Samba, musikk og regnvær i nord

Det er store avstander i Argentina, det nest største landet (geografisk) i Latin Amerika. Patagonia  sør i landet,  har det mest behagelige klimaet om sommeren (når det er vinter i Norge). Men vi dro nordover, til Salta og deretter Jujuy provinsen, som grenser mot Bolivia i nord og Chile i vest. Andesfjell, daler,lamaer og fargerike landskap.  Navn som «fjellet med de sju farger»  peker mot et naturfenomen som jeg ikke har sett maken til, fjellformasjoner på rad og rekke i ulike nyanser av grønt, rødt, hvitt, grått, rosa, brunt. Fjellområdet  Quebrada de Humahuaca, er erklært del av den kulturelle verdensarven av Unesco. Ikke bare er fjellene overveldende, men det  er også her du finner urbefolkning og spor etter de første bosetninger fra 10.000 år tilbake. Det vi fikk oppleve både i Salta regionen og  Jujuy, var et høydepunkt på vår lange reise. Og om det ikke hadde vært så varmt, ville vi gjerne ha sett mer og gått flere og lengre  fjellturer.

IMG_0126Vi kom med fly til Salta by en lørdag ettermiddag og dro ut i byen med det samme . Vi gikk etter lyden og havna på 9. juli plassen der det var utendørs gratiskonsert, musikk vi ikke hadde hørt før, folkelig musikk fra nord. Stappfullt med familier som spiste is og trampa takten. Fele, fløyte og trekkspill.  På den andre sida av parken hører vi en annen type musikk.   Tango pågår, ikke show, men dans for dem som har lyst. Gamle og unge svinger seg til musikken som strømmer ut av en lydboks. Tilfeldige forbipasserende setter seg i i en ring rundt danserne og applauderer.

Vi hadde hørt om Pena (uttales penja; pena betyr noe helt annet), steder  der det spilles folkelig musikk, og går videre til Balcarce – et område der det er tett med restauranter og barer på hver side av gata. Musikk og dans overalt. Så havner vi på La vieja estacion, takk til Lonely Planet, en stor, tradisjonsrik restaurant med scene og flere show hver eneste kveld. Ingen inngangspenger, men du må spise og/eller drikke. Det åpner først ved 22 tida, og vi slår oss ned på restauranten ved siden av og ser på folkedans og hører på musikken der mens vi venter. Dansen og draktene er tydelig spanskinspirerte, minner om flamenco.

IMG_0130Showet på La vieja estacion starter  kl22.15 presis, med pardans, etterfulgt av band med sang og musikere som trakterer diverse instrumenter, tromme, fløyte, mandolin, banjo, noe som ser ut som ukulele, fløyte. Det aller morsomste er  hvordan publikum og utøvere snakker sammen.  Repertoiret av sanger er imponerende, tydelig at mange av gjestene kjenner dem,  de synger med. Damene fra Bolivia ved siden av oss, synger av full hals.

Her er plass til alle, familier med barn og til og med babyer, eldre i rullestol og noen yngre par. Overvekt av godt voksne. Sangeren spør i mikrofonen hvor folk kommer fra. Og for hvert svar, om det er en by han kjenner, har han en liten historie og en sang å komme med. De aller fleste kommer fra nord og andre regioner i Argentina. Så bølger musikken fram og tilbake mellom podium og publikum. Litt sånn «Husker du» stemning.   Det ene bandet blir avløst av et annet. De introduserer ofte sangene sine som samba, men det er noe helt annet enn samba fra Brasil.

Så begynner det å regne, både ute og inne. Det er på denne varme årstida det er mest fuktig i nord. Det starter sakte, går nok over,  tenker vi. Bra med litt regn. Etterhvert kjenner jeg drypp i nakken, dråpene kommer fra taket ned på bordet der vi sitter og vi må flytte oss. Utafor  høljer det nå ned og vi bekymrer oss  først litt, etter hvert ganske mye for hvordan vi skal klare å komme oss hjem iført sandaler og sommerklær,  uten paraply og regntøy.  Vi forlater konserten med tungt hjerte og tar fatt på  hjemturen.

De lokale står langs husveggene, under parasoller og små utspring som beskytter dem bare såvidt. Men de smiler og ler, mens gråten tar meg. Regnet dundrer ned og lager bekker, elver og innsjøer i gatene. Klærne klistrer seg til kroppen. Lengter etter sjøstøvler og oljehyre. Bård er redd for penga og verdipapirene han har i lomma, kamera og mobiler. Men dem kan jeg redde fordi jeg har tatt med meg en vanntett, liten sekk. Går ikke an å hoppe over bekkene, må tråkke uti, vannet stiger og stiger. Søpla flyter rundt, hei, der kommer en stol seilende, bjeffende, herreløse hunder løper i alle retninger, biler og busser durer av gårde om enn i roligere tempo. Skremmende, veit ikke hvor jeg skal trå. Minner meg om noe jeg har sett på fjernsyn fra England, noe som skjer andre steder i verden. Regnet fortsetter utover natta og vi gruer oss til hva vi får se neste dag.

Tar forsiktige skritt ut i gata neste morgen. Sola skinner, bekkene og innsjøene er borte, bare en liten våt flekk på fortauet minner om nattas herjinger. Alt er sugd opp av den tørste jorda.

.

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s