte skrive om det mens minnene var ferske. Den fikk ikke mye oppmerksomhet – og ble ikke trykket i mange opplag. Flere år seinere ble den gjenoppdaget som en perle og har blitt obligatorisk lesing i Italia og andre land.

Mange krigsbøker handler om helter og skurker og er skrevet som spenningsromaner. Det er tydelig hvem som er rene og ranke og hvem som får sitt pass påskrevet som fæle skurker og innbarka sadister. Levi skriver annerledes – han observerer, reflekterer og veier sine ord.Han er usentimental, det blir ikke mye snakk om følelser. Når han forteller om utfordringer, lidelser og svakheter, er det sine egne plager han refererer til. Hva er et menneske? Hva skjer med mennesker når de blir fratatt sin identitet og verdighet? Alt menneskelig foregår i konsentrasjonsleiren. Om skikkelsene er snille eller slemme, dumme eller late, gjenspeiler det menneskelig aktivitet og personlighet. «Jeg foretrekker rollen som vitne, ikke som dommer», skriver han, jeg har aldri hatt behov for å ta hevn». Det er systemet som er problemet, ikke menneskene. Disse temaene blir også omtalt i etterordet.

Levi er et glimrende tidsvitne. Han er framfor alt en god observatør og ikke minst skriver han med litterær penn. Hvem kommer til å overleve? er et brennende spørsmål. Er det psyken eller syken som bestemmer? Han er nøktern og detaljert i sine beskrivelser av dagliglivet. Persongalleriet han tegner gir assosiasjoner og forståelse av det enorme menneskelige eksperimentet det var å samle tusenvis av menn (og kvinner som ofte var i andre leire) med forskjellig språk, kulturell bakgrunn og erfaringer, i brakker hvor de må dele seng med andre, arbeide sammen, slåss om mat, og lære seg strategier for å holde hodet over vannet. Det var svært usannsynlig at man kunne overleve to vintre i leiren, var en alminnelig oppfatning. Noen klarte det, men de fleste bukket under.

Det er en intrikat og dirrende studie av det menneskelige, av fangenes kroppslige og sosiale behov, lidelser og glede. Dette samfunnet som kan se ut som et kaotisk helvete, har sine egne regler og rutiner, og du må lære hvordan du skal overleve og finne din plass i flokken. Fangene er fratatt alt personlig, og om du har med deg noe som er viktig for deg, og som kan være nyttig for andre, må du finne måter å gjemme det på. Du har ikke et navn men et nummer som for evig er risset inn på en kroppsdel. Alle stiller likt, men noen er likere enn andre. Det er da det blir mulig å studere sin egen og andres personlighetstrekk og ferdigheter.

Levi har både nærhet og distanse til sine medfanger og voktere. Å observere, reflektere og notere må ha vært hans sterke side. Hver dag har nok med sin egen plage, som å skaffe seg mat, stjele eller bytte til seg brød ved å gi fra seg en sliten skjorte. Byttehandel og tyverier foregår mellom fangene så vel som mellom fanger og tyske voktere. Alt har verdi, spiker og gamle kosteskaft kan omarbeides og selges til høystbydende. Men mat er det viktigste. Alle tenker på og drømmer om mat. Det kan bli en svakt punkt som tapper deg for energi, så du må finne måter å holde sulten i sjakk.

Det er ikke bare enkeltindivider i Levis fortellinger, men også studier av etniske grupper. For eksempel grekerne som holder sammen, danser og ikke minst synger for å holde motet oppe. De verner om fellesskapet, er sterke og arbeidsomme. De er også flinke til å lage gode supper – og den som får smake noen av grekernes delikatesser, om så bare en skje, glemmer det ikke.

The Truce boka har et lysere preg. Tross alt er krigen over, ingen som bomber og skyter, men å overleve er fortsatt en kunst. Denne boka har et vell at morsomme og spennende historier om oppfinnsomme tyver og kjeltringer og hva de finner på for å skaffe seg penger, mat og damer.Forholdet til russerne og den polske lokalbefolkningen er uproblematisk. Samtidig er det uutholdelig dårlige forhold i leiren, det er mangel på vann og mat. På mirakuløst vis blir Levi kvitt skarlagensfeberen – det var brennevin som skulle til. Både lidelser og gleder i denne boka er reelle og det er ikke til å forstå hvordan de klarte å komme gjennom denne vanskelige tida. Det var stadig snakk om at nå var det italienernes tur til å bli evakuert, men det kom verken hvite busser eller komfortable tog for å hente dem. Og når det endelig skjer, blir de stabla inn i dårlige vogner eller drar med hest og kjerre. I tillegg skal det vise seg at returruta ikke er organisert i det hele tatt, de reiser nordover og sørover og så nordover igjen før de kommer seg tilbake i sørlig retning. Reisen tilbake varte i 35 dager. Jeg liker The Truce, men jeg syns den er litt for lang og det blir en del gjentagelser.

Levi mener han ikke hadde overlevd i fangeleiren uten hjelpen han fikk av sin stillfarne venn Leonardo …»han har en helt essensiell egenskap: en uendelig kapasitet til å holde ut, et stille mot,…..og en vilje og tålmodighet som holdt han oppe på mirakuløst vis. Leonardo hjalp Levi i det stille uten å kreve en motytelse. De opprettholdt kontakten etter at krigen var slutt.

Det var blanding av flaks og utholdenhet som reddet Levi. I den siste delen av krigen da det gikk nedover med Tyskland, ble han i kraft av sin utdanning som kjemiker, overført til et laboratorium der arbeidsforholdene var mye bedre. Og da tyskerne rømte fra Auschwitz, ble han ikke med i strømmen av fanger som forlot leiren. Han hadde skarlagensfeber. De syke ble igjen, mens fangene som forlot leiren døde. Av de 125 italienere som ble sendt til Monowitz, var det bare tre som returnerte til Italia etter krigen. Levi var en av dem. Han skrev som nevnt den første boka rett etter hjemkomsten og den andre boka en god stund etter.

