De uskyldige

I går var vi på kino og så denne filmen som er laget av Eskil Vogt. Tittelen er ironisk – barn blir sett på som uskyldige – de veit ikke forskjell på rett og galt – og derfor kan de tilgis om de gjør noe slemt og stygt. Men vi har jo alle vært barn og husker opplevelser med jevnaldrende som slett ikke var snille. De kan mobbe hverandre, slå, og gå til fysisk angrep på hverandre, plage dyr og ødelegge ting. Da jeg var barn, hadde vi stor frihet, vi lekte for det meste ute og de voksne brydde seg ikke så mye om hva vi gjorde. Og vi fortalte ingenting til våre foreldre om hva vi lekte. Voksne og barn var i to forskjellige verdener. Tror heller ikke at de voksne bekymra seg så mye for hvor vi var og hva vi gjorde.

I denne filmen er det barn som er hovedpersonene og de spiller troverdig og overbevisende. De voksne er konturløse og utydelige. En familie flytter inn i en blokkleilighet på Romsås. Det er sommerferie og mange er på ferie. Det er kjedelig når en må være hjemme om sommeren og ikke har noen å leke med. Og når barn kjeder seg, kan de finne på mye rart. Jeg kan huske sommeren før jeg begynte på skolen. Jeg var på landet og hadde ingen å leke med og mora meg med å plage grisen og hønene.

Familien som flytter inn består av mor, far og to søstre. Lillesøsteren Ida er 9 år er sjalu på storesøster Anna fordi hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene, og hun plager henne med klyping og andre skitne triks.

Men søstrene finner to venner, omtrent på samme alder, ei jente som heter Aisha og en gutt som heter Ben. Ida blir venn med Ben – de er begge tøffe og utfordrer hverandre. Det starter med en spektakulær hendelse – der Ben plager en katt til døde. Ida blir sjokkert og lei seg, men samtidig beundrer hun han for at han tør å være så slem og fæl. Han har magiske evner og viser sine kunster i skogen der barna oppholder seg. Anna er autistisk, men har hatt språk tidligere. Hvordan og hvorfor språket hennes forsvant, får vi ikke vite. Etterhvert oppstår det et sterkt bånd mellom Anna og hennes nye venninne, Aisha, som er snill og god og sier hun forstår Anna. De to kommuniserer ordløst og blir bundet til hverandre. Litt etter litt begynner Anna å snakke igjen.Denne første delen er interessant og Anna blir mer synlig og sterk. Styrken hennes ligger i hennes evne til å forstå andre barn og voksne uten at hun kan ordsette det. Hun er mer sensitiv for hvem som er snille og slemme.

Men denne såkalte «psykologiske thrilleren» tar en vending jeg misliker. Er det barnas fantasier eller voksnes forestillinger det dreier seg om? Jeg hater science fiction og magiske, overnaturlige evner som skal trollbinde andre mennesker og få dem til å gjøre noe de ikke vil. Ben har slike evner, sier han, og det går galt. I løpet av kort tid klarer han å trollbinde tre voksne som blir utsatt for vold eller selv utøver den. Og da forsvinner det slemme, magiske og «uskyldige» barna har holdt på med i skogen. Det går over i en voksenverden hvor Romsås blir et farlig sted å oppholde seg for både barn og voksne. Pass deg for…. ikke gå ut… vi er redde for deg. Barna prøver å hevne seg på Ben, og særlig Anna har stor styrke. Men for meg blir det kjedeligere og kjedeligere, forutsigbart og usannsynlig. Dessuten skjønner jeg ikke hvorfor det er voksne og barn med mørk hud som blir rammet. Den slemme gutten er mørkhudet og det gjelder også hans familie og andre foreldre. Det hadde vært mye mer spennende om jenta med lys hud hadde vært den slemmeste. Gjesp, gjesp, jeg hadde lyst til å forlate salen før filmen var ferdig og kjeda vettet av meg.