I etterordet blir han spurt om hva han tror var grunnen til at han overlevde helvete. «Min interesse for studier av mennesker, hjalp meg, og viljen til å overleve, men å overleve i den hensikt at jeg ville vitne om det jeg hadde vært utsatt for», sier han. Men det mest interessante er hva han tenker om oppholdet flere år seinere. «Når jeg ser tilbake på oppholdet i leiren i dag, kjenner jeg verken sinne eller smerte. Tvert i mot var det en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Oppsummert vil jeg si det var noe positivt som kom ut av det, som har beriket mitt liv og gjort meg tryggere. Hvis jeg ikke hadde opplevd Auschwitz, ville jeg ganske sikkert ikke skrevet noen ting. Jeg ville ikke hatt motivasjonen og insentivet til å skrive. Jeg var en middels god student, og fikk dårlige karakterer både i historie og italiensk.»

Jeg foreslår at vi våkner

heter den siste boka til Beate Grimsrud. Den vant Brageprisen i fjor. Og forfatteren døde før prisen ble utdelt.

Jeg har lest noen av hennes tidligere bøker, men nå er det lenge siden jeg har fulgt med på hennes forfatterskap. Hun skriver annerledes enn andre forfattere, impulsivt, fritt og lekent – og er en veldig god observatør. Setninger og ord triller ut av hennes fargerike eventyrverden. Det er både humor, alvor og filosofiske betrakninger. Det er språket hun vrir og vrenger på som setter i gang tanker og følelser hos meg. Du kan lese enkelte setninger om og om igjen og undre deg over hennes funderinger.

Det er vanskelig å omtale denne boka fordi fortellinger, personer og andre vesener viser seg i korte sekvenser og må fordøyes i små porsjoner. Jeg har brukt lang tid på å lese boka på 500 sider. Vilde heter hovedpersonen og hun bor i Stockholm, men pendler mellom Norge og Sverige. Den lange historien handler om Vildes barndom, ungdom i Norge og om voksenlivet i Sverige med alle vennene. Vennskap og omsorg for hverandre er en særdeles viktig ingrediens. Særlig blir dette tydelig når Vilde får kreft – brystkreft med spredning og blir alvorlig syk. Det er fine og dype refleksjoner om sykdom og helsevesen, terapeuter og andre profesjonelle hjelpere og Vildes fortvilelse, men jeg syns det blir for mange gjentagelser og dveling ved sykdom og død. Det har kanskje noe med pandemien å gjøre – den legger en tjukk tåke over livene våre og framtida. Jeg har mer lyst til å lese noe lyst og lett.

Fortellingene om Vildes forhold til familie, venner, kjærester, tantebarn og ikke minst hennes gamle mor, er fremragende. Mora er en interessant person, de har et godt og ganske uproblematisk forhold. De små kontroversene som når mora kjøper en kjole til den voksne datteren og datteren ikke liker den, er skrevet med kjærlighet og forsonlighet. Hun liker moren sin, i motsetning til mange andre forfattere som skriver om mor-datter forholdet. Og Vilde er sterkt knytta til sin store familie i Norge.

Hennes verden er full av personer, dyr, blomster og andre usynlige skikkelser som dukker opp. Florian er en av dem. Han gir henne råd og advarsler. To andre dyr er rotta og reven og deres betraktninger om livet. Teksten blir stadig avbrutt av disse tre inntrengerne. Innspillene deres er ikke irrelevante, absolutt ikke, men irriterende. Det stykker opp fortellingen og distraherer meg. Når det er sagt, er det flere inderlige og strålende korte historier om små og store levende mennesker Vilde omgir seg med. Særlig samtalene med barn og forholdet til kjæresten, kalt O.

Det har blitt en forunderlig bok om liv og død. Døden er ikke akkurat et morsomt tema, men forfatteren klarer å få meg til å tenke på noe jeg ikke liker. Jeg så nettopp en dokumentarfilm om Cuba der Fidel var en av hovedpersonene. En scene i filmen omhandler hans reise til USA der han skulle holde en tale i FN. Reporteren spør om han ikke er redd for å bli drept av fienden. ( Det hører med til historien at mange prøvde å ta livet av han både før og etter reisen til Amerika, men ingen lyktes). Jeg bekymrer meg ikke for døden, sier Fidel, som den gangen var ung, sterk og hadde lyktes med en revolusjon. «Døden kommer en gang, men ingen veit når». Når man ikke frykter døden, kan en nyte livet. Han hadde jo sett døden i hvitøyet utallige ganger. Synet på liv og død er annerledes både på Cuba og i andre land jeg kjenner. De snakker ikke så mye om døden. De veit den er der, men hengir seg til livet.

Som sagt, boka er både lang, ubehagelig, livlig, varm, kjærlig, klok og irriterende. Jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat denne boka vant Brageprisen.

(PS. Anbefaler Jeanette Wintersons , Why be happy when you could be normal? og Oranges are not the only fruit. Elsker de bøkene som handler om fattigdom, religion og lesber. Det er en bragd å kunne skrive om sin sørgelig oppvekst med så mye vidd og ironi.)

Elena Ferrante – De voksnes løgnaktige liv

Nok en gang har Ferrante levert en interessant og medrivende roman om familier, oppvekst, klasseskiller, løgn og sannhet, og mye mer. Selv om det er skrevet utallige bøker om samme tema, er det noe friskt og overraskende over måten hun skriver på. Kapitlene er korte og historien omfatter flere familier og personer, både voksne og ungdommer. Hun klarer å holde styr på dem og gi dem et ansikt, som gradvis blir tydeligere. Vi blir etterhvert kjent med både mødre, ektefeller, tanter, fettere og kusiner, og deres liv som er i stadig forandring.

Hovedpersonen Giovanna er enebarn og bor sammen med sine foreldre i et beskytta og trygt miljø i Napoli. Foreldrene er akademikere, faren professor og moren lærer i videregående. De omgås akademikere, de er liberale og støttende, snakker dempet og dannet til hverandre, og har forventninger om at dattera vil gå i samme fotspor – det er aldri et tema, men en selvfølge. Dattera har et nært og godt forhold til foreldrene, inntil puberteten setter inn. Hennes kvaler og tvil om hun er god nok, elsket nok og pen nok, er glitrende skildret, noe alle som har vært tenåring kan kjenne seg igjen i. Når faren en dag sier at hun ser ut som tante Vittoria, blir det bare enda verre. Hvem er denne Vittoria og hva mente han med det? Det åpner seg nye dører for ungjenta når hun får vite at det fins både tanter, fettere og kusiner i farens familie som hun aldri har hørt om. Foreldrene har holdt det hemmelig for henne. Jeg kjenner igjen den følelsen av hemmelighold i min familie, fra min ungdom. Det var noe de skjulte som jeg ikke forsto og ikke kunne spørre om.

Giovanna blir nysgjerrig og tar kontakt med tanta som bor i en nedslitt leilighet i en fattig bydel der folk bor tett og trangt og de snakker annerledes, har en annen dialekt. Vittoria er ikke redd for å vise følelser, hun klemmer og kysser, snakker høyt om liv, død og kjærlighet og foraktende om faren hennes. Hun trykker Giovanna til sitt bryst og ungjenta er både fascinert og glad for å komme i kontakt med sin nye familie. Men hvilken versjon om familien skal hun stole på? Vittorias eller farens? Hun bruker mye tid på å fundere over om hun ligner på tanta. Hun liker Vittoria, selv om hun er uforutsigbar og lunefull. Giovanna blir overraska og pirret av historien om den gang tanta møtte sin store kjærlighet. Det henger et bilde av denne mannen på veggen. Men etterhvert blir hun tvil om Vittoria forteller hele sannheten og skjuler mørke sider. Er det nok en løgn?

I denne brytningstida oppdager hun også at foreldrene hennes har sine godt bevarte hemmeligheter. Ekteskapet rakner og de flytter fra hverandre. Det går særlig utover forholdet til faren, som hun ikke lenger stoler på og får et ambivalent forhold til. Fortellingen hans om den slemme og hatefulle Vittoria slår sprekker. Det er faren som er den store stygge ulven, mener Vittoria. Han er dominerende og tyrannisk og det er han som har ødelagt familien og glemt hvor han kommer fra.

Giovanna blir boende hos moren, og bestemmer seg for å ikke gjøre som foreldrene sier. Hun vil ikke lenger være pliktoppfyllende og flink, men skulker skolen og driter i karakterer. Foreldrene blir sjokkerte og skamfulle når det viser seg at hun ikke klarer eksamen og må gå et år om igjen. Vår unge heltinne fortsetter med å lese bøker hun interesserer seg for og går sin egen vei. Jo mer distanse hun får til flinkhet og dannelse, desto bedre ser hun sine foreldres svake og sterke sider. Bruddet gjør henne sterkere. Hun tar med seg to venninner til sin nye familie fordi de vil bli kjent med de kjekke fetterne hennes.

Vittoria mener at Giovanna må bli med henne til kirka for å få litt åndelig oppdragelse. Der møter hun en ung, talentfull mann, Roberto. Han har vokst opp i samme miljø som fetterene, men bor nå i Milano og gjør karriere ved universitetet. Møtet med han forandrer hennes liv. Han er vennlig, oppmerksom og kunnskapsrik, hensynsfull og lyttende. Han har en magnetisk utstråling som alle trekkes mot. Giovanna blir roligere etter møtet med han og forstår hva tante Vittoria mente den gang hun møtte mannen i sitt liv. Men hun holder det hemmelig.

Roberto er kjæreste med Giovannas kusine, og de skal gifte seg. Vittoria og familien passer på at hun ikke blir gravid før giftemålet. Og broren hennes må være med som anstand når hun besøker kjæresten i Milano. Etterhvert blir det Giovanna som får den rollen og det gjør hun med stort engasjement for å være i nærheten av Roberto. Hun begynner å lese religiøse tekster om Jesus og Gud for å imponere han. Samtidig viser hun stor omsorg for kusina si. Hun har ikke utdanning og passer ikke inn i det akademiske miljøet til kjæresten, som blir professor i ung alder. Kusinas største bekymring er at hun elsker Roberto mye høyere enn han elsker henne.

Giovanna utforsker kjærlighet og sex med stålkontroll. Det må skje på hennes premisser. Det er en sterk og tydelig kvinneskikkelse Ferrante har tegna. På tross av sin unge alder, er hun en skarp observatør og avslører de voksenes løgner og svakheter. Og hun er ikke nådig i sine uttalelser.

Hvordan det går med Giovanna og hennes familie, er et åpent spørsmål. Vi blir hvert fall overbevist om at hun kommer til å klare seg. Persontegningene er nyanserte og interessante. Det gjelder både de voksne og ungdommene. Hun får et annet og mer forsonlig forhold til foreldrene etterhvert som hun løsriver seg og tar egne beslutninger om hvem hun er og hvor hun skal i livet. Hun oppfører seg som en voksen, kanskje litt for voksen?

Et vakkert armbånd er også en del av historien fra begynnelse til slutt. Armbåndet skifter eier flere ganger og om det er lykke eller ulykke den bringer, kan jeg ikke si. Det er mulig italienske lesere forstår betydningen.

Leste boka på engelsk på min Kindle.

Al-Barisi (The Parisien)

Jeg har lest to tjukke bøker i det siste på rundt 600 sider. Isabel Allende, som jeg har omtalt før, og Isabelle Hammad´s, The Parisien, eller Al-Barisi.  Begge bøkene strekker seg over et langt tidsrom og begge bruker familie(r) for å fortelle små og store verdenshistoriske og private hendelser.  Begge er spennende og opplysende, men skrevet på helt forskjellig måte. Isabel Allende er 77 og Isabella  Hammad 28. Allende forteller om Spania og Chile og Hammad om Midtøsten og Palestina. Isabella Hammad er et stort talent, en ny lysende stjerne, særlig god til å grave dypt i det menneskelige og skape troverdige personer og situasjoner.

Hammads hovedperson er forfatterens oldefar, Midhat Kamal, som hun har hørt fortellinger om siden hun var barn. Historien om Palestina i denne tidsepoken er viktig og vi følger Midhat og hans familie.  Hun klarer på forbilledlig vis å tegne en sammensatt og interessant person, og hvilke hendelser som kommer til å prege hans liv. Vi følger han fra 1914 da han som ung student blir sendt til Montpellier i Frankrike for å studere medisin, og fram til 1936 før staten Israel ble oppretta. Faren hans er velstående og betaler gladelig utdanninga for å få en sønn som skal bli lege.

Historien begynner  i Nablus mot slutten av det ottomanske herredømme og ender med hvordan palestinsk motstandsbevegelse utvikler seg.  Den omfatter også Egypt (Kairo), Libanon og Syria, ettersom landene var nært knytta til hverandre,  og Midhats far er handelsmann som har sin hovedgeskjeft i Kairo. Jeg har med stor fornøyelse og gjenkjennelse lest det hun skriver om Kairo og Egypt på den tida.

Den første delen i Frankrike handler om hvordan Midhat prøver å finne seg til rette i en europeisk kultur blant beleste intellektuelle,  franske akademikere. Hvordan vurderer de en ung, usikker muslimsk student fra Midtøsten?  Han får venner og uvenner og prøver hele tida å tilpasse seg og forstå ubegripelige sosiale koder, følelsesmessig og intellektuelt. Faren i familien han bor hos i Montpellier, Dr. Molineau,  er lege,  og i det skjulte utforsker han gåten om hvordan Midhat klarer å definere seg når han må lære å uttrykke seg på et annet språk.  Han blir tilsynelatende behandlet vennlig, men Dr. Molineau har ikke tro på at han noen gang kan nå opp til franske krav.  Han skriver detaljert ned sine observasjoner om «tilfellet Midhat».

Samtidig blir Midhat forelska i Jeannette, Molineau’s datter, og han er full av tvil og usikkerhet om forholdet, hva hun mener om han, hva hun antyder og hvordan det vil ende. Dialogene han har med seg sjøl er ikke spesielt for palestinere, de ligner på andre unge menneskers forelskelser. Jeannetts mor , som tok selvmord, er noe de to snakker om. Og Midhat blir mer og mer oppslukt av hvem moren var.  Han leser seg opp på psykiatri og kommer med forslag til hva slags sykdom hun led av og hvem og hva som kan ha gjort livet hennes så uutholdelig. Midhats mor døde også tidlig.  Dermed har Jeanette og Midhat noe felles, noe de begge er opptatt av og som gjør at de kommer nærmere hverandre. Nå er det Midhat som er kikkeren: han håper å finne et svar på skjebnen til Jeanettes mor. Hans interesse for psykiske lidelser er et frampek mot noe han kommer til å oppleve seinere i livet. Tida de lever i er mørk og truende. Krigen krever en innsats fra unge menn (og kvinner) som verver seg til tjeneste og må ta farvel med sine kjære. Noen kommer aldri tilbake, men de kaster lange skygger over dem som overlever.   Det berører også Midhat og hans vertsfamilie. Men det er ikke hans krig.

Under oppholdet i Montpellier modnes vår mann både menneskelig, følelsesmessig,  kulturelt og intellektuelt. Det kommer til et overraskende og dramatisk brudd med vertsfamilien, hvor han står oppreist og viser hvem han er. Uten å ta farvel, reiser han til Paris der han har venner fra hjemlandet. Han studerer historie på Sorbonne og fordriver tida med studiekamerater fra Midtøsten.  De diskuterer filosofi og politikk og  har tro på at pan-syrisk nasjonalisme vil seire.   Og han lærer både «savoir-vivre» , å opptre belevent og finne god takt og tone, men ikke minst å bli en levemann, «joie de vivre», piger, vin og sang.  Midhat er opptatt av politikk, men er ikke fanatiker, han er en tviler. Og mer interessert i klær og eleganse.   Det er i denne perioden han får tilnavnet «Al-Barisi», Pariseren, og ryktet løper foran mannen, han blir hetende Pariseren resten av livet. Det er også i Paris han knytter nære bånd med andre fra Syria og Midtøsten – de kommer fra velstående og kjente familier, med foreldre som kan betale for oppholdet og som tror at studentene bruker tida på å fordype seg i studiene.

Men en dag tar pengene slutt og Midhats far forventer at han kommer tilbake til Nablus for å hjelpe han med klesbutikken. Det er ikke en vanlig butikk, men etter sigende,  også en svært vellykket bedrift. På dette tidspunkt er Palestina okkupert av britene. På mange måter blir denne delen den mest interessant i mine øyne, både fordi  «legen» (som aldri ble ferdig med studiene) og levemannen som har levd eventyrlig  i Europa, nå må tilpasse seg sine arabiske røtter. Doktortittelen og det franske gir han et fortrinn i et samfunn der flertallet aldri har vært i Europa.  Han kan derfor velge hva han vil fortelle og ingen kan vite om historiene er sanne eller ei.  Igjen, er Midhat en pragmatiker, han tilpasser seg det nye livet med andre regler uten å klage. Ikke rart han drømmer om det franske, men har ingen han kan snakke med eller diskutere fransk litteratur og filosofi med. Han er fanget i en stor familie med sine kulturelle koder og tradisjoner, men drømmer om sitt tidligere liv. Vi blir kjent med Hammad familien, og andre kjente og mektige familier – det ligner på forhold jeg gjenkjenner fra Egypt. De gamle, etablerte familiene kan ha innflytelse på grunn av intellektuell kapital  selv om de ikke er rike. Eller de har penger, og forvalter dem riktig når de støtter og hjelper de fattige. Eller de har hatt en sentral  rolle i samfunnslivet som har gitt dem innflytelse. Det er i dette virvaret av usynlige bånd Midhat skal manøvrere sitt liv.

For det første gjelder det å finne en kone til han, mener faren. Forholdet til faren er anstrengt, han er alltid på reise  og bor mest i Kairo med sin nye familie.  Han er der ikke for sønnen  når han trenger sin far. Al-Barisi bor hos bestemora si i Nablus og hun får oppgaven å finne den rette livsledsager for han. Midhat er ikke interessert i å gifte seg – hans kjærlighet til Jeannette er fortsatt sterk – selv om den blekner med åra. Og om bestemor peker ut en familie som kan passe, en gammel, anerkjent familie, er det ikke sikkert den andre familiens overhode anerkjenner Hammad familien. Er de egentlig til å stole på? Er det sant at forretningen deres går så bra? Kan de sørge for at datteren deres får et godt og behagelig liv? Historien om hvordan Midhat etter flere klossete forsøk, som bryter de vanlige reglene,  til slutt får tilbud om å gifte seg med Fatima, er kostelig. Han ser henne første gang gjennom et nøkkelhull og selv om hun er tekkelig kledd – og det bare er øynene hennes som ikke er tildekka – er han sikker på at hun har sett ham.  Under en opprør i Nablus der kvinnene også deltar, veksler de to også blikk. Og Fatima tar saken i egne hender.

Nablus og dens historie og mangfold,  landskap og mennesker, rykter og løgner, blir fortalt levende og spennende. Det er flere interessante skikkelser, blant annet den lærde presten Antoine, som er fransk, og ikke bare er prest, men en observatør som gjennom mange år har studert byen og skrevet ned det han har fått vite og mennesker han har snakka med. Midhat treffer igjen sin gamle venn fra Paris,  Hani fra Syria. Kona hans Sahar  organiserer demonstrasjoner, holder taler og  og danner kvinnekomiteer. De blir inspirert av to egyptiske kvinner, bla Huda Shaarawi,  som  i 1922  kom hjem fra en kvinnekonferanse i Roma og kasta sjalet. Hun ble leder av den egyptiske feminist unionen.

Etterhvert blir Hani og hans venner engasjert i palestinsk nasjonalisme og han blir fengsla, men på grunn av sin status, blir han frigitt. Det er en begynnende konflikt mellom sosiale klasser blant palestinerne om hvilken strategi som er best.

Den siste delen  er både overraskende og spennende. Det starter med rykter om at Hammad familiens butikk er blitt rammet av det onde øyet når det begynner å brenne der. Midhat blir bedt om å finne ut hvordan og hvorfor det rammer akkurat hans familie. Han overser det, bare overtro mener han, men til slutt finner han et skjebnesvangert tegn i huset sitt som lesere som meg, hele tida har venta på skulle bli avslørt. Livet hans ramler sammen og han blir plassert på et asyl. Rystende beskrivelser av dagene og månedene han tilbringer der.  Men hvordan det ender – er også et mirakel. Det er fortsatt de innflytelsesrike familiene med kontakter i systemet, som kommer best ut av det. Selv om Isabella Hammad også skriver om dem som det ikke går så bra med.

Boka rommer mye,  kjærlighet, svik, opprør, politikk, krig, familiekriser og dagligliv på ulike kontinent. Hun løfter fram palestinske og egyptiske kvinner og deres innflytelse og deltagelse i samfunnet. Det er et mysterium hvordan forfatteren klarer å sy det hele sammen til et blendende verk,  og jeg skulle ønske at boka aldri tar slutt.

 

P.S. Lest på min Kindle i engelsk versjon.

 

 

 

 

Isabel Allende – Over havet

Isabel Allende siste bok – Over Havet – har vært en gledelig gjenoppdagelse av hennes forfatterskap.  Hun har skrevet og solgt mange bøker, men  jeg har ikke lest så mange av dem. Åndenes hus gjorde veldig inntrykk på meg. Det er sannelig bra at det fins en så dyktig kvinnelig forfatter fra Latinamerika, som har mange gode mannlige forfattere.

Over havet er den norske tittelen, og den treffer godt, for boka handler om mennesker som må flykte over havet. Fra Europa til Latinamerika. Men den spanske (og engelske tittelen) er mer utfyllende,  Largo pétalo de mar (A long petal of the sea). Den viser til Chile, som har form som et langt kronblad i havet. Og det er til Chile flyktningene kommer, forlater og gjenoppsøker. Pablo Neruda er en hovedperson fra begynnelse til slutt og hvert kapittel starter med setninger fra hans dikt. Det har blitt en frodig, spennende og interessant odyssé vi får være med på. Det er mye å lære og oppdage for dem som ønsker å forstå forholdet mellom Spania og landene i Latinamerika.

Allende er en mester i å fortelle familiehistorier hvor bitene gradvis føyer seg sammen,  og det må ligge mye research bak denne fortellingen som strekker seg over 60 år.

Det starter med den spanske borgerkrigen i 1936. Vi følger en familie, mor, far og to sønner. Familien som lever bekvemt i Barcelona, er republikanere, og begge sønnene deltar i krigen. Den ene Victor Dalmau – har legestatus, selv om han ikke er ferdig utdanna.  Alle mann til pumpene.  Den andre Guillem,  deltar i blodige slag mot Franco og fascistene. Familien Dalmau tar seg av ei fattig jente Roser, som til slutt får status som familiemedlem.  Denne delen av boka er en av de beste. Forfatteren beskriver borgerkrigen detaljert og nyansert, det er veldig spennende  å følge det historiske forløpet og hvordan de to brødrene deltar i krigen. Både  republikanere og fløyen som støtta Franco hadde blod på henda – det var overgrep på begge sider.

I 1939 flykter familien til Frankrike sammen med flere andre. På kort tid samla det seg seg en halv million flyktninger på grensa til Frankrike, før den ble stengt.  Når de endelig kommer over grensa, blir de plassert i flyktningeleiren Argeles-sur-Mer. Forholdene i leiren er forferdelige.  Der er  matmangel, mange blir syke og tusener dør. Hvordan franskmenn behandla spanske flyktninger den gangen, er en skremmende påminnelse om dagens situasjon i Hellas. De ble ikke tatt imot med åpne armer, men sett på som truende og farlige.  Mange kom seg aldri videre, men  ble boende der til krigen tok slutt. 15000 flyktninger døde i de franske leirene. Ni av ti barn forsvant.

Familiemedlemmene vi følger til denne leiren er Carme, mora til Victor og Guillem, som er gammel og sjuk, Roser som er gravid, samt en venn av Victor, Aitor Ibarra,  som er sjåfør og skal passe på dem. Guillem og Roser er kjærester og han er far til barnet hun bærer. Men han dør i slaget ved Ebro elva. Etterhvert kommer også Victor til leiren. Underveis blir familien splitta. Roser blir tatt hånd om av en kveker-familie. Kvekerne blir framhevet som enestående hjelpsomme overfor flyktningene. Carme forsvinner.

Nå snakker vi om en familie som har kontakt med innflytelsesrike mennesker og på den måten får muligheter som fattige familier ikke hadde. En sentral person er Pablo Neruda, poeten fra Peru, som ikke bare var forfatter, men kommunist og hadde et stort nettverk. Endelig fikk han en anledning til å bruke sin innflytelse på en måte som nesten ikke er til å tro. Han er på god fot med presidenten i Chile som var venstreorientert,  og klarer å overtale ham til å lage en flyktningebro fra Spania til Chile. Han chartrer båten Winnipeg, med støtte fra det franske kommunistpartiet og spansk flyktningehjelp. Båten var  bare egnet for 20 personer, men klarer å romme 2000 spanske flyktninger som kommer helskinnet fram over havet til Chile!  På den måten er det ikke vanskelig å forstå at Pablo Neruda fikk en høy stjerne blant de revolusjonære. Måten han klarte å ordne visum og pass på er fornøyelig og uhøytidelig. Han krevde ikke at de måtte stå på hans side politisk, men at de ikke skulle engasjere seg politisk i Chile og at familier skulle prioriteres. Dermed må enslige gravide som Roser, gifte seg for å komme over havet.  Victor inngår et fornuftsekteskap med henne.

Tre dager før 2. verdenskrig starter i Europa, ankommer Winnipeg Chile. Der får en varm velkomst. Det var allerede en spansk koloni i landet som besto av  baskere og folk fra Catalonia. Folk klapper for de nye flyktningene og de blir hjulpet med bolig og jobb. Det var en stor overraskelse for dem. Igjen nyter vår familie fordelen av å tilhøre en sosial klasse med gode kontakter. De blir kjent med en overklassefamilie, del Solar familien, der pater familia er en rik industrimann som ikke vil ha noe med kommunister å gjøre, mens andre i den chilenske familien, hjelper dem, enda de ikke er kommunister.

I neste del får vi vite  hvordan det går med Roser, Victor og sønnen Marcel i det nye hjemlandet.. De lykkes begge to i arbeidslivet, Rosara er pianist og Victor lege. De  klarer å bygge seg opp økonomisk gjennom hardt arbeid og  forholdet mellom de to forandrer seg gradvis.  De gir hverandre stor frihet og finner pragmatiske løsninger når det floker seg til, også når det gjelder utenomekteskapelige sidesprang.   Det virker troverdig når en tenker på at de inngikk et pro forma ekteskap.  Forholdet mellom dem er en rød tråd i boka til siste slutt.  Det er interessant å følge dem over tid.

De får til slutt kontakt med Carme, Victors mor, som i årevis har forsøkt å finne ut hvor de befant seg. Hun kommer til slutt også til Chile og blir boende der. Det er virkelig en fryd å lese hvordan Allende bygger opp denne karakteren av en eldre dame som røyker som en skorstein og kaster seg ut i det nye livet.  Isabel Allende er jo selv blitt eldre, 77 år, og veit en del om hvordan det er å være gammel dame.

I neste fase er det igjen politiske forandringer som griper inn i deres liv. Da snakker vi om 70 tallet og kuppet mot Salvador Allende. Victor er venn med den kommende presidenten – sjakkvenn. Dermed får han innsyn i både mannen og politikeren.  Her er Isabel Allende på hjemmebane og det er spennende å lese historien om den sosialistiske presidentens vekst og fall. Ikke minst får vi innsyn i klassesamfunnet i Chile og de dramatiske forandringene i de dagene da alt ble snudd opp-ned i landet. Igjen skriver hun  nyansert – Salvador Allende var ikke feilfri og ting kunne vært gjort annerledes. Men det som gjør aller mest inntrykk er hvordan samfunnet utvikla seg etter kuppet. Naboer tyster om hvem som er «kommunister» og mange blir utstøtt, kommer i fengsel og blir torturert. Familien vi følger blir også rammet. Da er det tid for et nytt oppbrudd. De kan ikke være i Chile lenger, men rømmer til Venezuela. Det landet kjenner Roser fra før fordi hun har holdt flere konserter der og har fått gode venner som hjelper dem.

I Venezuela flyter det av olje og honning -hvert fall for dem som har god økonomi og nettverk. Jeg lærte mye av å lese det hun skriver om det landet – et sted jeg aldri har vært. Her kunne familien Dalmau fortsette å bo uten bekymringer. Roser klarer seg bra,  men Victor finner seg ikke til rette. Og til slutt drar de tilbake til Chile igjen, som er deres hjemland. Det er der de har sine røtter.

I den siste delen følger vi paret inn i alderdommen. Her får vi også vite at den katolske kirka i Chile  hadde en finger med i spillet når «uekte» barn ble adoptert bort til barnløse familier.  Noe lignende skjedde både i Spania og Argentina der kirkens menn gladelig arrangerte adopsjon av barn som hadde revolusjonære foreldre.

Det er en blitt omfattende bok med mange fasetter – et imponerende stykke arbeid. Det er forbausende hvor ledig Isabel Allende klarer å lose oss gjennom så mange epoker og land på ulike kontinent.  Språklig sett er den lett og engasjerende, kanskje litt for lett på enkelte punkter, omfanget tatt i betraktning. Da tenker jeg særlig på de personlige, emosjonelle familierelasjonene.

Men det  jeg spesielt vil framheve er de sterke og gripende kvinneskikkelsene. Det gjelder både kvinner fra rike overklassefamilier, og ikke minst kvinner som befinner seg nederst på rangstigen. Roser er en av dem, det er en strålende fortelling om en kvinne som står i storm og stille og aldri gir opp. Hun kommer fra en fattig gjeterfamilie og har lært seg å overleve under alle slags forhold.Hun er kanskje litt for prektig…

Carme er også en vidunderlig skikkelse, særlig som eldre dame. En tredje person er Juana, som er hushjelp i del Solar familien, men som har opparbeida seg en sterk posisjon og er til støtte og hjelp for både barn og voksne. Det som gjør dem interessante er hvordan de vokser og forandrer seg over tid. Victor er en hovedperson som det tar lang tid å bli kjent med. Men når vi følger han over 60 år, blir han stadig tydeligere.

Anbefaler boka på det varmeste!

PS Jeg har lest boka i den engelskspråklige versjonen på min Kindle.

Gamlehjemmet

 

Det var både barnehjem og gamlehjem i Chimoio. Barnehjemmet var et sted for barn som hadde kommet bort fra familien sin under krigen. Sosialtjenesten prøvde å finne spor etter dem slik at de kunne forenes med slektninger. Noen ble tatt imot av fosterforeldre, men de funksjonshemma var det ingen som ville ha. De blinde, døve og fysisk funksjonshemma ble værende på barnehjemmet. Oppfatninga var at barna var tilbakestående. På barnehjemmet var det mangel på alt fra opplæring til mat, klær, leker og hjelpemidler.

Tilstanden var ikke stort bedre på gamlehjemmet, som var et tilbud til fattige gamle uten familie. Det er en myte at det er så mye bedre å bli gammel i Afrika enn i Norge. Sosiale forskjeller følger deg fra vugge til grav.

Knugende passivitet og apati rådet. Grått og trist begge steder. Se ut av vinduet, vente – på måltidene, på at noen skulle komme, på at noe skulle skje.

Mens vi bodde i Chimoio, døde faren min. Mine kjære pappa etterlot seg fine skjorter, gensere, bukser, jakker, dresser og slips som hadde kommet inn i hans liv via hans elegante kjæreste. Hun kjøpte dyre klær til ham for at han kunne bli mer velkledd, men klærne ble stort sett liggende pent bretta i skapet. Han brukte dem bare når han skulle treffe kjæresten. Den utsøkte samlinga av nesten nye herreklær som lå igjen etter ham, var altfor fin for loppemarkedet. I stedet havna den på gamlehjemmet i Chimoio, hvor det lokale sosialkontoret fikk i oppgave å fordele den rettferdig. De utarbeida lister over klesplagg og hvilke beboere som skulle tilgodeses med hva. De gamle stilte seg i kø og ble kalt fram en etter en for å motta plaggene.

Pappa var en elskelig, livsglad mann som ugjerne brukte penger på klær. Det var helt i hans ånd å bidra til å skape litt glede i eldreomsorgen, men han hadde nok ikke sett for seg at det var afrikanske menn som skulle nyte godt av garderoben hans.

Jeg kikker på fotografiet jeg fikk i posten. En eldre mann strekker ut ei hånd for å motta gaven av ei dame i hvit uniform. Håper de fikk sett seg i speilet før de gikk ut av døra og retta ryggen når de spankulerte i hovedgata iført sin nye habitt. Noen hadde fått litt for lange bukser, for trange jakker eller for vide skjorter, men det var uvesentlig. Viktigst var det å sprade rundt i nye klær. Bare så synd at ikke faren min fikk være med på seansen. Han hadde elska det.

Moralsk opplæring

 

Under og etter krigen i Angola sto moralsk og etisk opplæring på timeplanen. Barna skulle ikke bare lære å regne og lese, men også oppdras til å bli gode samfunnsborgere med høy moral og god oppførsel. Familier på flukt klarer ikke å oppdra barna sine slik de burde.
Undervisninga er konkret og praktisk. Den finner sted utendørs, under et tre i en flyktningleir i Angola. Læreren står midt i ringen av elever og lærer dem regler for høvisk atferd.
”Ikke ta på bagasjen til dem som kommer på besøk.” Det er selvfølgelig veldig vanskelig å stagge sin nysgjerrighet når det står en fremmed koffert i gangen. Det krever stor selvdisiplin.
”Hold nesa ren.” Noen av elevene føler seg øyeblikkelig truffet. De som ikke har holdt nesa ren, blir bedt om å gjøre det der og da. Som sagt, så gjort. De snyter seg uten lommetørkle.
”Ikke bæsj bak huset” er neste regel. Det er selvsagt heller ikke tilrådelig å bæsje foran huset, hvor matlagingen foregår. Mange sykdommer oppstår fordi det som allerede har vært i maven, og det som skal inn, blandes.
Så kommer en regel spesielt rettet mot guttene: ”Ikke åpne buksesmekken før du er på do.” Man skal ikke begynne med dette på veien til latrina. Denne regelen er like gyldig for gutter og menn i alle land. Og husk å lukke smekken etter utført ærende, tilføyer læreren.
”Lukk igjen døra til do” er neste regel. Det er ikke hyggelig å ha ufrivillig utsikt til den som sitter der, og heller ikke å få lukta i fleisen.
”Hils på dem du møter på veien” og ”hils på eldre mennesker” er en flott regel som nesten alle afrikanske barn praktiserer. Den gjør at man føler seg akseptert og velkommen.
”Ta imot det du får i gave selv om du ikke liker det.” Barna skal takke for gaven, og det samme gjelder invitasjoner. Man skal ikke si nei takk til en kopp te eller en middagsinvitasjon. Det er uhøflig.
”Du skal ikke rope til en som er eldre enn deg, men gå bort og hilse.” Man skal ikke hoie på avstand, men ta seg tid til å gå nærmere og hilse ordentlig.
”Ikke gjøre narr av eldre som har problemer med å gå.” I stedet skal barna spørre om de trenger hjelp.
Den neste regelen brytes stadig: ”Ikke be om penger fra fremmede.” Overalt jeg har vært, er det det motsatte som skjer. Det er nettopp den fremmede folk aldri har sett før, de ber om penger.
”Ikke kaste stein på hunder.” Mange afrikanere er redde for hunder og det er kanskje derfor det er vanlig at de kaster stein på dem.
”Når faren din gir deg en ørefik, skal du verken skrike eller gråte.” Det blir tatt for gitt at faren er i sin fulle rett til å dele ut ørefiker. Det er en moralsk dyd ikke å vise hva man føler når han slår.
”Gjestene skal spise først, vi etterpå.” Gjestfriheten står høyt i kurs, også blant fattige flyktninger. De deler på det lille de har.

(fra e boka Solregn – historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt, 2019)

Sjåfør

Jeg tenkte at det ikke var nødvendig med sjåfør når vi skulle på skolebesøk i Sierra Leone, vi kunne da kjøre sjøl, men det tok ikke lang tid før jeg forsto at lokale sjåfører er uunnværlige. De må forsere veier som er fulle av uforutsigbare hull, og manøvrere mellom disse og elver som danner seg midt i veien. Innimellom er det ekte elver som utvikler seg til floder under regntida. Sjåførene frakter dyrebar last, som skolebøker, skolemateriell, matforsyninger, vann, madrasser, kokekar, frukt og bygningsmaterialer.

Under bilturen fordriver vi tida med å snakke om de dårlige veiene, og når jeg sier at den vi kjører på nå, ikke er den verste jeg har sett, blir de andre, og særlig sjåføren, opptatt av å få vite mer om hvordan veier ser ut som skal være verre. Slik kan vi holde på en stund. Han tuter og vinker ved enhver anledning, for alle kjenner sjåføren, og er det noen han skal snakke med, stopper vi. Når vi først er ute av bilen, benytter vi oss av anledningen til et besøk på latrina i tur og orden. Etterpå lar vi oss overtale til å kjøpe en haug med de gode og søte bananene som er best akkurat her, samt et par store ananas.

I noen land er det sjåfører som har studert på universitetet, og da kan det bli samtaler om arbeidsledigheten og landets udugelige politikere. Det er et tema som slår an, og dermed går tida fort. Når passasjerene er dødsslitne etter å ha vært passasjerer, må det være dobbelt så slitsomt for sjåførene, som både skal kjøre og konversere. Det virker likevel ikke slik, for de prater og ler hele tida. Praten foregår til akkompagnement av støyende religiøse sanger. Når jeg får plass i setet ved siden av sjåføren og ber ham dempe musikken, sier han ja, selvfølgelig, men etter to minutter er den like høy igjen. Den er morsom en kort stund, men etter en hel dag har jeg fått mer enn nok. Hver gang det oppstår en liten pause, ber en annen av passasjerene om at kassetten spilles om igjen.

En gang vi hadde dårlig tid fordi vi måtte passere en veistrekning på et bestemt tidspunkt på grunn av sikkerhetsbestemmelsene, sa sjåføren at han hadde et viktig ærend først, men det skulle ikke ta lang tid. Da vi begynte å undre oss over hvor det ble av ham, gikk en av oss ut for å leite. Vi fant ham i en hage der han løp rundt etter hønene han allerede hadde betalt for, men ikke fikk fatt i. Den dårlige fangsten la en liten demper på stemningen under resten av turen, så jeg ga ham de magre hønene jeg hadde fått i gave av en fattig stakkar slik at sjåføren kunne komme hjem som den helten han var. Selv var jeg glad til. Jeg hadde brukt mye tid på å gruble over hvor jeg skulle gjøre av levende høner når jeg kom hjem. Sjåføren ble min redning. Til gjengjeld ga han meg kassetten med de religiøse sangene.

(fra e-boka Solregn – Historier om oppdagelsesreiser som aldri tar slutt)